Du lider ikke av fedme, du er feit!

[Gjest Grønnsakssuppe]

Ble du motivert til å slanke deg nå?

http://www.nrk.no/nyheter/verden/1.7228001

[Gjest septembermum]

Haha

[Gjest overvektig/bmi 40+]

Forskjellen i språkbruk er nok større i England og andre engelsktalende land enn i Norge. Det er jo ganske tydelig at "feit" og "fedme" går ut på ett. På engelsk heter det "fat" og "obesety", der er jo den språklige forskjellen større.

For meg personlig har det vært mer til hjelp å få vite/skjønne at overvekten ikke er min skyld. Mye av det skyldes feil mine foreldre gjorde da jeg var barn, som fjortenåring veide jeg 100 kg, og har ikke vært under det siden. Å skjønne at det ikke er jeg som har gjort noe fundamentalt feil har gjort det lettere for meg å gjøre noe med overvekten. Selv om det i stor grad er mine foreldres "feil" at jeg ble overvektig, er det jeg som har ansvar for og mulighet til å gjøre noe med det. Og ved å "plassere skylden" hos noen andre fikk jeg også tro på at jeg kunne klare det.

[tonie]

Forskjellen i språkbruk er nok større i England og andre engelsktalende land enn i Norge. Det er jo ganske tydelig at "feit" og "fedme" går ut på ett. På engelsk heter det "fat" og "obesety", der er jo den språklige forskjellen større.

For meg personlig har det vært mer til hjelp å få vite/skjønne at overvekten ikke er min skyld. Mye av det skyldes feil mine foreldre gjorde da jeg var barn, som fjortenåring veide jeg 100 kg, og har ikke vært under det siden. Å skjønne at det ikke er jeg som har gjort noe fundamentalt feil har gjort det lettere for meg å gjøre noe med overvekten. Selv om det i stor grad er mine foreldres "feil" at jeg ble overvektig, er det jeg som har ansvar for og mulighet til å gjøre noe med det. Og ved å "plassere skylden" hos noen andre fikk jeg også tro på at jeg kunne klare det.

Jeg satt og lurte på hvorfor det egentlig var så viktig å få plassert skylden, og svaret kom helt på slutten. Nå forstår jeg litt mer.

Likevel, selv om det er deres skyld at du ble tykk er det du selv som er skyld i at du enda er det. Lykke til med slanking! Dette klarer du:)

[Mandolaika]

Jeg satt og lurte på hvorfor det egentlig var så viktig å få plassert skylden, og svaret kom helt på slutten. Nå forstår jeg litt mer.

Likevel, selv om det er deres skyld at du ble tykk er det du selv som er skyld i at du enda er det. Lykke til med slanking! Dette klarer du:)

Signerer ditt innlegg, helt enig.

[Gjest Egeninnsats]

Forskjellen i språkbruk er nok større i England og andre engelsktalende land enn i Norge. Det er jo ganske tydelig at "feit" og "fedme" går ut på ett. På engelsk heter det "fat" og "obesety", der er jo den språklige forskjellen større.

For meg personlig har det vært mer til hjelp å få vite/skjønne at overvekten ikke er min skyld. Mye av det skyldes feil mine foreldre gjorde da jeg var barn, som fjortenåring veide jeg 100 kg, og har ikke vært under det siden. Å skjønne at det ikke er jeg som har gjort noe fundamentalt feil har gjort det lettere for meg å gjøre noe med overvekten. Selv om det i stor grad er mine foreldres "feil" at jeg ble overvektig, er det jeg som har ansvar for og mulighet til å gjøre noe med det. Og ved å "plassere skylden" hos noen andre fikk jeg også tro på at jeg kunne klare det.

Blir litt lei meg av å hele tiden høre at overvekt er foreldrenes skyld... Har selv hatt en overvektig datter, og jeg kan med hånden på hjertet si at det IKKE var vår skyld. Resten av familien var/er normalvektige, vi har et normalt sunt kosthold og er alle glade i å trene. Men når barnet når en viss alder kan ikke lengre foreldrene hindre det i å handle snop og godterier på egenhånd. Vi kan kutte pengetilgangen, men som alle vet er chips og sjokolade veldige billige kcal for pengene...

Datteren min gikk ned over 20 kilo i en alder av 15-16, selvsagt med støtte fra oss, da hun PÅ EGENHÅND gjorde drastiske forandringer i kostholdet og begynte å trene. Men hva vi skulle gjort annerledes på et tidligere tidspunkt er jeg veldig usikker på..

[Gjest Foreldrenes ansvar]

Blir litt lei meg av å hele tiden høre at overvekt er foreldrenes skyld... Har selv hatt en overvektig datter, og jeg kan med hånden på hjertet si at det IKKE var vår skyld. Resten av familien var/er normalvektige, vi har et normalt sunt kosthold og er alle glade i å trene. Men når barnet når en viss alder kan ikke lengre foreldrene hindre det i å handle snop og godterier på egenhånd. Vi kan kutte pengetilgangen, men som alle vet er chips og sjokolade veldige billige kcal for pengene...

Datteren min gikk ned over 20 kilo i en alder av 15-16, selvsagt med støtte fra oss, da hun PÅ EGENHÅND gjorde drastiske forandringer i kostholdet og begynte å trene. Men hva vi skulle gjort annerledes på et tidligere tidspunkt er jeg veldig usikker på..

Ved hvilken alder mener du at foreldrene ikke lenger har ansvar for barnas vekt?

Min sønn på 13 år er svært glad i søtsaker og fet mat. Hadde han fått spise det han ville, så hadde han vert overvektig. Han går alltid opp i vekt når han er borte fra oss (hos besteforeldre, på leir eller lignende). Men da sørger jeg for å slanke ham når han kommer hjem igjen. Og det kommer jeg til å fortsette med i flere år enda.

Jeg synes du driver med ansvarsfraskrivelse.

[løvinne71]

Jeg skjønner godt poenget i artikkelen.

"Å lide av fedme" høres jo ut som man er "offer" for sin tilstand på lik linje med at man kan bli rammet av en sykdom.

Men hvis man "er feit" så ligger det litt mere i begrepet at man har skylden/ansvaret for å gjøre noe selv.

Jeg tror riktignok at genene også spiller en viss rolle når det gjelder overvektig.

Noen er nok mere disponert for fedme enn andre, og har dermed en større utfordring i å holde vekten nede.

Men siden det stadig er flere og flere som blir overvektige / feite samtidig med at vi spiser mere usunn mat og beveger oss mindre, så er det jo ikke tvil om at vaner og kosthold også spiller en vesentlig rolle.

Og dette har man faktisk mulighet til å gjøre noe med selv.

[Gjest overvektig/bmi 40+]

Jeg satt og lurte på hvorfor det egentlig var så viktig å få plassert skylden, og svaret kom helt på slutten. Nå forstår jeg litt mer.

Likevel, selv om det er deres skyld at du ble tykk er det du selv som er skyld i at du enda er det. Lykke til med slanking! Dette klarer du:)

Jeg er fortsatt overvektig, men jeg er i ferd med å gjøre noe med det. Det er seks måneder (+ dager) siden jeg la om livsstilen totalt. En av tingene som gjorde at jeg hadde tro på at det var mulig (og tro på at det er mulig er en forutsetning for å lykkes), var å innse at det ikke er noe fundamentalt galt med meg, at det ikke er "min skyld" at jeg ble overvektig.

Årsakene til at man blir overvektig, til at man fortsetter å være det, hva som skal til for å klare å gjøre noe med det er nok veldig individuelt.

[Gjest overvektig/bmi 40+]

Blir litt lei meg av å hele tiden høre at overvekt er foreldrenes skyld... Har selv hatt en overvektig datter, og jeg kan med hånden på hjertet si at det IKKE var vår skyld. Resten av familien var/er normalvektige, vi har et normalt sunt kosthold og er alle glade i å trene. Men når barnet når en viss alder kan ikke lengre foreldrene hindre det i å handle snop og godterier på egenhånd. Vi kan kutte pengetilgangen, men som alle vet er chips og sjokolade veldige billige kcal for pengene...

Datteren min gikk ned over 20 kilo i en alder av 15-16, selvsagt med støtte fra oss, da hun PÅ EGENHÅND gjorde drastiske forandringer i kostholdet og begynte å trene. Men hva vi skulle gjort annerledes på et tidligere tidspunkt er jeg veldig usikker på..

Jeg vet ikke hva dere skulle gjort annerledes. Det eneste jeg vet noe om er min egen barndom og hva mine foreldre kunne gjort annerledes. Kostholdet var ikke spesielt sunt, det var ikke noe særlig fokus på trening/fysisk aktivitet verken hjemme eller på skolen (falleferdig gymsal), og flere i min familie har slitt/sliter med overvekt. Jeg var overvektig allerede fra før jeg begynte på skolen, det er også flere andre grunner til at jeg "klandrer" mine foreldre. Jeg er ikke sint på dem, eller bebeidrer dem, de gjorde så godt de kunne. Mitt vektproblem var heller ikke det eneste problemet i familien.

Det eneste jeg har snakket om er hvordan det har vært i mitt tilfelle, jeg er klar over at det ikke finnes en sannhet som gjelder for alle. Allikevel vil jeg si at det grenser mot omsorgssvikt når små barn blir svært overvektige.

[Gjest Nickløsheletia]

Blir litt lei meg av å hele tiden høre at overvekt er foreldrenes skyld... Har selv hatt en overvektig datter, og jeg kan med hånden på hjertet si at det IKKE var vår skyld. Resten av familien var/er normalvektige, vi har et normalt sunt kosthold og er alle glade i å trene. Men når barnet når en viss alder kan ikke lengre foreldrene hindre det i å handle snop og godterier på egenhånd. Vi kan kutte pengetilgangen, men som alle vet er chips og sjokolade veldige billige kcal for pengene...

Datteren min gikk ned over 20 kilo i en alder av 15-16, selvsagt med støtte fra oss, da hun PÅ EGENHÅND gjorde drastiske forandringer i kostholdet og begynte å trene. Men hva vi skulle gjort annerledes på et tidligere tidspunkt er jeg veldig usikker på..

Hvis hun slanket seg 20 kilo som 15-16 aaring, ble hun tykk av chips og sjokolade i veldig tidlig alder.

Da er det noe som tyder paa at dere ikke hadde kontroll paa hva disse ukepengene gikk til.

Jeg husker at vi hjemme hos oss hadde mange diskusjoner paa hva vi mente ukepengene ikke skulle brukes til da mine ungdommer var i den alderen.

Hvorfor ikke fullstendig inndragelse av ukepenger etter 10 kilo? Hvorfor maatte det gaa saa langt? Jeg mener det er unoedvendig.

Vel, det var ihvertfall bra at hun selv tok tak i det til slutt.

[Gjest Nerda]

Signerer ditt innlegg, helt enig.

Sant det.

Foreldres ansvar må jo være å lære barn sunne vaner fra de er småunger og i stand til å forstå hva som er bra og ikke. Dersom det oppstår mangler her, vil jeg si det er å ta lite ansvar for å lære et barn hvordan man unngår å bli overvektig på best mulig måte.

Etter hvert har man selv valget. Gener er en ting, sukkeravhengighet en annen. Dette er utrolig komplsert! Husker selv da jeg etter hvert hadde helt ansvar for egne penger. Terskelen for å ete usunt sank en god del. Hvorfor vet jeg ikke. Jeg begynte endatil å røyke selv om jeg hadde fått høre mang en gang hvor grusomt det var i tillegg til trusler on null penger om jeg begynte. Husker at broren min begynte i temmelig ung alder, og det var drastiske tiltak med husarrest bl.a. Men de fikk han ikke til å slutte. Jeg var 16 da jeg begynte fast, og holdt det (utrolig nok, jeg skjønner ikke hvordan jeg klarte det) skjult til jeg var over atten - faktisk over 20. Man har kanskje ikke direkte valgt en uvane, kanskje man har det vanskelig og finner noe somm gir en trøst. Jeg har også spist for mye i sin tid, men innså selv hvor skremmende fort vekta kunne øke. Så.. Jeg lot etter hvert røyken være trøsteren og selskapet - helt til kroppen protesterte mot den etter 16 år om jeg skal ta med de to årene jeg ikke røkte helt fast. Da måtte jeg slutte med den. Jeg har snart klart meg uten i halvannet år.

Den psykiske biten krever rett og slett en intens jobb med seg selv når man er der at man av en eller annen grunn lar det skli ut. Noen eter for mye, noen drikker for mye, noen røyker, noen gjør alt det på en gang. Grunnene er så himla mange. Jeg tror ikke alle foreldre kan tillegges ansvar, men om jeg var mor til et overvektig barn, tror jeg at jeg hadde vært bevisst på det og forsøkt å gjøre noe med det. Prøvd å gjøre det på en pen måte uten krangling.

Dette er kjempekomplisert, og alltid vanskelig for den som sliter. Man vet jo om det i høy grad om man er overvektig, det er vanlig å ha mye skyldfølelse for det, mye tankekjør. Og alt media skriver om fedme til stadighet gjør nok ikke at man føler seg bedre. Jeg synes behandlingstilbudet til mennesker med sterk overvekt framstår som dårlig. Jeg kjenner en persom som måtte kjempe hardt for å komme til en overvektsklinikk tross en BMI 40+. Slik skal det ikke være!

Å introdusere gode vaner i skolen er nok en god forebyggende strategi. Mange driter i matpakka med svette osteskiver, og kjøper usunn mat i stedet. Jeg har derfor stor tro på at man kunne abonnert på ferske matpakker - så var det kanskje fristende å ete sunne grovbrødskiver med litt skikkelig pålegg på. Jeg har ikke tall på hvor mange matpakker jeg pælma rett i søpla - og frustrasjon over at det bare var loff-baguetter, nudler og boller i kantina. Ikke en frukt, ikke grovt brød. Men det var friskt pålegg på det - positivt nok til at jeg valgte det framfor den sure matpakka.

Jeg vet ikke hvordan de legger opp heimkunnskapen nå for tida, men jeg husker tilbake til da jeg gikk på ungdomsskolen. Vi hadde kanskje en eneste teoretisk prøve på et år. Lagde faktisk en del usunn mat også.

Om ikke annet synes jeg helsemyndighetene må se til å legge hodene sine i bløt for å sette i gang bedre forebyggende arbeid. Når et barn får type 2 diabetes er noe virkelig alvorlig galt.