Du mamma

[Gjest Matt og småtrist mor]

Du ble alene med ungene dine for mange år siden og har klart deg bra. Ungene også. Du har hele tiden hatt fokus på ungenes vel og ve og har gjort alt i din makt for at de skulle ha en fin og trygg hverddag. Du har vært alene på juletrefester, enkelte 17 mai-dager, ordnet med bursdagsfester alene osv. Og dere har hatt et bra liv.

Far til barna er litt mer egoist. Hver gang han har funnet seg en ny dame så har det gått utover samværet med barna. Du har måttet mekle og ordne det til gang på gang. Far gifter seg på nytt og stifter ny familie og barna dine får liksom ingen ordentlig plass der.Familien med både gamle og nye barn fungerer, men dine er alltid på besøk de gangene de er der. Samværene blir sjeldnere og sjeldnere. Du må ringe og ordne opp når det går åtte og ni måneder uten en sms fra far en gang.

Far kan også finne på å være full rundt barna, sjangle, synge og sovne i fyllerus på soffaen. Dette synes ungene dine er humoristisk. Far forholder seg ofte bare til et barn og glemmer de andre. Han er ikke flink til å holde avtaler og en gang så drar han til og med for han ikke gidder å vente når vi er og kjøper is fordi han har sakt han blir sen men ikke er det alikavel (vi snakker om tre minutter vi blir sene pga det, og vi fortalte at vi var rett rundt hjørnet)

Far kjøper så godt som aldri noe til dem utenom mat når de er der og at han betaler bidraget sitt.

Det er du som kjøper alt de trenger, som ordner til konfirmasjon, som baker alt til tilsteldninger, som har sexpraten med dem, som holder vennesammenkomster med god mat hjemme, som kjøper sertifikattimer og øvelseskjører osv

Du har måttet hente ungene hos far da de har ringt og vært syke og far ikke har hatt nesespray og paracet og ikke har kunnet kjøre for å få tak i pga at de har tatt en øl

Men du har hele tiden hjulpet til med å beholde kontakten dem i mellom, for du vet at barn har det best med å være glade i begge foreldrene sine og at ting går seg vel til etter som ungene vokser.

Så kommer ditt ene barn plutselig og sier h*n ønsker å flytte til far pga lettere skolevei ved skolebytte som kommer til høsten. Far har en leilighet i boligen sin som h*n kan bo i. Barnet fyller 17 til senhøsten.

Jeg skal gi barnet lov til dette, fordi jeg mener h*n nå er voksen nok til å både bestemme selv og å ta vare på seg selv. Jeg tror også barnet vil kose seg fordi dette er en litt større by og barnet har savnet litt mer butikker og liv, vi bor på landet og må kjøre over alt.

Men jeg må virkelig innrømme at jeg har en veldig bitter smak i munnen min.

Hvordan hadde du taklet denne situasjonen?

[Gjest sjøstjerna]

Skjønner godt at du er skuffet. Men jeg tror du gjør det rette.

Tenk hvor trygg ungdommen din er! H*n _vet_ hvor h*n har deg, og _tør_ si slikt til deg. H*n vet du uansett er der for h*n.

H*n flytter, og vil oppdage hva/hvem h*n flytter ifra. H*n kommer i nytt miljø, med andre rutiner, hvor ingen er vant til å ta særlig hensyn til h*n.

Jeg tror det kan ende med at ungdommen verdsetter deg enda mere.

[Gjest Matt og småtrist mor]

Skjønner godt at du er skuffet. Men jeg tror du gjør det rette.

Tenk hvor trygg ungdommen din er! H*n _vet_ hvor h*n har deg, og _tør_ si slikt til deg. H*n vet du uansett er der for h*n.

H*n flytter, og vil oppdage hva/hvem h*n flytter ifra. H*n kommer i nytt miljø, med andre rutiner, hvor ingen er vant til å ta særlig hensyn til h*n.

Jeg tror det kan ende med at ungdommen verdsetter deg enda mere.

Takk. Jeg føler ikke jeg har rett til å være skuffet, for vi har ikke barn for å få dem til å stå i gjeld til oss. Men jeg må innrømme at jeg kjenner en form for sorg inni meg som er vond å bære.

Jeg prøver å trøste meg med at jeg må ha gjort en god jobb i å mekle mellom dem og far alle disse årene siden de ikke bærer nag og at slikt som å flytte kan komme å naturlig sånn plutselig.

Og at jeg har klart det som har vært en av de viktigste oppgavene mine som mor, å oppdra dem til å være selvstendige og å ta riktige valg for seg uten å føle skyld eller at de skylder mor noe.

Jeg tror også ungdommen kommer til å trives, h*n har ønsket seg nær byen med butikker og liv. Og de er jo vant til at far ikke stiller særlig opp. De er også selvstendige og rolige og flinke til å føre seg. Jeg tror nok ikke ungdommen min kommer tilbake til meg med det første, og det gleder meg jo litt for jeg ønsker dem jo alt godt.

Men jeg sliter som sakt, med et eller annet inni meg.

Jeg skulle gjerne hatt flyttet for jeg er ikke stedfast nødvendigvis her vi bor. Men jeg ønsker å gi de andre barna den samme muligheten for trygghet og å slippe å bytte skole som denne ungdommen har fått, så derfor må vi bli her i minst to år til.

[Lillemus]

Jeg skjønner godt at du har en vond smak i munnen, men du har gitt ungene verdens beste ballast her i livet - en mamma som har vært der for dem hele tiden!

Vær stolt av det, rett ryggen og vær stolt av at ungen din har blitt en nesten voksen mann som har begynt å ta egne valg her i verden. )

[Gjest GA]

Da hadde jeg svelget hardt og tenkt at mange andre 17 åringer flytter hjemmefra for å gå på vgs uten å ha mulighet til å bo såpass billig(?)

[Gjest sjøstjerna]

Takk. Jeg føler ikke jeg har rett til å være skuffet, for vi har ikke barn for å få dem til å stå i gjeld til oss. Men jeg må innrømme at jeg kjenner en form for sorg inni meg som er vond å bære.

Jeg prøver å trøste meg med at jeg må ha gjort en god jobb i å mekle mellom dem og far alle disse årene siden de ikke bærer nag og at slikt som å flytte kan komme å naturlig sånn plutselig.

Og at jeg har klart det som har vært en av de viktigste oppgavene mine som mor, å oppdra dem til å være selvstendige og å ta riktige valg for seg uten å føle skyld eller at de skylder mor noe.

Jeg tror også ungdommen kommer til å trives, h*n har ønsket seg nær byen med butikker og liv. Og de er jo vant til at far ikke stiller særlig opp. De er også selvstendige og rolige og flinke til å føre seg. Jeg tror nok ikke ungdommen min kommer tilbake til meg med det første, og det gleder meg jo litt for jeg ønsker dem jo alt godt.

Men jeg sliter som sakt, med et eller annet inni meg.

Jeg skulle gjerne hatt flyttet for jeg er ikke stedfast nødvendigvis her vi bor. Men jeg ønsker å gi de andre barna den samme muligheten for trygghet og å slippe å bytte skole som denne ungdommen har fått, så derfor må vi bli her i minst to år til.

Den sorgfølelsen du føler er sikkert helt normal.

Tenker selv med gru på når eldste skal flytte ut. Og det gir meg nesten mareritt å skulle tenke på at alle ungene flyr ut etter hvert.

Jeg er enig med deg. Rollen vi har som mødre er å være for våre barn, og bidra til at de blir selvstendige mennesker. Og så gjøre som du nå demonstrerer at du faktisk klarer: å trå til side og godta det nesten voksne barnets valg til tross for at det går mot ditt ønske.

At ikke alle følelser omkring dette er gode, er forståelig. Særlig når h*n flytter sin sin far, som har vært så fraværende alle år. Det må kjennes merkelig ut. Dette + det at h*n faktisk flytter bort fra mamma.... vel, det er ikke rart du blir fyllt med kraftig vemod/sorg.

Fremover gjelder det å holde godt forhold, og dørene åpne. H*n kommer hjem- mange, mange ganger. :-) Du er ungdommens stødige bjelke som h*n kan støtte seg på når det trenges. Og det vet h*n.

[mah-jong]

Ble veldig rørt her. Du har virkelig gjort det aller beste en mor kan gjøre, en riktig helt er du.

Det hadde sikkert føltes 'bedre' hvis 17-åringen flyttet hvor som helst ellers enn til faren - men sorg over at tiden med hjemmeboende barn ville uansett kommet, nå blir det bare en litt bitter smak på det i tillegg. Jeg forstår det så godt. Men som du er inne på, det er en frukt av den enorme jobben du har gjort, et bevis på hvor god du har vært. Barna dine ser dette, og du vil ha åresvis med kjærlige og tillitsfulle besøk fra dem resten av livet ditt, det er jeg sikker på.

[Gjest Matt og småtrist mor]

Ble veldig rørt her. Du har virkelig gjort det aller beste en mor kan gjøre, en riktig helt er du.

Det hadde sikkert føltes 'bedre' hvis 17-åringen flyttet hvor som helst ellers enn til faren - men sorg over at tiden med hjemmeboende barn ville uansett kommet, nå blir det bare en litt bitter smak på det i tillegg. Jeg forstår det så godt. Men som du er inne på, det er en frukt av den enorme jobben du har gjort, et bevis på hvor god du har vært. Barna dine ser dette, og du vil ha åresvis med kjærlige og tillitsfulle besøk fra dem resten av livet ditt, det er jeg sikker på.

Takk skal du ha for ordene dine.

[cathlin]

Kanskje du kunne skrevet et brev til han.

[Gjest Matt og småtrist mor]

Kanskje du kunne skrevet et brev til han.

Til far? Jeg har sakt alt rett ut til far i alle år. Jeg kommer ikke lenger med ham en det jeg har til nå.

Til ungdommen? Nei, jeg kan ikke gjøre det. Jeg må først få summet meg og så må jeg la ungdommen få gjøre som h*n synes er best. Det er ikke mitt liv dette her, jeg kan ikke bestemme så lenge jeg ikke har noe direkte skadelig å sette fingeren på. Jeg synes ikke jeg har rett til det.

[Gjest Matt og småtrist mor]

Den sorgfølelsen du føler er sikkert helt normal.

Tenker selv med gru på når eldste skal flytte ut. Og det gir meg nesten mareritt å skulle tenke på at alle ungene flyr ut etter hvert.

Jeg er enig med deg. Rollen vi har som mødre er å være for våre barn, og bidra til at de blir selvstendige mennesker. Og så gjøre som du nå demonstrerer at du faktisk klarer: å trå til side og godta det nesten voksne barnets valg til tross for at det går mot ditt ønske.

At ikke alle følelser omkring dette er gode, er forståelig. Særlig når h*n flytter sin sin far, som har vært så fraværende alle år. Det må kjennes merkelig ut. Dette + det at h*n faktisk flytter bort fra mamma.... vel, det er ikke rart du blir fyllt med kraftig vemod/sorg.

Fremover gjelder det å holde godt forhold, og dørene åpne. H*n kommer hjem- mange, mange ganger. :-) Du er ungdommens stødige bjelke som h*n kan støtte seg på når det trenges. Og det vet h*n.

Ja, det er kanskje det som er vanskeligst å svelge. At vi er to foreldre som har dratt så vidt forskjellige veger og etter som ungene har blitt større så har de jo skjønt hvem vi to er.

Alikavel så skal det liksom bare en reiseveg til liksom. Det er nok mer en det, så som spenning i livet i byen og sånn, men det er ikke lett nei å svelge denne her.

Jeg skal gjøre mitt beste for å dytte vekk alle rare følelser som dukker opp underveis her, og fortsette å støtte.

Jeg får ta meg en valium før far kommer og henter, det er nok en veldig seierfølelse det for ham, at han nå kan komme og hente ene barnet tross for alt han har gjort med dem gjennom tidene. Og jeg som har irettesatt og jobbet iherdig for ungenes rett i alle år blir stående igjen og vinke.

Jeg klarer ikke tenke særlig lenger en det akkurat nå. Bare tanken på at ungdommen kanskje er utflyttet for godt er litt for hardt å tenke på nå. Jeg trodde de ville bo hjemme lenge mens de utdannet seg, all den tid jeg vasker tøy, lager mat og hjelper til øknomisk. Og så skjer det allerede nå som den første ikke er blitt 17 ennå en gang.

Jeg må innrømme at jeg går rundt i et vakum for tiden.

[hidi, the scorpion]

Til far? Jeg har sakt alt rett ut til far i alle år. Jeg kommer ikke lenger med ham en det jeg har til nå.

Til ungdommen? Nei, jeg kan ikke gjøre det. Jeg må først få summet meg og så må jeg la ungdommen få gjøre som h*n synes er best. Det er ikke mitt liv dette her, jeg kan ikke bestemme så lenge jeg ikke har noe direkte skadelig å sette fingeren på. Jeg synes ikke jeg har rett til det.

Jeg har vært heldig med mine barns fedre, men har likevel vært alenemor i mange år.

Begge mine sønner flyttet til far når de begynte på videregående, men faren deres har alltid stilt opp for sønnene sine. Klart det var vemodig, men jeg unnet faren deres å ha barna der på lånt tid.

Jeg beundrer deg, som klarer å gjøre det samme, selv om far ikke har stilt særlig opp for deg eller barnet! Tro meg, du gjør det rette! Noe du aldri kommer til å angre på.

Barn har ingenting med foreldrerenes problemer å gjøre.

Din 17-åring vet nesten alt som du vet.... Og takken får du senere, når barnet blir voksen;)

[Gjest høstløv]

Egentlig er det en honnør til deg om at du har lykkes med å skape et godt forhold mellom barn og far.

Det er bare å innrømme det at barn er noen store egoister, også barn i 17 års alderen. I den alderen synes de at foreldre er helt pyton og akkurat nå er det du som er denne forelderen.

Barn skal bli 2 - 3 år eldre, før de skjønner at vi foreldre har gjort alt til beste for de og innser at vi foreldre ikke er så ille allikevel.

[Gjest Matt og småtrist mor]

Jeg har vært heldig med mine barns fedre, men har likevel vært alenemor i mange år.

Begge mine sønner flyttet til far når de begynte på videregående, men faren deres har alltid stilt opp for sønnene sine. Klart det var vemodig, men jeg unnet faren deres å ha barna der på lånt tid.

Jeg beundrer deg, som klarer å gjøre det samme, selv om far ikke har stilt særlig opp for deg eller barnet! Tro meg, du gjør det rette! Noe du aldri kommer til å angre på.

Barn har ingenting med foreldrerenes problemer å gjøre.

Din 17-åring vet nesten alt som du vet.... Og takken får du senere, når barnet blir voksen;)

Skjønner deg Hidi.

Hadde det bare vært mot meg far hadde vært dum så skulle jeg aldri følt noe galt, for som du sier, det har barna ingen ting med.

Men dessverre så har han jo oppført seg dumt for barna mange ganger, droppet å ta kontakt, avlyst samvær, vært direkte ekkel i telefonen mot dem, sier som regel "nei" når de spør om ting, lar de sitte og spille hele helgen mens han sover og styrer med nye familien sin, tar ikke godt vare på eiendelene til barna ol.

Og som jeg skrev, jeg har måttet kjøre ned og hente dem fordi de har vært så dårlige. Og far har ikke kunnet gi dem hverken nesespray eller paracet for å lindre for huset har vært tomt og de ikke kan kjøre og kjøpe fordi de har drukket.

De har aldri fått ha med venner til far heller.

Så jeg er engstelig. Trøsten er at akkurat dette barnet er det barnet av de vi har far tydelig favoriserer, og siden h*n er såpass voksen så kan det bli et mer venneforhold en far/barn og at far kan sette pris på en venn for rolige fisketurer og sånn innimellom siden hans nye familie også inneholder små barn nå.

[hidi, the scorpion]

Egentlig er det en honnør til deg om at du har lykkes med å skape et godt forhold mellom barn og far.

Det er bare å innrømme det at barn er noen store egoister, også barn i 17 års alderen. I den alderen synes de at foreldre er helt pyton og akkurat nå er det du som er denne forelderen.

Barn skal bli 2 - 3 år eldre, før de skjønner at vi foreldre har gjort alt til beste for de og innser at vi foreldre ikke er så ille allikevel.

''Det er bare å innrømme det at barn er noen store egoister, også barn i 17 års alderen. I den alderen synes de at foreldre er helt pyton og akkurat nå er det du som er denne forelderen.''

Ikke enig! Mine barn har aldri sett på meg som helt pyton. Mine sønner definitivt aldri, men min datter hadde en periode i 12-13 årsalderen, da syntes hun jeg ikke hadde forståelse for ungdom i _hennes_ tidsalder...

Nå er hun 17 år, og elsker å prate med mammaèn sin om alt mulig! Hun er herlig åpen og ærlig om absolutt alt.

[hidi, the scorpion]

Skjønner deg Hidi.

Hadde det bare vært mot meg far hadde vært dum så skulle jeg aldri følt noe galt, for som du sier, det har barna ingen ting med.

Men dessverre så har han jo oppført seg dumt for barna mange ganger, droppet å ta kontakt, avlyst samvær, vært direkte ekkel i telefonen mot dem, sier som regel "nei" når de spør om ting, lar de sitte og spille hele helgen mens han sover og styrer med nye familien sin, tar ikke godt vare på eiendelene til barna ol.

Og som jeg skrev, jeg har måttet kjøre ned og hente dem fordi de har vært så dårlige. Og far har ikke kunnet gi dem hverken nesespray eller paracet for å lindre for huset har vært tomt og de ikke kan kjøre og kjøpe fordi de har drukket.

De har aldri fått ha med venner til far heller.

Så jeg er engstelig. Trøsten er at akkurat dette barnet er det barnet av de vi har far tydelig favoriserer, og siden h*n er såpass voksen så kan det bli et mer venneforhold en far/barn og at far kan sette pris på en venn for rolige fisketurer og sånn innimellom siden hans nye familie også inneholder små barn nå.

''Men dessverre så har han jo oppført seg dumt for barna mange ganger, droppet å ta kontakt, avlyst samvær, vært direkte ekkel i telefonen mot dem, sier som regel "nei" når de spør om ting, lar de sitte og spille hele helgen mens han sover og styrer med nye familien sin, tar ikke godt vare på eiendelene til barna ol.''

Helt forferdelig! Men din 17-åring vet alt dette, og h*n vet også hvor han får hjelp om det ikke fungerer med faren!

Det du skriver her, gir meg en følelse, av at du er en vidunderlig mor;) Noe alle dine barn vet!

[Gjest Matt og småtrist mor]

Egentlig er det en honnør til deg om at du har lykkes med å skape et godt forhold mellom barn og far.

Det er bare å innrømme det at barn er noen store egoister, også barn i 17 års alderen. I den alderen synes de at foreldre er helt pyton og akkurat nå er det du som er denne forelderen.

Barn skal bli 2 - 3 år eldre, før de skjønner at vi foreldre har gjort alt til beste for de og innser at vi foreldre ikke er så ille allikevel.

Jo takk høstløv.

Må le litt når du sier at barn er egoister i blant, for det er en av de litt stygge tankene som har streifet meg i denne tiden og som jeg har skyndet meg å dytte vekk.

For øvrig har vi et veldig godt forhold ungdommen og jeg. Vi shopper sammen, har mye humor og koser oss veldig sammen. Og ungdommen er veldig kjærlig, kan komme og legge armene rundt meg, klemme meg og sånn helt uten videre.

Selv så føler jeg at h*n bare er trygg, og føler seg fri til å ta egne valg og at h*n tenker på seg selv, føler seg vel hos far, og er trygg på hvor h*n har mor.

Men jeg vet jo ikke.

[Gjest Matt og småtrist mor]

''Men dessverre så har han jo oppført seg dumt for barna mange ganger, droppet å ta kontakt, avlyst samvær, vært direkte ekkel i telefonen mot dem, sier som regel "nei" når de spør om ting, lar de sitte og spille hele helgen mens han sover og styrer med nye familien sin, tar ikke godt vare på eiendelene til barna ol.''

Helt forferdelig! Men din 17-åring vet alt dette, og h*n vet også hvor han får hjelp om det ikke fungerer med faren!

Det du skriver her, gir meg en følelse, av at du er en vidunderlig mor;) Noe alle dine barn vet!

Tusen takk for det Hidi. Jeg tror også at ungdommen er så trygg på meg og min kjærlighet at det er med på at h*n kan ta denne avgjørelsen.

Blir litt sånn bittersøtt på en måte.

Jeg unner jo ungdommen å komme seg litt mer til byen og sånn. H*n elsker å shoppe og gå i butikker, og trenger en strørre vennekrets.

Skulle bare så gjerne vært den som kunne huset i denne tiden her. Jeg vil ikke flytte pga at jeg vil de andre ungene skal få slippe og bytte skole og sånn, slik som denne har. Derfor kan jeg ikke flytte. Hadde det ikke vært for det så hadde jeg selvsakt flyttet jeg også nå. Er ikke stedfast her, bor her kun fordi det er trygt og greit for barn å vokse opp her.

Jeg kan godt bo litt nærmere byen, og det ville spart meg for masse kjøring til og fra jobb også.

Men jeg kan ikke ofre de andre her, de må få lov å ha den samme stabile og trygge oppveksten de som den som flytter.

[EnolaGay]

Men gjorde du alt sammen med forventning om at de skal takke deg og beundre deg for det. Så har du egentlig gjort det for deg selv...

La dem lære far å kjenne på egne premisser. Så finner de fort nok ut det samme som deg.

[hidi, the scorpion]

Tusen takk for det Hidi. Jeg tror også at ungdommen er så trygg på meg og min kjærlighet at det er med på at h*n kan ta denne avgjørelsen.

Blir litt sånn bittersøtt på en måte.

Jeg unner jo ungdommen å komme seg litt mer til byen og sånn. H*n elsker å shoppe og gå i butikker, og trenger en strørre vennekrets.

Skulle bare så gjerne vært den som kunne huset i denne tiden her. Jeg vil ikke flytte pga at jeg vil de andre ungene skal få slippe og bytte skole og sånn, slik som denne har. Derfor kan jeg ikke flytte. Hadde det ikke vært for det så hadde jeg selvsakt flyttet jeg også nå. Er ikke stedfast her, bor her kun fordi det er trygt og greit for barn å vokse opp her.

Jeg kan godt bo litt nærmere byen, og det ville spart meg for masse kjøring til og fra jobb også.

Men jeg kan ikke ofre de andre her, de må få lov å ha den samme stabile og trygge oppveksten de som den som flytter.

''Men jeg kan ikke ofre de andre her, de må få lov å ha den samme stabile og trygge oppveksten de som den som flytter.''

Noe som viser din kjærlighet til samtlige barn! Jeg ville heller ikke flyttet, for barn _trenger_ trygge, stabile hjem. Spesielt når eldstebarn flytter fra dem...

Du gjør alt korrekt, Matt og småtrist, og barna elsker deg for det;)

Gir deg en god klem, og vedder på at alle dine barn gjør det samme!