Hisser meg opp, men er aggresjonshemmet??

[Gjest Madelenemie2]

Hei! Hjemme sier min mann at jeg hisser meg opp for bagateller og det er vist svært morsomt, det er gjerne at han ikke forstår hva jeg mener(men han tuller mye), eller at ting plutselig er borte, når de har en fast plass, eller at han klemmer og fanger meg uten å spørre først. (dette er erting, men ikke vondt ment) Han ler mens han gjør det og jeg blir rasende sint, helt til han slipper og enda litt til. Men så glemmer jeg det og bra er det. Noen ganger erter han meg for at jeg skal bli sint(tror jeg) også sier han ting som gjør meg enda sintere, "At jeg er søt når jeg er sint", det er ikke morsomt å høre, det er min psykiater helt enig i, men min psykiater sier dette er et resultat av forelskelse. Nå sa nettopp min psykiater at jeg er aggresjonshemmet. Jeg ble svært overrasket, har aldri hørt det ordet før og da jeg sa dette til min mann, smiler han. Han sier ikke noe, men tuller med meg. Jeg tror ikke han opplever det sånn med andre ord. Er det mulig at jeg kan være aggresjonshemmet og samtidig bli fort irritert mot han. Mot barna skjer ikke dette, da jeg irriterer meg lettere over min mann. Dette har ofte med at han har disse lure smilene og jeg ikke skjønner hva han smiler av. Jeg vil si selv at jeg 1) er redd for sinne 2) men blir sint på min mann ca 1 gang pr uke (vanskelig å si sikkert for jeg har ingen statistikk på det, dessuten burde han uttale seg om det), det går fort over da, for han er en snill mann, men husk at han erter meg mye 3) Men min psykiater hadde også blitt rasende hvis hun ble fanget mot sin vilje sa hun da jeg fortalte henne om dette. Er jeg virkelig aggresjonshemmet når jeg blir så sint på min mann? Min psykiater vet jo om hvor sint jeg kan bli hjemme, men syns dette er helt i orden tror jeg. Jeg skal spørre min mann, men han tuller alltid og ofte langt mer enn jeg orker, det er vanskelig å få svar fra han på sånt.

[cathlin]

Jeg skjønner ikke hva aggresjonshemmet betyr. Det er mange som er redd for sinne.

[Madelenemie]

Jeg skjønner ikke hva aggresjonshemmet betyr. Det er mange som er redd for sinne.

Hei!

Det er vel det ikke jeg gjør heller!

Men fikk endelig svar i kveld, min mann sier jeg ikke er aggresjonshemmet, men jeg vet som sagt ikke hva min psykiater legger i dette begrepet og jeg er glad du også ikke helt forstår, for da er jeg ikke alene om det.

[cathlin]

Hei!

Det er vel det ikke jeg gjør heller!

Men fikk endelig svar i kveld, min mann sier jeg ikke er aggresjonshemmet, men jeg vet som sagt ikke hva min psykiater legger i dette begrepet og jeg er glad du også ikke helt forstår, for da er jeg ikke alene om det.

Jepp. Det er ikke et ord jeg bruker eller forstår. God natt!

[Angustia]

Hei!

Det er vel det ikke jeg gjør heller!

Men fikk endelig svar i kveld, min mann sier jeg ikke er aggresjonshemmet, men jeg vet som sagt ikke hva min psykiater legger i dette begrepet og jeg er glad du også ikke helt forstår, for da er jeg ikke alene om det.

Prøver ikke å gjøre ting vanskeligere for deg, altså; men dette uttrykket har jeg aldri hørt. Syns dessuten at det kan tolkes i ulike retninger...

Forøvrig syns jeg at det du forteller i innlegget ditt høres heilt "normalt" og forståelig ut. Har forstått at du har en suveren psykiater, høyst elskede barn og en forståelsesfull og kjærlig mann.

Sinne kan man oppleve likevel, og det at du er obs på det, kan snakke om det osv er gull verdt.

[Gjest prust]

Jeg har heller ikke hørt ordet aggresjonshemmet før.

Jeg liker ikke hvis det blir for mye tull og tøys, men det er viktig at en har humor, og kan le av ting sammen, synes jeg.

Jeg blir også sint hvis noen holder meg igjen/fanger meg når jeg ikke er med på det selv.

[Madelenemie]

Jepp. Det er ikke et ord jeg bruker eller forstår. God natt!

Hei!

Ja det er helt nytt at jeg kan vedkjenne meg at jeg blir irritert, først trodde jeg bare at jeg ble frustrert, men så sa min psykiater at det er flytende grenser mellom frustrasjon, irritasjon og sinne.

Jeg har nok vært redd for å bli sint fordi jeg vil ikke være noe min mor er, men jeg begynner nå å forstå, fordi min psykiater har sagt det og også hun blir sint at, "Det er menneskelig" å bli sint.

For min mann har det vært vanskelig å forklare for meg at om han en gang blir sint på meg så betyr ikke dette at han ikke elsker meg lenger. Men jeg har ikke forstått helt at 2 følelser kan være tilstede på en og samme tid, at sinne ikke stenger for eller ødelegger for følelser som kjærlighet.

Jeg har nok vært redd for sinne og ordet sinne, men jeg tror nå jeg har fått en av mine første erfaringer på at sinne ikke er farlig når det en sjelden gang dukker opp. Jeg ble nemmelig irritert på min datter en morgen fordi hele uken hadde hun glemt vanter og penal på skolen, men jeg gjorde en feil, jeg terpet for lenge på dette og jeg så i øynene hennes at hun ble lei seg. Men mens jeg la skjerfet mykt rundt halsen på henne, og berørte de varme små hendene da jeg tok på henne nye vanter, kneppet igjen jakken forsiktig og tørket vekk tårene med hendene mine og munnen min, blir så varm bare en mor kan bli som ser sitt barn og er så forelsket, så oppdaget jeg at en stor kjærlighetskanal mellom oss ikke var berørt av den lille irritasjonen jeg følte. Irritasjoene kjentes ut bare som en liten ert bak øret, og føltes så ubetydelig liten. Da tenkte jeg, "Jeg føler nå to ting på en gang, hvordan er det mulig?", men det var deilig. Jeg fortalte min mann det og han ble så glad og sa, "Endelig har du skjønt det jeg aldri klarer å forklare deg".

[cathlin]

Hei!

Ja det er helt nytt at jeg kan vedkjenne meg at jeg blir irritert, først trodde jeg bare at jeg ble frustrert, men så sa min psykiater at det er flytende grenser mellom frustrasjon, irritasjon og sinne.

Jeg har nok vært redd for å bli sint fordi jeg vil ikke være noe min mor er, men jeg begynner nå å forstå, fordi min psykiater har sagt det og også hun blir sint at, "Det er menneskelig" å bli sint.

For min mann har det vært vanskelig å forklare for meg at om han en gang blir sint på meg så betyr ikke dette at han ikke elsker meg lenger. Men jeg har ikke forstått helt at 2 følelser kan være tilstede på en og samme tid, at sinne ikke stenger for eller ødelegger for følelser som kjærlighet.

Jeg har nok vært redd for sinne og ordet sinne, men jeg tror nå jeg har fått en av mine første erfaringer på at sinne ikke er farlig når det en sjelden gang dukker opp. Jeg ble nemmelig irritert på min datter en morgen fordi hele uken hadde hun glemt vanter og penal på skolen, men jeg gjorde en feil, jeg terpet for lenge på dette og jeg så i øynene hennes at hun ble lei seg. Men mens jeg la skjerfet mykt rundt halsen på henne, og berørte de varme små hendene da jeg tok på henne nye vanter, kneppet igjen jakken forsiktig og tørket vekk tårene med hendene mine og munnen min, blir så varm bare en mor kan bli som ser sitt barn og er så forelsket, så oppdaget jeg at en stor kjærlighetskanal mellom oss ikke var berørt av den lille irritasjonen jeg følte. Irritasjoene kjentes ut bare som en liten ert bak øret, og føltes så ubetydelig liten. Da tenkte jeg, "Jeg føler nå to ting på en gang, hvordan er det mulig?", men det var deilig. Jeg fortalte min mann det og han ble så glad og sa, "Endelig har du skjønt det jeg aldri klarer å forklare deg".

Husker en gang jeg også følte to ting på en gang.

Godt at det er menneskelig å være sint.

[Gjest prust]

Hei!

Ja det er helt nytt at jeg kan vedkjenne meg at jeg blir irritert, først trodde jeg bare at jeg ble frustrert, men så sa min psykiater at det er flytende grenser mellom frustrasjon, irritasjon og sinne.

Jeg har nok vært redd for å bli sint fordi jeg vil ikke være noe min mor er, men jeg begynner nå å forstå, fordi min psykiater har sagt det og også hun blir sint at, "Det er menneskelig" å bli sint.

For min mann har det vært vanskelig å forklare for meg at om han en gang blir sint på meg så betyr ikke dette at han ikke elsker meg lenger. Men jeg har ikke forstått helt at 2 følelser kan være tilstede på en og samme tid, at sinne ikke stenger for eller ødelegger for følelser som kjærlighet.

Jeg har nok vært redd for sinne og ordet sinne, men jeg tror nå jeg har fått en av mine første erfaringer på at sinne ikke er farlig når det en sjelden gang dukker opp. Jeg ble nemmelig irritert på min datter en morgen fordi hele uken hadde hun glemt vanter og penal på skolen, men jeg gjorde en feil, jeg terpet for lenge på dette og jeg så i øynene hennes at hun ble lei seg. Men mens jeg la skjerfet mykt rundt halsen på henne, og berørte de varme små hendene da jeg tok på henne nye vanter, kneppet igjen jakken forsiktig og tørket vekk tårene med hendene mine og munnen min, blir så varm bare en mor kan bli som ser sitt barn og er så forelsket, så oppdaget jeg at en stor kjærlighetskanal mellom oss ikke var berørt av den lille irritasjonen jeg følte. Irritasjoene kjentes ut bare som en liten ert bak øret, og føltes så ubetydelig liten. Da tenkte jeg, "Jeg føler nå to ting på en gang, hvordan er det mulig?", men det var deilig. Jeg fortalte min mann det og han ble så glad og sa, "Endelig har du skjønt det jeg aldri klarer å forklare deg".

Så fint du beskrev det å kjenne både irritasjon og kjærlighet på en gang :-)