Er jeg blitt bitter?

[Gjest Er det slik over alt?]

Jeg lurer på hvorfor psykisk syke er så langt nede på rangstigen?

Er det ikke slik at alle en gang i livet kan slite psykisk, mens noen sliter konstant?

Tenker på at narkomane med barn ofte får beholde barna, det er rart. Samfunnet (jeg kommer fra) strekker strikken langt lenger i tilfeller av rusmissbruk, er hårreisende hva de barna går gjennom. Er det slik alle plasser?

Jeg har slitt psykisk leeenge, det betyr ikke at jeg alltid har fungert dårlig. Det betyr ikke at jeg ga blaffen i barna, men det har vært en heksejakt, og jeg overdriver ikke. Har følt meg som samfunnets avskum, ble dømt gang på gang av stort sett alle. (og det er ikke paranoia). Har vi ikke rettigheter?

Jeg valgte ikke å bli syk. Har barna mine, og ser tilbake på årene som har gått. Det å springe på møter, forsvare meg, gruble over hva de pønsket på har gjort meg sykere. Det har ikke hjulpet å ha alle mulige instanser innvollvert, tvert imot.

Kan noen opplyse meg?

[Gjest du virker bitter ja, men forståelig]

Hva spør du om egentlig?

Dine opplevelser er jo optimale for at man skal etablere en dårlig selvfølelse, ved å jobbe med selvfølelsen så kan RL takles bedre.

[Gjest Er det slik over alt?]

Hva spør du om egentlig?

Dine opplevelser er jo optimale for at man skal etablere en dårlig selvfølelse, ved å jobbe med selvfølelsen så kan RL takles bedre.

Jeg mener i bunn og grunn at alle mennesker er like mye verdt, at alle som er på Jorden burde bety like mye. Liker ikke at man skal plasseres etter rang, men det er vel slik det er. Er jeg mindre verdt fordi jeg har en psykisk lidelse?

Er det jeg har inntrykk av, er det jeg har fått lære. Var overvektig og en stund, hadde uløvehunger pga medisiner, da ble jeg sett enda mer ned på. Jeg har blitt behandlet som en idiot, og de såg på meg som dum. (ingen tvil om det). Så når jeg ble bedre, noe jeg jobbet hardt for. Da behandlet de meg bedre, jeg kledde meg bedre, var slankere, såg bedre ut, og enkelte syntes det var mirkaluløst. Jeg var hele tiden den samme inni meg.

Har flyttet og har tenkt "det må være en spesiell plass det der", for jeg lyger ikke når jeg sier at jeg ble behandlet som dritt. Nå er det noe ant, jeg vil videre. Sliter med tankene og følelsene jeg sitter igjen med, vil bli kvitt dem. De har trykt meg lenger ned enn jeg var i utgangspunktet, er det ingen lover for slike ting?

Har ikke de autoritære lover å forholde seg til?

Har tenkt på at jeg skulle hatt advokat, men det er vel litt sent nå?

Jeg lurer vel på om dette er normalt?

Er det meningen at en skal skamme seg pga sykdom?

[frosken]

Jeg mener du tar feil dersom du mener at barnevernet har høyere terskel for inngripen i forhold til hjem hvor foreldre misbruker rusmidler enn i forhold til foreldre med psykiske lidelser.

Altfor ofte sviktes barn av både foreldre og barnevern, og sannsynligvis gripes det ofte inn for sent. Når det er sagt, så er det trist at du opplever det som at barnevernets egasjement har gjort ditt liv enda vanskeligere. Etter min oppfatning så brukes det for mye tid på å arrangere diverse samarbeidsmøter, og for lite tid på andre typer tiltak.

Du høres bitter ut. Kanskje kan det hjelpe om du minner deg selv på at både du og barnevernet har vært opptatt av at dine barn skal ha det bra ?

[Gjest Er det slik over alt?]

Jeg mener du tar feil dersom du mener at barnevernet har høyere terskel for inngripen i forhold til hjem hvor foreldre misbruker rusmidler enn i forhold til foreldre med psykiske lidelser.

Altfor ofte sviktes barn av både foreldre og barnevern, og sannsynligvis gripes det ofte inn for sent. Når det er sagt, så er det trist at du opplever det som at barnevernets egasjement har gjort ditt liv enda vanskeligere. Etter min oppfatning så brukes det for mye tid på å arrangere diverse samarbeidsmøter, og for lite tid på andre typer tiltak.

Du høres bitter ut. Kanskje kan det hjelpe om du minner deg selv på at både du og barnevernet har vært opptatt av at dine barn skal ha det bra ?

''Jeg mener du tar feil dersom du mener at barnevernet har høyere terskel for inngripen i forhold til hjem hvor foreldre misbruker rusmidler enn i forhold til foreldre med psykiske lidelser. ''

Det kan hende det gjelder der du bor, men Norge er et langstrakt land. Jeg vet dette med sikkerhet, jeg tuller ikke. Kunne gitt deg mange eksempler, og av dem kan man lett dette i bakken. Det er svikt også i BV her i landet, og jeg finner det rart at folk med rusproblemer slipper så lett unna. Ungene lider virkelig.

Og det er ikke bare BV jeg mener her, det er omtrent hele plassen. Skolen til barna, ppt,bup,helsesøster...men spesielt de ansatte på skolen. Jeg tror BV innså det selv på slutten, at det var heksejakt for de tok mitt parti. Flere har gjort det, i ettertid..det syns jeg er litt feigt. Jeg trengte virkelig støtte, når jeg stor i alt. Jeg var ikke et vesen fra en annen planet, jeg var som dem...et menneske.

Jeg var ærlig, sa sannheten alltid. Likevel var det ikke nok, de trodde det var noe mer..det var ikke det. Og når BV kom inn i hjemmet, såg de at jeg ikke var så verst. Men før de kom inn var de med på "bølgen". En liten plass hvor kun de sterke i samfunnet teller, de som er langt nede blir trykket enda lenger ned.

Jeg føler med "de svake" der, narkomanene er også det. Men der er de psykisk syke under dem.

[serenity777]

I min erfaring, så er psykiatriske pasienter dårlige foreldre. Spesielt hvis de er borderline eller har en annen vanskelig personlighet.

Barns rett på trygghet er viktigere enn mor eller far sin "rett" til å være omsorgspersoner.

Sorry, men faktisk har alle de jeg har møtt med barnevern problemer, hatt en veldig stor mangel på det barn trenger.

Sier ikke dette for å være slem, men det er desverre sannheten, og jeg kjenner mange med BV historikk, var blandt annet sammen med 2 kvinner som begge var fratatt omsorgen. De var flinke til å fremstille seg selv som offer for ett psykopatisk barnevern, men i edruelighetens navn, så var de slett ikke foreldre materiale.

[Gjest Er det slik over alt?]

I min erfaring, så er psykiatriske pasienter dårlige foreldre. Spesielt hvis de er borderline eller har en annen vanskelig personlighet.

Barns rett på trygghet er viktigere enn mor eller far sin "rett" til å være omsorgspersoner.

Sorry, men faktisk har alle de jeg har møtt med barnevern problemer, hatt en veldig stor mangel på det barn trenger.

Sier ikke dette for å være slem, men det er desverre sannheten, og jeg kjenner mange med BV historikk, var blandt annet sammen med 2 kvinner som begge var fratatt omsorgen. De var flinke til å fremstille seg selv som offer for ett psykopatisk barnevern, men i edruelighetens navn, så var de slett ikke foreldre materiale.

''offer for ett psykopatisk barnevern''

Jeg er ikke en av dem, på ingen måte. Og jeg vet at en i perioder kan være en dårlig mamma/pappa om en har en psykisk lidelse. Men tenk etter, hvor mange friske personer er perfekte foreldre?

Er det vanlig at barn danser seg gjennom en perfekt og problemfri barndom?

Vil ikke alle barn i sin oppvekst møte motgang?

Trygghet, ja det er en ting jeg kan si mine barn har hatt og har i sitt hjem. Har alltid vært åpen med dem om min sykdom, og at det ikke er deres feil. Det har hjulpet min sønn at jeg vet hva psykisk sykdom er, og nei...har ikke overført min sykdom på han. Folk er ikke monstre og psykopater om man sliter psykisk, kanskje på tide å innse det?

Vet om mange som er oppvokst med friske foreldre, har ikke vært problemfritt av den grunn. Og hvem vet hva som sjuler seg bak fire vegger?

Jeg vet hvordan det er å bli gransket, analysert i mente. Og jeg ble til slutt godkjent som mor, de fant ut at jeg vet hva barna trenger og jeg gir det til dem. Det skal noe til får å fornærme meg, jeg er ganske herdet.

[lealaus]

Jeg tror det er din opplevelse som fører til konklusjonen din.

Jeg kan ikke si jeg har opplevd det slik. Jeg er åpen om min lidelse - ikke at jeg går rundt med banner, men jeg har følt det riktig å informere mine nærmeste kolleger, sjefen, skolen, helsesøster og enkelte venners foreldre. De siste fordi vi snakker relativt åpent om sykdom og følelser her hjemme og det er greit at foreldrene er litt orientert hvis deres håpefulle referer til samtaler her i heimen. Jeg vet også at ryktet går på bygda og at det er mange som har en idé om at de vet hva som feiler meg, men det bryr jeg meg ikke særlig om.

For noen år siden tok jeg kontakt med barnevernet og hadde en veldig godt fungerende avlastningsordning, både for ungene og meg - det var aldri noe krøll av noe slag, og jeg opplevde barnevernet som gode hjelpere. Da behovet ikke var der lenger og jeg ønsket å avslutte avlastningen, fikk jeg klapp på skuldra og heiarop fordi jeg var tilbake på plass.

Etter min siste innleggelse, sendte sykehuset inn en bekymringsmelding, noe barnevernet tok på alvor. Ble innkalt til noen møter, og de innhentet opplysninger fra relevante instanser. Det var ganske ubehagelig, jeg skal innrømme det, men jeg greide å holde fast ved at deres fokus var på at ungene skulle ha det bra, uten at de dermed nedvurderte meg. Saken ble avsluttet uten noen tiltak.

Alt i alt føler jeg meg som et 100% likeverdig menneske i forhold til dem jeg omgås. Jeg kunne selvfølgelig inntatt en defensiv rolle og følt meg gransket fra alle hold, men jeg er ved et punkt hvor jeg har akseptert min lidelse og da får folk ta meg for den jeg er. Og det føler jeg de gjør. Det er alltids noen av de mer perifere som har litt forkvakla holdninger, men dem gidder jeg ikke bry meg særlig om. Legen min, psykiatrien, barnevernet, skolen, kolleger og sjef, familie, for ikke å snakke om venner - alle behandler meg som et likeverdig menneske.

Min erfaring er at de ulike fagmiljøene er veldig oppegående og ser ikke ting svart/hvitt.

[Gjest Er det slik over alt?]

Jeg tror det er din opplevelse som fører til konklusjonen din.

Jeg kan ikke si jeg har opplevd det slik. Jeg er åpen om min lidelse - ikke at jeg går rundt med banner, men jeg har følt det riktig å informere mine nærmeste kolleger, sjefen, skolen, helsesøster og enkelte venners foreldre. De siste fordi vi snakker relativt åpent om sykdom og følelser her hjemme og det er greit at foreldrene er litt orientert hvis deres håpefulle referer til samtaler her i heimen. Jeg vet også at ryktet går på bygda og at det er mange som har en idé om at de vet hva som feiler meg, men det bryr jeg meg ikke særlig om.

For noen år siden tok jeg kontakt med barnevernet og hadde en veldig godt fungerende avlastningsordning, både for ungene og meg - det var aldri noe krøll av noe slag, og jeg opplevde barnevernet som gode hjelpere. Da behovet ikke var der lenger og jeg ønsket å avslutte avlastningen, fikk jeg klapp på skuldra og heiarop fordi jeg var tilbake på plass.

Etter min siste innleggelse, sendte sykehuset inn en bekymringsmelding, noe barnevernet tok på alvor. Ble innkalt til noen møter, og de innhentet opplysninger fra relevante instanser. Det var ganske ubehagelig, jeg skal innrømme det, men jeg greide å holde fast ved at deres fokus var på at ungene skulle ha det bra, uten at de dermed nedvurderte meg. Saken ble avsluttet uten noen tiltak.

Alt i alt føler jeg meg som et 100% likeverdig menneske i forhold til dem jeg omgås. Jeg kunne selvfølgelig inntatt en defensiv rolle og følt meg gransket fra alle hold, men jeg er ved et punkt hvor jeg har akseptert min lidelse og da får folk ta meg for den jeg er. Og det føler jeg de gjør. Det er alltids noen av de mer perifere som har litt forkvakla holdninger, men dem gidder jeg ikke bry meg særlig om. Legen min, psykiatrien, barnevernet, skolen, kolleger og sjef, familie, for ikke å snakke om venner - alle behandler meg som et likeverdig menneske.

Min erfaring er at de ulike fagmiljøene er veldig oppegående og ser ikke ting svart/hvitt.

'' Legen min, psykiatrien, barnevernet, skolen, kolleger og sjef, familie, for ikke å snakke om venner - alle behandler meg som et likeverdig menneske.''

Det er godt å vite, det betyr at det ikke er slik som jeg erfarte overalt. Kanskje jeg også kan få positive opplevelser med systemet, jaja det har jeg alt fått. Men etter alt som hendte på mitt hjemsted er jeg skeptisk, må bare legge det bak meg, tørre å stole på folk. Det er noe helt ant nå, det er jeg glad for. Det var etter at jeg flyttet og såg forskjellen, jeg såg "galskapen" også. Det var ikke bare jeg som var gal, for å si det på den måten....

Takk for innlegget ditt

[Gjest gjf1]

I min erfaring, så er psykiatriske pasienter dårlige foreldre. Spesielt hvis de er borderline eller har en annen vanskelig personlighet.

Barns rett på trygghet er viktigere enn mor eller far sin "rett" til å være omsorgspersoner.

Sorry, men faktisk har alle de jeg har møtt med barnevern problemer, hatt en veldig stor mangel på det barn trenger.

Sier ikke dette for å være slem, men det er desverre sannheten, og jeg kjenner mange med BV historikk, var blandt annet sammen med 2 kvinner som begge var fratatt omsorgen. De var flinke til å fremstille seg selv som offer for ett psykopatisk barnevern, men i edruelighetens navn, så var de slett ikke foreldre materiale.

Ingen er perfekte foreldre. Heller ikke de psykisk friske. Det skal en del til for at barna skal ha det bedre hos andre. Stort sett har barna det best hjemme hos foreldrene, selv om ikke alt er på topp. Selvsagt er det tilfeller der bv må gripe inn, men først må all hjelp prøves i hjemmet.

Det er mange psykisk syke som er gode foreldre, så ikke forhåndsdøm de.

[Gjest Hmmm lurer...]

I min erfaring, så er psykiatriske pasienter dårlige foreldre. Spesielt hvis de er borderline eller har en annen vanskelig personlighet.

Barns rett på trygghet er viktigere enn mor eller far sin "rett" til å være omsorgspersoner.

Sorry, men faktisk har alle de jeg har møtt med barnevern problemer, hatt en veldig stor mangel på det barn trenger.

Sier ikke dette for å være slem, men det er desverre sannheten, og jeg kjenner mange med BV historikk, var blandt annet sammen med 2 kvinner som begge var fratatt omsorgen. De var flinke til å fremstille seg selv som offer for ett psykopatisk barnevern, men i edruelighetens navn, så var de slett ikke foreldre materiale.

At psykiatriske pasienter er dårligere foreldre er vel en generalisering? Nå vet ikke jeg hva du definerer som en psykiatrisk pasient men hvis det er alle som har mottatt behandling for en psykiatrisk lidelse så er det veldig mange av dem i Norge. Tror nok det er greit å være mer konkret.