Mulig psykisk lidelse...?

[Gjest Heggerud]

Jeg bor sammen med en mann som jeg har vært sammen med i noen år nå, og han har til tider vist noen sider av seg selv som jeg har stilt meg veldig undrende til. Men jeg har bare avfeid det med at alle må få lov til å ha reaksjoner på ting og folk reagerer forskjellig, eller at det kan ha vært min egen feil som har framprovosert det. Men jeg har fått mange kommentarer fra både (mine) venner og familie på at han til tider virker veldig sur/furtete og kontrollerende, mens foran sine egne venner og bekjente så viser han seg aldri fra den siden. Noen ganger kan vi ha kranglet ordentlig men hvis vi da skulle møte på noen av hans bekjente er han plutselig kjempeglad og fornøyd og kan holde meg rundt skulderen og le og spøke. Vi har to barn sammen og han har hele tiden et behov for å vite hva barna gjør og hvor de er (så han ringer dem på mobiltelefonen sikkert 10-15 ganger daglig). Det samme gjelder i stor grad meg. Hver gang jeg skal gjøre noe uten han (som er sjelden) så blir han sur for et eller annet og "ødelegger" dagen/kvelden for meg. Vi krangler ofte og han beskylder meg stadig vekk for ting som best beskriver hans egen oppførsel! Veldig mye blir bare sånn helt vanvittige beskyldninger uten noe grobunn i det som faktisk har skjedd (mange ulogiske beskyldninger), . Han er veldig rastløs, har stadig vekk ting han må gjøre, og "lager" prosjekter til seg selv som han "er nødt" til å få gjort. Han lover barna ting som han plutselig sier at han ikke har tid til allikevel, eller at han aldri har lovet dem det (barna sier "du bare lyver, pappa....du holder aldri noe du lover), han er veldig overfladisk sosial med omtrent alle han møter og bekjente/venner av seg selv men det er få som kjenner han ordentlig (men han er godt likt av folk), han kommer stadig vekk (hver dag) med små løgner hvis folk ringer han eller spør om han vil eller har tid til å være med på noe som ikke passer han akkurat da (foreks. at han er syk, at barna er syke, at jeg skal noe og han må ta seg av barna, at han ikke har hørt tlf mens han i virkeligheten bare lar tlf ligge etter at han har sett hvem som ringer og sagt at han ikke orker å prate med den personen), han har null repsekt for autoriteter og vanlige normer og regler ( han har mistet lappen tidligere men fortsatte å kjøre bil uten lappen, har har fått utallige fartsbøter, han viser finger og forsøker å bremse fort eller "jeine" folk i bilen hvis de gjør noe i trafikken som irriterer han, han hiver alt av søppel rett ut vinduet på bilen i fart, han kan finne på å stjele ting fra et sted han kjører forbi dersom det er noe han trenger som han ikke har lyst til å betale for, det virker på meg som om han er fullstendig uinteressert i hva som skjer i min hverdag (hvis jeg prøver å fortelle om noe som engasjerer meg så må jeg snakke fort hvis jeg skal rekke å holde oppmerksomheten hans til jeg er ferdig for å si det sånn. Han virker fullstendig blottet for empati og forståelse for andres situasjoner/sorg med mindre det er noen som er direkte knyttet til han eller det gjelder et barn. Han har sagt at han syntes det er ekkelt at jeg har så god selvtillit og at det finnes mange flottere damer enn meg der ute og lignende, noe jeg syntes er en helt vanvittig ting å si til en man liksom skal være glad i. Hvis jeg prøver å fotelle om ting som jeg er fornøyd med i hverdagen foreks. lønnsforhøyelse e.l. så kan han si "er det liksom så bra"(dette blir sagt i en spøkefull tone)...osv., han virker veldig opptatt av hva andre tenker og syntes, han er veldig opptatt av status og materielle ting, det virker som om han tror at det er HAN som har fasiten på hva som er bra og ikke bra. Men de fleste av disse trekkene viser han aldri for andre enn meg, barna og sin egen nærmeste familie, ellers ville han vel framstå som meget spesiell for omverdenen tror jeg. Det kan også virke som om han enten ikke har muligheten til å ta til seg lærdom, eller at han driter i hva andre sier til han eller prøver å lære han eller at han bare har null impulskontroll. Noen av disse "sidene hans" er sikkert vanlige samlivs problemer, men mange av trekkene hans syntes jeg beveger seg over i en eller annen personlighetsforstyrrelse. Jeg har kikket på nettet og han har symptomer fra flere forskjellige slike. Men den han har flest felles trekk med er det som jeg har forstått heter Dyssosial personlighetsforstyrrelse. Nå skal det sies at jeg har tatt alt det dårlige først i e-posten. Han har jo gode sider også. Han er veldig flink på å få gjort praktiske ting, han er veldig glad i barn, han er veldig morsom og kan være en god kjæreste mange ganger også, men jeg begynner å få følelsen av at de negative sidene utveier de positive. Dette ble en veldig lang mail, beklager det, men det er så mange små-ting som er med på å utgjøre bildet som er hans personlighet så det er vanskelig for meg å beskrive han med bare få ord. Er det noen i det jeg tenker eller er det bare jeg som har levd for lenge i denne negative atmosfæren?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er korrekt som du skriver at han har flere dyssosiale trekk. Hvorvidt han oppfyller kriteriene for dyssosial pf, det kan jeg ikke svare på.

Det jeg imidlertid kan si, er at det må være en utfordring å være partneren hans, og han er ingen god rolemodell for sine barn.