Foreldre som ikke viser respekt for sine barn.

[Gjest pissedOff]

Jeg har et par foreldre, hvor av min mor er den verste når det gjelder hvordan ting tar seg ut.

Det skal sies at jeg har vært en pliktoppfyllende jente, selv om jeg hadde noen strabaser med dem da jeg var yngre angående det å gå ut å drikke. Jeg var aldri den jenta som drakk seg full hver helg, men jeg hadde noen ganger behov for å være som andre- møte andre, og dessverre kan man kanskje si, så var fest ofte det eneste alternativet der hvor jeg kom ifra.

Jeg er også litt nysjerrig av natur, og ville prøve alkohol.

Men et ordentlig opprør har jeg vel aldri hatt med mine foreldre, og det merker jeg veldig nå. Når jeg i en alder av 26 år blir forsøkt manipulert av mine foreldre til å ikke gjøre ditt, og ikke gjøre datt. Dessverre (kan man jo si) begynte jeg å røyke i ungdomstiden, jeg skjulte det alltid. Selv om mine foreldre merket det noen ganger, har jeg aldri røyket foran dem, fordi jeg vet hvordan det ville bli tatt i mot. Ikke bra.

For første gang tok jeg med meg min kjæreste hjem, noe som gikk veldig greit. Han er også røyker, og jeg forklarte situasjonen for ham angående røyking, at han gjerne måtte gå ut å røyke foran dem, men at han ikke skulle spørre meg om jeg ville være med.

Problemet oppstod også da vi skulle til en begivenhet der det ble servert alkohol, foreldrene mine mente vi skulle kjøre, men jeg fikk til en viss grad min mor til å forstå at vi også hadde behov for å slappe av med en øl eller to uten at vi skulle bli veldig beruset.

Da jeg snakket med min mor etter at vi hadde vært hjemme, måtte hun selvfølgelig ta opp at hun hadde kjent røykelukt fra oss begge da vi var hjemme. Jeg sa at det hadde hun ikke noe med, i alle fall ikke hva han gjorde. Må innrømme at jeg ble overrasket over dette, jeg trodde hun ville klare å holde seg fra å kommentere dette, og respektere at vi lever annerledes enn henne (hun er kristen, ganske konservativ og totalt avholds). Jeg har slitt en del på grunn av hennes bemaninger om å være på en viss måte. Noe jeg aldri har klart, eller har villet være.

For all del. Jeg vet det er farlig å røyke, og det er naturlig å bekymre seg for slike ting som foreldre, men dette handler ikke bare om dette - dette handler om hvordan vi tar oss ut foran andre. Vi er to fornuftige mennesker som har en last vi sikkert gjerne ville vært foruten, og vi vil gjerne slutte en gang, men slike ting (og særlig det med alkohol) fører til at det for eksempel ville vært vanskelig for meg å ha et bryllup. Jeg ville ha hatt alkohol og fest, mine foreldre ville gjort alt for å overtale meg til å ikke ha det, og aldri helt godtatt det. Det er akkuratt det, de godtar ikke meg som jeg er, men bare når jeg er på den måten de vil jeg skal være.

Og nå er jeg redd de prøver å manipulere kjæresten min også.

Hva ville dere ha gjort? Jeg gidder ikke helt å ta et opprør med dem nå som jeg er hjemme så sjelden, fordi jeg gjerne vil ha det godt sammen med dem når jeg først er hjemme, men jeg bør kanskje gjøre det?

Det er også måten de generelt snakker til meg på, hvordan de kommanderer meg rundt som jeg var en pyntedokke, hvordan de bebreider meg dersom jeg ikke har opptrådd på en viss måte. Hvordan de kritiserer meg bare fordi jeg drikker av en vannflaske med en gang jeg går ut av bilen (dette var visst nok ikke bra?). Dette gjelder i all hovedsak min mor, min far er en litt annen historie.

Tips, råd?

Jeg vil vi skal fungere godt sammen, men det kan da ikke kun være på deres premisser?

[jubalong70]

Uff, skjønner at du blir lei.

Slik jeg ser det akkurat nå, så har du to valg. Enten så overhører du henne og prøver å ikke bry deg. Eller så må du virkelig snakke med henne og få henne til å forstå at du må få leve ditt eget liv. Du er voksen, og må ta egne valg - selv om valgene kan være vanskelig å takle for foreldrene.

Du kan forsikre henne om at du vil sette pris på råd fra henne når du spør om dem.

[Gjest Nerda]

Uff, skjønner at du blir lei.

Slik jeg ser det akkurat nå, så har du to valg. Enten så overhører du henne og prøver å ikke bry deg. Eller så må du virkelig snakke med henne og få henne til å forstå at du må få leve ditt eget liv. Du er voksen, og må ta egne valg - selv om valgene kan være vanskelig å takle for foreldrene.

Du kan forsikre henne om at du vil sette pris på råd fra henne når du spør om dem.

Det er nok dessverre en situasjon dere må bite tenna sammen, og se i øynene om dere skal få gjort noe med den. Hjelper det ikke og foreldrene dine viser seg å kun være en belastning, ville jeg vurdert å bryte kontakten.

Evt. kan kanskje en familierådgiver hjelpe dere? Jeg synes ikke de tankene du har rundt røyking eller hvordan du vil ha bryllupet ditt er noe sær! Mange serverer alkohol uten at det betyr flatfyll. Så at det for eksempel gikk bra i bryllupet til min bror. Og når det gjelder røyking, er du langt over den legale aldersgrensen for å gjøre det. Dermed synes jeg ikke det er riktig å straffe deg for det. Jeg røykte selv, og hadde gjort det i mange år før foreldrene mine ofisielt visste det og jeg kunne røyke selv om de så meg. Nå er jeg 29, og slutta å røyke for over et år siden. Men jeg dømmer ikke andre som har den lasten, jeg synes mora di kan holde kjeft om det. Jeg kunne skjønt om hun bråkte om du hadde vært 13 år og røykte...

Selv har jeg et veldig godt forhold til foreldrene mine, men de må ikke vite når jeg er på fest eller drikker alkohol .Jeg svarer rett ut at det er min egen sak om det blir mas. Om de er urimelige mot meg får d høre det.

Nei, nå skrver jeg sikkert masse vissvass som jeg pleier å gjøre, men dine foreldre høres unektelig temmelig krevende ut! Derfor tror jeg hjelp fra en tredjepart kanskje kunne funke siden du fortsatt bor hjemme. Ellers gjelder det is i magen og en ganske direkte og kanskej svært opprivende oppripping sammen med familien din. Noen kutter kontakten med familie, men det kaller jeg drastisk.

[fasanen]

Skjønner godt du er lei.

Dette kunne nesten vært skrevet av meg...

Jeg skal prøve å gi deg noen råd, for jeg bestemte meg for 1/2 år siden å gå drastisk til verks i forhold til min mor, fordi jeg innså at jeg som er mor og kone selv, ikke kunne fortsette å la meg manipulere følelsesmessig av min mor.

Si klart fra til dine foreldre om at du har valgt å leve ditt liv på en annen måte enn dem - og det må de respektere.

Hvis de ikke respekterer det, eller blir sure eller såre eller stillle eller sinte... you name it, det fins et utall reaksjonsmønstre i forsøk på å manipulere ungene sine... - forsøk å la være å kontakte dem. Jeg lot det gå 5 mnd.denne vinteren og våren der jeg hadde null kontakt med dem. Nå skal det sies at min mor såret meg noe aldeles fryktelig forut for dette, og jeg innså at hun har psykiske problemer, og den mora jeg alltid har savnet, kommer aldri til å være der, så jeg må forholde meg til realitetene.

Hvis din mor er kristen vil ho muligens prøve seg med et utsagn som "du skal hedre din mor og far". Det er jo greit nok, men Guds ord sier også at man ikke skal oppføre seg slik mot sine barn at de vekker deres trass. Dette kan du eventuelt informere dem om.

Du bestemmer alkohol, røyk og andre elementer i din tilværelse. De kan like eller ikke like det - men de må bare godta det. Det er ditt valg. Skjønner godt hvordan det føles å måtte skjule ens egen livsførsel fra sine foreldre, så det ville jeg sluttet med, og så ville jeg enten ignorert protestene fra dem eller rolig forklart at det er ditt valg. Hvis de insisterer på å dvele ved dette, så bare ignorer dem, eller kutt kontakten for en stund.

En ting har blitt livsforvandlende for meg: det var da jeg forstod at jeg er IKKE ansvarlig for min mors følelsesliv!! Min mor oppdro meg til å ta ansvar for hennes følelser!... Kanskje gjorde din mor det og? Men dette mønsteret må DU bryte. Ho ser det sannsynligvis ikke selv. Og det betyr og at det er DU som er ansvarlig for ditt eget følelsesliv, ikke din mor! See? Du kan ikke forandre henne, men du kan gjøre en innsats for deg selv. Tro meg,det er verdt det!

Lykke til!

[Gjest pissedOff]

Skjønner godt du er lei.

Dette kunne nesten vært skrevet av meg...

Jeg skal prøve å gi deg noen råd, for jeg bestemte meg for 1/2 år siden å gå drastisk til verks i forhold til min mor, fordi jeg innså at jeg som er mor og kone selv, ikke kunne fortsette å la meg manipulere følelsesmessig av min mor.

Si klart fra til dine foreldre om at du har valgt å leve ditt liv på en annen måte enn dem - og det må de respektere.

Hvis de ikke respekterer det, eller blir sure eller såre eller stillle eller sinte... you name it, det fins et utall reaksjonsmønstre i forsøk på å manipulere ungene sine... - forsøk å la være å kontakte dem. Jeg lot det gå 5 mnd.denne vinteren og våren der jeg hadde null kontakt med dem. Nå skal det sies at min mor såret meg noe aldeles fryktelig forut for dette, og jeg innså at hun har psykiske problemer, og den mora jeg alltid har savnet, kommer aldri til å være der, så jeg må forholde meg til realitetene.

Hvis din mor er kristen vil ho muligens prøve seg med et utsagn som "du skal hedre din mor og far". Det er jo greit nok, men Guds ord sier også at man ikke skal oppføre seg slik mot sine barn at de vekker deres trass. Dette kan du eventuelt informere dem om.

Du bestemmer alkohol, røyk og andre elementer i din tilværelse. De kan like eller ikke like det - men de må bare godta det. Det er ditt valg. Skjønner godt hvordan det føles å måtte skjule ens egen livsførsel fra sine foreldre, så det ville jeg sluttet med, og så ville jeg enten ignorert protestene fra dem eller rolig forklart at det er ditt valg. Hvis de insisterer på å dvele ved dette, så bare ignorer dem, eller kutt kontakten for en stund.

En ting har blitt livsforvandlende for meg: det var da jeg forstod at jeg er IKKE ansvarlig for min mors følelsesliv!! Min mor oppdro meg til å ta ansvar for hennes følelser!... Kanskje gjorde din mor det og? Men dette mønsteret må DU bryte. Ho ser det sannsynligvis ikke selv. Og det betyr og at det er DU som er ansvarlig for ditt eget følelsesliv, ikke din mor! See? Du kan ikke forandre henne, men du kan gjøre en innsats for deg selv. Tro meg,det er verdt det!

Lykke til!

Takk Fasanen. Godt svar. Godt å lufte dette her, fordi jeg synes det er vanskelig å fortelle om dette til venner, de vet bare bruddstykker (at de har vært strenge osv), ikke hvordan det føles å bli manipulert.

Til en viss grad er vel alle vi barna gjort ansvarlige for hennes følelser, og dessverre er kanskje jeg den mest utsatte. Godt poeng, som jeg egentlig ikke hadde tenkt på.

Jeg skal nok sakte men sikkert finne styrke til å leve mitt eget liv, også i nærheten av henne. Jeg er i alle fall innstilt på det nå.

Takk!

[Gjest pissedOff]

Det er nok dessverre en situasjon dere må bite tenna sammen, og se i øynene om dere skal få gjort noe med den. Hjelper det ikke og foreldrene dine viser seg å kun være en belastning, ville jeg vurdert å bryte kontakten.

Evt. kan kanskje en familierådgiver hjelpe dere? Jeg synes ikke de tankene du har rundt røyking eller hvordan du vil ha bryllupet ditt er noe sær! Mange serverer alkohol uten at det betyr flatfyll. Så at det for eksempel gikk bra i bryllupet til min bror. Og når det gjelder røyking, er du langt over den legale aldersgrensen for å gjøre det. Dermed synes jeg ikke det er riktig å straffe deg for det. Jeg røykte selv, og hadde gjort det i mange år før foreldrene mine ofisielt visste det og jeg kunne røyke selv om de så meg. Nå er jeg 29, og slutta å røyke for over et år siden. Men jeg dømmer ikke andre som har den lasten, jeg synes mora di kan holde kjeft om det. Jeg kunne skjønt om hun bråkte om du hadde vært 13 år og røykte...

Selv har jeg et veldig godt forhold til foreldrene mine, men de må ikke vite når jeg er på fest eller drikker alkohol .Jeg svarer rett ut at det er min egen sak om det blir mas. Om de er urimelige mot meg får d høre det.

Nei, nå skrver jeg sikkert masse vissvass som jeg pleier å gjøre, men dine foreldre høres unektelig temmelig krevende ut! Derfor tror jeg hjelp fra en tredjepart kanskje kunne funke siden du fortsatt bor hjemme. Ellers gjelder det is i magen og en ganske direkte og kanskej svært opprivende oppripping sammen med familien din. Noen kutter kontakten med familie, men det kaller jeg drastisk.

Takk Jubalong70 og Nerda for svar!

Bryte kontakten med foreldrene mine er helt uaktuelt. Jeg har søsken som fortsatt bor hjemme, og jeg er veldig knyttet til hjemstedet mitt. Å bryte kontakten ville nok vært vondt for meg,og tross alt unner jeg ikke mine foreldre den smerte.

For orden skyld Nerda, så bor jeg ikke hjemme lengre. Bor faktisk mange timers kjørsel unna, og det er vel netopp fordi jeg ikke har mulighet til å være hjemme så ofte at jeg helst ikke vil starte krangel. Men min mor vet hvordan hun skal utnytte det for å si det sånn.

Takk for gode råd og medfølelse:)

[Gjest Dessverre]

Kristne folk mener jo gjerne at det er de som har rett. Har kristne foreldre jeg også, og jeg gav opp det greiene der. Alkohol, røyk, dans, kino og annen 'fornøyelse', var ikke noe å prate med dem om. Så da ble jo kontakten så som så. De opplevde at jeg trivdes best med mine svigerforeldre. Dessverre, de var jo et produkt av sin oppvekst. Religion er roten til mye vondt her i landet også! Kristne forlanger respekt, men respekterer ikke de som ikke er kristne.