Hvordan hjelpe min 10åring?

[også en mor]

Heisann kloke dolere.

Jeg har nettopp hatt en god prat med min skjønne tiåring. Han er snill og god og som jeg kjenner ham aldri slem mot noen.

Vi snakket om dagen og jeg sa jeg var superglad for at akkurat han ble min sønn, og at jeg følte meg heldig. Etter litt taushet sier han: "Men jeg er ikke særlig populær, fordi det er nesten aldri noen som kommer til meg" (dette er også fakta) Hva sier man til sånt? Hvordan skal jeg hjelpe ham? Han har det greit på skolen såvidt jeg vet, og han har for det meste altid noen han kan gå til, men det har gjennom det siste halvåret (kanskje mer) minket på antall besøk i heimen. Hvorfor det er slik, klarer jeg ikke å skjønne helt, fordi når det først ER noen her så ser de ut til å leke aldeles utmerket sammen.

Jeg kan legge til at han er en av de få guttene i klassen som ikke går på fotball, og at han nok er litt "følsom" som type, og kanskje når han blir ivrig blir litt "masete". Han er veldig glad i å spille spill og se på tv (blir lett det når ingen kommer på besøk). Litt sånn høna og egget.

Dette er veldig sårt for meg som mor og jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal foreta meg. Har to store barn på 16 og 18 som aldri har hatt dette "problemet"....

Noen som kan komme med noen innspill eller trøstende ord? (alt mottas med takk)

ps. For et halvt år siden tok jeg det opp med læreren men føler ikke jeg nådde frem med "problemet".....

[Gjest MayLynn]

Tror det er ganske vanlig når "alle andre" går på fotball. Min eldste hadde det også litt slik. Går han på noe annet? Gutten min begynte på speideren i 5 klasse og der var det et par gutter til fra trinnet som ikke gikk på fotball. Et annet tips er korps hvis det finnes. Tror det er veldig viktig å få ham inn i et miljø ihvertfall.

[Gjest mildi]

Inviterer dere noen med hjem?

[også en mor]

Tror det er ganske vanlig når "alle andre" går på fotball. Min eldste hadde det også litt slik. Går han på noe annet? Gutten min begynte på speideren i 5 klasse og der var det et par gutter til fra trinnet som ikke gikk på fotball. Et annet tips er korps hvis det finnes. Tror det er veldig viktig å få ham inn i et miljø ihvertfall.

Tusen takk for respons.

''Går han på noe annet?'' Han går på speideren ja. Begynte for et halvt år siden, han koser seg på speideren, men "problemet" er at det bare er speider annenhver uke, pluss at en av de populæreste gutten fra klassen også går der og "stjeler showet"

Han spilte en kort periode i korpset, men gav seg etter et halvt år. (til både farens og søskenens store glede)

Jeg innser at jeg kanskje må hjelpe ham til å tenke videre enn "bare" klassen. Bare står i gåseøyne fordi det er en kjempestor klasse på over 40 stykker. Jeg vet bare rett og slett ikke HVORDAN jeg skal hjelpe ham. *småfortvilet*

[også en mor]

Inviterer dere noen med hjem?

Jeg tror han har vært ganske flink til det, men også det har avtatt (tror jeg) Jeg innbiller meg at han får noen unnvikende svar. Og at både han (og kanskje også jeg) er redd for å få avslag og derfor holder oss tilbake.....

uff.....

Takk for innspill.

[Gjest MayLynn]

Tusen takk for respons.

''Går han på noe annet?'' Han går på speideren ja. Begynte for et halvt år siden, han koser seg på speideren, men "problemet" er at det bare er speider annenhver uke, pluss at en av de populæreste gutten fra klassen også går der og "stjeler showet"

Han spilte en kort periode i korpset, men gav seg etter et halvt år. (til både farens og søskenens store glede)

Jeg innser at jeg kanskje må hjelpe ham til å tenke videre enn "bare" klassen. Bare står i gåseøyne fordi det er en kjempestor klasse på over 40 stykker. Jeg vet bare rett og slett ikke HVORDAN jeg skal hjelpe ham. *småfortvilet*

Føler med deg, vi sliter litt med vår yngste datter som har problemer med det sosiale, er sårbar men samtidig litt for røff på utsiden. Men har blitt bedre så jeg håper det fortsetter. Hun i midten er hypersosial så det er utrolig hvor forskjellige søsken blir...

Ingenting er verre enn å se på at barna ikke har venner - det er nok viktig å hjelpe ham ja.

Jeg prøver å prente inn i hodet på hun minste hver kveld og morgen: "Alle er alltid hjelpsomme". For at hun skal være glad og fri og dermed mindre sjenert og tro at andre vil henne noe vondt...

[også en mor]

Føler med deg, vi sliter litt med vår yngste datter som har problemer med det sosiale, er sårbar men samtidig litt for røff på utsiden. Men har blitt bedre så jeg håper det fortsetter. Hun i midten er hypersosial så det er utrolig hvor forskjellige søsken blir...

Ingenting er verre enn å se på at barna ikke har venner - det er nok viktig å hjelpe ham ja.

Jeg prøver å prente inn i hodet på hun minste hver kveld og morgen: "Alle er alltid hjelpsomme". For at hun skal være glad og fri og dermed mindre sjenert og tro at andre vil henne noe vondt...

''Jeg prøver å prente inn i hodet på hun minste hver kveld og morgen: "Alle er alltid hjelpsomme". For at hun skal være glad og fri og dermed mindre sjenert og tro at andre vil henne noe vondt..''

Jeg vet ikke helt om jeg skjønner den der? Altså hvordan det får henne til å føle seg glad og fri? Hva når virkeligheten er slik at ikka alle alltid er hjelpsomme?

(orker du forklare litt mer, så kanskje jeg også kan bruke den der? )

[Gjest Aspergermamma]

Jeg hadde en sønn som etterhvert som han ble eldre fikk problemer med kompisene. Han ble mer og mer alene og ble oppfattet som litt spesiell. Det gikk greit så lenge de var små og jeg tok meg av avtalinga. Men da de begynte å avtale seg imellom falt han utenfor. Han likte seg nok godt alene, men vi foreldre skjønte dessverre ikke det den gangen, og gjorde mye for å 'hjelpe han', noe som da ikke var noen hjelp, heller det motsatte. Ingen i skolen skjønte noe heller.

For å gjøre en lang historie kort, det viste seg at han hadde asperger. Hadde han fått diagnosen i barnehage eller småskole hadde både han og vi vært spart for mye.

Bare et tips, det kan jo bare være en helt normal avart av menneskelig reaksjonsmønster, men vær litt på vakt.Kanskje han han ikke behandles som 'alle andre'.

Lykke til!

[Gjest MayLynn]

''Jeg prøver å prente inn i hodet på hun minste hver kveld og morgen: "Alle er alltid hjelpsomme". For at hun skal være glad og fri og dermed mindre sjenert og tro at andre vil henne noe vondt..''

Jeg vet ikke helt om jeg skjønner den der? Altså hvordan det får henne til å føle seg glad og fri? Hva når virkeligheten er slik at ikka alle alltid er hjelpsomme?

(orker du forklare litt mer, så kanskje jeg også kan bruke den der? )

Samme teori som "dersom du smiler til hverden så smiler den til deg" rett og slett.

Det er jo slik med hun mellomste. Hun er et stort smil, har mange venner osv.

Mens hun minste er mer skeptisk, sjenert.

Teorien går vel på at man får tilbake det man sender ut? Man blir glad og føler seg fri når man tenker slike tanker om andre - at de er hjelpsomme og ikke vil deg vondt. Da tiltrekker man seg disse menneskene i stedet for de som vil deg vondt. Eller - som jeg tror - man ser dem ikke for man bryr seg ikke lenger om negative "ting".

Ble litt rotete men jeg kjenner at sengen kaller :-)

[også en mor]

Jeg hadde en sønn som etterhvert som han ble eldre fikk problemer med kompisene. Han ble mer og mer alene og ble oppfattet som litt spesiell. Det gikk greit så lenge de var små og jeg tok meg av avtalinga. Men da de begynte å avtale seg imellom falt han utenfor. Han likte seg nok godt alene, men vi foreldre skjønte dessverre ikke det den gangen, og gjorde mye for å 'hjelpe han', noe som da ikke var noen hjelp, heller det motsatte. Ingen i skolen skjønte noe heller.

For å gjøre en lang historie kort, det viste seg at han hadde asperger. Hadde han fått diagnosen i barnehage eller småskole hadde både han og vi vært spart for mye.

Bare et tips, det kan jo bare være en helt normal avart av menneskelig reaksjonsmønster, men vær litt på vakt.Kanskje han han ikke behandles som 'alle andre'.

Lykke til!

Jeg har vært inne på tanken om det kan være noe i den retningen... Men han virker samtidig så alt for "normal" til at det kan stemme? På den andre siden så er jeg laaangt fra ekspert på asperger. Men det jeg kan si er at han er følsom, har hukommelse som en elefant på "dårlige episoder", har en tendens til å å komplisere enkle ting oppe i hodet sitt. Men samtidig er han empatisk, og elsker å lese vitsesidene i Donald. Han er veldig opptatt med detaljer i spill og kan legge ut i det vide og brede (slik en 16-åring jeg kjenner som har diagnosen ADD).....

Så ja, jeg HAR tenkt tanken, men vet egentlig ikke helt hva jeg skal se etter. Han var i en periode også veldig usikker rundt det å være alene, (selv bare for noen minutter) og var han hos venner og mammen måtte stikke på butikken for å kjøpe melk, ville han helst bli med henne på butikken istedet for å være "alene" med kompisen hjemme. Dette forandret seg markant for ca ett år siden. Nå kan han uten problem være alene både en og tre timer......

[også en mor]

Samme teori som "dersom du smiler til hverden så smiler den til deg" rett og slett.

Det er jo slik med hun mellomste. Hun er et stort smil, har mange venner osv.

Mens hun minste er mer skeptisk, sjenert.

Teorien går vel på at man får tilbake det man sender ut? Man blir glad og føler seg fri når man tenker slike tanker om andre - at de er hjelpsomme og ikke vil deg vondt. Da tiltrekker man seg disse menneskene i stedet for de som vil deg vondt. Eller - som jeg tror - man ser dem ikke for man bryr seg ikke lenger om negative "ting".

Ble litt rotete men jeg kjenner at sengen kaller :-)

Tusen takk for god og oppklarende forklaring.

Riktig god natt

[Gjest tenk på at det finnes andre forklaringer.]

Men ikke glem at når barna blir så store så er det ikke alltid vanlig å bli med hverandre hjem hver dag.

Hos oss ser jeg at mengden av lekser bare øker på de siste årene på barneskolen. Vårt barn får ikke lov til å være med hjem eller ha besøk de dagene hvor leksene er for mange. Da må han gjøre dem med en gang han kommer hjem for at de skal være ferdige før alle aktivitetene på kvelden begynner. Og sparker man fotball så er det fort 2-4 treninger i uka!

Hadde vi hatt besøk eller besøkt noen så måtte gutten vår sittet på kveldstid med leksene og da hadde ingenting blitt gjort når han sitter der og er kjempetrøtt!

Gutten vår prioriterer fotballen og da må det bli slik. Så hvordan vet du at de andre guttene i klassen alltid er på besøk hos hverandre? Kan hende at det ikke er så ofte. Men savnet hos dem er heller ikke så stort så lenge dem treffes på trening.

Få din gutt inn på en hobby som gjør at han kommer seg ut og treffer andre gutter på hans alder. Da får han kost seg og brukt litt energi, og savnet etter kamerater på ettermiddagen avtar.

[Gjest Aspergermamma]

Jeg har vært inne på tanken om det kan være noe i den retningen... Men han virker samtidig så alt for "normal" til at det kan stemme? På den andre siden så er jeg laaangt fra ekspert på asperger. Men det jeg kan si er at han er følsom, har hukommelse som en elefant på "dårlige episoder", har en tendens til å å komplisere enkle ting oppe i hodet sitt. Men samtidig er han empatisk, og elsker å lese vitsesidene i Donald. Han er veldig opptatt med detaljer i spill og kan legge ut i det vide og brede (slik en 16-åring jeg kjenner som har diagnosen ADD).....

Så ja, jeg HAR tenkt tanken, men vet egentlig ikke helt hva jeg skal se etter. Han var i en periode også veldig usikker rundt det å være alene, (selv bare for noen minutter) og var han hos venner og mammen måtte stikke på butikken for å kjøpe melk, ville han helst bli med henne på butikken istedet for å være "alene" med kompisen hjemme. Dette forandret seg markant for ca ett år siden. Nå kan han uten problem være alene både en og tre timer......

Høres kjent ut for meg, alt det der! Det er mest for oss her hjemme at det 'unormale' kommer fram. Alle andre synes også at vår sønn er ganske så normal, og kan ikke helt tro på alt jeg forteller om hvordan han kan være. Og de er jo normale, aspergere, de er bare litt annerledes når det gjelder å skjønne sosiale reaksjonsmønstre. Og de liker ofte å være alene. Aspergere er ofte lykkelige mennesker, såsant de blir forstått for sine særegenheter. Som oftest er de veldig intelligente, ikke på sosial intelligens da, men de har tatt det igjen på annen måte. Hadde ikke verden hatt aspergere, så hadde nok mange oppfinnelser ikke vært gjort. De har ofte en stor tålmodighet for 'fikling' og andre tålmodighetsprøvelser innen sitt interesseområde.

[Gjest knarp]

Skal lykken eller vellykketheten måles i antallet "venner" på FB eller antallet besøk i hjemmet per uke?

Poenget er vel om din sønn trives og har det bra eller ikke.

En kan leve et godt liv med et par gode venner. Betydningen av vennskap måles i kvalitet ikke i kvantitet.

Enig med de som sier at du bør få han inn i organiserte fritidsaktiviteter. Det finnes mye mer enn fotball. Så får familien tåle at det øves kornett eller hva annet det skulle være.

[også en mor]

Høres kjent ut for meg, alt det der! Det er mest for oss her hjemme at det 'unormale' kommer fram. Alle andre synes også at vår sønn er ganske så normal, og kan ikke helt tro på alt jeg forteller om hvordan han kan være. Og de er jo normale, aspergere, de er bare litt annerledes når det gjelder å skjønne sosiale reaksjonsmønstre. Og de liker ofte å være alene. Aspergere er ofte lykkelige mennesker, såsant de blir forstått for sine særegenheter. Som oftest er de veldig intelligente, ikke på sosial intelligens da, men de har tatt det igjen på annen måte. Hadde ikke verden hatt aspergere, så hadde nok mange oppfinnelser ikke vært gjort. De har ofte en stor tålmodighet for 'fikling' og andre tålmodighetsprøvelser innen sitt interesseområde.

Jeg har bestemt meg for å lufte tanken med noen som jeg er veldig trygg på som har spesialkompetanse på området. Takk for tankevekkende innlegg, og masse gode tanker til deg og poden!

[også en mor]

Skal lykken eller vellykketheten måles i antallet "venner" på FB eller antallet besøk i hjemmet per uke?

Poenget er vel om din sønn trives og har det bra eller ikke.

En kan leve et godt liv med et par gode venner. Betydningen av vennskap måles i kvalitet ikke i kvantitet.

Enig med de som sier at du bør få han inn i organiserte fritidsaktiviteter. Det finnes mye mer enn fotball. Så får familien tåle at det øves kornett eller hva annet det skulle være.

''Skal lykken eller vellykketheten måles i antallet "venner" på FB eller antallet besøk i hjemmet per uke?'' Jeg vil svare et ubetinget nei på spm ditt, og "normalt" har jeg et veldig avslappet forhold til dette med "popularitet og antall venner", men så blir det jo litt sårt når han trekker det frem og jeg skjønner at han er sår rundt emnet selv.

''Poenget er vel om din sønn trives og har det bra eller ikke.'' Helt klart enig igjen. Og jeg skal forsøke å ikke la meg rive med av tanken om at vellykkethet kan måles i antall venner.....

''En kan leve et godt liv med et par gode venner. Betydningen av vennskap måles i kvalitet ikke i kvantitet.'' Akkurat

''Enig med de som sier at du bør få han inn i organiserte fritidsaktiviteter. Det finnes mye mer enn fotball. Så får familien tåle at det øves kornett eller hva annet det skulle være.'' Vi jobber med saken, og jeg forsøker å få pappaen mer på banen i forhold til dette.

Tusen takk for tankevekkende og bra tilbakmelding

[også en mor]

Men ikke glem at når barna blir så store så er det ikke alltid vanlig å bli med hverandre hjem hver dag.

Hos oss ser jeg at mengden av lekser bare øker på de siste årene på barneskolen. Vårt barn får ikke lov til å være med hjem eller ha besøk de dagene hvor leksene er for mange. Da må han gjøre dem med en gang han kommer hjem for at de skal være ferdige før alle aktivitetene på kvelden begynner. Og sparker man fotball så er det fort 2-4 treninger i uka!

Hadde vi hatt besøk eller besøkt noen så måtte gutten vår sittet på kveldstid med leksene og da hadde ingenting blitt gjort når han sitter der og er kjempetrøtt!

Gutten vår prioriterer fotballen og da må det bli slik. Så hvordan vet du at de andre guttene i klassen alltid er på besøk hos hverandre? Kan hende at det ikke er så ofte. Men savnet hos dem er heller ikke så stort så lenge dem treffes på trening.

Få din gutt inn på en hobby som gjør at han kommer seg ut og treffer andre gutter på hans alder. Da får han kost seg og brukt litt energi, og savnet etter kamerater på ettermiddagen avtar.

Tusen takk for at du gir meg gode input til å endre tankegang rundt hele situasjonen. Du har rett i at jeg ikke aner hva de andre guttene "driver med" eller hvor ofte de er på fotball etc....

Vi jobber aktivt med å finne gode alternativ til vår sønn (har fått min eksmann med på laget) Jeg kjenner at svarene jeg har fått her på dol har fått meg til å ikke kjenne meg så "despeart innvendig" på hans vegne.

Tusen takk for svaret ditt, det satte jeg stor pris på.