Studiestart.

[Gjest kanskje snart student?]

Jeg er en kvinne i begynnelsen av 40-årene som planlegger omskolering til høsten. Jeg har universitetsutdannelse fra før, men sliter på arbeidsmarkedet... Hvorfor er jeg ikke helt sikker på. Har tenkt at jeg ikke utstråler nok selvtillit på arbeidsintervjuene....Jeg har slitt med variende grad av sosial angst siden ungdomstiden. Har gått mange år i terapi for dette og i tillegg jobbet endel med meg selv på egen hånd, og er blitt mye bedre. Så den sosiale angsten er på ingen måte invalidiserende lenger... Men jeg føler jo at den alltid på en eller annen måte ligger på lur... =(

Nå har jeg kommet inn på sykepleiestudiet. Har nettopp lest gjennom papirene for å forberede meg til uka. Og nå er jeg begynt å bli VELDIG nervøs. Det er fullt kjør fra dag en med en masse opplegg som jeg for noen år siden ikke hadde fikset. Nå HÅPER jeg at jeg fikser det, men jeg er ikke helt sikker... Gruppearbeid, masse gruppe arbeid, nær sagt omtrent hver dag.

Grunnen til at jeg valgte akkurat dette yrket er at jeg er mer enn gjennomsnittlig interessert i helse. Jeg er også en sosial person, som liker mennesker... Og jeg forventer å få jobb, som sykepleier!

Men jeg sliter med selvtilliten. Mannen min sier at jeg kan si noe om nervene mine til å begynne med, så slipper jeg å ha slik angst for å avsløre meg... Men jeg er redd for å bli satt i bås fra begynnelsen av, og dermed få et behov for å bevise at jeg ikke er "helt gæren", at det på en måte vil bli værre for meg hvis jeg sier ifra hvordan jeg har det med en gang...

Noen hjelpsomme sjeler på DOL som vil gi meg tips til hvordan jeg kan møte studiehverdagen med mitt "handikapp"?

Jeg vet på en måte at hvis jeg bare får hevet selvfølelsen min og selvtilliten min noen hakk, kommer angsten til å avta, og jeg til å "friskne til". Jeg hadde tenkt at det ville skje hvis jeg kom igang med noe ordentlig, at det ville gi meg mer selvrespekt. Men nå er jeg redd jeg ikke kommer igang, for jeg begynner å få kalde føtter. Hadde ikke trodd det skulle bli så krevende så tidlig i studiet. Hadde tenkt at det første året ville være forelesninger og selvstudier, omtrent som på universitetet, og at det ble mer "sosialt" med praksisen fra andre året, men at jeg da ville ha vokst mye som menneske ved min nye identitet som sykepleierstudent, og at jeg dermed ville klare dette fint!

Jeg kan vel nevne at jeg i mange år har hatt et ønske om å bli sykepleier... Men at jeg ikke trodde at en med min helsebakgrunn kunne klare det. Men siden jeg er blitt bedre, har jeg nå kommet så langt at jeg har søkt, og kommet inn.

[EnolaGay]

Her er en til i samme båt... som akkurat oppdaget at vi må ha plass på SFO og kommunens sider var nede... *ik*

Jeg begynner mandag. Og jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal planlegge noe som helst, men ta en dag og en katastrofe om gangen! For man kan ikke, greier ikke, makter ikke å være i forkant. Det går bare ikke. Man må lære seg å leve her og nå, i dag. Og gjøre det HELE tiden.

Nå sitter du og lager deg en "film" om hvordan det kommer til å bli. Du har regien ned til minste detalj, om hva folk vil si, hvordan de vil reagere, hva de tenker ... Og så forsøker du på forhånd å finne ut hvordan du skal reagere for å beskytte deg selv.. Det er bare feil feil feil og atter feil.

Det finnes ikke noe galt med deg! Du kommer til å greie dette strålende bra. Og fordi du er voksen har du et enormt fortrinn som heter erfaring og rutine.

Ingen vet noe som helst om deg. Og ingen kommer til å sette seg ned å bruke energien sin på deg! Det har de ikke tid til om de skal bli sykepleiere! Så glem alt du har tenkt om det. Bare møt opp, gjør ditt beste og vær deg selv. Det går bra!

*dytte i ryggen* :0)