hvilke probl vil private psyker ikke ha?

[Gjest terapeutjakt]

Let's face the reality here.

Jeg har kanskje fått napp hos en psykiater. Hun har utrolig nok avtale og muligens ledig kapasitet. Hun spør om hva jeg sliter med.

jeg sliter med mye, men vet ikke helt hvor mye jeg bør si. Jeg har hørt at mange psykologer og psykiatere ikke vil ha bipolare, kan det stemme? Min onkel forsøkte å finne en psykiater ,men fikk høre at de ikke ville ha bipolare personer.

Jeg er ellers en ressurssterk person og det er vel lurt å skrive det? Jeg har heller ingen utagerende atferd og kommer ikke til å fylleringe henne midt på natta.

Men hva bør jeg skrive og ikke skrive?

[Gjest Nerda]

Du oppnår ikke noe på å feie sannheten under teppet. Skriv gjerne at du er resurssterk og ikke-utagerende. En ting er en pasient som sliter med bipolar lidelse. En annen ting er en årvåken person med bipolar lidelse, en med sykdomsinnsikt eller ønske om å få det uten å være blottet for det på forhånd. Jeg skjønner jo du er nervøs på grunn av andres erfaringer, men gør heller dine egne. Kan tenke meg at noen privatpraktiserende ikke øsnker å ha noe "tungpsykiatri," fordi de vil vekk fra det. Litt som en del plastiske kirurger nok vil vekk fra kreftpasienter og folk som er blitt kvestet i ulykker - det føles kanskje lettere å drive privat med kosmetisk kirurgi - komme bort fra en masse lidelse de er lei av å se . Kanskje noen psykiatere tenker at bipolar er for mye ansvar. Fortell sannheten, få sannheten til svar. Det er bedre det enn å komme til timer og få høre at "sorry vi kan ikke fortsette terapien blabla."

[Gjest Liza i London]

Men hvorfor skrive direkte at du er bipolar?

Selvsagt avhenger det litt av hva du ønsker fra psykiateren - er det primært for medisinering så skriver du selvsagt både diagnose og ditt ønske.

Er det derimot mer snakk om samtaleterapi ( samt medisiner) ville jeg lagt vekt på å beskrive deg selv og dine subjektive plager. Diagnosen vil jo da gjerne være åpenbar, men du nærmer deg henne likevel på en annen og mye mer åpen måte.

Psykiatere flest ( og psykologer) vil gjerne møte mennesket og ikke diagnosen.

[Gjest terapeutjakt]

Men hvorfor skrive direkte at du er bipolar?

Selvsagt avhenger det litt av hva du ønsker fra psykiateren - er det primært for medisinering så skriver du selvsagt både diagnose og ditt ønske.

Er det derimot mer snakk om samtaleterapi ( samt medisiner) ville jeg lagt vekt på å beskrive deg selv og dine subjektive plager. Diagnosen vil jo da gjerne være åpenbar, men du nærmer deg henne likevel på en annen og mye mer åpen måte.

Psykiatere flest ( og psykologer) vil gjerne møte mennesket og ikke diagnosen.

Jeg skriver at jeg er bipolar fordi jeg også ønsker hjelp i forhold til medisinering. Det er vel også en vesentlig bit i forhold til min psykiske historie med depresjoner, manier osv. Hvis terapeuten føler at h*n ikke er så veldig kompetent eller oppdatert på dette så er det jo greit å bli informert om det.

Desverre vet jeg om mange terapeuter som er ganske så selektive med hensyn til hvilke pasienter de tar inn. De får mange henvendelser og må gjøre noen valg i løpet av kort tid. De har jo mange valgmuligheter. Da kan jeg vel egentlig forstå at de ikke ønsker pasienter som de tenker det er mye " arbeid" med.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Min psykoterapiveileder sa: "Du kan ikke hjelpe en pasient som lyver". Som alt annet han sa, har det vist seg å være sant.

Du er nødt til å fortelle de faktiske problemer som du har, og hva du ønsker hjelp med.

Psykiatere er som andre mennesker forskjellige. Det gjelder også privatpraktiserende. Blant de private er det nok en klar overvekt av "psykolgwannabee". Det kan være forklaringen på av en del av dem ikke ønsker bipolare.

Uansett kommer du ikke unna at du må fortelle om de faktiske forhold.

[Gjest terapeutjakt]

Min psykoterapiveileder sa: "Du kan ikke hjelpe en pasient som lyver". Som alt annet han sa, har det vist seg å være sant.

Du er nødt til å fortelle de faktiske problemer som du har, og hva du ønsker hjelp med.

Psykiatere er som andre mennesker forskjellige. Det gjelder også privatpraktiserende. Blant de private er det nok en klar overvekt av "psykolgwannabee". Det kan være forklaringen på av en del av dem ikke ønsker bipolare.

Uansett kommer du ikke unna at du må fortelle om de faktiske forhold.

I mitt tilfelle er det ikke snakk om å lyve, men heller et spm om hvor mye jeg skal gå i dybden på ting når jeg først skriver en søknad. Jeg har slitt med mye i mitt liv, men nå ønsker jeg å jobbe med noe konkret og ikke snakke om alt mulig som dukker opp.

[Madelenemie]

Hei!

Jeg har en følelse av at mange med personlighetsforstyrrelser lyver eller de som er bipolare, men det er en følelse og ikke noe jeg vet. Jeg har kun erfaring med noen i egen familie og en venninne som er bipolar som løy for meg flere ganger. Hun er likevel min venn igjen fordi hun har sagt unnskyld på en ytterst ydmyk måte, men før det avskrev jeg henne fullstendig.

Jeg orker ikke med mennesker som lyver og hvis jeg var psykiater ville jeg kastet dem ut hvis jeg oppdaget løgn. Jeg har en ekstrem oppfatning om løgn, men den trenger da visse justeringer. Slik at jeg sier ikke det er riktig. Feks er det forskjell på overdrivelser og løgn, men hvis ikke en pasient innrømmer sine overdrivelser ville jeg også gått lei av personen og kastet den ut.

Jeg blir svært sint hvis jeg oppdager at mennesker har løyet for meg, men sier de unnskyld, er det greit, da glemmer jeg det.

Kanskje mange med personlighetsforstyrrelser lyver, ikke alle, og at dette er grunnen til at man før sa det ikke fantes gode behandlingsmetoder for dem. Nå har vist dette endret seg fordi jeg ser de har en egen klinikk for personlighets psykiatri på Ullevål og det hadde de vel neppe hatt hvis det ikke fantes håp for slike mennesker.

[Gjest terapeutjakt]

Hei!

Jeg har en følelse av at mange med personlighetsforstyrrelser lyver eller de som er bipolare, men det er en følelse og ikke noe jeg vet. Jeg har kun erfaring med noen i egen familie og en venninne som er bipolar som løy for meg flere ganger. Hun er likevel min venn igjen fordi hun har sagt unnskyld på en ytterst ydmyk måte, men før det avskrev jeg henne fullstendig.

Jeg orker ikke med mennesker som lyver og hvis jeg var psykiater ville jeg kastet dem ut hvis jeg oppdaget løgn. Jeg har en ekstrem oppfatning om løgn, men den trenger da visse justeringer. Slik at jeg sier ikke det er riktig. Feks er det forskjell på overdrivelser og løgn, men hvis ikke en pasient innrømmer sine overdrivelser ville jeg også gått lei av personen og kastet den ut.

Jeg blir svært sint hvis jeg oppdager at mennesker har løyet for meg, men sier de unnskyld, er det greit, da glemmer jeg det.

Kanskje mange med personlighetsforstyrrelser lyver, ikke alle, og at dette er grunnen til at man før sa det ikke fantes gode behandlingsmetoder for dem. Nå har vist dette endret seg fordi jeg ser de har en egen klinikk for personlighets psykiatri på Ullevål og det hadde de vel neppe hatt hvis det ikke fantes håp for slike mennesker.

Hva mener du med å lyve? Å lyve generelt, eller lyve om at en ikke har en slik diagnose?

[Gjest AnnaSusanna]

Hei!

Jeg har en følelse av at mange med personlighetsforstyrrelser lyver eller de som er bipolare, men det er en følelse og ikke noe jeg vet. Jeg har kun erfaring med noen i egen familie og en venninne som er bipolar som løy for meg flere ganger. Hun er likevel min venn igjen fordi hun har sagt unnskyld på en ytterst ydmyk måte, men før det avskrev jeg henne fullstendig.

Jeg orker ikke med mennesker som lyver og hvis jeg var psykiater ville jeg kastet dem ut hvis jeg oppdaget løgn. Jeg har en ekstrem oppfatning om løgn, men den trenger da visse justeringer. Slik at jeg sier ikke det er riktig. Feks er det forskjell på overdrivelser og løgn, men hvis ikke en pasient innrømmer sine overdrivelser ville jeg også gått lei av personen og kastet den ut.

Jeg blir svært sint hvis jeg oppdager at mennesker har løyet for meg, men sier de unnskyld, er det greit, da glemmer jeg det.

Kanskje mange med personlighetsforstyrrelser lyver, ikke alle, og at dette er grunnen til at man før sa det ikke fantes gode behandlingsmetoder for dem. Nå har vist dette endret seg fordi jeg ser de har en egen klinikk for personlighets psykiatri på Ullevål og det hadde de vel neppe hatt hvis det ikke fantes håp for slike mennesker.

"Jeg har en følelse av at mange med personlighetsforstyrrelser lyver eller de som er bipolare, men det er en følelse og ikke noe jeg vet"

Nå generaliserer du. Du har en følelse skriver du, da er det sjeldent lurt å generalisere ut i fra følelser. Selv har jeg en PF, men har aldri løyet i terapi. Hvorfor skulle jeg gjøre det? Da hadde jeg jo aldri blitt frisk.

[Gjest AnnaSusanna]

Hva mener du med å lyve? Å lyve generelt, eller lyve om at en ikke har en slik diagnose?

Hvorfor vil du lyve? Blir du noe friskere av det da? Slik jeg ser det er det å lyve den sikreste måten å kvitte seg både med terapeuten og muligheten til å bli frisk.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

I mitt tilfelle er det ikke snakk om å lyve, men heller et spm om hvor mye jeg skal gå i dybden på ting når jeg først skriver en søknad. Jeg har slitt med mye i mitt liv, men nå ønsker jeg å jobbe med noe konkret og ikke snakke om alt mulig som dukker opp.

Da skriver du nettopp det du ønsker. Du må likevel ikke holde skjult at du har en bipolar lidelse.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hva mener du med å lyve? Å lyve generelt, eller lyve om at en ikke har en slik diagnose?

Å ikke lyve er å fortelle sannheten, hele sannheten og intet annet enn sannheten. Å holde skjult noen en burde forstått er av betydning, er å lyve.

Om en henvises for angst og depresjon og blir banket av partneren, bør en forstå at volden er av betydning for plagene.

[Madelenemie]

"Jeg har en følelse av at mange med personlighetsforstyrrelser lyver eller de som er bipolare, men det er en følelse og ikke noe jeg vet"

Nå generaliserer du. Du har en følelse skriver du, da er det sjeldent lurt å generalisere ut i fra følelser. Selv har jeg en PF, men har aldri løyet i terapi. Hvorfor skulle jeg gjøre det? Da hadde jeg jo aldri blitt frisk.

Hei!

Ja da viser det at jeg ikke har kompetansen til å uttale meg fordi grunnlaget jeg uttalte meg på er syltynt, som man sier.

Unnskyld. Så lar jeg være.

[Gjest AnnaSusanna]

Hei!

Ja da viser det at jeg ikke har kompetansen til å uttale meg fordi grunnlaget jeg uttalte meg på er syltynt, som man sier.

Unnskyld. Så lar jeg være.

Det går greit, men jeg blir litt lei av denne stigmatiseringen av de som sliter med PF,

[Madelenemie]

"Jeg har en følelse av at mange med personlighetsforstyrrelser lyver eller de som er bipolare, men det er en følelse og ikke noe jeg vet"

Nå generaliserer du. Du har en følelse skriver du, da er det sjeldent lurt å generalisere ut i fra følelser. Selv har jeg en PF, men har aldri løyet i terapi. Hvorfor skulle jeg gjøre det? Da hadde jeg jo aldri blitt frisk.

Hei!

ja og der tenker vi helt likt, det er nettopp det at man ikke får hjelp hvis man skulle lyve i en terapisituasjon. Min mann sier nemmelig ofte til meg at jeg er "for ærlig" og at min psykiater dermed får feil inntrykk av meg, han skal derfor ringe min psykiater og snakke med henne sa han. Min psykiater sa hun ikke har noe feil inntrykk av meg selv om jeg kun forteller det jeg strever med, hun forstår nemmelig det jeg ikke sier også. Merkelig, men sant.

Jeg tenkte faktisk litt mer på det nå, det var ganske dårlig gjort å ramme så mange mennesker med den generaliseringen min, jeg har gjort det en gang før, for en tid tilbake her inne, jeg angrer på det.

Jeg tror personlighetsforstyrrelser får meg til å se litt svart fordi en del i min familie har dette og deres forstyrrelser er så ekstreme og de er sånne løgnere, det finnes jo grader og ulike forstyrrelser, jeg vet jo det.

Takk for at du sa i fra på en pen måte til meg.

[Gjest terapeutjakt]

Å ikke lyve er å fortelle sannheten, hele sannheten og intet annet enn sannheten. Å holde skjult noen en burde forstått er av betydning, er å lyve.

Om en henvises for angst og depresjon og blir banket av partneren, bør en forstå at volden er av betydning for plagene.

Men bare for å oppklare noe her, mulig jeg er uklar.

Jeg snakker om hva jeg bør skrive i det første brevet. Om hva jeg bør utdype der. Jeg sliter med mye, men det blir voldsomt å skrive ned alt, da tror jeg det blir mange sider. Jeg tenker da å skrive ned litt kortfattet. Hvis jeg kommer med i første runde skal jeg selvfølgelig utdype tingene.

Jeg sliter med så mange ting og det er vanskelig å vite hva som er hva. Om terapeuten er negativ til ulike diagnoser etc i utgangspunktet så kanskje h*n blir mere positiv når hun møter meg fysisk?

Jeg har også fått råd ang slike søknader å ikke skrive alt for mye, og heller konsentrere meg om hva jeg ønsker å bruke terapitimene mine til. Annen info kan hun jo få når j kommer dit?

Eller?

[frosken]

Men bare for å oppklare noe her, mulig jeg er uklar.

Jeg snakker om hva jeg bør skrive i det første brevet. Om hva jeg bør utdype der. Jeg sliter med mye, men det blir voldsomt å skrive ned alt, da tror jeg det blir mange sider. Jeg tenker da å skrive ned litt kortfattet. Hvis jeg kommer med i første runde skal jeg selvfølgelig utdype tingene.

Jeg sliter med så mange ting og det er vanskelig å vite hva som er hva. Om terapeuten er negativ til ulike diagnoser etc i utgangspunktet så kanskje h*n blir mere positiv når hun møter meg fysisk?

Jeg har også fått råd ang slike søknader å ikke skrive alt for mye, og heller konsentrere meg om hva jeg ønsker å bruke terapitimene mine til. Annen info kan hun jo få når j kommer dit?

Eller?

Hvis du ønsker å bli fulgt opp i forhold til medisinering, bør du være svært tydelig på det. Jeg har sett på nært hold en psykiater med stor praksis i Oslo Vest som ikke hadde peiling på medisinering i forhold til bipolar lidelse. Hun foreslo blant annet for sin pasient at hun kunne ta lamictal ved behov.

[Gjest AnnaSusanna]

Så lenge det gjelder privatpraktiserende psykiatere, så kan det være så ymse. Men jeg tror det er viktig at du i allefall skriver at du er bipolar. Du kan også legge til det andre du skrev. Tror det er få psykiatere med vettet i behold som stigmatiserer bipolare personer. Så hvis ikke denne psykiateren vil "ha deg" fordi du er bipolar, så er det kanskje best å avstå fra å gå til denne psykiateren da?

[Gjest AnnaSusanna]

Hei!

ja og der tenker vi helt likt, det er nettopp det at man ikke får hjelp hvis man skulle lyve i en terapisituasjon. Min mann sier nemmelig ofte til meg at jeg er "for ærlig" og at min psykiater dermed får feil inntrykk av meg, han skal derfor ringe min psykiater og snakke med henne sa han. Min psykiater sa hun ikke har noe feil inntrykk av meg selv om jeg kun forteller det jeg strever med, hun forstår nemmelig det jeg ikke sier også. Merkelig, men sant.

Jeg tenkte faktisk litt mer på det nå, det var ganske dårlig gjort å ramme så mange mennesker med den generaliseringen min, jeg har gjort det en gang før, for en tid tilbake her inne, jeg angrer på det.

Jeg tror personlighetsforstyrrelser får meg til å se litt svart fordi en del i min familie har dette og deres forstyrrelser er så ekstreme og de er sånne løgnere, det finnes jo grader og ulike forstyrrelser, jeg vet jo det.

Takk for at du sa i fra på en pen måte til meg.

Jeg er enig med deg i at man bør være så ærlig som mulig i terapien. Jeg bestreber meg på å være det, selv om det til tider kan være vanskelig. Det er ikke alltid jeg sier alt, men alt kommer frem etterhvert likevel. Jeg ser ingen vits i å lyve, da man bare lurer seg selv.

Ikke meningen at du skulle bli lei deg, jeg forstår at du er farget av dine erfaringer. Det er altså forståelig.

[Madelenemie]

Jeg er enig med deg i at man bør være så ærlig som mulig i terapien. Jeg bestreber meg på å være det, selv om det til tider kan være vanskelig. Det er ikke alltid jeg sier alt, men alt kommer frem etterhvert likevel. Jeg ser ingen vits i å lyve, da man bare lurer seg selv.

Ikke meningen at du skulle bli lei deg, jeg forstår at du er farget av dine erfaringer. Det er altså forståelig.

Hei!

jeg er ikke så veldig lei meg.

Men jeg liker ikke å såre andre,

Og jeg er ofte for brutalt ærlig, direkte osv... uten å vite at jeg er det. Derfor må jeg lære meg andres måte å tenke på for å forstå hvordan ting fungerer for andre. Noen mester vil jeg neppe bli, men jeg kan i det minste gå tilbake og rette opp der jeg sårer eller sier feil og utenksomme ting.

Jeg lærer mye av min mann, men jeg har ingen ambisjoner om å bli diplomat, selv om jeg trodde at jeg var nettopp det før.

Jeg liker ikke diplomati, men jeg må samtidig lære meg å justere det jeg sier.

Internet er en fin arena å lære dette på.

Jeg har en venninne som har asperger syndrom og da min mann så hennes liste til meg om hvorfor jeg ikke bør glemme at jeg har asperger syndrom ble han sjokkert.

Jeg skjønte ikke hvorfor, men min mann oppfattet det hun sa som brutalt, for meg var det kun ærlig og oppriktig og jeg setter pris på det enten jeg liker det som blir sagt eller ikke.

Viktigst er ærlighet.