Flaut å gå med rar mann...

[rose23]

''Men han hadde en lyseblå dressbukse som var 20 cm. for kort, svarte basketsko og en strikkegenser...''

Hoho, ser ham for meg!

Men synes det er rart du identifiserer deg med ham i slik grad at du er flau over å bli sett med ham. Som Nickløs... nevnte - du kunne jo vært støttekontakten hans for det alle andre vet. Eller en hvilken som helst annen fjern relasjon.

Tror det er mange individualister blant dem som sier jeg er forfengelig. Hørt om andre som har blitt flau på samme måte...

Men jeg skrev det her fordi jeg ikke forstår meg selv. Hvorfor er det jeg som blir flau over å gå sammen med noen som ser veldig merkelig ut...? Første gang jeg så denne karen lurte jeg på om han var der på tiltak... så på meg med en grimasje i ansiktet, veldig brå bevegelser...smilte ikke tilbake, da jeg smilte til han. Men da han begynte å prate forsto jeg at han var "normal" og intelektuell.

Å så dressbukse og basketsko! Han er i 40årene, men kanskje han har problemer med å finne en normal bukse, siden han er så stor...

Han møtte opp med samme antrekket da vi skulle jobbe utendørs i stiv kuling og sludd. Siden jeg bodde nærmest, dro jeg hjem å hentet en termodress, for at han ikke skulle fryse ihjel...

Nei, han er rar..

[Colette]

Det var nok ingen som var i tvil om at mye feiler den dama så jeg var ikke flau på mine vegne. Det er bare grenser for hvor mye vi skal pådytte andre alt av atferdsavvik. Det er f.eks. ikke hyggelig å sitte på restaurant og bli forstyrret av hyl eller høylytt snakk om underlivsplager. Det er ikke dermed sagt at alle funksjonshemmede skal stenges ute fra restauranter.

Sykdomsprat er stort sett ikke spennende, synes jeg. Men du verden som folk prater sykdom...Jeg har observert samtalen mellom 2 mennesker i butikker f.eks, og det går i sykdom, sykdom, sykdom...veldig ofte.

[Gjest segunda]

Sykdomsprat er stort sett ikke spennende, synes jeg. Men du verden som folk prater sykdom...Jeg har observert samtalen mellom 2 mennesker i butikker f.eks, og det går i sykdom, sykdom, sykdom...veldig ofte.

Jeg ville nok ikke lagt merke til på en restaurant om noen på nabobordet snakket om sykdom, hvis de snakket i vanlig stemmeleie.

[Colette]

Jeg ville nok ikke lagt merke til på en restaurant om noen på nabobordet snakket om sykdom, hvis de snakket i vanlig stemmeleie.

Det er som sagt ofte i butikken, når man passerer folk som står og prater sammen. Da er det ikke så vanskelig og høre hva de sier. For de er ofte ikke så lavmælte heller.

[Gjest segunda]

Det er som sagt ofte i butikken, når man passerer folk som står og prater sammen. Da er det ikke så vanskelig og høre hva de sier. For de er ofte ikke så lavmælte heller.

Fordelen er at da kan man fjerne seg. Det er ikke ofte at de som står i kassakøen snakker om slikt.

[Colette]

Fordelen er at da kan man fjerne seg. Det er ikke ofte at de som står i kassakøen snakker om slikt.

Det er ikke så utrolig plagsomt:-) Det er mer det at jeg registrerer hvor ofte det forekommer. Det absoluttt siste jeg prater med folk i butikken om er mine plager og vondter:-)

[rose23]

Det er ikke så utrolig plagsomt:-) Det er mer det at jeg registrerer hvor ofte det forekommer. Det absoluttt siste jeg prater med folk i butikken om er mine plager og vondter:-)

Det er da egentlig ikke så rart at det kan bli en del sykdomsprat på butikken. Det er da der folk ofte møter på hverandre og spør hvordan det går, står til. Skal en da si.... "pssst. Jeg er ikke helt frisk, men om du setter fra deg vogna, blir med ut, så skal jeg fortelle mer". De eneste jeg legger merke til er de som nærmest roper. Eldre som skal svare mobiltelefonen på apoteket feks...

[Gjest Casta]

Du er heldig som kjenner en som han. Tenk om alle var like, da hadde det blitt en kjedelig verden.

[Colette]

Det er da egentlig ikke så rart at det kan bli en del sykdomsprat på butikken. Det er da der folk ofte møter på hverandre og spør hvordan det går, står til. Skal en da si.... "pssst. Jeg er ikke helt frisk, men om du setter fra deg vogna, blir med ut, så skal jeg fortelle mer". De eneste jeg legger merke til er de som nærmest roper. Eldre som skal svare mobiltelefonen på apoteket feks...

Det absolutt siste stedet jeg ønsker og diskutere helsa mi er med folk jeg møter i butikken. Klart at folk spør, som en høflighetsfrase, "hvordan er det med deg?" Men i min verden så tar man ikke det helt bokstavelig. Jeg tar det som en selvfølge at folk verken har tid eller lyst til og høre på mine eventuelle problemer når de er ute på handlerunden sin, og svarer derfor at "alt er bra", selv om det ikke er helt sant bestandig.

Hvor mye skal man anta at man betyr for overfladiske bekjentskaper som man støter på i butikken?