Har vi noen rettigheter ovenfor NAV?

[Gjest Oppgitt over NAV]

Hei! Vi er en familie på 4; 2 voksne og 2 barn (11 og 13 år). For få år siden skilte jeg meg og bodde alene med barna pga destruktivt forhold. Fordi det av ulike årsaker gjorde min psykiske helse dårligere av å bo der vi bodde, flyttet vi hit - til et sted jeg trives og også har mitt nettverk (barna har et godt nettverk på begge steder). Boutgiftene er dog dyrere her, noe jeg var forberet på. Det jeg ikke visste, var at økonomien ikke skulle strekke til - dvs at jeg ikke ville få den samme hjelpen her som jeg fikk der, av NAV. Der fikk vi hjelp til nødvendige utgifter - her fikk vi til kun husleie og strøm. Når mine faste utgifter var betalt, satt vi igjen med 2000-3000,- til mat, drikke, klær, sko, husholdningsartikler, hygieneartikler, fritidsaktiviteter, reiseutgifter og uforutsatte regninger inkl f.eks lisensavgift og skolemelk per mnd. Vi klarte oss rett og slett ikke på det, til tross for av vi alltid har vært vant til å klare oss med lite. Vi har hatt det slitsomt og ustabilt i mange år, og behovet for stabilitet og det å slå oss til ro har vært (og er) sterkt. Men bekymringene kverner i mitt hode så og si 24/7 - nattesøvnen har det siste året vært dårlig, og jeg er også bekymret for barna mht ustabiliteten som IKKE er bra for dem. Jeg bekymrer meg stadig over deres fremtid. Jeg har dessuten bl.a ventet urimelig lenge på psykiatrisk behandling, men som følge av at min psykiske helse ble dårligere av å bo der vi bodde før, flyttet vi altså hit, og jeg avsluttet derfor behandlingen der, for så å bli viderehenvist hit. Det tok lang tid før jeg kom inn også her. Nå er jeg akkurat ferdig med en utredning, og skal søkes inn i en gruppebehandling. Nok en gang ser det ut som at jeg må avslutte behandlingen. Og nok en gang må barna brytes opp fra miljøet; vi blir nemlig mest trolig nødt/omtrent tvunget, til å flytte tilbake - hvor jeg vet vi vil få den hjelpen vi trenger og klarer oss. Ikke nok med det. Da vi kom hit, trodde jeg altså vi ville få samme hjelp her som der. Første gang jeg gikk på sosialkontoret, gikk det greit. Ingen særlige spørsmål. Jeg søkte da om hjelp til husleie i første omgang - noe som ble innvilget. Jeg satte så opp et skikkelig budsjett med alt av faste utgifter ned til minste detalj - akkurat slik og faktisk bedre, slik økonomene gjør i tv-programmet "luksusfellen". Jeg henvendte meg med dette til sosialkontoret på nytt. Opplevelsen var så tøff og skremmende, at jeg måtte forlate kontoret. Jeg opplevde at den jeg møtte var stresset og i dårlig humør. Kan hende jeg mistolket akkurat det - men jeg kom heller ikke til orde. Hun sa bl.a skarpt til meg "hva vil du da?!" - og hun så raskt over mine utgifter og sa "du har bil (en gammel), og diesel????du har kabel tv, internett (som skolen krever)du har lån" osv osv. Jeg forsøkte å forklare, men kom altså ikke til ordet. Om hun spurte meg om noe og jeg prøvde svare på spørsmål, fikk jeg ikke svart ordentlig fordi hun avbrøt meg stadig vekk. Jeg gikk derfra helt nedkjørt og klarte ikke gjøre noenting den dagen. Dette opplevde jeg også en annen gang mht en strømregning jeg var der for å levere. Jeg følte rett og slett at jeg ble mistrodd, deriblandt ringte hun energiverket for å få bekreftet at jeg hadde lest av strømmen. Hun sa også "dette ble vanskelig", ristet på hodet og uffet seg. Senere klarte ikke jeg å gå dit mer, og jeg klaget på mitt møte med begge disse damene, men jeg fikk ikke respons på dette, dvs svar. Jeg fikk dog senere vedtak på innvilgete strømregninger via brev, hvor jeg skrev at jeg ikke klarte å møte opp pga disse opplevelserne og at jeg ikke er sterk nok psykisk til det. Vel. For å bl.a slippe å flytte tilbake til det andre stedet, flyttet vi inn til min eksmann/barnas far for en prøveperiode. Dette til tross for at han hadde gjort oss mye vondt. Men han ga stadig mer uttrykk for at han hadde endret seg - noe som så langt viser seg å stemme. Men også han har falt ut av arbeidslivet, pga en skulder, sosial angst, og sannsynligvis også revmatisme. Han ble ikke med på det nye systemet som kalles AAP (Arbeidsavklaringspenger), og måtte søke på nytt. Søknaden ble avslått pga for dårlig legeerklæring som var på EN linje - og som var printet ut på et vanlig ark; på den stod det at "x avsluttet behandling for sin sosiale angst på X DPS X dato". Han ble henvist til sosialkontoret og anket i mellomtiden søknaden. Legen lovet å ordne opp, men gjorde det ikke før han selv purret på en måneds tid etterpå. Han fikk mail fra sin saksbehandler, som skrev at h*n ikke kunne fatte vedtak før han var i psykiatrisk og medisinsk behandling - samt i arbeidsrettet tiltak. Vel. I mellomtiden under dette styret med AAP søknaden hans, hadd han altså sosial stønad. Heller ikke han fikk mer enn minimalt, og fordi han måtte levere kontoutskrift som bevis for at husleien var blitt innbetalt for hele forrige mnd'er, ble husleien forsinket med opptil et par uker - noe som forståelig ikke falt i god smak hos huseier. Da vi flyttet inn til min eks, og mens vi nylig var borte en tid, hadde de stoppet vedtaket hans fordi de hadde regnet det slik at jeg fortsatt fikk bostøtte for den andre leiligheten samt barnetrygd for 3 barn - noe jeg ikke fikk, og som jeg selv hadde sagt fra om med en gang vi flyttet inn. Hadde de slått opp på sine egne data, ville de sannsynligvis sett dette. Mens vi var borte, fikk vi to purringer samt en oppsigelse av leiekontrakten pga manglende betaling, rekommandert. Vi fikk i utgangspunktet en frist på å være ute om en mnd, men som vi fikk forskøvet til to mnd fordi det her er vanskelig å finne ny bolig og spesielt på denne tiden. Vi troppet så begge opp på sosialkontoret og la frem det hele. Heller ikke denne gangen kom vi særlig til ordet. Hun hengte seg opp i at jeg med mine AAP penger skulle betalt/prioritert husleien - men jeg hadde ikke engang hatt nok til det. Vi fikk beskjed om at mange pleier å betale inn deler av husleien. Men da hadde vi ikke engang hatt mat - noe hun ikke hørte på - men fortsatte å snakke om mine AAP. Vi ble irriterte og sa de hadde gjort feil og at de nå hadde plikt til å skaffe oss bolig. Tilbudet vi fikk var å bo på en campingplass!! Til slutt gikk vi, for hun ville rett og slett ikke høre på det vi hadde å si. En time senere ringte de fra NAV forvaltning og beklaget det hele. Vi fikk utbetalt det vi hadde krav på. Men hva hjelper det, når det er for sent. Huseier har funnet nye leieboere. Nå står vi her - uten bolig fra skolestart av. Vårt eneste valg så langt er å flytte tilbake til det andre stedet. Der har vi hus til disp. Det innebærer altså at barna må bytte skole og miljø nok en gang, jeg må nok en gang avbryte behandlingen, og vi må flytte til et sted verken jeg eller min eks egentlig vil flytte til. Og det er dessuten titalls il herfra. Heldigvis synes barna det er ok, det hjelper å vite. Men all denne ustabiliteten er uheldig for oss alle. Og jeg er redd for at den psykiske helsen blir verre som følge av å flytte tilbake til dette stedet. Vi har dessuten ikke råd til å bo her uansett. Leiligheten vi leide var mye billigere enn prisene normalt ligger på. Det vil si at vi må betale minst 5000,- mer for et annet bosted hvis vi ikke er så heldige å finne et tilsvarende - noe det er liten sjanse for. Men hvem vil ha leieboere med slik dårlig referanse, for ikke å glemme at min eks har to betalingsanmerkninger som følge av dårlig økonomi etter skilsmissen vår, dersom vi skulle leid gjennom megler som tar en kredittvurdering? Tiden går, og om vi skal flytte tilbake til det andre stedet, må mye ekstra ordnes i forbindelse med bl.a skoler. Så vi har knapp tid på å finne noe annet her. Vi forbereder oss derfor nå på at vi ikke har noe annet valg enn å flyttet tilbake. Vi ble derimot så sinte på dem, at vi skrev et brev til dem, hvor vi klager og faktisk krever at de betaler flyttebil og bærehjelp, fordi vi ikke har verken råd eller helse til dette. Jeg vet ikke om vi har krav på det, og jeg bekymrer meg for at det skal få negative konsekvenser for oss. Men, gjort er gjort. Vi føler oss dårlig behandlet fra dag en. Dette har tatt på. Har vi noen rettigheter her? Ikke nok med det. Dagen etter at de beklaget feilen, ringte min ekss saksbehandler fra nav arbeid og sa h*n hadde innvilget hans søknade om AAP. Dette til tross for at hun kort tid før altså hadde fremlagt krav om at han må være under behandling og i tiltak. for at et vedtak skulle fattes. Han har jo ikke engang rukket å være til lege etter dette for å bli henvist behandling, fordi det tar 3-4 uker å få time! Vi har mistet fullstendig tillit til dem. For ikke å glemme hvilke belastninger dette har hatt for oss. En venn jobber i nav et annet sted, som har sagt at dette er det verste kontoret. Hva vil advokaten anbefale å gjøre i dette tilfellet, har vi loven på vår side? Har vi rett på noe hjelp i forhold til dette å få kunne bli boende på stedet vi nå bor - altså slippe å flytte tilbake? En helt annen ting er at det er ekkelt å være der fordi de ikke har lukkede kontorer. Det er et lite lokale, og fellesarealet er lite. Det første man må gjøre er å henvende seg i ekspedisjonen hvor man får en kølapp. Greit nok. Der er ca 5 "båser" av glass til kontorer hvor du skal sitte og prate med gjerne en ny person for hver gang. I fellesarealet kan andre høre det du snakker om hvis de bare spisser ørene. Skal det virkelig være slik?

[EnolaGay]

For langt og slitsomt å lese.. Du må dele opp innlegget ditt i avsnitt og stille mer konkrete spørsmål...

[Gjest Oppgitt over NAV]

For langt og slitsomt å lese.. Du må dele opp innlegget ditt i avsnitt og stille mer konkrete spørsmål...

Hei!

Vi er en familie på 4; 2 voksne og 2 barn (11 og 13 år). For få år siden skilte jeg meg og bodde alene med barna pga destruktivt forhold. Fordi det av ulike årsaker gjorde min psykiske helse dårligere av å bo der vi bodde, flyttet vi hit - til et sted jeg trives og også har mitt nettverk (barna har et godt nettverk på begge steder). Boutgiftene er dog dyrere her, noe jeg var forberet på. Det jeg ikke visste, var at økonomien ikke skulle strekke til - dvs at jeg ikke ville få den samme hjelpen her som jeg fikk der, av NAV. Der fikk vi hjelp til nødvendige utgifter - her fikk vi til kun husleie og strøm. Når mine faste utgifter var betalt, satt vi igjen med 2000-3000,- til mat, drikke, klær, sko, husholdningsartikler, hygieneartikler, fritidsaktiviteter, reiseutgifter og uforutsatte regninger inkl f.eks lisensavgift og skolemelk per mnd. Vi klarte oss rett og slett ikke på det, til tross for av vi alltid har vært vant til å klare oss med lite.

Vi har hatt det slitsomt og ustabilt i mange år, og behovet for stabilitet og det å slå oss til ro har vært (og er) sterkt. Men bekymringene kverner i mitt hode så og si 24/7 - nattesøvnen har det siste året vært dårlig, og jeg er også bekymret for barna mht ustabiliteten som IKKE er bra for dem. Jeg bekymrer meg stadig over deres fremtid.

Jeg har dessuten bl.a ventet urimelig lenge på psykiatrisk behandling, men som følge av at min psykiske helse ble dårligere av å bo der vi bodde før, flyttet vi altså hit, og jeg avsluttet derfor behandlingen der, for så å bli viderehenvist hit. Det tok lang tid før jeg kom inn også her. Nå er jeg akkurat ferdig med en utredning, og skal søkes inn i en gruppebehandling. Nok en gang ser det ut som at jeg må avslutte behandlingen. Og nok en gang må barna brytes opp fra miljøet; vi blir nemlig mest trolig nødt/omtrent tvunget, til å flytte tilbake - hvor jeg vet vi vil få den hjelpen vi trenger og klarer oss. Ikke nok med det.

Da vi kom hit, trodde jeg altså vi ville få samme hjelp her som der. Første gang jeg gikk på sosialkontoret, gikk det greit. Ingen særlige spørsmål. Jeg søkte da om hjelp til husleie i første omgang - noe som ble innvilget. Jeg satte så opp et skikkelig budsjett med alt av faste utgifter ned til minste detalj - akkurat slik og faktisk bedre, slik økonomene gjør i tv-programmet "luksusfellen". Jeg henvendte meg med dette til sosialkontoret på nytt. Opplevelsen var så tøff og skremmende, at jeg måtte forlate kontoret. Jeg opplevde at den jeg møtte var stresset og i dårlig humør. Kan hende jeg mistolket akkurat det - men jeg kom heller ikke til orde. Hun sa bl.a skarpt til meg "hva vil du da?!" - og hun så raskt over mine utgifter og sa "du har bil (en gammel), og diesel????du har kabel tv, internett (som skolen krever)du har lån" osv osv. Jeg forsøkte å forklare, men kom altså ikke til ordet. Om hun spurte meg om noe og jeg prøvde svare på spørsmål, fikk jeg ikke svart ordentlig fordi hun avbrøt meg stadig vekk. Jeg gikk derfra helt nedkjørt og klarte ikke gjøre noenting den dagen. Dette opplevde jeg også en annen gang mht en strømregning jeg var der for å levere. Jeg følte rett og slett at jeg ble mistrodd, deriblandt ringte hun energiverket for å få bekreftet at jeg hadde lest av strømmen. Hun sa også "dette ble vanskelig", ristet på hodet og uffet seg.

Senere klarte ikke jeg å gå dit mer, og jeg klaget på mitt møte med begge disse damene, men jeg fikk ikke respons på dette, dvs svar. Jeg fikk dog senere vedtak på innvilgete strømregninger via brev, hvor jeg skrev at jeg ikke klarte å møte opp pga disse opplevelserne og at jeg ikke er sterk nok psykisk til det. Vel.

For å bl.a slippe å flytte tilbake til det andre stedet, flyttet vi inn til min eksmann/barnas far for en prøveperiode. Dette til tross for at han hadde gjort oss mye vondt. Men han ga stadig mer uttrykk for at han hadde endret seg - noe som så langt viser seg å stemme.

Men også han har falt ut av arbeidslivet, pga en skulder, sosial angst, og sannsynligvis også revmatisme. Han ble ikke med på det nye systemet som kalles AAP (Arbeidsavklaringspenger), og måtte søke på nytt. Søknaden ble avslått pga for dårlig legeerklæring som var på EN linje - og som var printet ut på et vanlig ark; på den stod det at "x avsluttet behandling for sin sosiale angst på X DPS X dato". Han ble henvist til sosialkontoret og anket i mellomtiden søknaden. Legen lovet å ordne opp, men gjorde det ikke før han selv purret på en måneds tid etterpå. Han fikk mail fra sin saksbehandler, som skrev at h*n ikke kunne fatte vedtak før han var i psykiatrisk og medisinsk behandling - samt i arbeidsrettet tiltak. Vel.

I mellomtiden under dette styret med AAP søknaden hans, hadd han altså sosial stønad. Heller ikke han fikk mer enn minimalt, og fordi han måtte levere kontoutskrift som bevis for at husleien var blitt innbetalt for hele forrige mnd'er, ble husleien forsinket med opptil et par uker - noe som forståelig ikke falt i god smak hos huseier. Da vi flyttet inn til min eks, og mens vi nylig var borte en tid, hadde de stoppet vedtaket hans fordi de hadde regnet det slik at jeg fortsatt fikk bostøtte for den andre leiligheten samt barnetrygd for 3 barn - noe jeg ikke fikk, og som jeg selv hadde sagt fra om med en gang vi flyttet inn. Hadde de slått opp på sine egne data, ville de sannsynligvis sett dette.

Mens vi var borte, fikk vi to purringer samt en oppsigelse av leiekontrakten pga manglende betaling, rekommandert. Vi fikk i utgangspunktet en frist på å være ute om en mnd, men som vi fikk forskøvet til to mnd fordi det her er vanskelig å finne ny bolig og spesielt på denne tiden. Vi troppet så begge opp på sosialkontoret og la frem det hele. Heller ikke denne gangen kom vi særlig til ordet. Hun hengte seg opp i at jeg med mine AAP penger skulle betalt/prioritert husleien - men jeg hadde ikke engang hatt nok til det. Vi fikk beskjed om at mange pleier å betale inn deler av husleien. Men da hadde vi ikke engang hatt mat - noe hun ikke hørte på - men fortsatte å snakke om mine AAP. Vi ble irriterte og sa de hadde gjort feil og at de nå hadde plikt til å skaffe oss bolig. Tilbudet vi fikk var å bo på en campingplass!! Til slutt gikk vi, for hun ville rett og slett ikke høre på det vi hadde å si. En time senere ringte de fra NAV forvaltning og beklaget det hele. Vi fikk utbetalt det vi hadde krav på. Men hva hjelper det, når det er for sent. Huseier har funnet nye leieboere.

Nå står vi her - uten bolig fra skolestart av. Vårt eneste valg så langt er å flytte tilbake til det andre stedet. Der har vi hus til disp. Det innebærer altså at barna må bytte skole og miljø nok en gang, jeg må nok en gang avbryte behandlingen, og vi må flytte til et sted verken jeg eller min eks egentlig vil flytte til. Og det er dessuten titalls mil herfra. Heldigvis synes barna det er ok, det hjelper å vite. Men all denne ustabiliteten er uheldig for oss alle. Og jeg er redd for at den psykiske helsen blir verre som følge av å flytte tilbake til dette stedet. Vi har dessuten ikke råd til å bo her uansett. Leiligheten vi leide var mye billigere enn prisene normalt ligger på. Det vil si at vi må betale minst 5000,- mer for et annet bosted hvis vi ikke er så heldige å finne et tilsvarende - noe det er liten sjanse for. Men hvem vil ha leieboere med slik dårlig referanse, for ikke å glemme at min eks har to betalingsanmerkninger som følge av dårlig økonomi etter skilsmissen vår, dersom vi skulle leid gjennom megler som tar en kredittvurdering?

Tiden går, og om vi skal flytte tilbake til det andre stedet, må mye ekstra ordnes i forbindelse med bl.a skoler. Så vi har knapp tid på å finne noe annet her. Vi forbereder oss derfor nå på at vi ikke har noe annet valg enn å flyttet tilbake. Vi ble derimot så sinte på dem, at vi skrev et brev til dem, hvor vi klager og faktisk krever at de betaler flyttebil og bærehjelp, fordi vi ikke har verken råd eller helse til dette. Jeg vet ikke om vi har krav på det, og jeg bekymrer meg for at det skal få negative konsekvenser for oss. Men, gjort er gjort.

Vi føler oss dårlig behandlet fra dag en. Dette har tatt på. Har vi noen rettigheter her?

Ikke nok med det. Dagen etter at de beklaget feilen, ringte min ekss saksbehandler fra nav arbeid og sa h*n hadde innvilget hans søknade om AAP. Dette til tross for at hun kort tid før altså hadde fremlagt krav om at han må være under behandling og i tiltak. for at et vedtak skulle fattes. Han har jo ikke engang rukket å være til lege etter dette for å bli henvist behandling, fordi det tar 3-4 uker å få time! Vi har mistet fullstendig tillit til dem. For ikke å glemme hvilke belastninger dette har hatt for oss. En venn jobber i nav et annet sted, som har sagt at dette er det verste kontoret. Hva vil advokaten anbefale å gjøre i dette tilfellet, har vi loven på vår side? Har vi rett på noe hjelp i forhold til dette å få kunne bli boende på stedet vi nå bor - altså slippe å flytte tilbake?

En helt annen ting er at det er ekkelt å være der fordi de ikke har lukkede kontorer. Det er et lite lokale, og fellesarealet er lite. Det første man må gjøre er å henvende seg i ekspedisjonen hvor man får en kølapp. Greit nok. Der er ca 5 "båser" av glass til kontorer hvor du skal sitte og prate med gjerne en ny person for hver gang. I fellesarealet kan andre høre det du snakker om hvis de bare spisser ørene. Skal det virkelig være slik?

[Gjest loopeyloop]

Hei!

Vi er en familie på 4; 2 voksne og 2 barn (11 og 13 år). For få år siden skilte jeg meg og bodde alene med barna pga destruktivt forhold. Fordi det av ulike årsaker gjorde min psykiske helse dårligere av å bo der vi bodde, flyttet vi hit - til et sted jeg trives og også har mitt nettverk (barna har et godt nettverk på begge steder). Boutgiftene er dog dyrere her, noe jeg var forberet på. Det jeg ikke visste, var at økonomien ikke skulle strekke til - dvs at jeg ikke ville få den samme hjelpen her som jeg fikk der, av NAV. Der fikk vi hjelp til nødvendige utgifter - her fikk vi til kun husleie og strøm. Når mine faste utgifter var betalt, satt vi igjen med 2000-3000,- til mat, drikke, klær, sko, husholdningsartikler, hygieneartikler, fritidsaktiviteter, reiseutgifter og uforutsatte regninger inkl f.eks lisensavgift og skolemelk per mnd. Vi klarte oss rett og slett ikke på det, til tross for av vi alltid har vært vant til å klare oss med lite.

Vi har hatt det slitsomt og ustabilt i mange år, og behovet for stabilitet og det å slå oss til ro har vært (og er) sterkt. Men bekymringene kverner i mitt hode så og si 24/7 - nattesøvnen har det siste året vært dårlig, og jeg er også bekymret for barna mht ustabiliteten som IKKE er bra for dem. Jeg bekymrer meg stadig over deres fremtid.

Jeg har dessuten bl.a ventet urimelig lenge på psykiatrisk behandling, men som følge av at min psykiske helse ble dårligere av å bo der vi bodde før, flyttet vi altså hit, og jeg avsluttet derfor behandlingen der, for så å bli viderehenvist hit. Det tok lang tid før jeg kom inn også her. Nå er jeg akkurat ferdig med en utredning, og skal søkes inn i en gruppebehandling. Nok en gang ser det ut som at jeg må avslutte behandlingen. Og nok en gang må barna brytes opp fra miljøet; vi blir nemlig mest trolig nødt/omtrent tvunget, til å flytte tilbake - hvor jeg vet vi vil få den hjelpen vi trenger og klarer oss. Ikke nok med det.

Da vi kom hit, trodde jeg altså vi ville få samme hjelp her som der. Første gang jeg gikk på sosialkontoret, gikk det greit. Ingen særlige spørsmål. Jeg søkte da om hjelp til husleie i første omgang - noe som ble innvilget. Jeg satte så opp et skikkelig budsjett med alt av faste utgifter ned til minste detalj - akkurat slik og faktisk bedre, slik økonomene gjør i tv-programmet "luksusfellen". Jeg henvendte meg med dette til sosialkontoret på nytt. Opplevelsen var så tøff og skremmende, at jeg måtte forlate kontoret. Jeg opplevde at den jeg møtte var stresset og i dårlig humør. Kan hende jeg mistolket akkurat det - men jeg kom heller ikke til orde. Hun sa bl.a skarpt til meg "hva vil du da?!" - og hun så raskt over mine utgifter og sa "du har bil (en gammel), og diesel????du har kabel tv, internett (som skolen krever)du har lån" osv osv. Jeg forsøkte å forklare, men kom altså ikke til ordet. Om hun spurte meg om noe og jeg prøvde svare på spørsmål, fikk jeg ikke svart ordentlig fordi hun avbrøt meg stadig vekk. Jeg gikk derfra helt nedkjørt og klarte ikke gjøre noenting den dagen. Dette opplevde jeg også en annen gang mht en strømregning jeg var der for å levere. Jeg følte rett og slett at jeg ble mistrodd, deriblandt ringte hun energiverket for å få bekreftet at jeg hadde lest av strømmen. Hun sa også "dette ble vanskelig", ristet på hodet og uffet seg.

Senere klarte ikke jeg å gå dit mer, og jeg klaget på mitt møte med begge disse damene, men jeg fikk ikke respons på dette, dvs svar. Jeg fikk dog senere vedtak på innvilgete strømregninger via brev, hvor jeg skrev at jeg ikke klarte å møte opp pga disse opplevelserne og at jeg ikke er sterk nok psykisk til det. Vel.

For å bl.a slippe å flytte tilbake til det andre stedet, flyttet vi inn til min eksmann/barnas far for en prøveperiode. Dette til tross for at han hadde gjort oss mye vondt. Men han ga stadig mer uttrykk for at han hadde endret seg - noe som så langt viser seg å stemme.

Men også han har falt ut av arbeidslivet, pga en skulder, sosial angst, og sannsynligvis også revmatisme. Han ble ikke med på det nye systemet som kalles AAP (Arbeidsavklaringspenger), og måtte søke på nytt. Søknaden ble avslått pga for dårlig legeerklæring som var på EN linje - og som var printet ut på et vanlig ark; på den stod det at "x avsluttet behandling for sin sosiale angst på X DPS X dato". Han ble henvist til sosialkontoret og anket i mellomtiden søknaden. Legen lovet å ordne opp, men gjorde det ikke før han selv purret på en måneds tid etterpå. Han fikk mail fra sin saksbehandler, som skrev at h*n ikke kunne fatte vedtak før han var i psykiatrisk og medisinsk behandling - samt i arbeidsrettet tiltak. Vel.

I mellomtiden under dette styret med AAP søknaden hans, hadd han altså sosial stønad. Heller ikke han fikk mer enn minimalt, og fordi han måtte levere kontoutskrift som bevis for at husleien var blitt innbetalt for hele forrige mnd'er, ble husleien forsinket med opptil et par uker - noe som forståelig ikke falt i god smak hos huseier. Da vi flyttet inn til min eks, og mens vi nylig var borte en tid, hadde de stoppet vedtaket hans fordi de hadde regnet det slik at jeg fortsatt fikk bostøtte for den andre leiligheten samt barnetrygd for 3 barn - noe jeg ikke fikk, og som jeg selv hadde sagt fra om med en gang vi flyttet inn. Hadde de slått opp på sine egne data, ville de sannsynligvis sett dette.

Mens vi var borte, fikk vi to purringer samt en oppsigelse av leiekontrakten pga manglende betaling, rekommandert. Vi fikk i utgangspunktet en frist på å være ute om en mnd, men som vi fikk forskøvet til to mnd fordi det her er vanskelig å finne ny bolig og spesielt på denne tiden. Vi troppet så begge opp på sosialkontoret og la frem det hele. Heller ikke denne gangen kom vi særlig til ordet. Hun hengte seg opp i at jeg med mine AAP penger skulle betalt/prioritert husleien - men jeg hadde ikke engang hatt nok til det. Vi fikk beskjed om at mange pleier å betale inn deler av husleien. Men da hadde vi ikke engang hatt mat - noe hun ikke hørte på - men fortsatte å snakke om mine AAP. Vi ble irriterte og sa de hadde gjort feil og at de nå hadde plikt til å skaffe oss bolig. Tilbudet vi fikk var å bo på en campingplass!! Til slutt gikk vi, for hun ville rett og slett ikke høre på det vi hadde å si. En time senere ringte de fra NAV forvaltning og beklaget det hele. Vi fikk utbetalt det vi hadde krav på. Men hva hjelper det, når det er for sent. Huseier har funnet nye leieboere.

Nå står vi her - uten bolig fra skolestart av. Vårt eneste valg så langt er å flytte tilbake til det andre stedet. Der har vi hus til disp. Det innebærer altså at barna må bytte skole og miljø nok en gang, jeg må nok en gang avbryte behandlingen, og vi må flytte til et sted verken jeg eller min eks egentlig vil flytte til. Og det er dessuten titalls mil herfra. Heldigvis synes barna det er ok, det hjelper å vite. Men all denne ustabiliteten er uheldig for oss alle. Og jeg er redd for at den psykiske helsen blir verre som følge av å flytte tilbake til dette stedet. Vi har dessuten ikke råd til å bo her uansett. Leiligheten vi leide var mye billigere enn prisene normalt ligger på. Det vil si at vi må betale minst 5000,- mer for et annet bosted hvis vi ikke er så heldige å finne et tilsvarende - noe det er liten sjanse for. Men hvem vil ha leieboere med slik dårlig referanse, for ikke å glemme at min eks har to betalingsanmerkninger som følge av dårlig økonomi etter skilsmissen vår, dersom vi skulle leid gjennom megler som tar en kredittvurdering?

Tiden går, og om vi skal flytte tilbake til det andre stedet, må mye ekstra ordnes i forbindelse med bl.a skoler. Så vi har knapp tid på å finne noe annet her. Vi forbereder oss derfor nå på at vi ikke har noe annet valg enn å flyttet tilbake. Vi ble derimot så sinte på dem, at vi skrev et brev til dem, hvor vi klager og faktisk krever at de betaler flyttebil og bærehjelp, fordi vi ikke har verken råd eller helse til dette. Jeg vet ikke om vi har krav på det, og jeg bekymrer meg for at det skal få negative konsekvenser for oss. Men, gjort er gjort.

Vi føler oss dårlig behandlet fra dag en. Dette har tatt på. Har vi noen rettigheter her?

Ikke nok med det. Dagen etter at de beklaget feilen, ringte min ekss saksbehandler fra nav arbeid og sa h*n hadde innvilget hans søknade om AAP. Dette til tross for at hun kort tid før altså hadde fremlagt krav om at han må være under behandling og i tiltak. for at et vedtak skulle fattes. Han har jo ikke engang rukket å være til lege etter dette for å bli henvist behandling, fordi det tar 3-4 uker å få time! Vi har mistet fullstendig tillit til dem. For ikke å glemme hvilke belastninger dette har hatt for oss. En venn jobber i nav et annet sted, som har sagt at dette er det verste kontoret. Hva vil advokaten anbefale å gjøre i dette tilfellet, har vi loven på vår side? Har vi rett på noe hjelp i forhold til dette å få kunne bli boende på stedet vi nå bor - altså slippe å flytte tilbake?

En helt annen ting er at det er ekkelt å være der fordi de ikke har lukkede kontorer. Det er et lite lokale, og fellesarealet er lite. Det første man må gjøre er å henvende seg i ekspedisjonen hvor man får en kølapp. Greit nok. Der er ca 5 "båser" av glass til kontorer hvor du skal sitte og prate med gjerne en ny person for hver gang. I fellesarealet kan andre høre det du snakker om hvis de bare spisser ørene. Skal det virkelig være slik?

Dere har rett til å klage på alle vedtak. De skal da opp til ny vurdering på samme kontor og om de ikke delvis eller helt gjør om vedtaket så skal saken vurderes av Fylkesmannen.

Dersom noe haster så går det an å ta direkte kontakt med Fylkesmannen og legge fram saken saklig der og i noen tilfeller ringer da Fylkesmannen til saksbehandler.. Det kan være virkningsfullt, men normalt vi Fylkesmannen bare si at man må klage på vanlig måte.

Alle i Norge har rett til å ha tak over hodet. I utgangspunktet skal folk sørge for dette selv, men det er riktig som du skriver at sosialtjenesten har en plikt til å hjelpe til å skaffe midlertidig bolig (når folk av ulike grunner ikke klarer det selv). Det er sjelden at kommuner har gode botilbud ledige på dagen så campinghytte er ofte et alternativ og gjerne et bedre alternativ enn feks bolig i et rusbelastet miljø.

Når det gjelder boligen der dere ble oppsagt og hvor du skriver at utleier har nye utleiere så stusser jeg litt på det med at dere tilsynelatende ble kastet ut så fort. Har dere ikke oppsigelsestid? Her har dere antagelig mange rettigheter. Sjekk Husleieloven.

Siden du fikk god hjelp i din tidligere bokommune så ville en ideel situasjon for flytting vært at det ble et overføringsmøte fra en kommune til neste der viktige momenter kom fram.

Hvis økonomi er en viktig grunn til at du ikke går til nødvendig behandling så bør du vurdere å søke om hjelp til dette. Kanskje kan en legeerklæring hjelpe deg.

Når det gjelder deres framtidige boligtilbud så mener jeg kommunens viktigste hensyn er hva som er best for barna. Å slippe å bytte skole er viktig. Økonomiske forhold kan også spille inn. Blir dere selvhjulpne på sikt ved den husleien? Er det et greit sted å komme seg til og fra tiltak, skole osv på?

De kontorene høres uegnet ut å bruke til klientsamtaler i forhold til personvern og taushetsplikt. Du kan klage på dette også, gjerne direkte til Fylkesmannen og til NAV-leder.

Hilsen tidligere økonomisk saksbehandler.

[Gjest Oppgitt over NAV]

Dere har rett til å klage på alle vedtak. De skal da opp til ny vurdering på samme kontor og om de ikke delvis eller helt gjør om vedtaket så skal saken vurderes av Fylkesmannen.

Dersom noe haster så går det an å ta direkte kontakt med Fylkesmannen og legge fram saken saklig der og i noen tilfeller ringer da Fylkesmannen til saksbehandler.. Det kan være virkningsfullt, men normalt vi Fylkesmannen bare si at man må klage på vanlig måte.

Alle i Norge har rett til å ha tak over hodet. I utgangspunktet skal folk sørge for dette selv, men det er riktig som du skriver at sosialtjenesten har en plikt til å hjelpe til å skaffe midlertidig bolig (når folk av ulike grunner ikke klarer det selv). Det er sjelden at kommuner har gode botilbud ledige på dagen så campinghytte er ofte et alternativ og gjerne et bedre alternativ enn feks bolig i et rusbelastet miljø.

Når det gjelder boligen der dere ble oppsagt og hvor du skriver at utleier har nye utleiere så stusser jeg litt på det med at dere tilsynelatende ble kastet ut så fort. Har dere ikke oppsigelsestid? Her har dere antagelig mange rettigheter. Sjekk Husleieloven.

Siden du fikk god hjelp i din tidligere bokommune så ville en ideel situasjon for flytting vært at det ble et overføringsmøte fra en kommune til neste der viktige momenter kom fram.

Hvis økonomi er en viktig grunn til at du ikke går til nødvendig behandling så bør du vurdere å søke om hjelp til dette. Kanskje kan en legeerklæring hjelpe deg.

Når det gjelder deres framtidige boligtilbud så mener jeg kommunens viktigste hensyn er hva som er best for barna. Å slippe å bytte skole er viktig. Økonomiske forhold kan også spille inn. Blir dere selvhjulpne på sikt ved den husleien? Er det et greit sted å komme seg til og fra tiltak, skole osv på?

De kontorene høres uegnet ut å bruke til klientsamtaler i forhold til personvern og taushetsplikt. Du kan klage på dette også, gjerne direkte til Fylkesmannen og til NAV-leder.

Hilsen tidligere økonomisk saksbehandler.

Tusen takk for svar!

''Når det gjelder deres framtidige boligtilbud så mener jeg kommunens viktigste hensyn er hva som er best for barna. Å slippe å bytte skole er viktig. Økonomiske forhold kan også spille inn. Blir dere selvhjulpne på sikt ved den husleien? Er det et greit sted å komme seg til og fra tiltak, skole osv på?''

Vi argumenterte med at barnas hensyn burde tas hensyn til, og spesielt i et tilfelle som vårt. Men vi nådde ikke frem med dette heller.

De var enige i at vi hadde svært billig husleie i forhold til de prisene som er i dag. Alt lå dessuten til rette for alle våre behov.

På sikt er det meningen at vi begge skal ut i jobb, og særlig jeg var på god vei til dette, hvor jeg bl.a også har kommet inn på et såkalt "kompetansekurs". Så etter en tid vil jeg mene og tro at vi skulle klart oss selv - noe som også er målet.

[Gjest loopey loop]

Tusen takk for svar!

''Når det gjelder deres framtidige boligtilbud så mener jeg kommunens viktigste hensyn er hva som er best for barna. Å slippe å bytte skole er viktig. Økonomiske forhold kan også spille inn. Blir dere selvhjulpne på sikt ved den husleien? Er det et greit sted å komme seg til og fra tiltak, skole osv på?''

Vi argumenterte med at barnas hensyn burde tas hensyn til, og spesielt i et tilfelle som vårt. Men vi nådde ikke frem med dette heller.

De var enige i at vi hadde svært billig husleie i forhold til de prisene som er i dag. Alt lå dessuten til rette for alle våre behov.

På sikt er det meningen at vi begge skal ut i jobb, og særlig jeg var på god vei til dette, hvor jeg bl.a også har kommet inn på et såkalt "kompetansekurs". Så etter en tid vil jeg mene og tro at vi skulle klart oss selv - noe som også er målet.

Med deres lave inntekter så har dere mest sannsynlig rett på fri rettshjelp. Å bruke advokat eller fylkesmann hjelper ofte.

På sikt må dere på en eller annen måte klare å komme i dialog med NAV på en god måte, så dere må velge deres kamper med omhu...

At legen ikke skriver en skikkelig legeerklæring er hans feil og ikke NAV. Enten har dere misforstått brevet fra NAV eller så har saksbehandleren misforstått vilkårene for AAP for en må ikke BÅDE være i tiltak og behandling, en av delene holder.

Dere hadde kanskje hatt nytte av hver deres individuelle plan for hvordan dere skal nå deres mål både i forhold til helse, aktivitet/arbeid og i forhold til barnas beste. En slik overordnet plan kan være individuell plan. Dette kan være noe dere har rett på etter blant annet sosialtjenesteloven og spesialisthelsetjenesteloven. Det vil kunne gi en bedre samordning av tjenester rundt dere og en bedre styring av at alt som skjer rundt dere skjer mot målene om at dere skal få det bedre. Pluss at det skal være en koordinator for dette, som regel en person man har tillit til eller som er av de tjenestene som er mest inne i bildet. Andre måter å få til et mer helhetlig tilbud på kan være å ha møter med lege, behandler og NAV der viktige temaer tas opp. (Alt må skje etter deres samtykke, eventuelt)

Men det viktigste av alt er at dere kommer i dialog med NAV og da må konfliktnivået ned og dere må komme i dialog. Dere må prøve å få starta med blanke ark igjen.

Det SKAL legges STOR vekt på barnas beste. Vurder å bruk advokat eller fylkesmann angående dette.

Husk at sosialtjenesten alltid vil vurdere at boutgifter som husleie og strøm samt utgifter til mat går foran alt. Om en velger å betale andre ting før dette, så kan det i verste fall anses som omsorgssvikt...

NAV skal ha tilbud om gjeldsrådgivning og økonomirådgivning.

Sørg for at alle økonomiske muligheter er utnyttet.

[Gjest Oppgitt over NAV]

Med deres lave inntekter så har dere mest sannsynlig rett på fri rettshjelp. Å bruke advokat eller fylkesmann hjelper ofte.

På sikt må dere på en eller annen måte klare å komme i dialog med NAV på en god måte, så dere må velge deres kamper med omhu...

At legen ikke skriver en skikkelig legeerklæring er hans feil og ikke NAV. Enten har dere misforstått brevet fra NAV eller så har saksbehandleren misforstått vilkårene for AAP for en må ikke BÅDE være i tiltak og behandling, en av delene holder.

Dere hadde kanskje hatt nytte av hver deres individuelle plan for hvordan dere skal nå deres mål både i forhold til helse, aktivitet/arbeid og i forhold til barnas beste. En slik overordnet plan kan være individuell plan. Dette kan være noe dere har rett på etter blant annet sosialtjenesteloven og spesialisthelsetjenesteloven. Det vil kunne gi en bedre samordning av tjenester rundt dere og en bedre styring av at alt som skjer rundt dere skjer mot målene om at dere skal få det bedre. Pluss at det skal være en koordinator for dette, som regel en person man har tillit til eller som er av de tjenestene som er mest inne i bildet. Andre måter å få til et mer helhetlig tilbud på kan være å ha møter med lege, behandler og NAV der viktige temaer tas opp. (Alt må skje etter deres samtykke, eventuelt)

Men det viktigste av alt er at dere kommer i dialog med NAV og da må konfliktnivået ned og dere må komme i dialog. Dere må prøve å få starta med blanke ark igjen.

Det SKAL legges STOR vekt på barnas beste. Vurder å bruk advokat eller fylkesmann angående dette.

Husk at sosialtjenesten alltid vil vurdere at boutgifter som husleie og strøm samt utgifter til mat går foran alt. Om en velger å betale andre ting før dette, så kan det i verste fall anses som omsorgssvikt...

NAV skal ha tilbud om gjeldsrådgivning og økonomirådgivning.

Sørg for at alle økonomiske muligheter er utnyttet.

Ok :-)

Igjen - tusen takk for nyttig informasjon!

[Gjest Darian41]

Det enkleste er å være i jobb og klare seg selv økonomisk.

[Advokat Thomas Myran]

Hei! Det er altfor mange spørsmål og altfor lite informasjon til å svare deg godt på alt dette. Det er flere saker som du stiller spørsmålstegn ved, uten at jeg egentlig vet om du ønsker bistand til å løse disse eller om du bare er oppgitt. Jeg anbefaler deg å kontakte en lokal advokat, som kan se på dette sammen med deg. Thomas

[Gjest Elextra]

Dette var fryktelig tungt å lese. Tror du bør konkretisere spørsmålene dine.