hvilke probl vil private psyker ikke ha?

[Gjest terapeutjakt]

Så lenge det gjelder privatpraktiserende psykiatere, så kan det være så ymse. Men jeg tror det er viktig at du i allefall skriver at du er bipolar. Du kan også legge til det andre du skrev. Tror det er få psykiatere med vettet i behold som stigmatiserer bipolare personer. Så hvis ikke denne psykiateren vil "ha deg" fordi du er bipolar, så er det kanskje best å avstå fra å gå til denne psykiateren da?

Det har du helt rett i:)) Jeg har allerede fått avslag fra tredve personer så jeg føler at jeg blir litt desperat nå.

Men nå har jeg skrevet et skriv med det jeg sliter med, litt kortfattet og heller lagt vekt på det jeg ønsker å bruke terapien til. Jeg har også skrevet at jeg er bipolar og også kunne trenge hjelp med medisineringen.

Hvis hun ikke vil ta meg inn pga det, så får det heller være...

[Gjest terapeutjakt]

Hvis du ønsker å bli fulgt opp i forhold til medisinering, bør du være svært tydelig på det. Jeg har sett på nært hold en psykiater med stor praksis i Oslo Vest som ikke hadde peiling på medisinering i forhold til bipolar lidelse. Hun foreslo blant annet for sin pasient at hun kunne ta lamictal ved behov.

Hvor får psykiaterene sin informasjon om ulike psykiske lidelser og medisinering? Er de forpliktet til å følge noen kurser, eller leser de bare i felleskatalogen?

Har fått veldig mange forskjellige råd ang med fra ulike leger. De er ikke så veldig samstemte.

Har en fastlege som ikke ante at p-piller kunne redusere effekten av Lamictal. Heldigvis er jeg oppdatert på DOL, og måtte informere min fastlegen om dette. Ikke så morsomt å selv være den som skal rettlede fastlegen.

Jeg ville heller satt pris på om terapeuten var ærlig pg sa at h*n ikke var helt oppdatert på dette feltet. Hvis denne medisineringen ikke var det eneste jeg ville ha hjelp til så hadde jeg heller latt fastlegen styre med det.

[frosken]

Hvor får psykiaterene sin informasjon om ulike psykiske lidelser og medisinering? Er de forpliktet til å følge noen kurser, eller leser de bare i felleskatalogen?

Har fått veldig mange forskjellige råd ang med fra ulike leger. De er ikke så veldig samstemte.

Har en fastlege som ikke ante at p-piller kunne redusere effekten av Lamictal. Heldigvis er jeg oppdatert på DOL, og måtte informere min fastlegen om dette. Ikke så morsomt å selv være den som skal rettlede fastlegen.

Jeg ville heller satt pris på om terapeuten var ærlig pg sa at h*n ikke var helt oppdatert på dette feltet. Hvis denne medisineringen ikke var det eneste jeg ville ha hjelp til så hadde jeg heller latt fastlegen styre med det.

Det jeg har "hørt" (og det trenger da ikke nødvendigvis å stemme), er at mange privatpraktiserende psykiatere velger nettopp privat praksis, fordi de er mer opptatt av psykoterapi enn medikamentell behandling samt at de misliker det store innslaget av møtevirksomhet og administrative rutiner som en stilling i det offentlige innebærer.

Når man kombinerer dette med tendensen i Oslo-området til at man deler mellom "tyngre" og "lettere psykiatri", og at det offentlige tar seg av det "tyngre segmentet", mens alt annet viderehenvises etter kort tid til privatpraktiserende eller kommunehelsetjenesten, så sier det seg nesten selv at de privatpraktiserende kan bli utdaterte på medikamentell behandling av mer kompleks karakter.

I forhold til ditt opprinnelige spørsmål, så tror jeg at det de fleste privatpraktiserende kvier seg for å behandle, er tilstander som er såpass ustabile eller dramatiske at det vil innebære store innslag av akutte tiltak eller omfattende samarbeid med andre instanser.

Tror ikke du trenger å være redd for å bli avvist med en rimelig stabilisert bipolar lidelse, selv om du skulle ha mye tilleggsproblematikk.

Du kan ha mye å vinne på stor grad av åpenhet i din henvendelse da dette i seg selv kan være en indikasjon på at du er motivert og reflektert nok til at psykoterapi kan bli fruktbart.

[Gjest terapeutjakt]

Det jeg har "hørt" (og det trenger da ikke nødvendigvis å stemme), er at mange privatpraktiserende psykiatere velger nettopp privat praksis, fordi de er mer opptatt av psykoterapi enn medikamentell behandling samt at de misliker det store innslaget av møtevirksomhet og administrative rutiner som en stilling i det offentlige innebærer.

Når man kombinerer dette med tendensen i Oslo-området til at man deler mellom "tyngre" og "lettere psykiatri", og at det offentlige tar seg av det "tyngre segmentet", mens alt annet viderehenvises etter kort tid til privatpraktiserende eller kommunehelsetjenesten, så sier det seg nesten selv at de privatpraktiserende kan bli utdaterte på medikamentell behandling av mer kompleks karakter.

I forhold til ditt opprinnelige spørsmål, så tror jeg at det de fleste privatpraktiserende kvier seg for å behandle, er tilstander som er såpass ustabile eller dramatiske at det vil innebære store innslag av akutte tiltak eller omfattende samarbeid med andre instanser.

Tror ikke du trenger å være redd for å bli avvist med en rimelig stabilisert bipolar lidelse, selv om du skulle ha mye tilleggsproblematikk.

Du kan ha mye å vinne på stor grad av åpenhet i din henvendelse da dette i seg selv kan være en indikasjon på at du er motivert og reflektert nok til at psykoterapi kan bli fruktbart.

ok:))

Men hvor går grensen mellom tungpsykiatri og mere lette tilfeller? Med tungpsykiatri tenker man da på psykoser, rusmisbruk, hyppige innleggelser, suicidiale?

Et lett tilfelle kan også forverre seg og omvendt.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

ok:))

Men hvor går grensen mellom tungpsykiatri og mere lette tilfeller? Med tungpsykiatri tenker man da på psykoser, rusmisbruk, hyppige innleggelser, suicidiale?

Et lett tilfelle kan også forverre seg og omvendt.

Slike skiller er selvsagt ikke klare. Det er glidende overganger på et kontinuum.

[Gjest terapeutjakt]

Slike skiller er selvsagt ikke klare. Det er glidende overganger på et kontinuum.

Det forstår jeg, men det er jo greit å vite sånn ca hvor jeg står hen.

er en person som er i jobb en tungpsykiatrisk pasient?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det forstår jeg, men det er jo greit å vite sånn ca hvor jeg står hen.

er en person som er i jobb en tungpsykiatrisk pasient?

Jeg forslår at en kutter ut hele begrepet. Det gir svært lite og er ofte mer forvirrende enn oppklarende.

[frosken]

ok:))

Men hvor går grensen mellom tungpsykiatri og mere lette tilfeller? Med tungpsykiatri tenker man da på psykoser, rusmisbruk, hyppige innleggelser, suicidiale?

Et lett tilfelle kan også forverre seg og omvendt.

Dårlig regulert bipolar 1, tilhører nok også den kategorien.

[Gjest motivasjon hjelper]

Det forstår jeg, men det er jo greit å vite sånn ca hvor jeg står hen.

er en person som er i jobb en tungpsykiatrisk pasient?

Har hatt krevende jobber i 30 år jeg, og jeg er diagnostisert med en alvorlig sinnslidelse.

[Gjest AnnaSusanna]

Det har du helt rett i:)) Jeg har allerede fått avslag fra tredve personer så jeg føler at jeg blir litt desperat nå.

Men nå har jeg skrevet et skriv med det jeg sliter med, litt kortfattet og heller lagt vekt på det jeg ønsker å bruke terapien til. Jeg har også skrevet at jeg er bipolar og også kunne trenge hjelp med medisineringen.

Hvis hun ikke vil ta meg inn pga det, så får det heller være...

Ja, da får det heller være..det er viktig at du møter en person som "ser deg" og ikke bare diagnosen, for at du skal få bra behandling. Synes det virker som du har fått med det vesentligste i skrivet ditt, og jeg er enig i at det er lurt å ta det litt kortfattet. Ønsker deg lykke til - håper du får napp denne gangen!