Hvorfor skiller noen seg og andre ikke?

[Gjest kahloli]

Da ser jeg på mine egne foreldre. De har så lenge jeg kan huske bare kranglet og kjeftet på hverandre, min mor har kommet med tomme trusler om å gå, og min far likedan. Men dette ble det aldri noe av, og det kommer heller ikke til å bli det. Kanskje ligger det tross alle konflikter og personlighetsforstyrrelser (som jeg jo mener min mor har) ligger en grunnleggende respekt for hverandre. Men en kjærlighet?

Det skal sies at jeg sterkt tviler på at de noen gang har vært utro mot hverandre.

Jeg er kommet fram til at de begge har investert så masse i huset -og området rundt- og at dette er grunnen til at de ikke går fra hverandre. Dette, sammen med at de kommer fra et lite sted, og er opptatt av hvordan ting ser ut for andre, må være grunnen til at de ikke går fra hverandre.

Det må være vanskelig for min mor å dra fra et hus som hun har satt et så sterkt preg på, og som jeg tror hun elsker. Kanskje er dette noen ganger nok?

Hva tror dere?

[Gjest bilønsketbedre]

Da jeg var liten ønsket jeg flere ganger at mine foreldre skilte seg.

Faren min drakk og de hadde ikke noe godt ekteskap.

Faren min var ustabil i humøret, han kunne være snill enkelte ganger, men ofte trakasserte han oss og var bare sur og gretten, kanskje spesielt om han ikke fikk flaska si. Han underkuet min mor, de kranglet en del og det var ikke noe særlig.

Men de holdt sammen for barnas skyld....

men er det alltid best for barna at foreldra er sammen for enhver pris?

[Gjest begge-foreldre-barn]

Da jeg var liten ønsket jeg flere ganger at mine foreldre skilte seg.

Faren min drakk og de hadde ikke noe godt ekteskap.

Faren min var ustabil i humøret, han kunne være snill enkelte ganger, men ofte trakasserte han oss og var bare sur og gretten, kanskje spesielt om han ikke fikk flaska si. Han underkuet min mor, de kranglet en del og det var ikke noe særlig.

Men de holdt sammen for barnas skyld....

men er det alltid best for barna at foreldra er sammen for enhver pris?

jeg har lurt på det samme. Foreldrene mine har brukt det som et argument i hele oppveksten at vi burde være glad for at vi ikke var skilsmissebarn, for de hadde det verre enn oss. Jeg ble veldig provosert over det, for det er jo ikke noe lettere bo sammen med foreldre som bare krangler og tydeligvis ikke er glade i hverandre. De bor sammen fordi det er mest praktisk og økonomisk. Men jeg ville heller skiftet på å bo i to ulike små blokkleiligheter enn å bo i et stort hus med bobblebad og hage, hvor foreldrene mine ikke var lykkelige (sammen)

[Gjest beste av to onder]

Da jeg var liten ønsket jeg flere ganger at mine foreldre skilte seg.

Faren min drakk og de hadde ikke noe godt ekteskap.

Faren min var ustabil i humøret, han kunne være snill enkelte ganger, men ofte trakasserte han oss og var bare sur og gretten, kanskje spesielt om han ikke fikk flaska si. Han underkuet min mor, de kranglet en del og det var ikke noe særlig.

Men de holdt sammen for barnas skyld....

men er det alltid best for barna at foreldra er sammen for enhver pris?

Noen ganger tror jeg mødre i din mors situasjon tenker på at hun må sende barna på samvær til far hvis hun går. Pluss at hun kanskje vil få elendig økonomi. Blir hun, får i det minste barna det de trenger økonomisk og hun slipper å vite at de må være alene med faren i helger og ferier. For det skal veldig mye til at de slipper det.

[Gjest bilønsketbedre]

Noen ganger tror jeg mødre i din mors situasjon tenker på at hun må sende barna på samvær til far hvis hun går. Pluss at hun kanskje vil få elendig økonomi. Blir hun, får i det minste barna det de trenger økonomisk og hun slipper å vite at de må være alene med faren i helger og ferier. For det skal veldig mye til at de slipper det.

Ja, du har nok rett, tror mye av grunnen var det økonomiske.

Min mor var hjemmeværende til jeg var rundt 10-12 år... og var vel redd for hva som skjedde om hun ble alene.

Vi hadde i det minste tak over hodet og fikk det meste vi trengte.

[Gjest Vi er alle forskellige og har forskjellige grunner]

jeg har lurt på det samme. Foreldrene mine har brukt det som et argument i hele oppveksten at vi burde være glad for at vi ikke var skilsmissebarn, for de hadde det verre enn oss. Jeg ble veldig provosert over det, for det er jo ikke noe lettere bo sammen med foreldre som bare krangler og tydeligvis ikke er glade i hverandre. De bor sammen fordi det er mest praktisk og økonomisk. Men jeg ville heller skiftet på å bo i to ulike små blokkleiligheter enn å bo i et stort hus med bobblebad og hage, hvor foreldrene mine ikke var lykkelige (sammen)

Hvis de skilte seg og ble ulykkelige begge to, så ville det jo ikke blitt bedre? Eller hvis de fikk hver sin partner med ekle og slemme unger, og senere fikk samlivsproblemer også med sine nye partnere.

Dette for å sette det litt på spissen. Den ordningen som passer for en familie, passer ikke for en annen. Og det er mange grunner til at folk blir værende i et haltende ekteskap.

Noen ganger kommer forholdet seg på beina igjen når barna er store og omsorgsbyrden avta. Og da er familien intakt, og barn og barnebarn kan nyte sine besteforeldre, og slippe å forholde seg til flere sett av alt.

[Gjest Amazoonas]

Hvis de skilte seg og ble ulykkelige begge to, så ville det jo ikke blitt bedre? Eller hvis de fikk hver sin partner med ekle og slemme unger, og senere fikk samlivsproblemer også med sine nye partnere.

Dette for å sette det litt på spissen. Den ordningen som passer for en familie, passer ikke for en annen. Og det er mange grunner til at folk blir værende i et haltende ekteskap.

Noen ganger kommer forholdet seg på beina igjen når barna er store og omsorgsbyrden avta. Og da er familien intakt, og barn og barnebarn kan nyte sine besteforeldre, og slippe å forholde seg til flere sett av alt.

Det er klart, men vi må jo alle ta noen sjanser her livet. Og noen ganger kan jo ting være så ille at det kanskje ikke kan bli så mye verre, bare veldig anderledes.

[Gjest togli]

Jeg tror nok det er mange ekteskap som fortsetter kun av praktiske årsaker og også ekteskap som absolutt ikke burde endt i skilsmisse...

Jeg er midt i en skilsmisseprosess nå og dersom jeg trodde jeg ville måtte leve alene for resten av livet, så tror jeg at jeg kunne holdt ut å leve i ekteskapet mitt siden vi er gode venner (men ingen følelser ut over det fra min side).

Jeg vet bare at jeg har et liv og sjansen til å treffe en mann jeg kan like å reise sammen med (orka ikke reise alene med eksen min) og en mann jeg kan ha gode samtaler med (noe jeg har savna i nåværende ekteskap).

Økonomisk sett finnes det bare tapere i en skilsmisse, men penger er ikke nok for å få meg lykkelig...

[nedenfor]

Hvis de skilte seg og ble ulykkelige begge to, så ville det jo ikke blitt bedre? Eller hvis de fikk hver sin partner med ekle og slemme unger, og senere fikk samlivsproblemer også med sine nye partnere.

Dette for å sette det litt på spissen. Den ordningen som passer for en familie, passer ikke for en annen. Og det er mange grunner til at folk blir værende i et haltende ekteskap.

Noen ganger kommer forholdet seg på beina igjen når barna er store og omsorgsbyrden avta. Og da er familien intakt, og barn og barnebarn kan nyte sine besteforeldre, og slippe å forholde seg til flere sett av alt.

jeg synest at hvis et forhold ikke tåler den belastningen /utfordringen det er å ha små barn og alt som hører til i en hektisk prøvet periode i livet, så er det kanskje heller ikke verdt å satse på videre heller.

Hva om forholdet blir satt på prøve for andre ting.

Et forhold bør holde selv om man er i en hektisk periode , dette er jo en prøvelse, og det handler jo om respekt og samarbeid.

[Gjest kahloli]

Da jeg var liten ønsket jeg flere ganger at mine foreldre skilte seg.

Faren min drakk og de hadde ikke noe godt ekteskap.

Faren min var ustabil i humøret, han kunne være snill enkelte ganger, men ofte trakasserte han oss og var bare sur og gretten, kanskje spesielt om han ikke fikk flaska si. Han underkuet min mor, de kranglet en del og det var ikke noe særlig.

Men de holdt sammen for barnas skyld....

men er det alltid best for barna at foreldra er sammen for enhver pris?

Nei jeg tror ikke det alltid er best å holde sammen- i alle fall ikke når det er alkholisme inne i bildet.

Jeg ønsket i ungdomstiden at de skulle dra fra hverandre, men nå når jeg begynner å bli voksen (evt.er voksen) så tror jeg ikke jeg ønsker det. Det er dels av egoistiske årsaker, dels av et ønsket om mine foreldres beste. Jeg tror rett og slett de ville blitt svært utrygge alene, jeg ønsker imidlertid for dem at de begynner å reise mer sammen og alene når alle barn er ute av huset. De er rimelig grodd fast i et dårlig mønster. Men dette dårlige mønsteret er på underlig vis antagelig også blitt deres trygghet.

Da jeg skrev det om at de hadde bygget opp noe sammen, tenkte jeg ikke bare på materielle og økonomiske aspekter, men på "hjemmefølelsen", for selv om de alltid har kranglet mye, har jeg alltid følt meg trygg i hjemmet. Noe jeg tror også de gjør. De er bare "helt hjemme" om dere forstår.

[morsan]

jeg synest at hvis et forhold ikke tåler den belastningen /utfordringen det er å ha små barn og alt som hører til i en hektisk prøvet periode i livet, så er det kanskje heller ikke verdt å satse på videre heller.

Hva om forholdet blir satt på prøve for andre ting.

Et forhold bør holde selv om man er i en hektisk periode , dette er jo en prøvelse, og det handler jo om respekt og samarbeid.

Men hva er "å tåle" en slik belastning?

Det er jo noe som heter "i gode og onde dager" også, og det at ekteskapet overleve en tøff periode i livet - uavhengig av hva det er som gjør det tøft - kan jo være et bevis på at man har "tålt" det.

[Gjest kahloli]

Jeg tror nok det er mange ekteskap som fortsetter kun av praktiske årsaker og også ekteskap som absolutt ikke burde endt i skilsmisse...

Jeg er midt i en skilsmisseprosess nå og dersom jeg trodde jeg ville måtte leve alene for resten av livet, så tror jeg at jeg kunne holdt ut å leve i ekteskapet mitt siden vi er gode venner (men ingen følelser ut over det fra min side).

Jeg vet bare at jeg har et liv og sjansen til å treffe en mann jeg kan like å reise sammen med (orka ikke reise alene med eksen min) og en mann jeg kan ha gode samtaler med (noe jeg har savna i nåværende ekteskap).

Økonomisk sett finnes det bare tapere i en skilsmisse, men penger er ikke nok for å få meg lykkelig...

Enig. Redsel for å bli alene er nok et viktig aspekt. Jeg kjenner dessverre (!) en ung jente som har så dårlig selvfølelse at hun ikke tørr å reise fra kjæresten sin i frykt for å ikke finne noe annet/bedre. Det verste er at hun nok kommer til å få barn og holde ut med denne mannen.....det finnes mange rare forhold...

Og så er det jo dem som gifter seg for onde og gode dager, og virkelig mener det også da. Mine foreldre deler et kristent livssyn,

[Gjest togli]

Enig. Redsel for å bli alene er nok et viktig aspekt. Jeg kjenner dessverre (!) en ung jente som har så dårlig selvfølelse at hun ikke tørr å reise fra kjæresten sin i frykt for å ikke finne noe annet/bedre. Det verste er at hun nok kommer til å få barn og holde ut med denne mannen.....det finnes mange rare forhold...

Og så er det jo dem som gifter seg for onde og gode dager, og virkelig mener det også da. Mine foreldre deler et kristent livssyn,

Tror kanskje mange holder ut i dårlige ekteskap fordi de har dårlig selvtillit, ja...

Mange tenker nok også at det er nok å kjenne kun vennskap for den man er gift med, mens andre vil ha litt mer enn det...

For min egen del trodde jeg virkelig ekteskapet mitt skulle vare livet ut. Har jeg lovet noe, så har jeg lovet det Og så var det det med gode og onde dager da.. Men når forholdet begynner å gå på helsa løs og man mister fem kilo på to uker (og ikke har mye å gå på), så må man bare gjøre noe :-/