Gå til innhold

Du mamma


Gjest Matt og småtrist mor

Anbefalte innlegg

hidi, the scorpion
Skrevet

Men gjorde du alt sammen med forventning om at de skal takke deg og beundre deg for det. Så har du egentlig gjort det for deg selv...

La dem lære far å kjenne på egne premisser. Så finner de fort nok ut det samme som deg.

''Men gjorde du alt sammen med forventning om at de skal takke deg og beundre deg for det. Så har du egentlig gjort det for deg selv...''

Kjenner du mange foreldre, som gjør noe for barna, bare for å bli beundret? Jeg kjenner ingen!

Synes det var en sur kommentar til en flott mor.

Har du vurdert å skifte vennekrets?

Gjest Matt og småtrist mor
Skrevet

Men gjorde du alt sammen med forventning om at de skal takke deg og beundre deg for det. Så har du egentlig gjort det for deg selv...

La dem lære far å kjenne på egne premisser. Så finner de fort nok ut det samme som deg.

Jeg føler at hvis jeg hadde gjort ting for meg selv så hadde de ikke hatt kontakt med far i dag i det hele tatt.

Jeg har opptil flere ganger fått i gang samvær og kontakt og jeg har ene og alene gjort det fordi jeg mener barn har godt av å ha kontakt med begge foreldrene og at jeg skal gjøre mitt når de er små, og så får de ta stilling til ting selv når de er blitt store.

Jeg forventer meg selvsagt ingen takk for dette. Takken er jo å se fornøyde og trygge og glade barn og ungdommer. Det er mer en nok av de som hater en av foreldrene og drar dette med seg som en psykisk ballast videre i livet.

De har ikke fått bli kjent med far på sine premisser når de var yngre, for jeg har drevet med små hvite løgner for å dekke over for å skåne dem.

Etterhvert har jeg latt far feie mer for sin egen dør og har ikke brukt mye energi på å dekke over ting. Jeg har ment at ungdommene nå var store nok til å se og høre og takle.

Så de bør vite hva som gjelder og går.

Men jeg føler at de får dekket så mye hos meg, de får her alt det de ikke får hos far, pluss alt annet de skulle måtte trenge, både materielt og mentalt. Så de har ikke behov for at far stiller mer opp en han gjør. Eller at han gjør andre ting.

Hvordan det vil fungere når ungdommen bor hos ham, skal ha all fritid der, spise, sove, være syk, trist, ha venner, og sånn, det gjenstår jo å se.

Skrevet

''Men gjorde du alt sammen med forventning om at de skal takke deg og beundre deg for det. Så har du egentlig gjort det for deg selv...''

Kjenner du mange foreldre, som gjør noe for barna, bare for å bli beundret? Jeg kjenner ingen!

Synes det var en sur kommentar til en flott mor.

Har du vurdert å skifte vennekrets?

Og din tolkning av spørsmålet mitt gjør deg berettiget til å slenge dritt til meg?

Poenget er at uansett om hun hadde vært Jomfru Maria selv, så kan hun ikke og bør ikke sette seg i en situasjon, der barna oppfatter at dersom de vil bli kjent med far. Så gjør de noe galt mot mamma!

I så fall er hun ikke en god mor, men en giftig en! En som ikke greier å godta at barna ikke vil takke henne med å foretrekke henne fremfor slabbedasken av en far.

Jævlig surt om han får all kredit for jobb hun har gjort. Men sånn er det bare. Det er en risk man får leve med som forelder.

Skrevet

Jeg føler at hvis jeg hadde gjort ting for meg selv så hadde de ikke hatt kontakt med far i dag i det hele tatt.

Jeg har opptil flere ganger fått i gang samvær og kontakt og jeg har ene og alene gjort det fordi jeg mener barn har godt av å ha kontakt med begge foreldrene og at jeg skal gjøre mitt når de er små, og så får de ta stilling til ting selv når de er blitt store.

Jeg forventer meg selvsagt ingen takk for dette. Takken er jo å se fornøyde og trygge og glade barn og ungdommer. Det er mer en nok av de som hater en av foreldrene og drar dette med seg som en psykisk ballast videre i livet.

De har ikke fått bli kjent med far på sine premisser når de var yngre, for jeg har drevet med små hvite løgner for å dekke over for å skåne dem.

Etterhvert har jeg latt far feie mer for sin egen dør og har ikke brukt mye energi på å dekke over ting. Jeg har ment at ungdommene nå var store nok til å se og høre og takle.

Så de bør vite hva som gjelder og går.

Men jeg føler at de får dekket så mye hos meg, de får her alt det de ikke får hos far, pluss alt annet de skulle måtte trenge, både materielt og mentalt. Så de har ikke behov for at far stiller mer opp en han gjør. Eller at han gjør andre ting.

Hvordan det vil fungere når ungdommen bor hos ham, skal ha all fritid der, spise, sove, være syk, trist, ha venner, og sånn, det gjenstår jo å se.

Og det finner de jo evetuellt ut. Jeg skjønner at det er surt, men du har selv påtatt deg hans ansvar og hans jobb. Å dekke opp for ham.

Hvorfor?

Gjest Matt og småtrist mor
Skrevet

Og din tolkning av spørsmålet mitt gjør deg berettiget til å slenge dritt til meg?

Poenget er at uansett om hun hadde vært Jomfru Maria selv, så kan hun ikke og bør ikke sette seg i en situasjon, der barna oppfatter at dersom de vil bli kjent med far. Så gjør de noe galt mot mamma!

I så fall er hun ikke en god mor, men en giftig en! En som ikke greier å godta at barna ikke vil takke henne med å foretrekke henne fremfor slabbedasken av en far.

Jævlig surt om han får all kredit for jobb hun har gjort. Men sånn er det bare. Det er en risk man får leve med som forelder.

"Poenget er at uansett om hun hadde vært Jomfru Maria selv, så kan hun ikke og bør ikke sette seg i en situasjon, der barna oppfatter at dersom de vil bli kjent med far. Så gjør de noe galt mot mamma!"

Etter alt jeg har fortalt i innleggene og siden ungdommen uten problemer vurderer å flytte til far, så bør du skjønne selv at det ikke er tilfelle her. Tvert i mot.

Og hadde det ikke vært for min innsats gjennom årene så hadde de ikke hatt kontakt med far i dag.

Det har vært min mening å skåne dem når de er små, for små barn skal slippe å høre at pappa ikke gidder å komme å hente dem, da er det bedre at mamma kommer med en hvit løgn. Barnas vel og ve er viktigst. Og det har jeg jobbet for i alle år.

"Jævlig surt om han får all kredit for jobb hun har gjort. Men sånn er det bare. Det er en risk man får leve med som forelder"

Han får ikke all kredit for all jobb jeg har gjort, men han høster godt av det. Det er ingen risk, er ungene viktigst så er det sånn det skal være.

Men det må være lov i enden av alt å få slippe ut litt tanker og følelser rundt dette.

Gjest Matt og småtrist mor
Skrevet

''Men jeg kan ikke ofre de andre her, de må få lov å ha den samme stabile og trygge oppveksten de som den som flytter.''

Noe som viser din kjærlighet til samtlige barn! Jeg ville heller ikke flyttet, for barn _trenger_ trygge, stabile hjem. Spesielt når eldstebarn flytter fra dem...

Du gjør alt korrekt, Matt og småtrist, og barna elsker deg for det;)

Gir deg en god klem, og vedder på at alle dine barn gjør det samme!

Takk Hidi.

Gjest Nickløsheletia
Skrevet

Dette er en sjangse til å bli bedre kjent med faren sin.

Jeg har en sønn i samme alder og ser at faren er viktig nå. De har en del ting sammen og han lærer av han på områder jeg ikke strekker til.

Vær glad for dette. Sønnen din vil aldri glemme deg for det du har gjort. Han vil fortsatt være like glad i deg.

Skrevet

Jeg hadde nok følt som deg, matt og småtrist, men jeg hadde latt ham flytte til faren selv om jeg nok helst ville hatt ungen hjemme.

Har du egentlig noe valg? Jeg tror ikke det kommer noe godt ut av å nekte selv om du ev jeg sikkert hadde hatt lyst til å si nei.

Skrevet

Til far? Jeg har sakt alt rett ut til far i alle år. Jeg kommer ikke lenger med ham en det jeg har til nå.

Til ungdommen? Nei, jeg kan ikke gjøre det. Jeg må først få summet meg og så må jeg la ungdommen få gjøre som h*n synes er best. Det er ikke mitt liv dette her, jeg kan ikke bestemme så lenge jeg ikke har noe direkte skadelig å sette fingeren på. Jeg synes ikke jeg har rett til det.

Nei. Jeg tenkte mer på å skrive et brev som han kan få senere, når han blir voksen for å forklare hvordan du hadde det. Eller kanskje ikke det er en god ide.

Skrevet

Du høres ut som en fantastisk god og sterk mor med masse kjærlighet og omsorg for alle barna.

La døren din være åpen, slik at 17 åringen har retrett mulighet, dersom det skulle skjære seg hos far.

Så kan du tenke som så at det er ene og alene din fortjeneste at 17 åringen faktisk selv vil bo hos far.

Det er ikke mange årene til han er voksen på ordentlig, med jobb og forpliktelser, og det er du som har hatt alle de flotte årene med sønnen din. Faren får tross alt bare en brøkdel.

Vær sterk og tenk positivt.

Skrevet

"Poenget er at uansett om hun hadde vært Jomfru Maria selv, så kan hun ikke og bør ikke sette seg i en situasjon, der barna oppfatter at dersom de vil bli kjent med far. Så gjør de noe galt mot mamma!"

Etter alt jeg har fortalt i innleggene og siden ungdommen uten problemer vurderer å flytte til far, så bør du skjønne selv at det ikke er tilfelle her. Tvert i mot.

Og hadde det ikke vært for min innsats gjennom årene så hadde de ikke hatt kontakt med far i dag.

Det har vært min mening å skåne dem når de er små, for små barn skal slippe å høre at pappa ikke gidder å komme å hente dem, da er det bedre at mamma kommer med en hvit løgn. Barnas vel og ve er viktigst. Og det har jeg jobbet for i alle år.

"Jævlig surt om han får all kredit for jobb hun har gjort. Men sånn er det bare. Det er en risk man får leve med som forelder"

Han får ikke all kredit for all jobb jeg har gjort, men han høster godt av det. Det er ingen risk, er ungene viktigst så er det sånn det skal være.

Men det må være lov i enden av alt å få slippe ut litt tanker og følelser rundt dette.

Selvfølgelig er det lov! Og jeg skjønner godt at du føler det slik. Det hadde jeg og gjort.

Men jeg tror man skal passe seg for å kjenne for mye på de følelsene. Det vil gå bra! Garantert. :0)

Skrevet

Dette betyr nok at du har gjort en kjempegod jobb for dine barn. (Og sikkert spist en god del både store og hårete kameler på veien)

Jeg forstår veldig godt at det ikke er noe artig, men jeg synes at det er flott at du sier at barnet skal få lov til dette.

Så vær stolt av den flotte jobben du har gjort:-)

Skrevet

Oj!

Ja, hvordan hadde jeg taklet det.

Jeg tror som deg, at jeg hadde tenkt at barnet er så stort at det må bestemme det selv.

Jeg hadde fortalt barnet at om det ombestemmer seg, så er det alltid velkomment tilbake hos meg.

Jeg tror også at jeg hadde valgt å ha en ganske tett kontakt med barnet (i den grad det går, og uten å bli masete...).

Så hadde jeg nok måttet jobbe ganske mye med meg selv... Bitterheten hadde nok ligget på lur.

Skrevet

Forsøk å ikke tenke på det som å "flytte til far", men som å flytte på hybel et sted hvor dere heldigvis kjenner vertskapet litt, slik at det holdes litt øye med ungdommen.

Mange 17-åringer flytter for å komme nærmere vgs. Egentlig er det veldig fin selvstendighetstrening.

Følelsene rundt det å slippe kontrollen, må du gjennom før eller senere allikevel.

Jeg er sikker på at h*n har fått verdifull ballast i bagasjen pga. det du har gjort i årenes løp. Noe prøving og feiling må alle gjennom uansett. Like greit at de ikke har noen hengende over skulderen mens det pågår.

Blir det ikke vellykket, går det sikkert an å reversere. En i klassen til datteren min flyttet til far som tenåring - det var riktignok til en annen kant av landet. Det varte i ca. to uker.

Men ikke ta det som et nederlag om det går greit, det viktigste er jo at ungdommen trives totalt sett.

Gjest Annve
Skrevet

Jeg har selv bodd på landet når barna var små. De elsket det som små, og hatet det når de kom i tenårene.

De følte seg veldig avskåret fra å gjøre ting sammen med venner, selv om jeg mer enn villig stilte opp på kjøring. Det blir ikke det samme, det må vi bare innse.

Min ene flyttet tidlig, ikke til far riktignok, men for seg selv.

De vil være der det skjer, og det skjer mer i byene, slik er det bare.

Den andre maste høl i huet på meg fra fylte fjorten, Ønsket bare å komme nærmere byen og der det skjedde.

En i slekta mi, oplevde akkuratt det samme, bare enda tidligere.

Jeg tror ikke dette handler om hverken deg eller pappaen. Jeg tror barnet ønsker seg den friheten det er å bo i byen kontra landet. Kan nok hende de ser anderledes på det når de blir voksne.

Skrevet

Jeg tror du gjør det rette i å la ham/henne flytte. Det nytter ikke å si nei. H*n skjønner det nok ikke, nå, men om ti år kommer h*n til å være takknemlig over alt du har gjort for ham/henne. Kanskje kommer h*n også luskende tilbake om noen måneder fordi det ikke var så moro å bo hos pappa allikevel.

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...