Er jeg unormal?

[Gjest barnimage]

Har etter mange års resultatløs prøving bestemt oss for at vi ønsker å leve barnløse. Det har vært mange tårer underveis, men på et eller annet tidspunkt i livet må man bestemme seg for at dette kommer ikke til å gå, og enten velger vi å leve ulykkelig med savn, eller så legger vi det vekk og prøver å få et meningsfyllt liv alikevel.

Årene gå, og vi er i grunnen glade for at vi ikke har unger. Jeg ser mange negative ting med barn, og ser positive ting med mitt liv, jeg kan gjøre hva jeg vil, og bruke penger på reiser og hobbyer.

Plutselig en dag skjer det alikevel. Alderen vår er bikket førtitallet, og vi har hatt et fantastisk samliv og liv sammen i over ti år. DA skjer det.

Plutselig er jeg gravid. Han er jo selvsagt overlykkelig, mens jeg har brukt så mange år på å fortelle meg selv at jeg ikke liker unger eller ønsker meg unger, så jeg er egentlig bare paff.

Jeg føler meg helt likegyldig til den voksende magen. Jeg har vært på ultralyd, og alt er i orden med den lille. Alikevel klarer jeg ikke å glede meg.

Familie og venner syns det er helt fantastisk at det endelig skjer. Jeg klistrer på meg et smil og lyver at jeg gleder meg.

Sannheten er at jeg gleder meg ikke i det hele tatt. Jeg kjenner av og til små blaff av et eller annet jeg ikke vet hva er. Men mest likegyldighet. Jeg har begynt å kjenne små spark, og jeg syns det er spennende og rart, men den uhorvelige gleden jeg burde kjent er altså ikke til stede.

Jeg skammer meg dypt og inderlig. Dette kan jeg ikke si til en levende sjel. Ikke til legen eller noen andre.

Er jeg gal? Har dere noensinne hørt om andre som meg?

Har noen noen trøstende ord?

[Glimtipper]

Mange av de som ønsker seg barn mer enn noe annet kjenner få varme følelser i graviditeten. Du vil mest sannsynlig føle det helt annerledes når du holder barnet ditt i armene.

Men jeg synes du burde snakke med jordmor/fastlege om tankene dine, slik at du kan bli utredet for depresjon. Om du har fødselsdepresjon må du få behandling raskt, slik at du kan knytte deg til den lille

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du er helt normal. Barn er meget oppskrytt om en prøver å se det objektivt.

Heldigvis skjer det noe i forbindelse med fødselen som gjør at vi synes det er fantastisk med våkenetter, gulp, våte bleier og ørebetennelse.

Len deg tilbake, det kommer :-)

[nick]

Du er ikke unormal. Etter å ha overbevist deg selv om at barnløsheten er det beste for deg (det har nok tatt noen år), så kan de ikke forventes at du pluselig skal bli mammamateriale.

Det er ikke noe _negativt_ med barn, men livet ditt er i ferd med å forandres ganske dramatisk. Fokusèr på at du har hatt full frihet i 40 år, og at du egentlig er over i en _litt_ roligere periode i livet ditt uansett.

Morsfølelsen kommer nok, selv om det kan ta litt tid. Det tok meg tre dager etter at nick jr. ble født, før jeg forsto at jeg var pappa.

Don't worry, be happy!

[Speak]

Du har nok vært veldig flink til å programmerer hjernen din. Jeg tror allikevel at du kommer til å kjenne lykkefølelsen over å bli mor når den tid kommer.

Og så tror jeg at det er viktig at du ikke føler deg skylding for å ikke ha alle disse følelsene nå. Og det er godt noe du kan si til dine nærmeste. Alltid fint å ha noen å dele fanskelige ting med.

Lykke til:-)

[Speak]

Du har nok vært veldig flink til å programmerer hjernen din. Jeg tror allikevel at du kommer til å kjenne lykkefølelsen over å bli mor når den tid kommer.

Og så tror jeg at det er viktig at du ikke føler deg skylding for å ikke ha alle disse følelsene nå. Og det er godt noe du kan si til dine nærmeste. Alltid fint å ha noen å dele fanskelige ting med.

Lykke til:-)

Sorry for alle skrivefeil. Ser bare en liten del av teksten mens jeg skriver....

[laban]

Det er ikke unormalt og ingenting å skamme seg over. Det er mange som går med blandede følelser overfor barnet i magen - og det er ikke alle som gjør det "bare" fordi de har ovebevist seg selv om at de ikke har lyst på barn. Noen bærer på barn som var et uhell, som burde kommet på et annet tidspunkt, som har en far som absolutt ikke ønsker seg det, osv.

Dessuten er det mange som ikke har de helt store mammafølelsene så lenge det bare er en kul på magen. Det er mange som - spesielt første gangen - ikke klarer å tenke på det som noe barn før det er ute.

Alle mine egne tanker stoppet ved fødselen da jeg var gravid første gang. Jeg visste jeg skulle gjennom en fødsel, og det var stort sett det jeg tenkte på. Tiden etterpå så jeg på som en slags mulig bonus hvis ting gikk som de skulle.

Ikke forlang av deg selv at du skal være lykkelig hele tiden. De færreste er det. Tenk på babyen som et prosjekt, ikke som en suppe av hysteriske følelser du ikke kan innfri. Det finnes mange måter å være foreldre på, og de fleste klarer det fint.

Snakk med mannen din om at du føler det litt uvirkelig foreløpig, antakelig har han noen av de samme følelsene selv, og det er fint at dere er litt på samme bane når babyen har kommet. Det er nok av alltvitende mødre som har giret seg opp i 9 mnd på forhånd og ikke lar pappaen bidra med noe fordi det kan bli feil. Det er fint for både forholdet deres og babyen at dere ser på dette som noe dere skal finne ut av sammen. Menn er ofte litt mindre engstelige for ting de ikke har full kontroll over, og det er slett ikke så dumt.

Bli gjerne hengende her, det er mange erfarne mammaer her - av alle typer og med barn i alle aldre.

Lykke til!

[Gjest Elextra]

Du er helt normal. Barn er meget oppskrytt om en prøver å se det objektivt.

Heldigvis skjer det noe i forbindelse med fødselen som gjør at vi synes det er fantastisk med våkenetter, gulp, våte bleier og ørebetennelse.

Len deg tilbake, det kommer :-)

''Heldigvis skjer det noe i forbindelse med fødselen som gjør at vi synes det er fantastisk med våkenetter, gulp, våte bleier og ørebetennelse.

''

Hehe, ja slik må det henge sammen!

[Gjest Elextra]

Svært mange blivende mødre, også blant de som har ønsket se gravid, føler lite overfor det voksende "frøet" i magen, og har noe som ligner på dårlig samvittighet av den grunn. Det er meget vanlig, faktisk.

Så sant du avfinner deg med graviditeten og ønsker å bære frem barnet kommer temmelig sikkert følelelsene etterhvert. Det må rett og slett være noe fysisk som skjer, slik NHD antyder :-).

[Gjest Det beste jeg har]

Da jeg var ung ble jeg uventet gravid. Det var katastrofe. Jeg var ikke i et forhold. Det ble til at jeg beholdt barnet. Under graviditeten var jeg mye ulykkelig. Av og til ønsket jeg nesten at graviditeten skulle forsvinne av seg selv for å si det pent. Men når de la barnet på magen var jeg nyforelsket fra første stund. Og en av de beste tingene som har skjedd meg.

Det er en stor omveltning å skulle ha barn. Det er skremmende også. Aldri har man vel så mange rare drømmer som da. Jeg drømte hver natt at jeg ble skutt. Drømte også at jeg dro ut og festet og glemte barnet mitt i flere dager. Heldigvis var alt det bare drømmer eller skal vi si mareritt

Ved mitt andre barn var ikke morskjærligheten så sterk fra første stund. Husker min venninne kom på besøk og var helt fortapt i en så utrolig nydeligfantastisk baby. Jeg sto der bare og tenkte at babyen er jo bare helt vanlig jo...Men det går seg til etterhvert

Dersom du fortsatt synes det er problematisk når barnet er født synes jeg du skal søke hjelp. Det man bare bærer inni seg blir ofte vondere og verre. Det er mye bedre å få luftet sine tanker slik at man ikke går på en reall svangerskapsdepresjon.

[Gjest Det beste jeg har]

Ikke press deg selv på glede. Men du kan jo forsøke å utforske og være interessert i det fantastiske som skjer. Hvor stort barnet er og sånt. Det finnes jo også sider som barnimagen.com.

Dersom du hadde sagt det du føler til legen, tror jeg ikke han hadde sett på deg som det minste rar. Det er nok ganske naturlig at man er litt overveldet av situasjonen, ikke minst når man har slått seg til ro med at man ikke skal ha barn.

Husk at det er utrolig mye man kan gjøre med barn, og ikke minst i sammen med barn. De er små spennende vesener å bli kjent med. Så kanskje du kan ha som strategi at dette er et vesen det kan være spennende å bli kjent med, fremfor at du skal legge press på deg selv om hva du skal føle.

[Gjest smilda]

Jeg tenker at det ikke er så rart. For det første har du forsonet deg med tanken på at dere ikke skal få barn, og nå når det først har skjedd er det kanskje litt skummelt, og du har kanskje ikke fattet det helt? Det er ikke "virkelig," om du forstår hva jeg mener. Og så bekymrer man seg kanskje litt og tror at "dette er jo bare ikke sant". Sånne ting.

Jeg tror gleden og spenningen kommer etter hvert. Ikke stress med dette. :-)

[løvinne71]

Det er nok helt normalt å føle som du gjør!

Selvom mitt utgangspunkt var ganske annerledes, så kjenner jeg meg godt igjen i følelsene du beskriver.

Jeg var ung (24 år) da jeg ble ufrivillig gravid. . Og min innstilling til babyer og unger var vel ganske kjølig, kan man si..

Jeg var en av dem som i ungdommen uttrykte ganske klart og bestemt at jeg syntes babyer var ekle, og at jeg aldri ville ha unger selv.

Og selvom motviljen min kanskje hadde begynt å blekne litt med årene, så var jeg fortsatt lysår unna å faktisk ØNSKE meg barn på det tidspunktet jeg ble gravid.

Men jeg beholdt barnet fordi jeg allerede hadde tatt en abort. Og når alt kom til alt, så lå forholdene greit til rette. Jeg var i et stabilt forhold til barnefaren, (min nåværende mann) som ønsket seg barnet. Og både bolig og økomoni tilsa at vi kunne få barn.

Men siden dette ikke var planlagt eller ønsket, så greide jeg jo heller ikke å glede meg over graviditeten. Den første tiden, før det var merkbart og synlig, så hadde jeg et ganske fjernt forhold til det, eller følte det bare som en byrde i sammenhenger hvor graviditeten hindret meg i å leve "mitt liv" som jeg ønsket det.

Kort sagt syntes jeg egentlig hele graviditetn var pyton av flere grunner, og følte meg av og til "fanget" i en situasjon jeg ikke hadde ønsket.

Men tiltross for dette, så ble det noe helt annet da sønnen min ble født!

Jeg hadde omtrent aldri tatt i en baby før, men jeg kan si at jeg elsket ham fra første stund, og i ettertid har jeg aldri opplevd noe annet enn glede over å ha fått barn.

Vi fikk en jente året etter. (Heller ikke planlagt å komme så fort) men jeg kan si 100% ærlig at jeg er kjempeglad for at "skjebnen" grep inn, og lot meg få to flotte unger som jeg har enormt mye glede av!

Hadde jeg visst bedre da jeg var ung og da jeg ble gravid, så skulle jeg istedet blitt overlykkelig!

Riktignok er det ikke bare fryd og gammen med barn, også mye slit og frustrasjon. Men "all in all" så beriker det livet ditt, og jeg kan love deg at du har mye positivt å se frem til.

Lykke til!

[Gjest HuGs]

Det ligger i genene våre at vi liksom skal sette barn til verden. Ellers ville jo verden stoppet opp. Det er et pes å ha barn noen ganger, men det gir også mye glede. Ingenting er sort-hvitt. Vi har voksne barn nå, men må vel innrømme at vi hadde passet bedre som barnløse. Vi har krangla mye om oppdragelsen, og det har satt forholdet på en stor prøve med syke og 'vrange' barn og slitne og overarbeida foreldre. Ikke så mye grunnlag for vill og hemningsløs sex og romantikk akkurat i de åra det stormer som verst. hehe... Noen klarer vel kunststykket da, men vi ble for slitne. Men vi har kjekke unger da, som skikker seg vel i verden og som ikke får annet enn skryt, så vi kan ikke ha vært så veldig dårlige foreldre som vi har følt det noen ganger. Heldigvis.

Lykke til!

[Gjest det går seg til]

Du er ikke unormal. Det er naturlig at du trenger tid til å omkalfatre hjernen din. Noen ganger skjer det uventede ting, denne gang i positiv forstand. Mange får barn i moden alder i dag. Dere er superheldige som får oppleve dette, men det er klart at det tar sin tid å la det synke inn etter år med resultatløs prøving. Masse lykke til :-)

[Gjest verinoca]

Jeg har to barn, og synes ikke du er spesielt rar :-) Begge var planlagt, men jeg har ikke gått rundt og vært sånn struttende, forventningsfull gravid som man liksom "skal".

Første gangen var jeg ikke det, fordi jeg syntes det hele var litt skummelt. Visste ikke hva jeg gikk til - hadde så å si null ergfaring med barn.

Andre gangen hadde jeg første barnet å holde orden på, pluss var mye sliten. Så jeg gikk ikke akkurat rundt og glødet da heller.

Likegyldig var jeg nok dog ikke, men når jeg leser innlegget ditt virker det logisk. Du har i "alle år" sagt til deg selv at du verken vil ha barn, eller liker barn. Til slutt begynner du jo å tro på det, det er ikke sikkert du kan omprogrammere dette i en fei.

Vedder ganske mye på at med det samme nurket er ute, klarer du ikke lenger å være likegyldig. Det er sinnsykt tøft å føde, og det kan være uoverkommelig trøblete å amme - men de sterke, varme følelsene vil dukke opp likevel.

Gled deg ;-)

[ekte nick]

Det er veldig forståelig i din situasjon. Jeg kjenner også flere som hadde det slik, selv ETTER at de hadde fått barn. De trengte tid på å bli kjent med den lille personen.

Du har jo vært i en lang prosess for å gi slipp, og trenger kanskje tid til faktisk å sørge over det livet du hadde innstilt deg på! Når du har gitt slipp på det, kan det være lettere å innstille deg på det nye.

Det er ikke dumt å be om henvisning til en psykolog eller annen person som du kan snakke med, det er kanskje lettere å snakke med en utenforstående om det enn med din mann.

[Persille1365381127]

Jeg ser du har fått flere konstruktive svar her, men jeg ville bare si at du heller ikke er unormal om du ikke føler en enorm glede og kjærlighet når barnet blir født...

Jeg gjorde ikke det. Og det tok LANG tid før jeg kom dit jeg er i dag, 7 år etter. Selv nå kan jeg ta meg selv i å tenke at jeg antagelig er mindre glad i mitt barn enn andre er i sine barn (av mange årsaker), selv om jeg vet at det ikke er tilfelle.

Du er ikke unormal i det hele tatt, du er høyst normal! Problemet er at det ikke er så normalt å snakke om dette, så du vet ikke om de andre som også er normale...

Ta mot til deg og ring til jordmoren på helsestasjonen, hun bør kunne veilede deg til hvordan du skal håndtere dette før og etter fødsel - uten å føle deg unormal

Følelser er aldri riktig eller galt, følelser er nettopp følelser - de har ingen fasit

[jubalong70]

Jeg skjønner deg veldig godt jeg. Jeg tror også at det kommer til å endre seg når barnet kommer ut.

Du har brukt så mye energi på å fortrenge trangen etter barn, og du har lykkes. Du har et flott liv uten barn. Plutselig blir alt veltet om på, og du må forholde deg til at livet plutselig endres radikalt.

Ikke stress med disse tankene. Du har tydeligvis valgt å bære barnet frem, og du kommer ikke til å angre deg når barnet ditt ser på deg den første gangen

[Hekta]

Jeg har i alle år sagt at jeg ikke vil ha barn, og jeg har ment det!

Men plutselig ble jeg gravid. Gledet meg aldri gjennom svangerskapet til å bli mor. Ultralydene gledet meg ikke, mannen derimot slet med å holde tårene tilbake.

Kjente masse liv og spark. Jeg var kun glad for at de rundt meg gledet seg. Tok dette også opp med jordmor og vi snakket masse om dette gjennom svangerskap, i tillegg er jeg i utsatt posisjon ang fødselsdepresjon pga tidligere svangerskap.

Vi fødte på termin, men hastekeisersnitt (dvs full narkose på meg). To timer senere fikk jeg babyen vår i armene mine, og jeg var solgt :-D

Nå ser jeg fram til neste svangerskap hvor jeg skal glede meg mye mer.

Nei, du er nok ikke unormal.

Husk også på at det som er normalt, er å være unormal. Så ja, du er nok litt unormal og ;-)