Fedme, idealer og ansvar

[Gjest lunder]

Vel, i å med at forfatteren valgte å slanke bort halve vekten må man jo anta at han var ulykkelig med en vekt på 140kg. Eller så hadde han jo ikke slanket seg.

Og da mener du, og forfatteren, at grunnen til at han var ulykkelig med denne overvekten, skyldes omgivelsene. Det er mulig at hvordan han ble behandlet eller sett på av andre kan være en medvirkende årsak til at han ikke var ulykkelig med sine 140kg, men jeg tror ikke det er hovedårsaken. Jeg vil tro at hovedårsaken til at man ikke er lykkelig med 140kg er:

1.Det øker faren for alvorlige sykdommer som diabetes type 2, hjerte og karsykdommer osv.

2.Det er ekstremt tungt å gå rundt med denne overvekten, og en stor belastning for muskler og ledd.

3.Man liker ikke det man ser i speilet.

4.Man finner knapt klær som passer

De fire punktene over har ikke noe med hvordan man bli oppfattet av omgivelsene å gjøre.

Punkt 4 har mye å si for hvordan man blir oppfattet av omgivelsene. Hvor mange syns de med joggebukse er kule?

[Gjest truttelutt]

Mener du at psykisk syke og narkomane blir trakassert i dag?

Føler seg mindreverdige skulle det være.

[frosken]

''Å være sterkt overvektig er vel i dag _omtrent_ synonymt med å bli ansett for å være en "taper" (hva nå enn det er...).''

Altså slik det føles å være røyker, ha en psykisk lidelse, slite med et eller annet misbruk eller å være ufør i dag. Det "sytete" med denne artikkelen er at vedkommendes fremstiller det som om overvektige er de eneste som blir sett på som "tapere" og fritt villt i forhold til mobbing/trakkasering i dagens samfunn.

Jeg er enig i at det også er andre kategorier som utsettes for samme type stigmatisering, f.eks. mennesker med avhengighetsproblematikk. Det avgjørende ser ut til å være hvorvidt folk oppfatter det som at de det gjelder selv er skyld i sin situasjon.

[Gjest lunder]

Hvorfor tror du mennesker med psykiske lidelser eller de som lider av et eller annet avhengighetsforhold/misbruk av noe seg mindreverdige?

Jeg kan godt forstå at de føler seg mindreverdige, jeg har en psykiatrisk diagnose selv. Men det er ingen som har trakassert meg pga diagnosen, det har skjedd pga min overvekt.

[Mary Poppins]

Punkt 4 har mye å si for hvordan man blir oppfattet av omgivelsene. Hvor mange syns de med joggebukse er kule?

Jeg er ikke enig i at det har så mye med omgivelsene å gjøre. Det er vel ingen som synes joggebukse er spesielt pent som jobbantrekk f.eks på de som er slanke heller.

Og man kan vil ikke akkurat kritisere H&M, Zara osv for at de ikke lager klær i XXXXL? Det handler om tilbud og etterspørsel.

[Gjest Kayia]

Punkt 4 har mye å si for hvordan man blir oppfattet av omgivelsene. Hvor mange syns de med joggebukse er kule?

Vel, one-piece har jo vært en sleger det siste året. Blir likevel overrasket om de på 140 kg liker det de ser i speilet om de ikler seg en.

[Gjest lunder]

Jeg er ikke enig i at det har så mye med omgivelsene å gjøre. Det er vel ingen som synes joggebukse er spesielt pent som jobbantrekk f.eks på de som er slanke heller.

Og man kan vil ikke akkurat kritisere H&M, Zara osv for at de ikke lager klær i XXXXL? Det handler om tilbud og etterspørsel.

Det handler ikke om hva som er pent eller ikke, men om hva man finner av klær. Vi burde fått noen av de amerikanske kleskjedene til Norge. Der er det (desverre) såpass stort marked for overvektige.

[Gjest truttelutt]

Jeg kan godt forstå at de føler seg mindreverdige, jeg har en psykiatrisk diagnose selv. Men det er ingen som har trakassert meg pga diagnosen, det har skjedd pga min overvekt.

Indirekte eller direkte trakassering. Følelsene det skaper er de samme.

[frosken]

Vel, i å med at forfatteren valgte å slanke bort halve vekten må man jo anta at han var ulykkelig med en vekt på 140kg. Eller så hadde han jo ikke slanket seg.

Og da mener du, og forfatteren, at grunnen til at han var ulykkelig med denne overvekten, skyldes omgivelsene. Det er mulig at hvordan han ble behandlet eller sett på av andre kan være en medvirkende årsak til at han ikke var ulykkelig med sine 140kg, men jeg tror ikke det er hovedårsaken. Jeg vil tro at hovedårsaken til at man ikke er lykkelig med 140kg er:

1.Det øker faren for alvorlige sykdommer som diabetes type 2, hjerte og karsykdommer osv.

2.Det er ekstremt tungt å gå rundt med denne overvekten, og en stor belastning for muskler og ledd.

3.Man liker ikke det man ser i speilet.

4.Man finner knapt klær som passer

De fire punktene over har ikke noe med hvordan man bli oppfattet av omgivelsene å gjøre.

Jeg mener ikke at det kun er omgivelsene sine holdninger som skaper problemer for de sterkt overvektige, tvert i mot. Men jeg tror faktisk at den forakten og nedvurderingen mange opplever å bli møtt med er med på å forverre situasjonen betraktelig.

[Mary Poppins]

Det handler ikke om hva som er pent eller ikke, men om hva man finner av klær. Vi burde fått noen av de amerikanske kleskjedene til Norge. Der er det (desverre) såpass stort marked for overvektige.

''Der er det (desverre) såpass stort marked for overvektige.''

Og det er du sikker på? Det er da ikke så veldig ofte jeg ser noen veie 140kg. No offence, men det at du føler det trengs og kjenner 3-4 stk som mener det samme, betyr ikke at markedet er veldig stort.

[Mary Poppins]

Jeg mener ikke at det kun er omgivelsene sine holdninger som skaper problemer for de sterkt overvektige, tvert i mot. Men jeg tror faktisk at den forakten og nedvurderingen mange opplever å bli møtt med er med på å forverre situasjonen betraktelig.

Jeg er ikke uenig med deg i det. Men jeg synes likevel ikke man kan skylde på omgivelsene eller samfunnet for at man ikke er lykkelig med en vekt på 140kg.

[Gjest Kayia]

Det handler ikke om hva som er pent eller ikke, men om hva man finner av klær. Vi burde fått noen av de amerikanske kleskjedene til Norge. Der er det (desverre) såpass stort marked for overvektige.

Blir det ikke litt selvmotsigende at du sier at "det (desverre) er et marked for store klær i USA" dersom du mener at overvekt er et privat annliggende og helt ok? Burde du ikke da byttet "desverre" med "heldigvis"?

[frosken]

På mitt studio (et svært SATS-gym), er det flere med det jeg vil tro er sterk overvekt. Denne fyren veide 140 kilo. Det er flere i denne klassen der jeg trener, og det har alltid vært noen i denne klassen innom i årene jeg har trent der. Det samme har vært tilfelle andre steder jeg har trent (men da på mindre gym).

Jeg er ganske sikker på at disse får god hjelp- og tilpassa opplegg.

Og de fleste av brukerne er nettopp folk som vil ned i vekt, men da de vanlige 10-20-30 kiloene.

Men jeg vet det er veldig mange som tror det kun er helsefreaker på treningsstudioer. Jeg vil tro dette er noe som henger igjen fra den gang jeg begynte å trene tidlig på nittitallet. Da var trening noe for spesielt interesserte. Men det er mange år siden det var sånn.

Nå er det treningsfreakene som skiller seg ut.

Jeg tror også at de fleste treningsstudioer tar godt i mot sterkt overvektige - og at andre medlemmer respekterer dem. De som trener viser jo for "all verden" at de jobber for å få ned vekten sin og dermed nærmer de seg den skyldfrie sonen.

[Gjest lunder]

Blir det ikke litt selvmotsigende at du sier at "det (desverre) er et marked for store klær i USA" dersom du mener at overvekt er et privat annliggende og helt ok? Burde du ikke da byttet "desverre" med "heldigvis"?

Jeg sier ikke at det er ok å være overvektig. Det er bl.a helsemessig skadelig. Det er den offentlige behandlingen av overvektige jeg snakker om. Og ja, det skal være "desverre" at det er et marked for overvektige i USA. Det er synd at det er så mange som er sterkt overvektige der.

[Gjest truttelutt]

Jeg er enig i at det også er andre kategorier som utsettes for samme type stigmatisering, f.eks. mennesker med avhengighetsproblematikk. Det avgjørende ser ut til å være hvorvidt folk oppfatter det som at de det gjelder selv er skyld i sin situasjon.

''Det avgjørende ser ut til å være hvorvidt folk oppfatter det som at de det gjelder selv er skyld i sin situasjon.''

Jeg tror mange oppfatter avhengighetsproblematikk som selvforskyldt og dermed kategoriseres de avhengige som "tapere/avvikere, være seg om vi snakker om fedme, røyking, alhohol eller andre rusmidler.

[ruskesnusk]

Jeg er ikke uenig med deg i det. Men jeg synes likevel ikke man kan skylde på omgivelsene eller samfunnet for at man ikke er lykkelig med en vekt på 140kg.

Har du forsøkt å være synlig overvektig og gått ut og spist et måltid, tatt en softis på en fin solskinnsdag eller på annen måte kost deg med noe spiselig? I såfall har du sikkert opplevd omgivelsens foraktelige/misbilligende blikk, kanskje endog kommentarer fra de som er frekke nok og forstår at omgivelsene har mye å si.

Se på noen av kommentarene i denne tråden og mange lignende tråder. Du tror ikke de kan bidra til at overvektige blir ulykkelige og føler seg mindreverdige?

[Mary Poppins]

Har du forsøkt å være synlig overvektig og gått ut og spist et måltid, tatt en softis på en fin solskinnsdag eller på annen måte kost deg med noe spiselig? I såfall har du sikkert opplevd omgivelsens foraktelige/misbilligende blikk, kanskje endog kommentarer fra de som er frekke nok og forstår at omgivelsene har mye å si.

Se på noen av kommentarene i denne tråden og mange lignende tråder. Du tror ikke de kan bidra til at overvektige blir ulykkelige og føler seg mindreverdige?

Nei jeg har ikke forsøkt det fordi jeg er ikke overvektig.

Men, jeg sier ikke at det ikke kan være en medvirkende årsak til at man er ulykkelig, men jeg sier at jeg tror ikke det er hovedårsaken for de fleste.

[Gjest Nickløsheletiden]

Vel, i å med at forfatteren valgte å slanke bort halve vekten må man jo anta at han var ulykkelig med en vekt på 140kg. Eller så hadde han jo ikke slanket seg.

Og da mener du, og forfatteren, at grunnen til at han var ulykkelig med denne overvekten, skyldes omgivelsene. Det er mulig at hvordan han ble behandlet eller sett på av andre kan være en medvirkende årsak til at han ikke var ulykkelig med sine 140kg, men jeg tror ikke det er hovedårsaken. Jeg vil tro at hovedårsaken til at man ikke er lykkelig med 140kg er:

1.Det øker faren for alvorlige sykdommer som diabetes type 2, hjerte og karsykdommer osv.

2.Det er ekstremt tungt å gå rundt med denne overvekten, og en stor belastning for muskler og ledd.

3.Man liker ikke det man ser i speilet.

4.Man finner knapt klær som passer

De fire punktene over har ikke noe med hvordan man bli oppfattet av omgivelsene å gjøre.

Enig!

[ruskesnusk]

Nei jeg har ikke forsøkt det fordi jeg er ikke overvektig.

Men, jeg sier ikke at det ikke kan være en medvirkende årsak til at man er ulykkelig, men jeg sier at jeg tror ikke det er hovedårsaken for de fleste.

Jeg har heller ikke vært 140 kg, men jeg har vært stor nok til å ikke passe tøy og stor nok til å få blikk fra andre. For å si det slik; man skal være sterk for å nyte en is eller noe annet godt ute som andre tar som en selvfølge.

Helt ærlig: Har du aldri sett en sterkt overvektig sitte og spise et eller annet og tenkt "Har ikke du spist nok?" eller noe i den duren?

[Gjest Kayia]

Jeg sier ikke at det er ok å være overvektig. Det er bl.a helsemessig skadelig. Det er den offentlige behandlingen av overvektige jeg snakker om. Og ja, det skal være "desverre" at det er et marked for overvektige i USA. Det er synd at det er så mange som er sterkt overvektige der.

Skjønner, da er vi enige.