takler ikke oppmerksom syk barn

[juks]

Jeg har ei venninne som har et barn som går i 6 klasse.

Dette barnet er helt syk etter oppmerksomhet når man er der, man får nesten ikke prate i fred med venninnen. Hun gjør heller ingenting for å stoppe barnet som konstant avbryter oss. Barnet kan ha andre barn å leke med men barnet skal vise ditt og datt, være morsom, prate i ett kjør.

Jeg har selv barn og er vant til å bli avbrutt. Jeg prøver å prate hyggelig å virke noe interessert i det barnet viser fram men jeg blir bare irritert når det gjentar seg hele tiden når man er der. Er det flere som blir irritert på barn på denne måten?

[Gjest verinoca]

Hva hjelper det å bli irritert på barnet? Det er mor som må gripe inn her, og når hun ikke gjør det, finnes det sikkert en grunn.

[hidi, the scorpion]

Jeg hadde gjort som deg, men samtidig sagt at nå prater jeg med mamma`en din, så du bør kanskje leke med veninnene dine nå!

Slike barn finner jeg avskyelige, men jeg legger glatt skylden på foreldrene!

[Gjest Litt irriterende er det..]

Opplever det samme med en 5 åring i barnehaen når jeg henter sønnen min. Hver eneste dag nærmest kaster hun seg over meg, skal snakke med meg og spør om det samme hver dag.

Jeg tenker at jeg egentlig synes synd på henne, at hun må mangle noe i relasjonen hjemme eller ha noe annet.

Jeg prøver å være tydelig mot henne.

Hører på henne, men lar henne ikke ta helt overhånd og sier tydelig at " og dette har du jo spurt om før" og "nå må jeg gå videre og hilse på xxx"..

Skjønner det er hakket værre når det er i relasjon til din venninne og du ikke kan bare forlate situasjonen....

[Gjest Nerda]

Hva hjelper det å bli irritert på barnet? Det er mor som må gripe inn her, og når hun ikke gjør det, finnes det sikkert en grunn.

Ikke irritasjon eller sinne, men en helt klar grense på at det ikke er riktig å mase når de voksne vil prate sammen. At barnet kan vise fram seinere, og leke med vennene sine nå. Hadde jeg vært forelder, ville jeg ha ignorert forsøk på masing. Og så selvsagt gitt ros om barna lekte fint sammen i stedet for å avbryte.

Jeg tror ikke kjeft er en god måte å lære barn oppførsel på - i alle fall ikke grunnleggende. Tror bare det skaper like mye sinne hos barna, og da er det før en vet ordet av det full krig. Men å være svært bestemt, se at det blir konsekvenser hvis ikke man får barnets respekt. Eks en timeout et skikkelig kjedelig sted. Noen forståsegpåere sier "like mange minutter som barnet er gammelt". Se på supernanny ;-)...

Jeg har i grunnen alltid trodd mer på klare grenser som heller håndheves bestemt, og at det blir konsekvenser dersom de ikke overholdes. Hadde en dagmamma som var på den måten, og jeg opplevde det som kjempetrygt eg greit. Først hadde jeg et rasshøl av ei barnevakt som kjefta og slo. Så fort hun hevet stemmen ble jeg en skikkelig redd og skrikete toåring. Takk og pris kom det en engel som gjorde at hun slutta og vi fikk denne nye fantastiske dama. Aldri kjeft, men helt klare grenser. Det var så trygt! Jeg visste at jeg måtte sitte fem minutter i trappa om jeg gjorde noe galt. Jeg visste at ingen ville kjefte, gi meg griseris... Jeg ble forvandlet fra en skrikerunge til et roligere barn.

[Gjest verinoca]

Ikke irritasjon eller sinne, men en helt klar grense på at det ikke er riktig å mase når de voksne vil prate sammen. At barnet kan vise fram seinere, og leke med vennene sine nå. Hadde jeg vært forelder, ville jeg ha ignorert forsøk på masing. Og så selvsagt gitt ros om barna lekte fint sammen i stedet for å avbryte.

Jeg tror ikke kjeft er en god måte å lære barn oppførsel på - i alle fall ikke grunnleggende. Tror bare det skaper like mye sinne hos barna, og da er det før en vet ordet av det full krig. Men å være svært bestemt, se at det blir konsekvenser hvis ikke man får barnets respekt. Eks en timeout et skikkelig kjedelig sted. Noen forståsegpåere sier "like mange minutter som barnet er gammelt". Se på supernanny ;-)...

Jeg har i grunnen alltid trodd mer på klare grenser som heller håndheves bestemt, og at det blir konsekvenser dersom de ikke overholdes. Hadde en dagmamma som var på den måten, og jeg opplevde det som kjempetrygt eg greit. Først hadde jeg et rasshøl av ei barnevakt som kjefta og slo. Så fort hun hevet stemmen ble jeg en skikkelig redd og skrikete toåring. Takk og pris kom det en engel som gjorde at hun slutta og vi fikk denne nye fantastiske dama. Aldri kjeft, men helt klare grenser. Det var så trygt! Jeg visste at jeg måtte sitte fem minutter i trappa om jeg gjorde noe galt. Jeg visste at ingen ville kjefte, gi meg griseris... Jeg ble forvandlet fra en skrikerunge til et roligere barn.

Var den til meg? :-)

Enig i det du skriver, jeg hadde sikkert blitt litt irritert selv, men tenkt at det lå noe bak......... Som noen andre her skriver ville jeg sikkert svart ungen noen ganger, men snart gått over til å si at nå snakker jeg med mamman din, jeg.

[Gjest Nerda]

Var den til meg? :-)

Enig i det du skriver, jeg hadde sikkert blitt litt irritert selv, men tenkt at det lå noe bak......... Som noen andre her skriver ville jeg sikkert svart ungen noen ganger, men snart gått over til å si at nå snakker jeg med mamman din, jeg.

Beklager!

Den var ment som svar til trådstarter! Er så surrete med det der.

[Maximia]

Opplever det samme med en 5 åring i barnehaen når jeg henter sønnen min. Hver eneste dag nærmest kaster hun seg over meg, skal snakke med meg og spør om det samme hver dag.

Jeg tenker at jeg egentlig synes synd på henne, at hun må mangle noe i relasjonen hjemme eller ha noe annet.

Jeg prøver å være tydelig mot henne.

Hører på henne, men lar henne ikke ta helt overhånd og sier tydelig at " og dette har du jo spurt om før" og "nå må jeg gå videre og hilse på xxx"..

Skjønner det er hakket værre når det er i relasjon til din venninne og du ikke kan bare forlate situasjonen....

Det er forskjell på en 5åring og en 12åring. Jeg kunne ha vært overbærende med 5åringen, men en 12åring bør ha kommet over det stadiet.

[laban]

Opplever det samme med en 5 åring i barnehaen når jeg henter sønnen min. Hver eneste dag nærmest kaster hun seg over meg, skal snakke med meg og spør om det samme hver dag.

Jeg tenker at jeg egentlig synes synd på henne, at hun må mangle noe i relasjonen hjemme eller ha noe annet.

Jeg prøver å være tydelig mot henne.

Hører på henne, men lar henne ikke ta helt overhånd og sier tydelig at " og dette har du jo spurt om før" og "nå må jeg gå videre og hilse på xxx"..

Skjønner det er hakket værre når det er i relasjon til din venninne og du ikke kan bare forlate situasjonen....

Det er 5-åringer som aldri har opplevd slike grensemarkeringer som du kommer med, som kan ende opp på samme måte som 6.-klassinger slik trådstarter beskriver.

Det er ikke unormalt for barnehagebarn. Men 11-åringer som ikke har spesielle problemer, burde være over det stadiet.

[juks]

Hva hjelper det å bli irritert på barnet? Det er mor som må gripe inn her, og når hun ikke gjør det, finnes det sikkert en grunn.

Føler ubehag å sette grense da det er min venninnes barn, men jeg har ved et par anledninger satt grense og forklart hvorfor barnet ikke må avbryte oss voksene. Dette gjorde jeg feks da jeg skulle hjelpe til med noe arbeid. Barnet hadde da også noen andre å leke med og det ble også forklart at de ikke måtte avbryte oss voksene før vi var ferdig. Barnet ble helt rabiat når ikke mor eller jeg reagerte på "mas" fra barnet. De andre barna lekte i fred og ro. Barnet stod å hoppet og maset foran mor. Min venninne sa ingenting til barnet og jeg sa da klart i fra til barnet at det måtte vente..... men jeg følte meg veldig ond å slem etterpå.

Trur kanskje barnet får all oppmerksomhet av mor ellers så når det kommer andre på besøk skal h*n ha like mye oppmerksomhet ???...dette kan jo ikke være bra for barnet når det blir større??

[Gjest ikke mitt problem lenger]

X'ens ene barn var på samme måten, samt mye annet i tillegg. Barnet styrte alt.

HELDIGVIS