syk eller normal?

[Gjest rådløs og fortvilet]

Jeg har en i nær familie som oppfører seg som følger:

Hun er alltid mistenksom -mot alle, og mistolker alt som blir sagt i enhver sammenheng. Hun kommer ofte i krangel med folk, kjente og ukjente -jeg snakker her om i enhver situasjon, hver dag, hele tiden.

Hun vil ha med seg alt som blir sagt og blander seg inn i samtaler og temaer, selv i situasjoner der hun overhodet ikke har noe med saken å gjøre i det hele tatt. Hun er ofte sint og blir høyrøstet og sint også i disse samtalene hun blander seg inn i. Hun har en (kraftig) mening om absolutt alt! -og hun sier rett ut hva hun mener selvom det er helt klinkende feil.

Hun er lettsåret og tar lett til tårene hvis andre kritiserer henne eller sier noe imot henne. Da kan hun bli innesluttet og sitte i en stol, stille, i timesvis og bare gråte for seg selv. Totalt fornærmet og "deprimert". Hun kan også reagerer med hysteri.

Hun er sjeldent positiv eller i godt humør, men får enhver situasjon til å bli negativ. Hun er skeptisk og bekymret for det meste og redd for alt som er farlig (som i andres øyne er helt normale ting, som feks å la barn hoppe på en trampoline eller klatre i et klatrestativ).

Hun synes de fleste andre gjør alt på feil måte og de aller fleste er dumme og har lav iq.

Er dette bare en person med ekstreme personlighetstrekk og dårlig selvbilde eller er det en diagnose i bildet her? jeg har kjent denne personen nå i mange år og hun er en stor påkjenning å være i hus med. Suger energi ut av enhver...

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

''Er dette bare en person med ekstreme personlighetstrekk og dårlig selvbilde eller er det en diagnose i bildet her? ''

Ja, det er ekstreme personlighetstrekk, og ja, det er en diagnose dvs en eller flere personlighetsforstyrrelser.

[Gjest rådløs og fortvilet]

''Er dette bare en person med ekstreme personlighetstrekk og dårlig selvbilde eller er det en diagnose i bildet her? ''

Ja, det er ekstreme personlighetstrekk, og ja, det er en diagnose dvs en eller flere personlighetsforstyrrelser.

Hva kan slikt komme av? og er det noe man kan gjøre?

[Gjest Liten løve]

Hva kan slikt komme av? og er det noe man kan gjøre?

Hun har selvfølgelig en emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Det er alltid svaret på hva som feiler usympatiske mennesker. Iallefall på dette forumet.

Forutsatt at det også denne gangen dreier seg om dette så er det en kombinasjon av arv (særlig temperament) og miljø som ligger bak.

[PieLill]

Hva kan slikt komme av? og er det noe man kan gjøre?

Slik adferd kan dempes eller forsterkes av omgivelsenes respons.

Om flest mulig av dere som har med henne å gjøre ble enig om en felles handlingsplan og holde dere til denne, evt. med justeringer underveis, vil det kunne hjelpe.

I bunn og grunn er dette en temmelig barnslig oppførsel. Og man kan med hell håndtere adferden i forhold til den alderen den avspeiler.

F.eks. surmulig/sutring/selvmedlidenhet: null oppmerksomhet/sympati pluss evt anmodning om å gå for seg selv. Bråk ved matbordet: Beskjed om å gå fra bordet.

Velger man å lirke og lure, forhandle, trøste, forklare, dille og dulle risikerer man stort sett bare å forsterke den uønskede adferden. Alt som kan styrke hennes noe forvridde virkelighetsoppfatning og offerrolle bør unngås.

Det som ofte står mest i veien for å få vei i vellinga i slike situasjoner er at man føler man må være høflig og man tror man kanskje denne gangen skal klare å unngå krisen og skandalen.

En annen innfallsvinkel kan være at før eller senere blir det hyl og skrik uansett, så man kan like godt ta det med en gang og bli ferdig med det.

mvh

[Gjest rådløs og fortvilet]

Slik adferd kan dempes eller forsterkes av omgivelsenes respons.

Om flest mulig av dere som har med henne å gjøre ble enig om en felles handlingsplan og holde dere til denne, evt. med justeringer underveis, vil det kunne hjelpe.

I bunn og grunn er dette en temmelig barnslig oppførsel. Og man kan med hell håndtere adferden i forhold til den alderen den avspeiler.

F.eks. surmulig/sutring/selvmedlidenhet: null oppmerksomhet/sympati pluss evt anmodning om å gå for seg selv. Bråk ved matbordet: Beskjed om å gå fra bordet.

Velger man å lirke og lure, forhandle, trøste, forklare, dille og dulle risikerer man stort sett bare å forsterke den uønskede adferden. Alt som kan styrke hennes noe forvridde virkelighetsoppfatning og offerrolle bør unngås.

Det som ofte står mest i veien for å få vei i vellinga i slike situasjoner er at man føler man må være høflig og man tror man kanskje denne gangen skal klare å unngå krisen og skandalen.

En annen innfallsvinkel kan være at før eller senere blir det hyl og skrik uansett, så man kan like godt ta det med en gang og bli ferdig med det.

mvh

Takk for svar.

Tro meg, jeg har prøvd det du sier MANGE ganger men det blir et helvete uten like som i verste fall varer i flere uker. Hun lager så mye ut av det og gjør det til en atombombe og sørger for at det går utover alle. Det er rett og slett helt umulig å forholde seg til henne. Og ettersom hun er en godt voksen dame er det ikke så lett å endre på noe...

[PieLill]

Takk for svar.

Tro meg, jeg har prøvd det du sier MANGE ganger men det blir et helvete uten like som i verste fall varer i flere uker. Hun lager så mye ut av det og gjør det til en atombombe og sørger for at det går utover alle. Det er rett og slett helt umulig å forholde seg til henne. Og ettersom hun er en godt voksen dame er det ikke så lett å endre på noe...

Om du prøver, men hun samtidig kan gå å gråte på skuldrene til noen andre, hjelper det ingen ting, eller gjør vondt verre.

Det må være en samlet sosial omgangskrets som som reagerer likt. Og på samme måte som med småunger i trassalderen, må man ikke _prøve_ man må bestemme seg og gjennomføre.

Surmuler hun i to uker, må man ignorere i tre uker.

Alternativt får man unngå å tilbringe tid med vedkommende. Holde seg langt unna og la være å invitere henne. La være å dra på besøk. osv.

mvh

[Gjest rådløs og fortvilet]

Om du prøver, men hun samtidig kan gå å gråte på skuldrene til noen andre, hjelper det ingen ting, eller gjør vondt verre.

Det må være en samlet sosial omgangskrets som som reagerer likt. Og på samme måte som med småunger i trassalderen, må man ikke _prøve_ man må bestemme seg og gjennomføre.

Surmuler hun i to uker, må man ignorere i tre uker.

Alternativt får man unngå å tilbringe tid med vedkommende. Holde seg langt unna og la være å invitere henne. La være å dra på besøk. osv.

mvh

Tror ikke de andre går med på det og tror alvorlig talt at hun ikke takler det. Hun mener alltid at alle er imot henne og at ingen noen gang er enig med henne. Hun sier så mye stygt i sånne sammenhenger at det er vanskelig å ikke reagere. Jeg klarer det ihvertfall ikke.

Dessuten går det så mye utover ektefellen og vet ikke om det er verdt det. De begynner å bli ganske gamle...

Er dette en taktikk man kan bruke på syke mennesker eller bare "vanskelige" mennesker? jeg begynner jo seriøst å tro at hun har en diagnose.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Tror ikke de andre går med på det og tror alvorlig talt at hun ikke takler det. Hun mener alltid at alle er imot henne og at ingen noen gang er enig med henne. Hun sier så mye stygt i sånne sammenhenger at det er vanskelig å ikke reagere. Jeg klarer det ihvertfall ikke.

Dessuten går det så mye utover ektefellen og vet ikke om det er verdt det. De begynner å bli ganske gamle...

Er dette en taktikk man kan bruke på syke mennesker eller bare "vanskelige" mennesker? jeg begynner jo seriøst å tro at hun har en diagnose.

Både syke og vanskelige mennesker responderer på godt gjennomført adferdsterapi. Det ville hjulpet utrolig mye om en fikk henne til å ta lave doser antipsykotisk medisin (antiskeptika).

[PieLill]

Tror ikke de andre går med på det og tror alvorlig talt at hun ikke takler det. Hun mener alltid at alle er imot henne og at ingen noen gang er enig med henne. Hun sier så mye stygt i sånne sammenhenger at det er vanskelig å ikke reagere. Jeg klarer det ihvertfall ikke.

Dessuten går det så mye utover ektefellen og vet ikke om det er verdt det. De begynner å bli ganske gamle...

Er dette en taktikk man kan bruke på syke mennesker eller bare "vanskelige" mennesker? jeg begynner jo seriøst å tro at hun har en diagnose.

Om ikke alle er med på det, nytter det ikke. Den eneste måten å dempe slik adferd på er å sørge for at vedkommende ikke oppnår noe på den måten.

Om noen iler til med megling og trøst med en gang en eller annen gir en normal og sunn reaksjon, oppmuntres utageringen. Det samme om det blir et massivt krav og jatte med for illusjonen av husfreds skyld. Slik at den som får skylden ikke er den som oppfører seg forferdelig, men stakkaren som "har fått" henne til å gjøre det.

"Se hva du fikk henne til å gjøre!" er den kollektive utgaven av "Se hva du fikk meg til å gjøre!" Med mindre det foreligger alvorlig sykdom, er det som regel et gruppeproblem at slike ting får utvikle seg.

Alternativ kan man definere mennsket som syk og se alle negative handlinger som et uttrykk for sykdommen. Det blir selvfølgelig en grunnleggende diskreditering av vedkommende. Og for øvrig begrense kontakten til et minimum.

mvh

[Gjest rådløs og fortvilet]

Om ikke alle er med på det, nytter det ikke. Den eneste måten å dempe slik adferd på er å sørge for at vedkommende ikke oppnår noe på den måten.

Om noen iler til med megling og trøst med en gang en eller annen gir en normal og sunn reaksjon, oppmuntres utageringen. Det samme om det blir et massivt krav og jatte med for illusjonen av husfreds skyld. Slik at den som får skylden ikke er den som oppfører seg forferdelig, men stakkaren som "har fått" henne til å gjøre det.

"Se hva du fikk henne til å gjøre!" er den kollektive utgaven av "Se hva du fikk meg til å gjøre!" Med mindre det foreligger alvorlig sykdom, er det som regel et gruppeproblem at slike ting får utvikle seg.

Alternativ kan man definere mennsket som syk og se alle negative handlinger som et uttrykk for sykdommen. Det blir selvfølgelig en grunnleggende diskreditering av vedkommende. Og for øvrig begrense kontakten til et minimum.

mvh

Ja du har nok rett. Jeg ser bare ikke hvordan det skal være mulig å gjennomføre det. "Situasjoner" ender som regel med at jeg krangler med henne og blir utrolig provosert, andre gir blaffen, atter andre megler med henne og jatter med henne. Det er så mange involverte.

[PieLill]

Ja du har nok rett. Jeg ser bare ikke hvordan det skal være mulig å gjennomføre det. "Situasjoner" ender som regel med at jeg krangler med henne og blir utrolig provosert, andre gir blaffen, atter andre megler med henne og jatter med henne. Det er så mange involverte.

''"Situasjoner" ender som regel med at jeg krangler med henne og blir utrolig provosert, andre gir blaffen, atter andre megler med henne og jatter med henne. Det er så mange involverte.''

Slik du beskriver denne situasjonen er det nok lite du kan gjøre for å endre på det. Kan det ikke løses på gruppenivå, blir det ikke løst.

Forstår jeg det rett at dette gjelder din svigerfamilie? I så fall er det uansett din bedre halvdel som må skjære gjennom overfor resten av familien, hvis mulig.

Alternativt får du jobbe iherdig med å skaffe deg følelsesmessig distanse til hele mennesket og forholde deg til hennes ord og handlinger omtrent som man forholder seg til noen som er for demente til å vite hva de sier. Tvihold på tanken at ved å bli sint, gir du henne makt. Vend det døve øret til i stedet.

For øvrig ville jeg skåret samvær ned til et minimum. Personlig ville jeg vært lite villig til å tilbringe vesentlig og/eller viktig tid sammen med en gruppe som velger å la én person forsure og ødelegge så mye.

mvh

[Gjest rådløs og fortvilet]

''"Situasjoner" ender som regel med at jeg krangler med henne og blir utrolig provosert, andre gir blaffen, atter andre megler med henne og jatter med henne. Det er så mange involverte.''

Slik du beskriver denne situasjonen er det nok lite du kan gjøre for å endre på det. Kan det ikke løses på gruppenivå, blir det ikke løst.

Forstår jeg det rett at dette gjelder din svigerfamilie? I så fall er det uansett din bedre halvdel som må skjære gjennom overfor resten av familien, hvis mulig.

Alternativt får du jobbe iherdig med å skaffe deg følelsesmessig distanse til hele mennesket og forholde deg til hennes ord og handlinger omtrent som man forholder seg til noen som er for demente til å vite hva de sier. Tvihold på tanken at ved å bli sint, gir du henne makt. Vend det døve øret til i stedet.

For øvrig ville jeg skåret samvær ned til et minimum. Personlig ville jeg vært lite villig til å tilbringe vesentlig og/eller viktig tid sammen med en gruppe som velger å la én person forsure og ødelegge så mye.

mvh

Det er min mor.

[Gjest vær et medmenneske]

Jeg synes du/dere skal oppføre dere mest mulig normalt med henne. Vær hyggelig, blid og ærlig på en så fin måte som mulig. Prøv og snakk bare om hyggelig med henne. For all del: Ikke lek hobbypsykolog!!

La de profesjonelle hjelpe henne med . Evt. oppmuntre henne til å få hjelp og forklar hvorfor. Den beste hjelpen er og være et varmt medmenneske og ikke tenk noe psykologi eller at du skal gjøre noe psykologisk for å hjelpe henne. Får hun råd her og råd der så øker det bare forvirringen.. Hun er syk og trenger og bli sett. Det er din oppgave og ikke noe annet.

[PieLill]

Det er min mor.

Slik gjør det jo veldig komplisert. Er du eneste datter? Er dere flere søsken som også har et komplisert forhold til henne? Har du svigerinner? Hvordan takler i så fall disse det?

Du blir enten nødt til å ta fighten med resten av familien om å lage en felles front og noen felles kjøreregler.

Eller du må ta fighten med deg selv i forhold til å distansere deg både mhp på din sårbarhet i forhold til hennes adferd og din frustrasjon over andres likegyldighet og/eller aksept for denne adferden.

Kanskje lurt å ta avgjørelser basert på hva som er mest hensiktsmessig og realistisk fremfor et idealbilde av hvordan ting burde være. Kanskje blir du nødt til å forsone deg med at slik kommer det til å være.

Det kan selvsagt hende at andre i familien ikke viser forståelse for dine valg. Gutter/menn er ofte mindre sårbare for skyldfølelse og bebreidelse enn jenter/kvinner. Hankjønn vil ofte også reagere mindre på detaljerte utspørriner og omøblering av blomsterpotter og sofaputer i eget hjem.

De som velger å legge seg under og dermed støtte opp om den utagerende og manipulerende adferden, kan være sterkt kritisk til dem som ikke gjør det.

Finner du én person som kan forstå ditt ståsted, kan du være godt hjulpet til å navigere deg gjennom dette.

Det er lett å si man skal stålsette seg og ignorere. Men en helt annen sak å klare det når det gjelder gamle vonde spor i relasjonen til sin egen mor.

Sannsynligvis blir du nødt til å begrense antallet samvær og lengden på samværene. Kanskje bør dere slutt og overnatte der om dere gjør det nå. Finn heller et billig overnattigssted eller venner i dagsturdistanse. Er to timer den kritiske tid for katastrofe, så dra før de to timene har gått.

Den største kneiken kan være å akseptere at dette kanskje aldri blir bra. At de normale 'reglene' for hvor mye familie og slekt skal være sammen, om åpenhet, å snakke ut og gjøre opp, ikke fungerer. Det kan også være tungt, men nødvendig å svelge manglende støtte og forståelse, kanskje til og med fordømmelse.

Ble litt rotete dette. Ikke ment som noen komplett oppskrift. Snarere som en oppfordring til å blåse i hvordan ting burde være og så innrette seg best mulig mhp eget, bedre halvdels og egne barns ve og vel.

mvh

[Gjest rådvill og fortvilet]

Jeg synes du/dere skal oppføre dere mest mulig normalt med henne. Vær hyggelig, blid og ærlig på en så fin måte som mulig. Prøv og snakk bare om hyggelig med henne. For all del: Ikke lek hobbypsykolog!!

La de profesjonelle hjelpe henne med . Evt. oppmuntre henne til å få hjelp og forklar hvorfor. Den beste hjelpen er og være et varmt medmenneske og ikke tenk noe psykologi eller at du skal gjøre noe psykologisk for å hjelpe henne. Får hun råd her og råd der så øker det bare forvirringen.. Hun er syk og trenger og bli sett. Det er din oppgave og ikke noe annet.

Tro meg, det er umulig å oppføre seg normalt med henne. Hun tar ALT i verste mening og får snudd på alt. Man blir helt utslitt bare av å være i samme rom som henne i 10 minutter. Det er vanskelig å bare være forståelsesfull og medmenneskelig når man får kjeft og kritikk for alt man gjør og blir kalt både det ene og det andre.

Jeg skulle ønske jeg klarte det du foreslår men jeg har vokst opp med konstant dårlig samvittighet fordi jeg alltid såret henne så voldsomt. Da jeg var ca 20 forstod jeg at det ikke var jeg som var håpløs.

[Gjest rådløs og fortvilet]

Slik gjør det jo veldig komplisert. Er du eneste datter? Er dere flere søsken som også har et komplisert forhold til henne? Har du svigerinner? Hvordan takler i så fall disse det?

Du blir enten nødt til å ta fighten med resten av familien om å lage en felles front og noen felles kjøreregler.

Eller du må ta fighten med deg selv i forhold til å distansere deg både mhp på din sårbarhet i forhold til hennes adferd og din frustrasjon over andres likegyldighet og/eller aksept for denne adferden.

Kanskje lurt å ta avgjørelser basert på hva som er mest hensiktsmessig og realistisk fremfor et idealbilde av hvordan ting burde være. Kanskje blir du nødt til å forsone deg med at slik kommer det til å være.

Det kan selvsagt hende at andre i familien ikke viser forståelse for dine valg. Gutter/menn er ofte mindre sårbare for skyldfølelse og bebreidelse enn jenter/kvinner. Hankjønn vil ofte også reagere mindre på detaljerte utspørriner og omøblering av blomsterpotter og sofaputer i eget hjem.

De som velger å legge seg under og dermed støtte opp om den utagerende og manipulerende adferden, kan være sterkt kritisk til dem som ikke gjør det.

Finner du én person som kan forstå ditt ståsted, kan du være godt hjulpet til å navigere deg gjennom dette.

Det er lett å si man skal stålsette seg og ignorere. Men en helt annen sak å klare det når det gjelder gamle vonde spor i relasjonen til sin egen mor.

Sannsynligvis blir du nødt til å begrense antallet samvær og lengden på samværene. Kanskje bør dere slutt og overnatte der om dere gjør det nå. Finn heller et billig overnattigssted eller venner i dagsturdistanse. Er to timer den kritiske tid for katastrofe, så dra før de to timene har gått.

Den største kneiken kan være å akseptere at dette kanskje aldri blir bra. At de normale 'reglene' for hvor mye familie og slekt skal være sammen, om åpenhet, å snakke ut og gjøre opp, ikke fungerer. Det kan også være tungt, men nødvendig å svelge manglende støtte og forståelse, kanskje til og med fordømmelse.

Ble litt rotete dette. Ikke ment som noen komplett oppskrift. Snarere som en oppfordring til å blåse i hvordan ting burde være og så innrette seg best mulig mhp eget, bedre halvdels og egne barns ve og vel.

mvh

Du har fantastiske svar. Takk!

Mtp overnatting osv er det vanskelig da vi bor ganske langt fra hverandre og det er vanskelig å besøke hverandre uten overnatting.

Jeg begynner også å bli engstelig for arv, egne barn, meg selv osv. Det må jo gjøre mye med en å vokse opp med en slik mor.

[PieLill]

Jeg synes du/dere skal oppføre dere mest mulig normalt med henne. Vær hyggelig, blid og ærlig på en så fin måte som mulig. Prøv og snakk bare om hyggelig med henne. For all del: Ikke lek hobbypsykolog!!

La de profesjonelle hjelpe henne med . Evt. oppmuntre henne til å få hjelp og forklar hvorfor. Den beste hjelpen er og være et varmt medmenneske og ikke tenk noe psykologi eller at du skal gjøre noe psykologisk for å hjelpe henne. Får hun råd her og råd der så øker det bare forvirringen.. Hun er syk og trenger og bli sett. Det er din oppgave og ikke noe annet.

Her tror jeg kanskje ikke problemet er mangel på forståelse, vennlighet og tålmodighet, men det motsatte.

Trådstarter beskriver en person som har fått alt for lite normal negativ respons forferdelig negativ oppførsel. Man hjelper ingen ved å oppføre seg som de har rett i sine grunnløse beskyldninger. Stakkars deg som er nødt til å terrorisere oss alle...

mvh

[PieLill]

Du har fantastiske svar. Takk!

Mtp overnatting osv er det vanskelig da vi bor ganske langt fra hverandre og det er vanskelig å besøke hverandre uten overnatting.

Jeg begynner også å bli engstelig for arv, egne barn, meg selv osv. Det må jo gjøre mye med en å vokse opp med en slik mor.

Du ser ut til å ha en sunn reaksjon på dette til tross for at du kanskje ikke har vokst opp med gode forbilder på fornuftig grensesetting på utagerende og manipulerende adferd.

Så det er nok lite sannsynlig at du går i samme felle selv. Kan hende vil du ha nytte av litt proff rådgivning for å sortere ut tanker, følelser og handlingsmønster. Ikke fordi du er syk, men fordi det kan være en mer effektiv måte å rydde opp på.

Skyldfølelsen er ganske giftig. Men det blir bedre etter hvert om man jobber med det. Særlig i startet kan sinne være et greit alternativ. Og man er jo i sin fulle rett til å bli sint over falske anklager, enten de kommer utenfra eller innenfra.

Det kan også være pes med "de gode hjelperne" som er hellig overbevist om at man kan løse slike problemer ved å snakke ut, vise romslighet og forståelse osv. Som tviholder på familiefunksjonsidealet uavhengig av omstendigheter og impliserte parter. Blir omtrent som svømmeundervisning i en ørken.

Du får vurdere om du rett og slett skal bruke penger på hotell/vandrehjem/camping når dere treffer dem. Kan hende er det en god investering, selv om det kanskje blir slektsskandale.

En mulighet er å slå besøkene der sammen med en (leid)hytteferie, gårdsferie eller andre ting du/dere liker. Så tar dere noen (halv)dagsturer til slekta.

Tenk praktisk og drit i dem som mener du på død og liv skal møte opp for å krangle med mora di en hel uke av gangen, fire ganger i året.

mvh

[PieLill]

Tro meg, det er umulig å oppføre seg normalt med henne. Hun tar ALT i verste mening og får snudd på alt. Man blir helt utslitt bare av å være i samme rom som henne i 10 minutter. Det er vanskelig å bare være forståelsesfull og medmenneskelig når man får kjeft og kritikk for alt man gjør og blir kalt både det ene og det andre.

Jeg skulle ønske jeg klarte det du foreslår men jeg har vokst opp med konstant dårlig samvittighet fordi jeg alltid såret henne så voldsomt. Da jeg var ca 20 forstod jeg at det ikke var jeg som var håpløs.

Jeg tror du gjør rett i å ikke være så alt for forståelsesfull.

Man har derimot mye å hente på og lære seg å avise diskusjoner. En effektiv framgangsmåte er å konsekvent la være å unnskylde, begrunne, forklare og ikke minst forsvare. Svare minst mulige på spørsmål om hvordan og hvorfor. La samtalen få et mer konstaterende og informativt innhold.

Så lenge man forsvarer seg samtykker man i den andres rett til å kritisere, anklage og korrigere. Klarer man å stille seg likegyldig til den andres innvendinger, så likegyldig at man ikke gidder å gi et svar, har man nøytralisert 'motparten'. På sikt vil det også kunne kvele motivasjonen for å kritisere.

- Vi har bestemt oss for å gjøre slik.

- Det er det jeg har valgt.

- Ja, det er så ille så.

- Ja, det er greit at du mener.

Eller ingen respons. Overhør og snakk om noe annet.

mvh