En mann som er jomfru...

[Gjest segunda]

...i alder av 36 år. Hva kan årsaken være når han er en vanlig oppegående mann? Er det mulig at han bare aldri har funnet den riktige?

[Gjest Elextra]

Ja, det tror jeg bare kan by på tilfeldigheter. Om man først ikke er blant de som debuterer i 16-20-årsalderen, tror jeg fort de kan gå noen år. Har man først ventet, skal det liksom bety noe spesielt første gang... etc.

Men litt uvanlig ikke å ha vært i et fast forhold når man er 36 er det jo. Som potensiell kjæreste ville jeg nok vært litt skeptisk og da ikke først og fremst på grunn av det seksuelle.

[Gjest en anonym mann]

En venn av meg hadde aldri kjærester før han møtte henne som han giftet seg med. Da hadde han passert 40. Da hadde han blitt ferdig med doktorgraden sin på et temmelig vanskelig fagfelt og jobbet med forskning en periode. Før han traff madammen sa han at han var fortvilet over å være alene, men fant det vanskelig å gjøre noe med. Han var etter mitt syn en nokså sympatisk fyr og ikke så innadvendt heller. Hadde mange venner. Men når det gjaldt kvinner, stokket det meste seg for ham.

Noe lignende skjedde med en slektning av meg. Han hadde lang utdanning og ingen damer før han giftet seg svært mye senere enn de fleste. Det samme skjedde med meg også, men ble gift litt før disse to. Så jeg kan nevne litt mer om min bakgrunn.

Min store skrekk var rødstrømper. Nevnte aldri noe om dette til noen fordi det da bare ville blitt en opprivende diskusjon. For meg stod dette for et forventningsnivå som var langt forbi det jeg trodde var mulig å imøtekomme. Dessuten stod det for en krasshet og uvennlighet og lite/ingen vilje til å yte noe tilbake.

En gang inviterte jeg ut ei jente jeg synes var sympatisk, på kino og restaurant. Jeg gjorde det jeg kunne for at hun skulle få en fin kveld og trodde alt gikk bra. Etterpå kom det et langt brev fra henne. Det var en sammehengende kraftig utskjelling. Hun virket ikke en gang som ei rødstrømpe! Det var en solid nedtur. Etter dette tok det flere år før jeg orket å ha noe med kvinnfolk å gjøre.

Så fort det jeg så noe som minte om den slags folk eller rødstrømper, holdt jeg mer enn en armlengdes avstand. Orket bare ikke tanken på å bli maset halvt ihjel. Da hadde jeg mer enn nok ellers å beskjeftige tankene med i utdanning og jobb og venner. Så fikk kvinnfolk være der de var, rare eller ikke.

[ekte nick]

En venn av meg hadde aldri kjærester før han møtte henne som han giftet seg med. Da hadde han passert 40. Da hadde han blitt ferdig med doktorgraden sin på et temmelig vanskelig fagfelt og jobbet med forskning en periode. Før han traff madammen sa han at han var fortvilet over å være alene, men fant det vanskelig å gjøre noe med. Han var etter mitt syn en nokså sympatisk fyr og ikke så innadvendt heller. Hadde mange venner. Men når det gjaldt kvinner, stokket det meste seg for ham.

Noe lignende skjedde med en slektning av meg. Han hadde lang utdanning og ingen damer før han giftet seg svært mye senere enn de fleste. Det samme skjedde med meg også, men ble gift litt før disse to. Så jeg kan nevne litt mer om min bakgrunn.

Min store skrekk var rødstrømper. Nevnte aldri noe om dette til noen fordi det da bare ville blitt en opprivende diskusjon. For meg stod dette for et forventningsnivå som var langt forbi det jeg trodde var mulig å imøtekomme. Dessuten stod det for en krasshet og uvennlighet og lite/ingen vilje til å yte noe tilbake.

En gang inviterte jeg ut ei jente jeg synes var sympatisk, på kino og restaurant. Jeg gjorde det jeg kunne for at hun skulle få en fin kveld og trodde alt gikk bra. Etterpå kom det et langt brev fra henne. Det var en sammehengende kraftig utskjelling. Hun virket ikke en gang som ei rødstrømpe! Det var en solid nedtur. Etter dette tok det flere år før jeg orket å ha noe med kvinnfolk å gjøre.

Så fort det jeg så noe som minte om den slags folk eller rødstrømper, holdt jeg mer enn en armlengdes avstand. Orket bare ikke tanken på å bli maset halvt ihjel. Da hadde jeg mer enn nok ellers å beskjeftige tankene med i utdanning og jobb og venner. Så fikk kvinnfolk være der de var, rare eller ikke.

Det høres ut som du har temmelig mye fordommer når det gjelder kvinner, og at du lett setter dem i en bås du kaller "Rødstrømper".

Det høres omtrent like fordomsfullt ut som når jeg hører folk snakke om "homoer", "kristne" eller "utlendinger".

Hva med å jobbe litt med å nyansere ditt syn på mennesker? Individer er jo først og fremst forskjellige.

[Gjest en anonym mann]

Det høres ut som du har temmelig mye fordommer når det gjelder kvinner, og at du lett setter dem i en bås du kaller "Rødstrømper".

Det høres omtrent like fordomsfullt ut som når jeg hører folk snakke om "homoer", "kristne" eller "utlendinger".

Hva med å jobbe litt med å nyansere ditt syn på mennesker? Individer er jo først og fremst forskjellige.

Fordommer eller ikke. Har desverre fått for mange ekstra vonde erfaringer jeg skulle vært for uten. Og det er mye av bakgrunnen for å være ekstra forsiktig.