Tårer. Mer følelsesmessig moden?

[Gjest til hobbypsykologer]

Da jeg var liten gråt jeg mye, jeg følte meg urettferdig behandlet av min mor, som ikke gav meg den følelsesmessige nærhet jeg trengte etter at jeg kom i skolealder. Opplevde en del svik i barne- og ungdomsårene. Sent i ungdomsårene så sluttet jeg nesten å gråte. Gråt jeg var det fordi jeg hadde fått en dårlig karakter eller noe. Gråt ikke over store ting. Gråt ikke av filmer (men unntak av en enkel gang jeg hukser som svært godt).

Etter jeg for første gang ble ordentlig forelsket i fjor, og deretter fikk mitt hjerte knust, lå jeg naturligvis oppløst i tårer titt og ofte. Jeg merket også at jeg ble mer følelsesmessig påvirket av andre ting i livet mitt etter dette. Og etter jeg traff min nåverende kjæreste, er tårene nesten blitt ukontrollbare. En tåpelig serie kan få dem til å trille. Eller de triller når han drar avsted.

Fra å lure på om det var noe galt med meg siden jeg ikke gråt, har jeg nå begynt å lure på om det er noe galt med meg siden jeg gråter mye. Er til tider plaget med litt angst, men dette har avtatt i det siste, så jeg tror ikke tårene har sammenheng med depresjon. Jeg er heller ikke gravid. Er i midten av tjueårene.

Er det normalt at man blir mer "hormonell" eller hva man skal kalle det når man elsker en person. Jeg elsker min kjæreste, han berører meg så dypt. Kanskje er det derfor tårene presser mer på for tiden?

[Gjest sjøstjerna]

''Er det normalt at man blir mer "hormonell" eller hva man skal kalle det når man elsker en person. Jeg elsker min kjæreste, han berører meg så dypt. Kanskje er det derfor tårene presser mer på for tiden?''

Jeg vil tro det.

Når jeg tenker tilbake til min første store forelskelse, så husker jeg at jeg lett tok til tårer (noe jeg ikke gjør "til vanlig"). Jeg var overrasket selv, over hvor "nært" tårene var.

Når jeg fikk barn ble det likens. Hører noe fælt som har skjedd med barn, og det gjør vondt i hele meg- og jeg kunne tatt til tårer om jeg "hadde villet" (gjør det ikke- for jeg "stenger det ute").

Når jeg er travelt opptatt med jobb og annet - så er det _langt_ til tårer.

Så til det du spør om: jeg tror det er naturlig, ut fra egne erfaringer. Videre erfaringer er at det roer seg ned med tiden.

[cathlin]

Jeg hadde sikkert hylgrått hver eneste dag i ukesvis hvis jeg fant en mann jeg elsket og vice versa.

[Gjest gravidnå :D]

Jeg tror at store følelsesmessige omveltninger i livet kan åpne slike følelser.

Etter at jeg mistet faren min i kreft merker jeg at jeg lettere tar til tårene. Ikke bare pga veldig triste ting som dødsfall, men sympati for andre,

ting jeg ser på tv.... leser jeg en nyhet kan det hende tårene triller

Nå er jeg gravid og da er jeg ekstra følsom, gråter for små bagateller.

Ikke deppatårer, gladtårer og, gråter fordi jeg blir rørt osv.

Mannen min bare rister på hodet

Hm sikker på du ikke er gravid da, at det ikke er forelskelsen som får deg til å gråte?

Jeg merket min graviditet med at jeg begynte å gråte for små filleting på tvn