presentasjonsrunder.

[Gjest voksen student]

Jeg har nettopp begynt på et høyskolestudie. Første dagen ble værre enn jeg hadde trodd. Jeg ble nødt til å "tale i forsamlingen", noe som er svært vanskelig og angstfyllt for meg! Da det ble min tur, kjente jeg panikken tok meg, jeg følte meg mo i knærne, og alt virket uvirkelig. Gjennomførte på et vis, men jeg er i ettertid ikke helt sikker på hva jeg sa! Så sikkert vettskremt ut, noe ikke jeg la merke til at noen andre gjorde. Så jeg satt igjen med en følelse av å ha dummet meg ut! Grusomt!!

Nå er det sånn at det er de færreste som liker slike runder! Det er de færreste som husker stort av hva andre har sagt. Man husker ikke særlig mange navn engang! Så hva er vitsen da?? Kan man ikke bare få bli kjent etterhvert på en mer naturlig og avslappet måte? Det hadde jeg foretrukket!

Hva sier dere?

[Skyer]

Det der kunne vært skrevet av meg da jeg begynte på høgskolen for etterhvert mange år siden. Jeg syns det var helt forferdelig, og fikk overhodet ikke med meg noe om de som snakket før meg...:-)

Men du må huske at du oppfattes ikke alltid sånn som du føler deg.

Jeg husker det første fagfremlegget som vi hadde hvor jeg var så redd at jeg verken så klart eller hadde noe særlig kontakt med bakken, knærne skalv og føltes som de var i ferd med å svikte...

Jeg hadde øvd på det jeg skulle si (mye) sånn at stemmen var rolig og jeg sa de rette tingene. Jeg husker at jeg følte meg som en dust etterpå, fordi jeg tenkte at jeg måtte ha sett ut som et nervevrak. Men på evalueringen ble jeg trukker fram som en av de beste, fordi jeg hadde vært så klar å tydelig i mitt fremlegg! (antagelig som følge av at jeg hadde gått igjennom det hele ørten ganger hjemme på kjøkkegulvet).

Så det er ikke sikkert at de andre oppfattet din redsel, ..også er det et godt råd å være godt forberedt dersom du er redd for å snakke foran forsamlinger...:-)

[-ssi]

Jeg hater slike presentasjonsrunder. Og innlegget ditt får meg til å revurdere planene om å begynne å studere igjen (jeg er også voksen). En slik presentasjonsrunde i ei gruppe som skal jobbe sammen, kanskje 3-5 personer, er noe helt annet.

[Skyer]

Jeg hater slike presentasjonsrunder. Og innlegget ditt får meg til å revurdere planene om å begynne å studere igjen (jeg er også voksen). En slik presentasjonsrunde i ei gruppe som skal jobbe sammen, kanskje 3-5 personer, er noe helt annet.

Du kan også velge å se det som en utfordring...en mulighet for å utvikle deg...:-)

[Gjest Luna28]

Husk på at de færreste er kjempeinteressert i høre hva andre sier for noe. De sitter som regel og tenker på harde livet på hva de skal si selv.

Jeg sliter ikke selv med taleangst, men har møtt mange medstudenter som sliter med dette. Du er definitivt ikke alene. Jeg synes du skal ta disse utfordringene. Du vil møte mange problemer fremover hvis du ikke får denne angsten under kontroll.

Jeg vet at mange universiteter og høgskolen har egne kurs for de som er redde for for å snakke i forsamlinger, kanskje det er noe for deg?

Ellers vet jeg om medstudenter som har sagt det som det er til andre studenter. At de får angst for fremføringer og å snakke i forsamlinger. Det kan hjelpe veldig om de andre vet om angsten din.

Lykke til i hvertfall:))

[songbirdy]

Jeg også hater slike presentasjonsrunder! I en kjent forsamling kan det også fremdeles være ubehagelig, men jeg greier meg selv om jeg ofte sier "fjasete" ting om meg selv.

Enig med deg - dette trenger man ikke gjøre første dagen, det er som regel alt for stor gruppe til at det er nødvendig...

[Katt-ja]

Helt enig, hater sånt selv (dog har det blitt bedre med årene)...

[Gjest verinoca]

Enig, jeg kan ikke fordra det. Prøver å få med meg hva de andre sier, men sitter bare og gruer meg til det blir min tur. Lurer på om det er særlig mange som får med seg noe, kanskje mest den som skal forelese..

[jubalong70]

Helt enig. Nå synes ikke jeg det er like angstfylt som deg, men ser ikke nødvendigheten av det.

Det er bedre å ha en presentasjonsrunde når man har blitt fordelt i kollokviegrupper el.lignende.

[Gjest segunda]

Jeg var slik engang i tiden, og det er det ingen som tror i dag;-)

Jeg jobbet med meg selv og bestemte meg for å bekjempe dette. Jeg meldte meg på kvinnekurs hvor vi ble trenet i å stå opp og holde tale. Nå holder jeg foredrag og taler for flere hundre tilhørere.

Dette er meget vanlig, men jeg synes det er viktig å overstige dette problemet. Hvis du har tenkt å studere må du være innstillt på at du møter flere utfordringer.