syk eller normal?

[Gjest vær et medmenneske]

Her tror jeg kanskje ikke problemet er mangel på forståelse, vennlighet og tålmodighet, men det motsatte.

Trådstarter beskriver en person som har fått alt for lite normal negativ respons forferdelig negativ oppførsel. Man hjelper ingen ved å oppføre seg som de har rett i sine grunnløse beskyldninger. Stakkars deg som er nødt til å terrorisere oss alle...

mvh

På meg virker det som denne moren har skikklelig forfølgelsestanker og da nytter det ikke med en slik teori du har. Mener ikke at en trenger å jatte med. Men å oppføre seg på en måte som gjør at hun helt mister ansikt oppi det hele tror jeg ikke er bra.

[PieLill]

På meg virker det som denne moren har skikklelig forfølgelsestanker og da nytter det ikke med en slik teori du har. Mener ikke at en trenger å jatte med. Men å oppføre seg på en måte som gjør at hun helt mister ansikt oppi det hele tror jeg ikke er bra.

Har jeg sagt at man skal oppføre seg så hun helt mister ansikt?

Sannsyligvis har mange av de som er rundt denne kvinnen gjennom år gjort henne en bjørnetjeneste ved å jatte med, trøste, støtte, unndkylde, beklage, lokke og lure og dermed bygd opp under hennes vrangforestillinger.

Dette er en person som er sosialt dyssfunksjonell og som i sin tur gjør en hel familie dysfunksjonell fordi de ikke evner å sette grenser på en fornuftig måte.

mvh

[Gjest vær et medmennekse]

Har jeg sagt at man skal oppføre seg så hun helt mister ansikt?

Sannsyligvis har mange av de som er rundt denne kvinnen gjennom år gjort henne en bjørnetjeneste ved å jatte med, trøste, støtte, unndkylde, beklage, lokke og lure og dermed bygd opp under hennes vrangforestillinger.

Dette er en person som er sosialt dyssfunksjonell og som i sin tur gjør en hel familie dysfunksjonell fordi de ikke evner å sette grenser på en fornuftig måte.

mvh

Det er klart hun vil føle å tape ansikt på en slik negativ respons. Hvem ville ikke følt det? Hun er ikke et barn som skal oppdras og rettes på men et menneske som trenger profesjonell hjelp p.g.a en sykdom.

[PieLill]

Det er klart hun vil føle å tape ansikt på en slik negativ respons. Hvem ville ikke følt det? Hun er ikke et barn som skal oppdras og rettes på men et menneske som trenger profesjonell hjelp p.g.a en sykdom.

En normal voksen respons er at om noe beskylder deg for noe helt usaklig, blir du sint. Om noen surmuler i uker, finner du på noe annet å gjøre og noen andre å henge sammen med.

Når voksne mennesker oppfører seg barnslig og umodent er noen ganger konsekvensen at de mister ansikt. En annen konsekvens er at folk ikke gidder å ha kontakt med deg. Skjermer man folk fra slike naturlige konsekvenser, kan de miste forståelsen for at de trenger å endre seg.

Ved å vise en overdreven og usunn overbærenhet med hennes svært negative og ødeleggende adferd styrker de denne adferden. Oppfører hun seg forferdelig og får støtte fra omgivelsene, vil hun tro at det hun gjør er greit. Det er ikke å ta folk på alvår og behandle dem som voksne om man jatter med dem og finner seg i samme elendig de oppfører seg.

Men det du kanskje aller mest overser i denne sammenhengen er at denne grenseløse og utagerende kvinnen ikke er den eneste dette handler om. Man kan ikke tillate folk å lage hvor mye som helst helvete for andre bare fordi de kan diagnostiseres eller de er flinke å spille på andres skyldfølelse og medlidenhet.

mvh

[Gjest vær et medmenneske]

En normal voksen respons er at om noe beskylder deg for noe helt usaklig, blir du sint. Om noen surmuler i uker, finner du på noe annet å gjøre og noen andre å henge sammen med.

Når voksne mennesker oppfører seg barnslig og umodent er noen ganger konsekvensen at de mister ansikt. En annen konsekvens er at folk ikke gidder å ha kontakt med deg. Skjermer man folk fra slike naturlige konsekvenser, kan de miste forståelsen for at de trenger å endre seg.

Ved å vise en overdreven og usunn overbærenhet med hennes svært negative og ødeleggende adferd styrker de denne adferden. Oppfører hun seg forferdelig og får støtte fra omgivelsene, vil hun tro at det hun gjør er greit. Det er ikke å ta folk på alvår og behandle dem som voksne om man jatter med dem og finner seg i samme elendig de oppfører seg.

Men det du kanskje aller mest overser i denne sammenhengen er at denne grenseløse og utagerende kvinnen ikke er den eneste dette handler om. Man kan ikke tillate folk å lage hvor mye som helst helvete for andre bare fordi de kan diagnostiseres eller de er flinke å spille på andres skyldfølelse og medlidenhet.

mvh

Jeg skulle vært helt enig med deg om denne personen var psykisk frisk eller var psykisk utviklingshemmet.

Denne personen har med stor sannsynlighet en form for sinnslidelse og hun er dermed i en svært sårbar situasjon. Hun tror antagelig fullt og helt på at alle vil være stygg med henne også hennes nærmeste. Derfor må hun har med seg alt hva som blir sagt slik jeg tenker. Å handle slik du mener tror jeg bare vil øke problemene. Langt bedre at hun blir innlagt på psykiatrisk og får de medisnenene og den terapien som er bra for henne. Om hun der får en terapi som føler seg litt nedverdiget på så blir det noe annet. For der vet hun at hun får hjelp. De som jobber der har taushetsplikt. Det er ikke så vondt å "dumme seg ut" der enn å føle at hun gjør det hjemme.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg skulle vært helt enig med deg om denne personen var psykisk frisk eller var psykisk utviklingshemmet.

Denne personen har med stor sannsynlighet en form for sinnslidelse og hun er dermed i en svært sårbar situasjon. Hun tror antagelig fullt og helt på at alle vil være stygg med henne også hennes nærmeste. Derfor må hun har med seg alt hva som blir sagt slik jeg tenker. Å handle slik du mener tror jeg bare vil øke problemene. Langt bedre at hun blir innlagt på psykiatrisk og får de medisnenene og den terapien som er bra for henne. Om hun der får en terapi som føler seg litt nedverdiget på så blir det noe annet. For der vet hun at hun får hjelp. De som jobber der har taushetsplikt. Det er ikke så vondt å "dumme seg ut" der enn å føle at hun gjør det hjemme.

Denne personen vil ikke motta hjelp. For henne er det de andre det er noe galt meg.

[Gjest vær et medmenneske]

Denne personen vil ikke motta hjelp. For henne er det de andre det er noe galt meg.

Da kan hun vel kanskje tvangsbehandles? Eller snakke først med en person som er "ekspert" på å skape tillit?

Jeg har i såfall ingen tro på at en familie skal greie å endre atferd et voksent menneske med en personlighetsforstyrrelse.

[PieLill]

Jeg skulle vært helt enig med deg om denne personen var psykisk frisk eller var psykisk utviklingshemmet.

Denne personen har med stor sannsynlighet en form for sinnslidelse og hun er dermed i en svært sårbar situasjon. Hun tror antagelig fullt og helt på at alle vil være stygg med henne også hennes nærmeste. Derfor må hun har med seg alt hva som blir sagt slik jeg tenker. Å handle slik du mener tror jeg bare vil øke problemene. Langt bedre at hun blir innlagt på psykiatrisk og får de medisnenene og den terapien som er bra for henne. Om hun der får en terapi som føler seg litt nedverdiget på så blir det noe annet. For der vet hun at hun får hjelp. De som jobber der har taushetsplikt. Det er ikke så vondt å "dumme seg ut" der enn å føle at hun gjør det hjemme.

Hvor mener du man skal sette grensen for hvor mye man skal la seg terrorisere av en person som kan være psykisk syk, men som nekter å motta behandling? Trakkasering, psykisk vold, fysisk vold? Hvor mye mener du man skal tåle? Hva mener du barn skal måtte tåle?

Hun har sannsynligvis ikke vært like forvirret hele tiden. Ved å etterkomme hennes fullstendig irasjonelle krav, har vrangforestillingen blitt forverret. Hun får stadige tilbakemeldinger på at hun har rett, og at det er alle andre det er noe galt med.

Hadde en samlet familie bestemt seg for at dette må det bli en slutt på, kunne hun blitt trengt opp i det hjørnet som kanskje er helt nødvendig for at hun skal være villig til å oppsøke hjelp. Om toget nå er gått eller det fortsatt er håp om forandring, vet jeg ikke noe om.

Man hjelper aldri folk med å støtte opp om deres vrangforestillinger og irasjonelle og ofte hensynsløse handlinger.

Er man i en situasjon der noen med en destruktiv adferd ikke vil la seg hjelpe, må det være lov å hjelpe seg selv. Du redder ingen ved å drukne sammen med dem.

mvh

[Gjest vær et medmenneske]

Hvor mener du man skal sette grensen for hvor mye man skal la seg terrorisere av en person som kan være psykisk syk, men som nekter å motta behandling? Trakkasering, psykisk vold, fysisk vold? Hvor mye mener du man skal tåle? Hva mener du barn skal måtte tåle?

Hun har sannsynligvis ikke vært like forvirret hele tiden. Ved å etterkomme hennes fullstendig irasjonelle krav, har vrangforestillingen blitt forverret. Hun får stadige tilbakemeldinger på at hun har rett, og at det er alle andre det er noe galt med.

Hadde en samlet familie bestemt seg for at dette må det bli en slutt på, kunne hun blitt trengt opp i det hjørnet som kanskje er helt nødvendig for at hun skal være villig til å oppsøke hjelp. Om toget nå er gått eller det fortsatt er håp om forandring, vet jeg ikke noe om.

Man hjelper aldri folk med å støtte opp om deres vrangforestillinger og irasjonelle og ofte hensynsløse handlinger.

Er man i en situasjon der noen med en destruktiv adferd ikke vil la seg hjelpe, må det være lov å hjelpe seg selv. Du redder ingen ved å drukne sammen med dem.

mvh

Jeg mener ikke at det ikke skal være lov til å sette grenser. Men da må en også klare å gjøre det uten å påføre den andre en følelse av mindreverd. En kan trekke seg unna, ikke ha så mye kontakt, en kan si i fra hvordan det føles når hun oppfører seg sånn og sånn og at en ikke vil snakke om det negative nå. En kan f.eks si at nå kan hun få lufte problemer i ti minutter for så å snakke om noe hyggelig. Om det ikke nytter har en all rett til å trekke seg unna vedkommende. Det går ann å være ærlig samtidig som en bevarer den andres følelse av selvverd.

Du skriver at de skal si hun er nødt til å gå fra bordet om hun ikke oppfører seg slik de andre ønsker. Jeg mener at dette er å sette grenser på en ganske så krenkende måte.

[PieLill]

Jeg mener ikke at det ikke skal være lov til å sette grenser. Men da må en også klare å gjøre det uten å påføre den andre en følelse av mindreverd. En kan trekke seg unna, ikke ha så mye kontakt, en kan si i fra hvordan det føles når hun oppfører seg sånn og sånn og at en ikke vil snakke om det negative nå. En kan f.eks si at nå kan hun få lufte problemer i ti minutter for så å snakke om noe hyggelig. Om det ikke nytter har en all rett til å trekke seg unna vedkommende. Det går ann å være ærlig samtidig som en bevarer den andres følelse av selvverd.

Du skriver at de skal si hun er nødt til å gå fra bordet om hun ikke oppfører seg slik de andre ønsker. Jeg mener at dette er å sette grenser på en ganske så krenkende måte.

''Men da må en også klare å gjøre det uten å påføre den andre en følelse av mindreverd.''

Trådstarter beskriver en person som tar det ille opp og tror alle er mot henne, selv når det ikke finnes grunnlag for å mene dette. Hvordan i hele vide verden mener du man skal klare å sette grenser uten at hun lager verdens undergang ut av det.

Å be noen å gå fra bordet, er kun et eksempel, om det er en løsning her, vet jeg selvsagt ikke. Jeg har vært i situasjoner der folk har oppført seg slik at det har vært nødvendig å be dem forlate matbordet. Både for at de selv skulle skjønne hvor skrekkelig og barnslig de oppførte seg og av hensyn til de andre. (Det var ikke jeg som stod for den bortvisningen.) Og det hjalp faktisk.

Poenget er at selv om folk er syke og stakkarsliggjør seg selv i femte grad, må det være lov å sette ned foten, selv om det vil føre til akutt ubehag og opplevelse av ydmykelse. Silkehanser, silkeputer, jatting og dill og dull, gjør det som oftes bare verre.

mvh

[PieLill]

Da kan hun vel kanskje tvangsbehandles? Eller snakke først med en person som er "ekspert" på å skape tillit?

Jeg har i såfall ingen tro på at en familie skal greie å endre atferd et voksent menneske med en personlighetsforstyrrelse.

Hun kan ikke tvangsbehandles før hun er en fare for seg selv eller andre.

Jeg tror ikke en familie kan klare å forandre denne personen. Men man kan med en samlet forståelse og respons på negativ adferd, dytte vedkommende i riktig rettning samt gjøre tilværelsen mer levelig for de andre.

Hovedprinsippet er at så lenge negativ adferd belønnes og støttes, vil den ekskalere. Det øyeblikket en gir negative konsekvenser vil den dempes. Hvor mye er selvsagt individuelt.

Man hjelper ingen med å jatte med vrangforestillingene.

mvh

[Gjest vær et medmenneske]

''Men da må en også klare å gjøre det uten å påføre den andre en følelse av mindreverd.''

Trådstarter beskriver en person som tar det ille opp og tror alle er mot henne, selv når det ikke finnes grunnlag for å mene dette. Hvordan i hele vide verden mener du man skal klare å sette grenser uten at hun lager verdens undergang ut av det.

Å be noen å gå fra bordet, er kun et eksempel, om det er en løsning her, vet jeg selvsagt ikke. Jeg har vært i situasjoner der folk har oppført seg slik at det har vært nødvendig å be dem forlate matbordet. Både for at de selv skulle skjønne hvor skrekkelig og barnslig de oppførte seg og av hensyn til de andre. (Det var ikke jeg som stod for den bortvisningen.) Og det hjalp faktisk.

Poenget er at selv om folk er syke og stakkarsliggjør seg selv i femte grad, må det være lov å sette ned foten, selv om det vil føre til akutt ubehag og opplevelse av ydmykelse. Silkehanser, silkeputer, jatting og dill og dull, gjør det som oftes bare verre.

mvh

Nå skal jeg snart på jobb, har derfor ikke tid til å diskutere mer med deg. Tror jeg har fått sagt hva jeg mener.

Takk for praten.

[Gjest rådvill og fortvilet]

Jeg tror du gjør rett i å ikke være så alt for forståelsesfull.

Man har derimot mye å hente på og lære seg å avise diskusjoner. En effektiv framgangsmåte er å konsekvent la være å unnskylde, begrunne, forklare og ikke minst forsvare. Svare minst mulige på spørsmål om hvordan og hvorfor. La samtalen få et mer konstaterende og informativt innhold.

Så lenge man forsvarer seg samtykker man i den andres rett til å kritisere, anklage og korrigere. Klarer man å stille seg likegyldig til den andres innvendinger, så likegyldig at man ikke gidder å gi et svar, har man nøytralisert 'motparten'. På sikt vil det også kunne kvele motivasjonen for å kritisere.

- Vi har bestemt oss for å gjøre slik.

- Det er det jeg har valgt.

- Ja, det er så ille så.

- Ja, det er greit at du mener.

Eller ingen respons. Overhør og snakk om noe annet.

mvh

Prøver dette som regel hver gang, men hun gir seg ikke og kverner om igjen og om igjen. Til slutt er det umulig å ignorere det hun sier og en eller annen sprekker.

Hun er virkelig som et barn og jeg lurer på om det ligger noe der -må ha vært noe i barndommen som gjør at hun henger igjen på det stadiet. Hun tåler heller feks ikke å se at barn gråter hvis grunnen er at barnet må spise opp maten sin eller får beskjed om å gå på rommet pga feil oppførsel. Da begynner hun nesten å gråte selv. På andre felt kan hun være ekstremt streng og si at hun feks gir blaffen i om man blir lei seg.

[Gjest rådløs og fortvilet]

Jeg skulle vært helt enig med deg om denne personen var psykisk frisk eller var psykisk utviklingshemmet.

Denne personen har med stor sannsynlighet en form for sinnslidelse og hun er dermed i en svært sårbar situasjon. Hun tror antagelig fullt og helt på at alle vil være stygg med henne også hennes nærmeste. Derfor må hun har med seg alt hva som blir sagt slik jeg tenker. Å handle slik du mener tror jeg bare vil øke problemene. Langt bedre at hun blir innlagt på psykiatrisk og får de medisnenene og den terapien som er bra for henne. Om hun der får en terapi som føler seg litt nedverdiget på så blir det noe annet. For der vet hun at hun får hjelp. De som jobber der har taushetsplikt. Det er ikke så vondt å "dumme seg ut" der enn å føle at hun gjør det hjemme.

Hun kommer aldri til å innse at hun har et problem..

[Gjest rådløs og fortvilet]

Da kan hun vel kanskje tvangsbehandles? Eller snakke først med en person som er "ekspert" på å skape tillit?

Jeg har i såfall ingen tro på at en familie skal greie å endre atferd et voksent menneske med en personlighetsforstyrrelse.

Jeg tror ikke det å sende henne til tvansbehandling vil være noe bedre. Hun vil selv aldri innrømme at det er noe galt og hun kommer til å være såret resten av livet hvis vi gjør noe sånt mot henne. Det ønsker vi vel heller ikke.

[Gjest rådløs og fortvilet]

Både syke og vanskelige mennesker responderer på godt gjennomført adferdsterapi. Det ville hjulpet utrolig mye om en fikk henne til å ta lave doser antipsykotisk medisin (antiskeptika).

Hvordan kan jeg forhindre at noe liknende skjer med meg selv? jeg ser visse likhetstrekk, men i langt mer beskjeden grad.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hvordan kan jeg forhindre at noe liknende skjer med meg selv? jeg ser visse likhetstrekk, men i langt mer beskjeden grad.

Uten å ha lest hele tråden, antar jeg at du tenker på den eldre damen i det første innlegget.

Om du etterhvert synes at de aller fleste andre er dumme, slemme, ondsinnede og fiendtlige, er antipsykotika riktig tiltak.

[Gjest Kunne vært meg]

Denne personen vil ikke motta hjelp. For henne er det de andre det er noe galt meg.

Ville bare si at jeg kjenner meg litt igjen i beskrivelsen, jeg var nok ganske slik da jeg var i slutten av tenårene/begynnelsen av 20-årene. Jeg ville gjerne ha hjelp og syntes situasjonen var uutholdbar, men noe særlig friskere ble jeg ikke før jeg flyttet langt vekk fra familiemedlemmer som var alt for flinke til å påpeke hvor terroriserende og vanskelig jeg var. Peke på andre gjorde jeg fordi jeg var supersårbar og ikke visste hvordan jeg ellers kunne forsvare meg mot all kritikken. Det var godt å komme inn i et nytt miljø hvor det føltes ok å komme seg ut av et fastlåst mønster jeg ikke følte var "meg" i det hele tatt. Nå lurer jeg nesten på om jeg ikke har blitt mer moden, positiv og fleksibel enn mine største kritikere der hjemme

[Gjest Kunne vært meg]

Hun kan ikke tvangsbehandles før hun er en fare for seg selv eller andre.

Jeg tror ikke en familie kan klare å forandre denne personen. Men man kan med en samlet forståelse og respons på negativ adferd, dytte vedkommende i riktig rettning samt gjøre tilværelsen mer levelig for de andre.

Hovedprinsippet er at så lenge negativ adferd belønnes og støttes, vil den ekskalere. Det øyeblikket en gir negative konsekvenser vil den dempes. Hvor mye er selvsagt individuelt.

Man hjelper ingen med å jatte med vrangforestillingene.

mvh

Jeg er et levende bevis på at slik adferd ikke trenger å komme av at man blir dullet for mye med. Snarere tvert i mot.