Ekspertsvar Dumme mannfolk!

[ShitDiddelyDo]

''Hvis jeg drar på ferie til Sør-Afrika og ender opp ranet og drept, blir det det litt drøyt å påstå at turen var unødvendig (eller kalle det en selvmordstur), og at jeg heller burde dratt til trygge Hellas for å oppleve nye impulser.''

Selvsagt ikke, men hvis man sprader gjennom Soweto med 1000 rand sedler stikkende ut lommen, kamera på magen og et "White Power" skilt på skulderen, så.... ;-)

Hvis du er åpenbar turist i Soweto legger du deg ikke til å sove på en benk, og forventer å være like hel neste morgen.

Hvis man drar for å besøke Herr og Fru Isbjørn, så legger man seg ikke til å sove i matskålen deres. Eller, hvis man insisterer, så sørger man for at man har elektronisk eller menneskelig vakt.

Med vennlig hilsen

Jepp, det er snakk om å oppføre seg litt lurt. Man sitter f.eks. ikke på bar i Bangkok med 20000 baht i lomma. Da risikerer man å bli robba. Ei heller er det veldig lurt å stå og knote i en minibank sent nattestid, overstadig beruset.

Men dette er ekstremsportfolka klar over, og de tar forholdsregler. F.eks. hadde padlerne med seg våpen. De visste at de kunne støte på isbjørn. Basejumperen vet at det kan gå galt, og Terje Håkonsen vet at han risikerer livet dersom han gjør så mye som en liten feil når han setter utfor enorme fjell.

Disse folka trenger spenning for å leve, og det er noe jeg kan forstå.

Vi tiltrekkes bare av ulik spenning. For meg holder det med musikk, film og bøker, samt en ferie med jevne mellomrom, men jeg kjenner også den gode følelsen av å presse meg litt ekstra f.eks. på en joggetur, eller på treninga, på samme måte som disse setter seg mål - f.eks. en padletur rundt Svalbard eller en tur opp på Mount Everest.

Livet er farlig. Du kan dø av det.

Jeg synes bare det blitt litt enkelt at spenningsøkende mennesker nærmest skal idioterlæres fordi de utsetter seg for fare andre ikke kan forstå.

[Sør]

Jepp, det er snakk om å oppføre seg litt lurt. Man sitter f.eks. ikke på bar i Bangkok med 20000 baht i lomma. Da risikerer man å bli robba. Ei heller er det veldig lurt å stå og knote i en minibank sent nattestid, overstadig beruset.

Men dette er ekstremsportfolka klar over, og de tar forholdsregler. F.eks. hadde padlerne med seg våpen. De visste at de kunne støte på isbjørn. Basejumperen vet at det kan gå galt, og Terje Håkonsen vet at han risikerer livet dersom han gjør så mye som en liten feil når han setter utfor enorme fjell.

Disse folka trenger spenning for å leve, og det er noe jeg kan forstå.

Vi tiltrekkes bare av ulik spenning. For meg holder det med musikk, film og bøker, samt en ferie med jevne mellomrom, men jeg kjenner også den gode følelsen av å presse meg litt ekstra f.eks. på en joggetur, eller på treninga, på samme måte som disse setter seg mål - f.eks. en padletur rundt Svalbard eller en tur opp på Mount Everest.

Livet er farlig. Du kan dø av det.

Jeg synes bare det blitt litt enkelt at spenningsøkende mennesker nærmest skal idioterlæres fordi de utsetter seg for fare andre ikke kan forstå.

Jeg er enig med mye av det du skriver, men:

''Jeg synes bare det blitt litt enkelt at spenningsøkende mennesker nærmest skal idioterlæres fordi de utsetter seg for fare andre ikke kan forstå.''

Det er en forskjell på å gjøre noe og akseptere visse farer, og å oppsøke farer for farens skyld.

Altså, den sammenlagte risikoen jeg tok i mine reiser/jobb/fritid i Latin-Amerika, Afrika og Asia er nok langt større enn det disse har utsatt seg for.

Men det er forskjell på å si: "her er det isbjørn, så vi reiser med 4 personer, slik at en kan holde vakt", og "vi tar med et våpen, og så regner vi med at en av oss kan skyte før isbjørnen har slept den andre utenfor skuddhold"!

Altså, hvordan man vurderer farene, og hva man gjør for å unngå dem.

Med vennlig hilsen

[ShitDiddelyDo]

Jeg er enig med mye av det du skriver, men:

''Jeg synes bare det blitt litt enkelt at spenningsøkende mennesker nærmest skal idioterlæres fordi de utsetter seg for fare andre ikke kan forstå.''

Det er en forskjell på å gjøre noe og akseptere visse farer, og å oppsøke farer for farens skyld.

Altså, den sammenlagte risikoen jeg tok i mine reiser/jobb/fritid i Latin-Amerika, Afrika og Asia er nok langt større enn det disse har utsatt seg for.

Men det er forskjell på å si: "her er det isbjørn, så vi reiser med 4 personer, slik at en kan holde vakt", og "vi tar med et våpen, og så regner vi med at en av oss kan skyte før isbjørnen har slept den andre utenfor skuddhold"!

Altså, hvordan man vurderer farene, og hva man gjør for å unngå dem.

Med vennlig hilsen

Noen trenger spenning for å føle at de lever. For de fleste av oss holder det med adrenalinet vi oppnår ved å se en skrekkfilm eller kjøre berg og dalbane, altså trygg spenning, men andre må ha noe mer, og de kaster seg ut fra fjell eller klatrer opp på Mount Everest, eller de kaller et skip for Kon-Tiki og setter av gårde.

Men Thor Heierdal var en oppdager, vil du si nå. Joda, han var det, men hadde han levd i dag, i en tid hvor det ikke er så fryktelig mye mer å oppdage, hadde han nok kasta seg ut fra fjell- eller padla rundt Svalbard han også.

[Sør]

Noen trenger spenning for å føle at de lever. For de fleste av oss holder det med adrenalinet vi oppnår ved å se en skrekkfilm eller kjøre berg og dalbane, altså trygg spenning, men andre må ha noe mer, og de kaster seg ut fra fjell eller klatrer opp på Mount Everest, eller de kaller et skip for Kon-Tiki og setter av gårde.

Men Thor Heierdal var en oppdager, vil du si nå. Joda, han var det, men hadde han levd i dag, i en tid hvor det ikke er så fryktelig mye mer å oppdage, hadde han nok kasta seg ut fra fjell- eller padla rundt Svalbard han også.

Jeg tror jeg har brukt opp alt andrenalinet mitt allerede. Som jeg skrev i en annen tråd her har jeg for lengst mistet tellingen på hvor mange ganger 13-åringer som er stein på crack har rettet AK-47 mot hodet mitt. Jeg ble også bortført, men ikke lenge.

Dette med å risikere livet på den måten er jo et resultat av at livet er så trygt i Norge.

Hvis man lever med "løver" daglig, så føler man kanskje ikke at man behøver å utsette seg for "tigre" i tillegg?

Jeg tror det er relativt få mennesker i Bagdad som bedriver ekstremsport (i tillegg til det de må gjennom i hverdagen).

Med vennlig hilsen

[ShitDiddelyDo]

Jeg tror jeg har brukt opp alt andrenalinet mitt allerede. Som jeg skrev i en annen tråd her har jeg for lengst mistet tellingen på hvor mange ganger 13-åringer som er stein på crack har rettet AK-47 mot hodet mitt. Jeg ble også bortført, men ikke lenge.

Dette med å risikere livet på den måten er jo et resultat av at livet er så trygt i Norge.

Hvis man lever med "løver" daglig, så føler man kanskje ikke at man behøver å utsette seg for "tigre" i tillegg?

Jeg tror det er relativt få mennesker i Bagdad som bedriver ekstremsport (i tillegg til det de må gjennom i hverdagen).

Med vennlig hilsen

Det å leve i Bagdad er vel strengt tatt ekstremsport.

Men ja - det er godt mulig det er tryggheten i land som Norge som gjør at mange søker spenning. Det finnes helt sikkert noe forskning på det der.

Selv forstår jeg i hvert fall spenningen, selv om jeg for min del ikke har hatt behov for mer enn normale "farer" som utfor, snowboard og skateboard, men det er samme greia. Når man konkurrerer om å komme først ned fra toppen av Hemsedal får man a) konkurransen mange har et behov for, og spenningen (det kan tross alt gå galt).

Padling rundt Svalbard er en variant av dette. a) man konkurrerer med seg selv om å klare å nå sitt mål, det er nok spennende, og c) (en slags bonus): Flott natur.

[Sør]

Det å leve i Bagdad er vel strengt tatt ekstremsport.

Men ja - det er godt mulig det er tryggheten i land som Norge som gjør at mange søker spenning. Det finnes helt sikkert noe forskning på det der.

Selv forstår jeg i hvert fall spenningen, selv om jeg for min del ikke har hatt behov for mer enn normale "farer" som utfor, snowboard og skateboard, men det er samme greia. Når man konkurrerer om å komme først ned fra toppen av Hemsedal får man a) konkurransen mange har et behov for, og spenningen (det kan tross alt gå galt).

Padling rundt Svalbard er en variant av dette. a) man konkurrerer med seg selv om å klare å nå sitt mål, det er nok spennende, og c) (en slags bonus): Flott natur.

Sagt på en annen måte: det er forskjell på å dra til Thailand, kjøre rundt, og akseptere at trafikken er farlig og at man tar forhåndsregler, og

å oppsøke Thailand fordi man liker farlig trafikk.

Med vennlig hilsen

[ShitDiddelyDo]

Sagt på en annen måte: det er forskjell på å dra til Thailand, kjøre rundt, og akseptere at trafikken er farlig og at man tar forhåndsregler, og

å oppsøke Thailand fordi man liker farlig trafikk.

Med vennlig hilsen

Sant, men det er også forskjell på å oppsøke farlig trafikk fordi man liker farlig trafikk, og å oppleve det jeg vil tro er en salig nytelse når man kaster seg ut av et fjell, eller endelig er på toppen av Mount Everest år med harde forberedelser.

[Sør]

Sant, men det er også forskjell på å oppsøke farlig trafikk fordi man liker farlig trafikk, og å oppleve det jeg vil tro er en salig nytelse når man kaster seg ut av et fjell, eller endelig er på toppen av Mount Everest år med harde forberedelser.

Du har da krysset gatene i Bangkok? Det må da være noe av det samme når man endelig er på andre siden....

Med vennlig hilsen

[ShitDiddelyDo]

Du har da krysset gatene i Bangkok? Det må da være noe av det samme når man endelig er på andre siden....

Med vennlig hilsen

Men jeg har ikke krysset gatene i Bangkok fordi jeg synes det er spennende å krysse gatene der, men fordi jeg må over veien og fordi varmen i den byen er såpass ulidelig at det gå å til neste overgang er for slitsomt.

Spenningen og nye impulser er dog noe av det som gjør at jeg stikker innom Bangkok, selv om det er mye jeg virkelig misliker med byen.

Men de potensielle farene i Bangkok var intet problem det døgnet jeg var der i vinter, da jeg mer eller mindre hele tiden satt med ræva godt plassert på ramma mens jeg spøy i badekaret.

For øvrig helt fantastisk. Her har jeg dytta i meg alt av gatemat og biller og ting jeg ikke vet hva er over 4 turer, men det var McDonalds, av alt, i Patong kvelden før jeg fløy til Bangkok, som tok knekken på magen min. Ironisk nok.

Jeg får ta det igjen til vinteren - da uten behandling på sykehus.

[Sør]

Men jeg har ikke krysset gatene i Bangkok fordi jeg synes det er spennende å krysse gatene der, men fordi jeg må over veien og fordi varmen i den byen er såpass ulidelig at det gå å til neste overgang er for slitsomt.

Spenningen og nye impulser er dog noe av det som gjør at jeg stikker innom Bangkok, selv om det er mye jeg virkelig misliker med byen.

Men de potensielle farene i Bangkok var intet problem det døgnet jeg var der i vinter, da jeg mer eller mindre hele tiden satt med ræva godt plassert på ramma mens jeg spøy i badekaret.

For øvrig helt fantastisk. Her har jeg dytta i meg alt av gatemat og biller og ting jeg ikke vet hva er over 4 turer, men det var McDonalds, av alt, i Patong kvelden før jeg fløy til Bangkok, som tok knekken på magen min. Ironisk nok.

Jeg får ta det igjen til vinteren - da uten behandling på sykehus.

Uff! Slikt er ikke morsomt. Jeg hadde amøbisk dysentry da jeg var i Lima, Peru, og det var *ikke* morsomt når det var vannmangel og nesten aldri vann i spring, toalett eller dusj! *grøsser*

Jeg har knapt vært dårlig noen gang i Thailand.

Med vennlig hilsen

[frosken]

Men det var de jo åpenbart ikke, siden de var millimeter fra å ende som isbjørnmat. De sov jo. Sjansen for å bli slept 40 meter av en sulten isbjørn og slippe levende fra det er ikke akkurat stor...

Med vennlig hilsen

''Men det var de jo åpenbart ikke, siden de var millimeter fra å ende som isbjørnmat.''

De vurderingene jeg har lest, har gått ut på at de var godt forberedt. Det er usikkert hvorvidt snubleblussene utenfor teltet gikk av, eller om isbjørnen ignorerte dem som følge av sult. Når isbjørnen først angrep en av dem, klarte den andre å avlive isbjørnen, gi førstehjelp samt tilkalle hjelp. Ser ut som om de gjorde alt riktig.

[Gjest Nickløsheletia]

''Men det var de jo åpenbart ikke, siden de var millimeter fra å ende som isbjørnmat.''

De vurderingene jeg har lest, har gått ut på at de var godt forberedt. Det er usikkert hvorvidt snubleblussene utenfor teltet gikk av, eller om isbjørnen ignorerte dem som følge av sult. Når isbjørnen først angrep en av dem, klarte den andre å avlive isbjørnen, gi førstehjelp samt tilkalle hjelp. Ser ut som om de gjorde alt riktig.

Ja, de gjorde alt riktig, men de hadde flax med at isbjoernen ikke bet i nakken.

Det er altsaa litt flax med i bildet her.

[frosken]

Ja, de gjorde alt riktig, men de hadde flax med at isbjoernen ikke bet i nakken.

Det er altsaa litt flax med i bildet her.

Ja, litt flaks hadde de heldigvis også.

[ShitDiddelyDo]

Uff! Slikt er ikke morsomt. Jeg hadde amøbisk dysentry da jeg var i Lima, Peru, og det var *ikke* morsomt når det var vannmangel og nesten aldri vann i spring, toalett eller dusj! *grøsser*

Jeg har knapt vært dårlig noen gang i Thailand.

Med vennlig hilsen

Jeg kommer ikke til å dra på McDonalds igjen, for å si det sånn.

Problemet for meg var at det skjedde dagen før jeg hadde 20 timers reisevei til Norge. Derfor sykehusbesøk hvor de snekra meg sammen på avreisedagen. Funka som juling, og aldri om jeg har fått bedre behandling. De satte av en lege og en sykepleier til meg, og de tok seg virkelig av meg i de 4 timene jeg var der.

Sånn sett var det en god erfaring. Skulle jeg gå på en eller annen smell der sykehusbehandling er påkrevd, vet jeg at jeg (med reiseforsikring) ikke har noe å frykte.

Det må nesten oppleves.

[Sør]

Jeg kommer ikke til å dra på McDonalds igjen, for å si det sånn.

Problemet for meg var at det skjedde dagen før jeg hadde 20 timers reisevei til Norge. Derfor sykehusbesøk hvor de snekra meg sammen på avreisedagen. Funka som juling, og aldri om jeg har fått bedre behandling. De satte av en lege og en sykepleier til meg, og de tok seg virkelig av meg i de 4 timene jeg var der.

Sånn sett var det en god erfaring. Skulle jeg gå på en eller annen smell der sykehusbehandling er påkrevd, vet jeg at jeg (med reiseforsikring) ikke har noe å frykte.

Det må nesten oppleves.

Jeg havnet på sykehus i Sør Afrika. Det var også, siden det var et privatsykehus, meget greit.

Vanlig sykehus i Thailand er rimelig OK (i hvert fall i byene). I Sør Afrika tør jeg nesten ikke tenke på en gang.

I guideboken for Mosambik, for Maputo stod det: "Hvis du trenger legebehandling, ikke dra til sykehuset. Dra til flyplassen, fly til Johannesburg og finn et sykehus der."

Jeg kjørte forbi sykehuset i Maputo, men gikk ikke inn.

Med vennlig hilsen

[hidi, the scorpion]

''Men det var de jo åpenbart ikke, siden de var millimeter fra å ende som isbjørnmat.''

De vurderingene jeg har lest, har gått ut på at de var godt forberedt. Det er usikkert hvorvidt snubleblussene utenfor teltet gikk av, eller om isbjørnen ignorerte dem som følge av sult. Når isbjørnen først angrep en av dem, klarte den andre å avlive isbjørnen, gi førstehjelp samt tilkalle hjelp. Ser ut som om de gjorde alt riktig.

Jeg synes det er sykt at de blir dyrket som helter for å ha skutt en isbjørn....

Her er jeg helt enig med, Sør, de burde hatt vakt om natten.

[Gjest Nickløsheletia]

Jeg havnet på sykehus i Sør Afrika. Det var også, siden det var et privatsykehus, meget greit.

Vanlig sykehus i Thailand er rimelig OK (i hvert fall i byene). I Sør Afrika tør jeg nesten ikke tenke på en gang.

I guideboken for Mosambik, for Maputo stod det: "Hvis du trenger legebehandling, ikke dra til sykehuset. Dra til flyplassen, fly til Johannesburg og finn et sykehus der."

Jeg kjørte forbi sykehuset i Maputo, men gikk ikke inn.

Med vennlig hilsen

Jeg havnet hos legen i Egypt med ett tett oere. Legen skulle til aa stikke en helt vanlig strikkepinne i oeret mitt. Fikk stoppet henne da

[ShitDiddelyDo]

Jeg havnet på sykehus i Sør Afrika. Det var også, siden det var et privatsykehus, meget greit.

Vanlig sykehus i Thailand er rimelig OK (i hvert fall i byene). I Sør Afrika tør jeg nesten ikke tenke på en gang.

I guideboken for Mosambik, for Maputo stod det: "Hvis du trenger legebehandling, ikke dra til sykehuset. Dra til flyplassen, fly til Johannesburg og finn et sykehus der."

Jeg kjørte forbi sykehuset i Maputo, men gikk ikke inn.

Med vennlig hilsen

Jeg gjetter på at Thailand er noen hakk mer tilrettelagt for folk med penger (altså overklassen eller turister) enn det SA er.

Men det jeg opplevde i Bangkok var å gå inn - få beskjed om å sitte (men jeg rakk ikke sette meg ned før en sykepleier henta meg), hun tok de vanlige testene, feber, blodtrykk, osv, og så bar det inn til legen (uten venting), en samtale der, inn på eget rom (hvor jeg ble i ca. 4 timer).

En sykepleier så ut til å være satt av til meg hele tiden (skulle hjelpe meg med hver minste ting). To andre sykepleiere kom med piller og sprøyter og intravenøst (rart de brukte tre stykker til dette). I løpet av disse 4 timene var legen inne hos meg for å forklare hvordan det gikk med blodprøvene, høre hvordan jeg hadde det, forklare diverse, osv, sikkert 10 ganger.

Da jeg var ferdig sto det en bag med medisiner og venta på meg i resepsjonen.

Jeg har aldri opplevd maken til service, men jeg vet jo godt at det er en viss forskjell på behandlinga jeg fikk og den en vanlig thai ville fått. Det hele kosta 6000 baht, noe som ville utgjort en månedslønn for de fleste i Thailand.

Men det var nesten så jeg ikke ville forlate dem. Ville jo hatt det langt hyggeligere der i de 10 timene det var til flyet gikk, enn alene på rommet.

[Sør]

Jeg gjetter på at Thailand er noen hakk mer tilrettelagt for folk med penger (altså overklassen eller turister) enn det SA er.

Men det jeg opplevde i Bangkok var å gå inn - få beskjed om å sitte (men jeg rakk ikke sette meg ned før en sykepleier henta meg), hun tok de vanlige testene, feber, blodtrykk, osv, og så bar det inn til legen (uten venting), en samtale der, inn på eget rom (hvor jeg ble i ca. 4 timer).

En sykepleier så ut til å være satt av til meg hele tiden (skulle hjelpe meg med hver minste ting). To andre sykepleiere kom med piller og sprøyter og intravenøst (rart de brukte tre stykker til dette). I løpet av disse 4 timene var legen inne hos meg for å forklare hvordan det gikk med blodprøvene, høre hvordan jeg hadde det, forklare diverse, osv, sikkert 10 ganger.

Da jeg var ferdig sto det en bag med medisiner og venta på meg i resepsjonen.

Jeg har aldri opplevd maken til service, men jeg vet jo godt at det er en viss forskjell på behandlinga jeg fikk og den en vanlig thai ville fått. Det hele kosta 6000 baht, noe som ville utgjort en månedslønn for de fleste i Thailand.

Men det var nesten så jeg ikke ville forlate dem. Ville jo hatt det langt hyggeligere der i de 10 timene det var til flyet gikk, enn alene på rommet.

Thailand, SA og Brasil har noen av verdens beste sykehus, hvis du kan betale.

Hvis du ikke kan betale er nok sykehusene noe annet, men de offentlige sykehusene jeg har sett i Thailand var faktisk "OK", sammenlignet med SA og Brasil.

Sykepleiere tjener jo så lite i Thailand at det er verd for dem å sette et par stykker til å passe på deg, fordi de kan sende regningen til forsikringsselskapet ditt. Det er business, selvsagt, men de er også dyktige.

Med vennlig hilsen