å være pårørende

[Gjest pårørende]

At det er energikrevende og tungt, er en ting, men hvor mye tid og penger (gaver, blomster, mat, drikke, blader, snop osv osv) bruker du på dine nærmeste når de ligger på sykehus?

For min del har det blitt betydelig, særlig tid, men det er også lett å kjøpe med noe som kan gjøre tilværelsen lettere for min kjære. Jeg gjør det med glede.

Regner med at dere andre også gjør dette med glede. Men hvor mye er dere på sykehuset? Hans familie er lite tilstede, selv om de vet at tilstanden fort kan bli livstruende og at han både har angst og har det kjipt på flere måter.

Jeg er der hver dag. Stort sett flere ganger om dagen, men siste 2 dagene har det "dabbet av", jeg har behov for å bare være MEG og ikke ha elendigheten over meg hele tiden. Kjenner jeg blir stresset når jeg ikke drar avgårde tidlig, og får dårlig samvittighet fordi jeg vet at han ligger der alene og kjeder vettet av seg....

Hvordan gjør dere det?

[jubalong70]

Jeg har ingen erfaring, men vil tro at det kan være lurt om du snakker med din kjære og at dere blir enige om en løsning som passer dere begge. Kanskje det holder at du er der 1 gang om dagen? Kanskje kan du hoppe over en dag nå og da? Kanskje du ikke behøver å ha med deg noe hver eneste gang du kommer?

[juks]

Jeg har ingen erfaring, men vil tro at det kan være lurt om du snakker med din kjære og at dere blir enige om en løsning som passer dere begge. Kanskje det holder at du er der 1 gang om dagen? Kanskje kan du hoppe over en dag nå og da? Kanskje du ikke behøver å ha med deg noe hver eneste gang du kommer?

Jeg er også å besøker familiemedlem som er på sykehjem, og det tar på å være der ofte. Fikk dårlig samvittighet vist jeg ikke ble der i flere timer. Nå er jeg der alt fra en til flere ganger i uka, er det veldig hektisk så er jeg kun innom i 15 min for å si hei.

Jeg har full jobb og familie som trenger sitt så jeg kan ikke rekke alt men håper og trur at selv om noen av besøkstidene mine er korte er de med på å glede personen. Jeg bruker ikke mye penger på gaver/annet men noe blir det. Synes nå det er godt å ikke være på besøk hver dag eller oftere, da får jeg tid til å hente meg inn, er ikke så sliten og dermed blid samt har mere å fortelle hva jeg har gjort

[fargeklatten]

Hva mener du med din kjære? En fast kjæreste, ,ektemann? Det er da en selvfølge å besøke vedkommende hver eneste dag i så tilfelle! (Hvis det er barn det er snakk om , ja da sover man der sammen med barnet !)

Her går jeg utifra at det er en fast partner. Det er forferdelig å være på sykehus for den syke. Og hvert besøk teller. Da viser du at du bryr deg om ham! Det er i motgang og tunge stunder som virkelig kjærlighet kommer frem i lyset og da kan ikke pårørende slippe unna fordi det er så kjedelig og tungt! ( nå går jeg også utifra at det ikke er barn med i bildet, for da må selvsagt pårørende prioritere dem først og siden bruker tiden som måtte bli til overs på besøk altså.)

[Gjest winda]

Jeg besøkte min mann nesten hver dag da han var på sykehus. 15 mil å kjøre tur-retur.

Da min mor var på sykehuset kjørte jeg min far dit annenhver dag, eller så ofte jeg kunne.

Når min datter er der, kommer jeg til å bo der, og om mulig, ligge der om natta. Hva jeg bruker i penger tenker jeg ikke så mye på i sånne situasjoner, når det er tomt, er det tomt. Jeg tar opp lån om det er nødvendig når mennesker er så syke at de ligger på sykehus.

Det er her selvsagt forskjell på et beinbrudd og mere livstruende sykdommer.

[Gjest Shira :o)]

Nå er det jo flere ting som spiller inn, alvorlighet bl.a., om det er siste fase i livet slik at hvert øyeblikk er dyrbart.

Jeg er ikke pårørende, jeg er den som har vært mye syk, en god del innlagt. Jeg har hatt stor nytte av å ha sambo der, men han må også få litt pusterom. Gjøre noe for seg selv, for å så komme tilbake og være der, for da er han tilstede fordi han ikke er sliten.

Om du skjønner?

Så klart stiller man opp, men jeg synes du må få trekke pusten innimellom du også. Er det snakk om siste fase av livet så strekker man seg selvsagt svært langt, vi strekker oss langt for de vi er glad i. Det gjør vi også selv om det ikke er livstruende sykdom, men det at de er syke. Dersom vi strekker oss så langt at strikken ryker, så taper begge parter.

Så at du innimellom tar vare på deg selv, du har også følelser oppi alt, synes jeg ikke er en synd. Du er en bedre pårørende da. Det er ikke bare den syke som får livet snudd på hodet, selv om du ikke er den som må ligge der, ha smerter, så har du også følelser rundt det hele. Det synes jeg er viktig at du ikke glemmer. Sliter du deg ut, blir motløs, så vil den syke merke det ofte.

Har dere grei kommunikasjon? Kan du si ifra at du trenger en dag til å sove, gjøre ett eller annet?

Jeg mener ikke at du skal droppe så mye besøk at du får konstamt dårlig samvittighet, men en liten pust i bakken en dag, en formiddag, ettermiddag, eller hva som passer best.

Kan du kanskje høre med noen andre familiemedlemmer om de kan avlaste deg en dag?

[Gjest pårørende]

[quote name=Shira )' timestamp='1281260532' post='4412252]

Nå er det jo flere ting som spiller inn, alvorlighet bl.a., om det er siste fase i livet slik at hvert øyeblikk er dyrbart.

Jeg er ikke pårørende, jeg er den som har vært mye syk, en god del innlagt. Jeg har hatt stor nytte av å ha sambo der, men han må også få litt pusterom. Gjøre noe for seg selv, for å så komme tilbake og være der, for da er han tilstede fordi han ikke er sliten.

Om du skjønner?

Så klart stiller man opp, men jeg synes du må få trekke pusten innimellom du også. Er det snakk om siste fase av livet så strekker man seg selvsagt svært langt, vi strekker oss langt for de vi er glad i. Det gjør vi også selv om det ikke er livstruende sykdom, men det at de er syke. Dersom vi strekker oss så langt at strikken ryker, så taper begge parter.

Så at du innimellom tar vare på deg selv, du har også følelser oppi alt, synes jeg ikke er en synd. Du er en bedre pårørende da. Det er ikke bare den syke som får livet snudd på hodet, selv om du ikke er den som må ligge der, ha smerter, så har du også følelser rundt det hele. Det synes jeg er viktig at du ikke glemmer. Sliter du deg ut, blir motløs, så vil den syke merke det ofte.

Har dere grei kommunikasjon? Kan du si ifra at du trenger en dag til å sove, gjøre ett eller annet?

Jeg mener ikke at du skal droppe så mye besøk at du får konstamt dårlig samvittighet, men en liten pust i bakken en dag, en formiddag, ettermiddag, eller hva som passer best.

Kan du kanskje høre med noen andre familiemedlemmer om de kan avlaste deg en dag?

Det er min samboer.

Jeg er der hver dag, gjerne 2 ganger om dagen. Særlig hvis jeg vet det er en spesielt tøff dag.

Han har ikke så innmari sterk psyke og har fått noen seriøst tøffe beskjeder siste uka, og tilstanden er potensielt livstruende, og det kan snu veldig fort.

Vi kommuniserer dårlig. Han er innadvendt, jeg er utadvendt.

Han er redd, deppa og svært gretten, og det virker ikke som om han setter pris på besøkene. Men jeg vet dagene blir ekstremt lange hvis han er der alene, hvis det drøyer lenge før jeg kommer. Jeg prøver å trekke fra i bøtter og spann, for nå er det litt "unntakstilstand" og jeg skjønner at han er både redd og frustrert, og at det "naturligvis" går ut over den man er nærmest - meg.

Det er ikke mange som ringer han eller sender sms. Familien (foreldre og søsken) er ikke mye på besøk, de bor hhv. 1,5 time og 20 min unna hver vei. Foreldrene ringer hver dag en liten "overfladisk" samtale for å høre hvordan det går. Så mye faller på meg...

Og som sagt, jeg gjør det med glede, så lenge jeg vet at det gleder han også... Akkurat nå er det litt vanskelig å holde oppe motivasjonen.. :-(

[Gjest pårørende]

Jeg besøkte min mann nesten hver dag da han var på sykehus. 15 mil å kjøre tur-retur.

Da min mor var på sykehuset kjørte jeg min far dit annenhver dag, eller så ofte jeg kunne.

Når min datter er der, kommer jeg til å bo der, og om mulig, ligge der om natta. Hva jeg bruker i penger tenker jeg ikke så mye på i sånne situasjoner, når det er tomt, er det tomt. Jeg tar opp lån om det er nødvendig når mennesker er så syke at de ligger på sykehus.

Det er her selvsagt forskjell på et beinbrudd og mere livstruende sykdommer.

Takk for svar!

Du er som meg - det er naturlig for meg å være der mye, selv om det både koster i tid og krefter.

Godt å se at andre også bruker det som må til, er det tomt så er det tomt som du sier, godt sagt (slik er det her i gården også).

[Gjest pårørende]

Hva mener du med din kjære? En fast kjæreste, ,ektemann? Det er da en selvfølge å besøke vedkommende hver eneste dag i så tilfelle! (Hvis det er barn det er snakk om , ja da sover man der sammen med barnet !)

Her går jeg utifra at det er en fast partner. Det er forferdelig å være på sykehus for den syke. Og hvert besøk teller. Da viser du at du bryr deg om ham! Det er i motgang og tunge stunder som virkelig kjærlighet kommer frem i lyset og da kan ikke pårørende slippe unna fordi det er så kjedelig og tungt! ( nå går jeg også utifra at det ikke er barn med i bildet, for da må selvsagt pårørende prioritere dem først og siden bruker tiden som måtte bli til overs på besøk altså.)

Det er min samboer.

Det er tøffe tider for både for han og meg. Jeg er der selvsagt hver dag, noen ganger 2 ganger. Han er svært nedfor, noe jeg har forståelse for. Likevel er det tungt å være den som skal oppmuntre og glede når han helt tydelig ikke har glede av at jeg er der. Samtidig så prøver jeg å trekke fra i bøtter og spann nå som det faktisk er litt krise og sjokktilstand, det er forståelig at han har det kjipt nå, og jeg er inneforstått med at jeg blir litt "utsatt" når han er i dårlig humør... Det er ikke felles barn med i bildet.

[Dorthe]

Det er min samboer.

Det er tøffe tider for både for han og meg. Jeg er der selvsagt hver dag, noen ganger 2 ganger. Han er svært nedfor, noe jeg har forståelse for. Likevel er det tungt å være den som skal oppmuntre og glede når han helt tydelig ikke har glede av at jeg er der. Samtidig så prøver jeg å trekke fra i bøtter og spann nå som det faktisk er litt krise og sjokktilstand, det er forståelig at han har det kjipt nå, og jeg er inneforstått med at jeg blir litt "utsatt" når han er i dårlig humør... Det er ikke felles barn med i bildet.

Jeg synes faktisk at det kan være like greit med en telefon når jeg er innlagt. Besøkene forventer at den som er syk skal være kvikk og opplagt og for all del blid og fornøyd fordi de har fått besøk og det er slitsomt i lengden. Så besøk hver dag er ikke nødvendig.

Altså det er hyggelig med besøk, men det kan bli for mye. Det ser ut som om folk har glemt at sykehus har besøkstid dvs mellom 18 og 18.45. Og jeg dauer nesten når de i nabosenga har besøk hele dagen, jeg får aldri fred sjøl. Jeg har to ganger vært innlagt hvor den i nabosenga har hatt besøk 24/7 og det var utrolig slitsomt.

Dette var kanskje ikke det du forventet som svar, men sånn kan det føles når man er innlagt og dere burde absolutt diskutere hvor ofte du skal komme.

[Gjest Shira :o)]

Det er min samboer.

Jeg er der hver dag, gjerne 2 ganger om dagen. Særlig hvis jeg vet det er en spesielt tøff dag.

Han har ikke så innmari sterk psyke og har fått noen seriøst tøffe beskjeder siste uka, og tilstanden er potensielt livstruende, og det kan snu veldig fort.

Vi kommuniserer dårlig. Han er innadvendt, jeg er utadvendt.

Han er redd, deppa og svært gretten, og det virker ikke som om han setter pris på besøkene. Men jeg vet dagene blir ekstremt lange hvis han er der alene, hvis det drøyer lenge før jeg kommer. Jeg prøver å trekke fra i bøtter og spann, for nå er det litt "unntakstilstand" og jeg skjønner at han er både redd og frustrert, og at det "naturligvis" går ut over den man er nærmest - meg.

Det er ikke mange som ringer han eller sender sms. Familien (foreldre og søsken) er ikke mye på besøk, de bor hhv. 1,5 time og 20 min unna hver vei. Foreldrene ringer hver dag en liten "overfladisk" samtale for å høre hvordan det går. Så mye faller på meg...

Og som sagt, jeg gjør det med glede, så lenge jeg vet at det gleder han også... Akkurat nå er det litt vanskelig å holde oppe motivasjonen.. :-(

Dessverre oppleves det ofte at familie trekker seg bort, redsel kanskje som ligger til grunn, jeg vet ikke, men det er ganske vanlig.

Kan han ha nytte av psykiatrisk sykepleier? Avd kan nok ordne det, det er mange som har god nytte av. Spesielt dem som sliter med å takle alt som blir kastet i mot en der man ligger.

Klart skal du strekke deg langt, men strikken må jo ikke ryke, det står jeg fast på. Ett moment er også hvor mye han vil at du skal være der. Det er jo kommunikasjon som er cluet, selv om det er svært vanskelig. Her kunne også en psykiatrisk sykepleier ha hjulpet dere litt. Du kan også ha god nytte av å prate med noen. Du skal jo takle alt dette også.

[Gjest mange er redd sykehus]

[quote name=Shira )' timestamp='1281385274' post='4413181]

Dessverre oppleves det ofte at familie trekker seg bort, redsel kanskje som ligger til grunn, jeg vet ikke, men det er ganske vanlig.

Kan han ha nytte av psykiatrisk sykepleier? Avd kan nok ordne det, det er mange som har god nytte av. Spesielt dem som sliter med å takle alt som blir kastet i mot en der man ligger.

Klart skal du strekke deg langt, men strikken må jo ikke ryke, det står jeg fast på. Ett moment er også hvor mye han vil at du skal være der. Det er jo kommunikasjon som er cluet, selv om det er svært vanskelig. Her kunne også en psykiatrisk sykepleier ha hjulpet dere litt. Du kan også ha god nytte av å prate med noen. Du skal jo takle alt dette også.

redsel for å si og gjøre feil mot pasienten som kan bli sykere

[Gjest Shira :o)]

redsel for å si og gjøre feil mot pasienten som kan bli sykere

Ja, det er nok mange moment som spiller inn, da er det lettere å ta avstand.

[Gjest pårørende]

Jeg synes faktisk at det kan være like greit med en telefon når jeg er innlagt. Besøkene forventer at den som er syk skal være kvikk og opplagt og for all del blid og fornøyd fordi de har fått besøk og det er slitsomt i lengden. Så besøk hver dag er ikke nødvendig.

Altså det er hyggelig med besøk, men det kan bli for mye. Det ser ut som om folk har glemt at sykehus har besøkstid dvs mellom 18 og 18.45. Og jeg dauer nesten når de i nabosenga har besøk hele dagen, jeg får aldri fred sjøl. Jeg har to ganger vært innlagt hvor den i nabosenga har hatt besøk 24/7 og det var utrolig slitsomt.

Dette var kanskje ikke det du forventet som svar, men sånn kan det føles når man er innlagt og dere burde absolutt diskutere hvor ofte du skal komme.

Takk for svar.

Nei, det er bare bra med nyanserte svar, det er jo hensikten med å spørre. Og andres erfaringer er viktig i såmåte.

Jeg tror han syns det er godt med besøk. Humøret svinger voldsomt, og i går var det en dårlig dag, men mye bedre på kvelden igjen. Da hadde han hatt 2 venner på besøk og var i godt humør. Så jeg tror han trenger "påfyll" utenfra.

At han ikke er i superhumør kan ha sammenheng med mange ting. Han blir deppa av å være "innestengt" og se ut på det fine været. Han blir deppa av å ligge alene på rommet (enerom), og ikke se andre hele dagen. Han blir deppa av at sykepleierne bare kommer innom for å gi medisiner 2 ganger om dagen og ellers kun løper til de som ringer på. Han melder ikke noe særlig behov. Han hater å være til BRY for NOEN, meg inkludert. Han er ikke til bry! Det er bare hyggelig å være der for han. Hvis han har glede av det vel og merke.

Litt vanskelig å holde seg vekk - hvis jeg tar opp temaet vil han trolig si at jeg ikke trenger å komme, like gjerne fordi han da tror at JEG mener jeg er der for mye om du skjønner. Åååh, at det skal være så komplisert med denne kommunikasjonen!

[Gjest pårørende]

[quote name=Shira )' timestamp='1281385274' post='4413181]

Dessverre oppleves det ofte at familie trekker seg bort, redsel kanskje som ligger til grunn, jeg vet ikke, men det er ganske vanlig.

Kan han ha nytte av psykiatrisk sykepleier? Avd kan nok ordne det, det er mange som har god nytte av. Spesielt dem som sliter med å takle alt som blir kastet i mot en der man ligger.

Klart skal du strekke deg langt, men strikken må jo ikke ryke, det står jeg fast på. Ett moment er også hvor mye han vil at du skal være der. Det er jo kommunikasjon som er cluet, selv om det er svært vanskelig. Her kunne også en psykiatrisk sykepleier ha hjulpet dere litt. Du kan også ha god nytte av å prate med noen. Du skal jo takle alt dette også.

Takk for svar.

Ja strikken må ikke ryke - du har rett i det. Har mange ganger tenkt at "hvis forholdet overlever dette, så overlever det alt!"

Kommunikasjon er ikke hans sterke side, så han er ikke så lett å få ut av hverken hvordan han har det eller hva han tenker fremover. Han har nok både dødsangst og angst for sykehus, masse smerter og plager, samt at det er drit kjedelig å ligge å stirre i veggen dag ut og dag inn. Han har tv uten kontroll, han har pc uten internett...

Så prøver jeg å ordne det slik at han får det greiest mulig, tar med filmer, og andre ting. Han setter nok stor pris på det. Hvis jeg vet at han har det så greit han kan ha det, så har jeg det bedre også.

[Gjest Shira :o)]

Takk for svar.

Ja strikken må ikke ryke - du har rett i det. Har mange ganger tenkt at "hvis forholdet overlever dette, så overlever det alt!"

Kommunikasjon er ikke hans sterke side, så han er ikke så lett å få ut av hverken hvordan han har det eller hva han tenker fremover. Han har nok både dødsangst og angst for sykehus, masse smerter og plager, samt at det er drit kjedelig å ligge å stirre i veggen dag ut og dag inn. Han har tv uten kontroll, han har pc uten internett...

Så prøver jeg å ordne det slik at han får det greiest mulig, tar med filmer, og andre ting. Han setter nok stor pris på det. Hvis jeg vet at han har det så greit han kan ha det, så har jeg det bedre også.

Lykke til fremover *klem*

Kan du bestille mobilt bredbånd? Så får han internett, det er veldig OK når sykehusbesøk drar ut.

[Gjest pårørende]

[quote name=Shira )' timestamp='1281687026' post='4415214]

Lykke til fremover *klem*

Kan du bestille mobilt bredbånd? Så får han internett, det er veldig OK når sykehusbesøk drar ut.

Han er nok også av den særdeles utålmodige typen. Denne gangen har han ligget i 2 uker, men blir nok (minst) 2 uker til. Skal overføres til et annet sykehus (mye større) nå straks så hvis det ikke er internett der, da skal vi nok ordne noe. Har hørt med venner og naboer allerede om de har mobilt bredbånd å låne vekk en uke eller to uten napp. (ikke for å være kjip, men det er 12 mnd bindingstid på de fleste slike abb).

Tusen takk for gode innspill og lykkeønskninger, tror vi trenger det. )

[Sør]

Han er nok også av den særdeles utålmodige typen. Denne gangen har han ligget i 2 uker, men blir nok (minst) 2 uker til. Skal overføres til et annet sykehus (mye større) nå straks så hvis det ikke er internett der, da skal vi nok ordne noe. Har hørt med venner og naboer allerede om de har mobilt bredbånd å låne vekk en uke eller to uten napp. (ikke for å være kjip, men det er 12 mnd bindingstid på de fleste slike abb).

Tusen takk for gode innspill og lykkeønskninger, tror vi trenger det. )

Hei,

Mange vanlige abonnement har "maks 20 kr dagen for datatrafikk" eller noe slikt. Undersøk hva som finnes på eksisterende abonnement.

Med vennlig hilsen

[Gjest pårørende]

Hei,

Mange vanlige abonnement har "maks 20 kr dagen for datatrafikk" eller noe slikt. Undersøk hva som finnes på eksisterende abonnement.

Med vennlig hilsen

Ja jeg skal sjekke det til uka hvis det viser seg at det er dårlig dekning på det nye sykehuset. Ut over det har vi ikke behov for mobilt bredbånd. Jeg har sjekket både telenor, netcom og ice, men syns det var litt vanskelig å finne ut av priser og abb som passet oss

Men takk for tips!