Narsissisk personlighetsforstyrrelse NHD

[Gjest Bare surr]

http://no.wikipedia.org/wiki/Narsissistisk_personlighetsforstyrrelse

''Narsissistisk personlighetsforstyrrelse regnes som vanskelig å kurere fordi den er så kronisk i sitt fundament.''

Er det absolutt ingen ting å gjøre med denne lidelsen?

Kjenner meg mye igjen i beskrivelsen over narsissme =(

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Personligheten er det særdeles vanskelig å endre. Det er derimot fullt mulig å endre adferd.

[Gjest Bare surr]

Personligheten er det særdeles vanskelig å endre. Det er derimot fullt mulig å endre adferd.

''Personligheten er det særdeles vanskelig å endre. Det er derimot fullt mulig å endre adferd.''

På hvordan måte kan en endre adferd?

[Madelenemie]

Hei!

Hvis du kjenner deg igjen i narsissistisk personlighetsforstyrrelse skjønner jeg at du er fortvilt.

Min mor har denne lidelsen og hun er et monster. (Hvis du skjønner hva jeg mener med det?)

Det er utfra denne erfaring jeg alt for lett vil generalisere og si, utenksomme ting som at, "Ta barna fra de med personlighetsforstyrrelser", det er selvfølgelig grader og ulike forstyrrelser og feil av meg å si sånne ting.

Har du barn?

Jeg overlevde barndommen :

1) Fordi jeg hadde omsorgsfulle bestemødre.

2) Fordi jeg hadde barne-autisme og ikke forstod min mors hat.

(det var mye jeg ikke oppfattet som barn)

I dag har vi lite kontakt, hun gjør meg syk og kvalm, men oftere og oftere tar jeg meg i å synes synd på henne.

Jeg har forsøkt å ta dette opp med min psykiater men hun er av oppfatningen, "Din mor hadde et valg som alle andre".

Det er det som er spørsmålet: "Hadde hun det?".

Kanskje får jeg aldri svar på det.

Men jeg skjønner ikke at noe friskt menneske med fornuft og evne til å tenke kan påføre sine barn så mye hat, skade, utenksomhet, svik, omsorgsvikt, likegyldighet osv... alt fordi man er sykelig opptatt av seg selv, sitt utseende, andre menn osv... Noe inni meg sier at dette skyldes noe mer enn bare at man velger feil, derfor unnskylder jeg min mor litt fordi hun er et menneske uten evne til å føle med andre enn seg selv.

Jeg syns så ufattelig synd i henne, men hun er på en måte barnet og jeg står helt maktesløst igjen, overlatt alene igjen, til å se min mor gå under i sin egen beundring av seg selv, som kanskje egentlig kun er et uttrykk for dårlig selvtillit, jeg aner ikke.

Om jeg bare kunne forstå hva galt det er med henne:

Er hennes likegyldighet et resultat av en hjerneorganisk skade igjen som resultat av omsorgsvikt osv... eller er det så enkelt,

hennes valg....

Jeg tror litt det er det første, uansett hva min psykiater måtte mene om det.

Men hvis du kjenner deg igjen i denne lidelsen, hva får deg til å oppsøke hjelp? Egentlig hvis du kjenner deg igjen, noe min mor aldri ville gjort ikke om man forklarte det meget omhyggelig heller til henne, da er det vel nettopp kanskje mulig å gjøre noe med problemene.

Jeg kan ikke skjønne noe annet?

Da med en gang man ser sine begrensinger kan jo mye endres?

Også innstilling, holdning, eller kanskje ikke, nei jeg vet ikke, jeg er glad jeg ikke er psykiater.

Jeg håper for din del du kan få hjelp, det høres jo sånn ut.

[Madelenemie]

''Personligheten er det særdeles vanskelig å endre. Det er derimot fullt mulig å endre adferd.''

På hvordan måte kan en endre adferd?

Hei!

Jeg har selv endret adferd ved å høre på det andre mennesker sier til meg.

Når min mann irettesetter meg, hører jeg på det han har å si fordi dette sier han til meg for å hjelpe meg. (dette har jeg fått forklart og det er lett å skjønne og dermed akseptere)

Når min psykiater sier ting til meg hører jeg også på henne, fordi hun veileder meg i mange praktiske forhold.

Jeg spør om mange ting og de svarene jeg får, tenker jeg over, for så å selv forstå og da ser jeg at ofte har mennesker rundt meg rett. Det er jeg som har vansker sosialt, ikke dem, da har de noe å lære meg. (Nå snakker jeg ikke om fag og interesser)

Det er ikke alltid det er like lett å høre på noe man ikke vil forholde seg til, det hender jeg spør min psykiater rett ut om hun ikke nå kan være enig med meg, men da sier hun feks, nei, selv om jeg helst vil at hun sier noe annet.

Jeg har noen ganger blitt såret, jeg har skrevet det, men det er bedre å bli såret av et ærlig menneske, enn å føle på usikkerheten av et menneske som ikke sier sannheten.

Jeg tror det begynner ved at man må høre etter.

Jeg hørte litt dårlig etter før, fordi jeg var så uvant med å høre på andre enn meg selv.

[Gjest Bare surr]

Hvilke grader finnes det av denne type forstyrrelse?

Hvor store skader kan mine barn fått av meg?

[Gjest Bare surr]

Hei!

Jeg har selv endret adferd ved å høre på det andre mennesker sier til meg.

Når min mann irettesetter meg, hører jeg på det han har å si fordi dette sier han til meg for å hjelpe meg. (dette har jeg fått forklart og det er lett å skjønne og dermed akseptere)

Når min psykiater sier ting til meg hører jeg også på henne, fordi hun veileder meg i mange praktiske forhold.

Jeg spør om mange ting og de svarene jeg får, tenker jeg over, for så å selv forstå og da ser jeg at ofte har mennesker rundt meg rett. Det er jeg som har vansker sosialt, ikke dem, da har de noe å lære meg. (Nå snakker jeg ikke om fag og interesser)

Det er ikke alltid det er like lett å høre på noe man ikke vil forholde seg til, det hender jeg spør min psykiater rett ut om hun ikke nå kan være enig med meg, men da sier hun feks, nei, selv om jeg helst vil at hun sier noe annet.

Jeg har noen ganger blitt såret, jeg har skrevet det, men det er bedre å bli såret av et ærlig menneske, enn å føle på usikkerheten av et menneske som ikke sier sannheten.

Jeg tror det begynner ved at man må høre etter.

Jeg hørte litt dårlig etter før, fordi jeg var så uvant med å høre på andre enn meg selv.

Takk for at du ville dele din historie,Madelenemie...

[Gjest Bare surr]

Personligheten er det særdeles vanskelig å endre. Det er derimot fullt mulig å endre adferd.

Hvordan klarer jeg å leve etter denne "oppdagelsen"?

Jeg føler enormt stor skam...

Er det best for omgivelsene mine at jeg dør?

[Madelenemie]

Hvordan klarer jeg å leve etter denne "oppdagelsen"?

Jeg føler enormt stor skam...

Er det best for omgivelsene mine at jeg dør?

Hei!

Skam for hva?

Har du gjort noe galt mot noen?

Løsningen er vel ikke å dø, det er vel å gjøre ting bedre, forandre seg, kanskje si unnskyld til de man har såret, skuffet....

[Madelenemie]

Hvordan klarer jeg å leve etter denne "oppdagelsen"?

Jeg føler enormt stor skam...

Er det best for omgivelsene mine at jeg dør?

Hei!

Nå leste jeg gjennom symptomer og kjennetegn til linken din og da så jeg at nr 1 stod det listet opp at man har skamfølelse.

Kanskje er den uavhengig av om en har gjort noe feil eller ikke, det vet ikke jeg, men jeg tenker at kjenner man skam har man vel gjort noe galt av såpass stor karakter at det gir en denne følelsen? I vertfall sa min psykiater at min mor nok kjente på skam og det hadde jeg aldri tenkt på.

Min mor sa for ikke så lenge siden at hun hadde planer om å ta livet sitt.

Gjesp, tenkte jeg og kjente jeg ble trøtt, er det det jeg skal få høre om nå da,

Jeg sa så, "huff da hvorfor snakker du sånn?" også kom alt det hun jo hadde på hjertet. Hva hun ønsket seg med dette vet jeg ikke.

Istedet for å ordne opp, si unnskyld for det hun føler skam for, istedet for å se fremover, få orden på fortid og fremtid så velger hun noen merkelige veier, jeg ikke forstår meg på.

Døden er en dårlig løsning, jeg får styrket min forakt for henne og hun får aldri sjansen til å gjøre noe bra, vise at hun har andre sider enn de egoistiske, korttenkte.

[Madelenemie]

Hvordan klarer jeg å leve etter denne "oppdagelsen"?

Jeg føler enormt stor skam...

Er det best for omgivelsene mine at jeg dør?

Hei!

Jeg ser nå at du har barn....

Jeg har ønsket min mor, skutt og dø og langt ned begravd.

Nå tenker jeg at det skal ikke jeg ordne med, det får hun ordne selv. Helst på den naturlige måten.

Nei det er ikke det beste for verken deg at du dør eller for dine omgivelser. Det beste er at du forandrer deg, det ser det jo ut som du har mulighet for. Du har kanskje en viss selvinnsikt siden du kjenner deg igjen, da fins det håp. Det er fra der du kan starte, helt på ny!

Jeg vil ikke egentlig at min mor skal dø, innerst inne, dør aldri håpet om at hun en dag skal våkne, det dreier seg ikke så mye om unnskyld lenger, men om forandring og ærlighet.

Tar hun livet sitt, fratar hun seg selv muligheten til et bedre liv, fratar hun meg den lille rest av håp, slik bestemmer også du over din fremtid.

Det er best å velge å leve et godt liv med de begrensinger man alle sammen har.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

''Personligheten er det særdeles vanskelig å endre. Det er derimot fullt mulig å endre adferd.''

På hvordan måte kan en endre adferd?

Hovedproblemet med denne lidelsen er de vansker en lager for andre. Det andre merker, er ens adferd - ikke det "intrapsykiske", det som foregår inne i en selv.

Om du har denne lidelsen, antar jeg at det er det du har gjort mot andre som nå plager deg. Det er disse handlingene/adferden du kan endre på.

[Madelenemie]

Hovedproblemet med denne lidelsen er de vansker en lager for andre. Det andre merker, er ens adferd - ikke det "intrapsykiske", det som foregår inne i en selv.

Om du har denne lidelsen, antar jeg at det er det du har gjort mot andre som nå plager deg. Det er disse handlingene/adferden du kan endre på.

Hei!

NHD, du har kanskje erfaring med denne lidelsen, er det mange med denne lidelsen som oppsøker hjelp, hva er prognose og hvor mange klarer å innse den skade de forvolder mot andre?

Syns det er lite informasjon om denne lidelsen, men finnes det noe litteratur, der jeg kan lese om behandling og prognose, jeg vil gjerne ha noe tallmateriale? Bare om denne lidelsen helst.

Jeg trodde jeg var litt ferdig med dette, men min psykiater sa, vi ikke er det, og det overrasket meg for jeg syns vi har snakket nok. Jeg snakker helst ikke om min mor. Min psykiater sier ting blir hengende i luften, men akkurat når det gjelder min mor så henger hun uansett i luften for meg, jeg ser henne ikke, men må anstrenge meg for å få øye på henne.

[nitty-gritty]

Hei!

NHD, du har kanskje erfaring med denne lidelsen, er det mange med denne lidelsen som oppsøker hjelp, hva er prognose og hvor mange klarer å innse den skade de forvolder mot andre?

Syns det er lite informasjon om denne lidelsen, men finnes det noe litteratur, der jeg kan lese om behandling og prognose, jeg vil gjerne ha noe tallmateriale? Bare om denne lidelsen helst.

Jeg trodde jeg var litt ferdig med dette, men min psykiater sa, vi ikke er det, og det overrasket meg for jeg syns vi har snakket nok. Jeg snakker helst ikke om min mor. Min psykiater sier ting blir hengende i luften, men akkurat når det gjelder min mor så henger hun uansett i luften for meg, jeg ser henne ikke, men må anstrenge meg for å få øye på henne.

''...men akkurat når det gjelder min mor så henger hun uansett i luften for meg, jeg ser henne ikke, men må anstrenge meg for å få øye på henne.''

Når man sier noe "henger i luften", så mener man ofte at det er noe usagt om temaet som påvirker samtalen/relasjonen/stemningen.