Er egoisme greit?

[Glimtipper]

Trenden er, virker det som, at man kan gjøre hva man enn ønsker så lenge man ikke direkte skader noen og så lenge man er "ærlig med seg selv"/"er seg selv".

Det klassiske eksemplet er selvfølgelig skillsmisser. Ingen kan sette seg til doms over et forhold og fortelle andre at de burde holde ut. Men det er nå en gang slik at barn, så lenge de ikke blir neglisjert eller mishandlet av en av foreldrene, klarer seg best om de bor sammen med både mamma og pappa. Statistikken tyder i alle fall på det, selv om den ikke er entydig. Dette gjelder også når man snakker om ressurssterke alenemødre, for eksempel.

Er det greit å skille seg fordi man forelsker seg i noen andre?

Også har vi andre områder. Folk som basehopper, for eksempel, og skader seg eller mister livet. Det er greit, for de var tross alt lykkelige? Men hva med de som sitter igjen... Mødre, fedre, koner, ektemenn, barn. Er de lykkelige?

Menn som har skaffet seg kone og barn, før de "endelig står fram" og sier de alltid har følt seg som en kvinne innerst inne. Vi skal applaudere hver gang noen finner seg selv/er modige nok til å innrømme hvem de er, uansett hvem de har såret på veien dit.

Hvor går grensen for når man skader andre? Er det egentlig en tydelige grense eller er det glidende overganger? Når burde pårørende få lov å si: "Din selvrealisering gjør meg så vondt at jeg faktisk ikke synes dette er greit." Kan man noen gang det, så lenge de holder seg innenfor lovverket?

[Gjest ikke alltid det beste]

Ikke helt enig i at barnet har det best med både mor og far... krangler de så fillene fyker,

kanskje faren drikker osv..

har ikke tall på de gangene jeg ønsket at foreldrene mine skulle skilles

Tror jeg hadde hatt mye bedre selvtillit uten å vokse opp med min

far som drakk, kontrollerte mor, osv....

kritiserte alt vi gjorde, ingenting var bra nok

Men mor holdt sammen med han for vår skyld. Tror hun var litt redd for å ikke klare seg økonomisk heller...

[Glimtipper]

Ikke helt enig i at barnet har det best med både mor og far... krangler de så fillene fyker,

kanskje faren drikker osv..

har ikke tall på de gangene jeg ønsket at foreldrene mine skulle skilles

Tror jeg hadde hatt mye bedre selvtillit uten å vokse opp med min

far som drakk, kontrollerte mor, osv....

kritiserte alt vi gjorde, ingenting var bra nok

Men mor holdt sammen med han for vår skyld. Tror hun var litt redd for å ikke klare seg økonomisk heller...

Ok... Men nå sa jeg forutsatt at ingen av foreldrene mishandler barna. I tillegg er det ikke akkurat den nøyaktige situasjonen jeg forsøker å få meninger angående

[Gjest ikke alltid det beste]

Ok... Men nå sa jeg forutsatt at ingen av foreldrene mishandler barna. I tillegg er det ikke akkurat den nøyaktige situasjonen jeg forsøker å få meninger angående

Ble ikke akkurat mishandlet da, men man kan vel på en måte kalle det psykisk mishandling. men ikke ofte det er synlig...

Man kan jo utvendig tro at paret har det så bra, men så er det ting folk ikke ser...

og det er slike ting som kanskje driver en fra hverandre, kanskje det å finne en ny er en utgangsbillett. Det er for skummelt å gå til ingenting...

[Glimtipper]

Ble ikke akkurat mishandlet da, men man kan vel på en måte kalle det psykisk mishandling. men ikke ofte det er synlig...

Man kan jo utvendig tro at paret har det så bra, men så er det ting folk ikke ser...

og det er slike ting som kanskje driver en fra hverandre, kanskje det å finne en ny er en utgangsbillett. Det er for skummelt å gå til ingenting...

Ok, men det er nå en gang ikke så veldig relevant.

Jeg refererte til statistikk og personlig erfaring forandrer ikke statistikk

Uansett - kanskje du vil se på de andre eksemplene og dele noen tanker om hvor grensene går for hva den enkelte tillater seg for selv-realisering?

[Gjest ikke alltid det beste]

Jeg syns det er feil å holde sammen om man ikke har følelser for hverandre...

det er da jeg tror mange havner i fella og får seg elskere/elskerinner...

eller at man gir blaffen i hverandre.

Man bør stoppe opp og tenke på hvorfor man giftet seg,

hvorfor man falt for hverandre og prøve å finne tilbake til den følelsen.. den er veldig lett å glemme i hverdagen.

Men samtidig er det feil å holde sammen og være dritforelsket i en annen...bak den andres rygg. Hadde du likt at mannen din ikke elsket deg mer men var forelsket i en annen? Hjelper ikke at han vil bli hos deg av pliktfølelse...

du vet jo at hans hjerte er et annet sted.

Man kan ikke alltid kontrollere følelsene sine.

[Glimtipper]

Jeg syns det er feil å holde sammen om man ikke har følelser for hverandre...

det er da jeg tror mange havner i fella og får seg elskere/elskerinner...

eller at man gir blaffen i hverandre.

Man bør stoppe opp og tenke på hvorfor man giftet seg,

hvorfor man falt for hverandre og prøve å finne tilbake til den følelsen.. den er veldig lett å glemme i hverdagen.

Men samtidig er det feil å holde sammen og være dritforelsket i en annen...bak den andres rygg. Hadde du likt at mannen din ikke elsket deg mer men var forelsket i en annen? Hjelper ikke at han vil bli hos deg av pliktfølelse...

du vet jo at hans hjerte er et annet sted.

Man kan ikke alltid kontrollere følelsene sine.

Jeg synes dette blir vanskelig å svare på, for det er fremdeles veldig på siden av selve temaet.

Men om du ønsker mine personlige følelser, så tror jeg samboeren min kan velge hvilke følelser han dyrker og hvilke han slukker. De færreste blir forelsket på et øyeblikk, det krever at man med viten og vilje oppholder seg rundt en man har interesse for. Jeg har tro på at han er klok nok og bryr seg om oss nok til å fokusere på det han har å tape. Akkurat slik som jeg gjør.

Jeg synes ikke mine ønsker om flørt og betatthet kommer foran at barna mine har et trygt og godt familieliv med to foreldre, hver dag.

Når det er sagt, så gikk jeg fra pappaen til mitt første barn. Egoisme, til en viss grad, da JEG slettes ikke var lykkelig med han. Jeg avskydde han nærmest. Men det avgjørende var at jeg innså at han hadde neglisjert babyen vår i ti måneder mens jeg var på jobb.

[ShitDiddelyDo]

1. Jeg synes det er feigt å bli i et forhold man egentlig vil ut av, ikke å gå.

2. Jeg synes ikke det er egoistisk å leke med livet i ekstremsport. Det er derimot egoistisk av den som eventuelt noen maser om at ekstremsportutøveren må gi seg.

3. Når det gjelder å stå fram som kvinne en dag, synes jeg det er helt kurant. Her må vi huske på at det kun er få år siden homofili var sterkt stigmatisert. Det er ikke det minste rart de ikke sto fram da de først fant det ut. For drøye 30 år siden var det sågar forbudt. Dette vil uansett gå seg til. Den oppvoksne generasjon kan, med unntak av i sterkt religiøse- eller trangsynte miljøer (ikke at det ene ikke henger sammen med det andre ...), stå fram i dag med den største selvfølgelighet. Verre er det for de som ikke hadde denne muligheten for kun 10-15 år siden. Da blir det fort til at løgnen baller seg på, og etter hvert som tiden går blir det desto vanskeligere å stå fram. Sånn sett er det imponerende at de før eller siden gjør det - selv om fyren er i femtiårene og har visst det siden han var 15.

[Glimtipper]

1. Jeg synes det er feigt å bli i et forhold man egentlig vil ut av, ikke å gå.

2. Jeg synes ikke det er egoistisk å leke med livet i ekstremsport. Det er derimot egoistisk av den som eventuelt noen maser om at ekstremsportutøveren må gi seg.

3. Når det gjelder å stå fram som kvinne en dag, synes jeg det er helt kurant. Her må vi huske på at det kun er få år siden homofili var sterkt stigmatisert. Det er ikke det minste rart de ikke sto fram da de først fant det ut. For drøye 30 år siden var det sågar forbudt. Dette vil uansett gå seg til. Den oppvoksne generasjon kan, med unntak av i sterkt religiøse- eller trangsynte miljøer (ikke at det ene ikke henger sammen med det andre ...), stå fram i dag med den største selvfølgelighet. Verre er det for de som ikke hadde denne muligheten for kun 10-15 år siden. Da blir det fort til at løgnen baller seg på, og etter hvert som tiden går blir det desto vanskeligere å stå fram. Sånn sett er det imponerende at de før eller siden gjør det - selv om fyren er i femtiårene og har visst det siden han var 15.

Jeg konkluderer med at du er av et applauderende slaget

Men jeg synes muligens du forenkler litt.

1. Nå er det ikke slik at enten er følelsene der eller så er de der ikke. Det er også slik at, for de fleste, så vil forholdet "lide litt" i den tiden man har små barn eller andre perioder med stress/søvnløshet/sykdom. Skal vi alle gå ut døra den dagen vi ser på ektemake/samboer og ikke kjenner de helt store følelsene, eller skal vi ha tålmodighet med livet?

2. Ingen har sagt noe om å be den som utfører ekstremsport om å slutte. Men hvordan tenker den som basehopper? Eller hva med de som ønsker å begå selvmord? Hvorfor er det ene verre eller bedre enn det andre?

3. Jeg sammenligner også dette med homofili og tenker at vi, som samfunn, kan "skylde på oss selv". Samtidig tenker jeg på hvor utrolig dårlig gjort det er å stjele et annet menneskes beste år for sin egen komfort.

[Gjest Nickløsheletiden]

''Er det greit å skille seg fordi man forelsker seg i noen andre?''

Nei, selvfølgelig ikke med mindre det er andre forhold i ekteskapet som tilsier at det vil være best å avslutte. Hvor man ganger i livet forelsker man seg i andre? Har man skaffet seg barn, er man pliktig til å gjøre sitt aller ytterste for at skal få et stabilt og trygt liv.

''Også har vi andre områder. Folk som basehopper, for eksempel, og skader seg eller mister livet. Det er greit, for de var tross alt lykkelige? Men hva med de som sitter igjen... Mødre, fedre, koner, ektemenn, barn. Er de lykkelige?''

Dette er vanskelig å svare på. Det ville også vært egoisme å sette grenser ut i fra egen målestokk.

''Menn som har skaffet seg kone og barn, før de "endelig står fram" og sier de alltid har følt seg som en kvinne innerst inne. Vi skal applaudere hver gang noen finner seg selv/er modige nok til å innrømme hvem de er, uansett hvem de har såret på veien dit''

Jeg kan ikke tenke meg noe mer egoistisk enn dette og jeg ser ingenting å applaudere for. Å utnytte andre mennesker (kone og fremtidige barn) på en slik kynisk måte, for å skjule hvem de er? Ren egoisme. Forstår Hagen veldig godt her.

''Hvor går grensen for når man skader andre?''

Umulig å svare på.

''Er det egentlig en tydelige grense eller er det glidende overganger?''

Glidende overganger.

'' Når burde pårørende få lov å si: "Din selvrealisering gjør meg så vondt at jeg faktisk ikke synes dette er greit." Kan man noen gang det, så lenge de holder seg innenfor lovverket? ''

Det kan man selvfølgelig si, men samtidig må ma bruke såpass fornuft at en ikke lar egen målestokk avgjøre. Jeg sier f.eks ikke slikt til min mann om han f.eks vil sove med isbjørner. Det er hans liv og det ville ikke blitt noe hyggelig for noen av oss om ikke han fikk være seg selv. Men jeg har fill rett til å mene at det er dumt. Ville han hatt med barna, hadde jeg også hatt full rett til å sette ned foten.

[Glimtipper]

''Er det greit å skille seg fordi man forelsker seg i noen andre?''

Nei, selvfølgelig ikke med mindre det er andre forhold i ekteskapet som tilsier at det vil være best å avslutte. Hvor man ganger i livet forelsker man seg i andre? Har man skaffet seg barn, er man pliktig til å gjøre sitt aller ytterste for at skal få et stabilt og trygt liv.

''Også har vi andre områder. Folk som basehopper, for eksempel, og skader seg eller mister livet. Det er greit, for de var tross alt lykkelige? Men hva med de som sitter igjen... Mødre, fedre, koner, ektemenn, barn. Er de lykkelige?''

Dette er vanskelig å svare på. Det ville også vært egoisme å sette grenser ut i fra egen målestokk.

''Menn som har skaffet seg kone og barn, før de "endelig står fram" og sier de alltid har følt seg som en kvinne innerst inne. Vi skal applaudere hver gang noen finner seg selv/er modige nok til å innrømme hvem de er, uansett hvem de har såret på veien dit''

Jeg kan ikke tenke meg noe mer egoistisk enn dette og jeg ser ingenting å applaudere for. Å utnytte andre mennesker (kone og fremtidige barn) på en slik kynisk måte, for å skjule hvem de er? Ren egoisme. Forstår Hagen veldig godt her.

''Hvor går grensen for når man skader andre?''

Umulig å svare på.

''Er det egentlig en tydelige grense eller er det glidende overganger?''

Glidende overganger.

'' Når burde pårørende få lov å si: "Din selvrealisering gjør meg så vondt at jeg faktisk ikke synes dette er greit." Kan man noen gang det, så lenge de holder seg innenfor lovverket? ''

Det kan man selvfølgelig si, men samtidig må ma bruke såpass fornuft at en ikke lar egen målestokk avgjøre. Jeg sier f.eks ikke slikt til min mann om han f.eks vil sove med isbjørner. Det er hans liv og det ville ikke blitt noe hyggelig for noen av oss om ikke han fikk være seg selv. Men jeg har fill rett til å mene at det er dumt. Ville han hatt med barna, hadde jeg også hatt full rett til å sette ned foten.

''Jeg sier f.eks ikke slikt til min mann om han f.eks vil sove med isbjørner.''

Hva hadde du tenkt om valget hans om han endte opp skadet for livet eller død?

Forstår forøvrig deg slik at du om det er verdt risikoen for han, så er det verdt risikoen for deg.

[Gjest Nickløsheletiden]

''Jeg sier f.eks ikke slikt til min mann om han f.eks vil sove med isbjørner.''

Hva hadde du tenkt om valget hans om han endte opp skadet for livet eller død?

Forstår forøvrig deg slik at du om det er verdt risikoen for han, så er det verdt risikoen for deg.

Jeg må bare innrømme at jeg synes dette er veldig vanskelig å svare på fordi han tilfører barna mye som andre fedre ikke tilfører barna sine.

Jeg er fornøyd med å ha en mann som han, samtidig som jeg kan være litt redd. Store angstproblemer får jeg ikke.

Jeg tror egentlig ikke jeg ville sittet igjen med en følelse av at han har vært egoistisk, men mer tenkt at han noen ganger tok for store sjangser uten at han forsto det selv.

Det er mange andre fedre som er mer egoistisk enn han.

[Glimtipper]

Jeg må bare innrømme at jeg synes dette er veldig vanskelig å svare på fordi han tilfører barna mye som andre fedre ikke tilfører barna sine.

Jeg er fornøyd med å ha en mann som han, samtidig som jeg kan være litt redd. Store angstproblemer får jeg ikke.

Jeg tror egentlig ikke jeg ville sittet igjen med en følelse av at han har vært egoistisk, men mer tenkt at han noen ganger tok for store sjangser uten at han forsto det selv.

Det er mange andre fedre som er mer egoistisk enn han.

Enig i det. Men jeg så ikke behovet for å diskutere fedre som bare sitter på rumpa og kjefter på ungene eller drikker åtte flasker vin i uka. Det er jo tross alt ingen, så vidt jeg vet, som applauderer den type egoisme.

Det jeg egentlig lurer på er om vi virkelig blir mer lykkelige av å si at alt som er positivt for individet skal heies fram, uansett hvilke konsekvenser det har for de rundt.

[Gjest Nickløsheletiden]

Enig i det. Men jeg så ikke behovet for å diskutere fedre som bare sitter på rumpa og kjefter på ungene eller drikker åtte flasker vin i uka. Det er jo tross alt ingen, så vidt jeg vet, som applauderer den type egoisme.

Det jeg egentlig lurer på er om vi virkelig blir mer lykkelige av å si at alt som er positivt for individet skal heies fram, uansett hvilke konsekvenser det har for de rundt.

Da blir svaret svært enkelt. Nei, alt skal ikke heies frem:-)

[Glimtipper]

Da blir svaret svært enkelt. Nei, alt skal ikke heies frem:-)

Men som SDD blant annet demonstrerer, så er det ikke helt stuerent å si som meg og deg ang. menn som ønsker å skifte kjønn etter ti år som familiefar, for eksempel... At dette nærmer seg toppen av egoisme.

Tanken på at man knuser noens drømmer, alle forhåpninger de hadde for livet sitt - slik at man har et skalkeskjul og får de barna man ønsker...

[ShitDiddelyDo]

Jeg konkluderer med at du er av et applauderende slaget

Men jeg synes muligens du forenkler litt.

1. Nå er det ikke slik at enten er følelsene der eller så er de der ikke. Det er også slik at, for de fleste, så vil forholdet "lide litt" i den tiden man har små barn eller andre perioder med stress/søvnløshet/sykdom. Skal vi alle gå ut døra den dagen vi ser på ektemake/samboer og ikke kjenner de helt store følelsene, eller skal vi ha tålmodighet med livet?

2. Ingen har sagt noe om å be den som utfører ekstremsport om å slutte. Men hvordan tenker den som basehopper? Eller hva med de som ønsker å begå selvmord? Hvorfor er det ene verre eller bedre enn det andre?

3. Jeg sammenligner også dette med homofili og tenker at vi, som samfunn, kan "skylde på oss selv". Samtidig tenker jeg på hvor utrolig dårlig gjort det er å stjele et annet menneskes beste år for sin egen komfort.

1. Jeg antar de fleste som går ut av et forhold tenker seg grundig om før de gjør det. Det er vel ikke noe som skjer i løpet av kort tid, men noe man føler på over nettopp lengre tid.

2. Basehoppere har jo kontroll. Er f.eks. dødsfallene noe større blant disse enn blant vanlige folk? Og hvordan skal man definere hva som er farlig? All idrett kan til en viss grad være farlig. Selvmord er vel en lengre debatt, men jeg er ikke en av dem som hyler om egoisme.

3. Ja, det er muligens dårlig, men jeg gjetter på at mange som står fram etter lang tid i et ekteskap i stor grad lurer seg selv også, eller de tror lidelsen vil gå seg til. Mange mener jo fortsatt at dette kan kureres. For kun få år siden var det langt flere enn rabiate kristne som mente dette. Ikke rart hvis også mange homofile trodde en kvinne ville gjøre dem friske.

[Glimtipper]

1. Jeg antar de fleste som går ut av et forhold tenker seg grundig om før de gjør det. Det er vel ikke noe som skjer i løpet av kort tid, men noe man føler på over nettopp lengre tid.

2. Basehoppere har jo kontroll. Er f.eks. dødsfallene noe større blant disse enn blant vanlige folk? Og hvordan skal man definere hva som er farlig? All idrett kan til en viss grad være farlig. Selvmord er vel en lengre debatt, men jeg er ikke en av dem som hyler om egoisme.

3. Ja, det er muligens dårlig, men jeg gjetter på at mange som står fram etter lang tid i et ekteskap i stor grad lurer seg selv også, eller de tror lidelsen vil gå seg til. Mange mener jo fortsatt at dette kan kureres. For kun få år siden var det langt flere enn rabiate kristne som mente dette. Ikke rart hvis også mange homofile trodde en kvinne ville gjøre dem friske.

La oss spesifisere det hele ned til selvmord, da.

Du roper ikke om egoisme og det er jo greit. Ingen ba om å bli født, så eventuelle foreldre eller søsken som står igjen er temmelig uungåelig. Men hva om man har skaffet seg unger? Du synes det er på trynet at man ikke tar seg tid til å lage skikkelig middag til barna, men selvmord kan man ta? For å sette det på spissen

Stort sett er jeg en stor fan av "life happens". Man lever, ting skjer, man kan ikke planlegge seg i hjel, mennesker kommer og mennesker går, det finnes ingen garantier.

Samtidig kjenner jeg, blant annet når jeg ser på Facebook, at alt handler om individets rett til å "være seg selv". Så lenge man "er seg selv", så er det nærmest uviktig hvordan de man er glade i og som assosieres med deg opplever selvrealiseringen.

[Gjest Tatjana]

''Er det greit å skille seg fordi man forelsker seg i noen andre?''

Jeg er av den sorten som mener at har man først stiftet familie, så skylder man barna, partneren og seg selv å jobbe for forholdet og ikke gi opp ved første motgang eller å dyrke enhver spirende forelskelse i andre. I noen tilfeller er selvsagt skilsmisse helt greit, men ofte (erfaring fra egen vennekrets) syns jeg det ser ut som om mange gir opp for lett.

''Også har vi andre områder. Folk som basehopper, for eksempel, og skader seg eller mister livet. Det er greit, for de var tross alt lykkelige? Men hva med de som sitter igjen... Mødre, fedre, koner, ektemenn, barn. Er de lykkelige?''

Jeg er ikke av den applauderende typen. Har man en sterk trang til å drive med livsfarlige aktiviteter, mener jeg at man bør være helt åpen om dette fra starten av ifht til forhold og evt partner. Kanskje man bør vurdere om man skal få barn i det hele tatt.

''Menn som har skaffet seg kone og barn, før de "endelig står fram" og sier de alltid har følt seg som en kvinne innerst inne. Vi skal applaudere hver gang noen finner seg selv/er modige nok til å innrømme hvem de er, uansett hvem de har såret på veien dit.''

Dette burde de sagt fra til kona, før hun ble kona mener jeg. Altså fortalt henne det før de giftet seg så hun fikk et reelt valg.

''Hvor går grensen for når man skader andre? Er det egentlig en tydelige grense eller er det glidende overganger? ''

Tror ikke det fins en fast grense. Det varierer jo også fra menneske til menneske hva vi tåler og forventer oss av partneren vår. Jeg hadde for eksempel fint kunnet leve med at min mann ville ha fallskjermhopping som hobby. Jeg lever også fint med at han sykler en del terrengsykkelritt i løpet av sommeren (ja, jeg vet at det ikke er ansett som risikosport. Jeg tenkte mest på den tråden for en stund siden hvor Birkebeinerrittet ble karakterisert som et samfunnsproblem.) Jeg ville IKKE kunnet leve med at han bestemte seg for å klatre K2. Andre mennesker har andre grenser.

''Når burde pårørende få lov å si: "Din selvrealisering gjør meg så vondt at jeg faktisk ikke synes dette er greit." Kan man noen gang det, så lenge de holder seg innenfor lovverket?''

Ja, det mener jeg at man må kunne. Men igjen, det finnes vel ikke en absolutt fasit på når. Og jeg mener det er slike ting man må kunne diskutere i et forhold.

[Holmes]

La oss spesifisere det hele ned til selvmord, da.

Du roper ikke om egoisme og det er jo greit. Ingen ba om å bli født, så eventuelle foreldre eller søsken som står igjen er temmelig uungåelig. Men hva om man har skaffet seg unger? Du synes det er på trynet at man ikke tar seg tid til å lage skikkelig middag til barna, men selvmord kan man ta? For å sette det på spissen

Stort sett er jeg en stor fan av "life happens". Man lever, ting skjer, man kan ikke planlegge seg i hjel, mennesker kommer og mennesker går, det finnes ingen garantier.

Samtidig kjenner jeg, blant annet når jeg ser på Facebook, at alt handler om individets rett til å "være seg selv". Så lenge man "er seg selv", så er det nærmest uviktig hvordan de man er glade i og som assosieres med deg opplever selvrealiseringen.

Jeg er ikke helt sikker på at jeg skjønner hva du mener helt ut, men jeg har tenkt noen ganger at "selvrealiseringen" har tatt litt av. Men på den annen side så øsnker jeg meg ikke tilbake til de tider da skilsmisser ikke fantes, hvor man "hold ut" uansett. Samtidig kjenner jeg homofile som har vært på selvmordets rand i perioden før de tok steget ut av skapet. Hvis selvmord er alternativet til å ta disse valgene, ja så sier det seg selv.

Oppsummert kan man vel si at det kanskje har gått litt for langt, men at alt var ikke bedre før.

[Glimtipper]

Jeg er ikke helt sikker på at jeg skjønner hva du mener helt ut, men jeg har tenkt noen ganger at "selvrealiseringen" har tatt litt av. Men på den annen side så øsnker jeg meg ikke tilbake til de tider da skilsmisser ikke fantes, hvor man "hold ut" uansett. Samtidig kjenner jeg homofile som har vært på selvmordets rand i perioden før de tok steget ut av skapet. Hvis selvmord er alternativet til å ta disse valgene, ja så sier det seg selv.

Oppsummert kan man vel si at det kanskje har gått litt for langt, men at alt var ikke bedre før.

Haha, godt sagt

Enkelte drar det litt langt, mener jeg. Men samtidig skal man selvfølgelig ikke tåle alt for å passe inn. Det handler i større grad om å ta ansvar for den familien man har skaffet seg og de barna man har satt til verden.

Og kanskje ikke klistre selvrealiseringen opp på Facebook.