Samtaleterapi,når?

[Sool1365380740]

Var første henvisning forrige uke,hos en psykriater,fikk xanor som jeg ikke vil ta..Skal tilbake til uka og lurer på hva som er vanlig at skjer vidre? Når jeg ikke vil ta medisinen? Har sagt jeg trenger hjelp og vil ha samtaleterapi.Er det vanlig at det skal ta lang tid før man får det når man først har kommet inn liksom? Føler jeg trenger hjelp NÅ og orker ikke vente lenger og bare spise medisiner,for blir ikke frisk av det,føler jeg bare forskyver problemet. Jeg har konstant vondt i magen og sånne kvalmebølger som skyller gjennom kroppen.Hele tida følelsen av at jeg har gjort noe galt. Er dette sterk angst? Vil ha det bedre NÅ!

[Gjest Nerda]

Min mening er at samtaleterapi er svært viktig i angstbehandling, viktigere enn medisiner. Jeg er også litt overrasket over at en lege skriver ut Xanor til en han ikke kjenner - forutsatt at du ikke har en lang historie hvor du har prøvd alt mulig av angstdempende uten effekt. Xanor er etter min erfaring effektiv mot angst, men den er skrekkelig vanedannene - noe som gjør at de fleste legene er temmelig lite lystne på å skrive det ut. Bruk det med respekt .

Men.. Jeg forstår det som at du ikke ønsker å ta medisiner uansett, og det er jo en god innstilling. Du må si det du har skrevet her til psykiateren, at det er samtaler og hjelp med å løse angstproblemene dine terapeutisk du ønsker. Ikke tenk på at du gjør noe galt ved ikke å bruke av Xanoren. Jeg vil jo heller si at jo mindre sånn medisin man trenger, jo bedre. Benzo og lignende preparater er ikke laget for å brukes hyppig.

Håper du finner forståelse hos psykiateren og dere finner ut av det. Du har i alle fall ikke gjort noe galt i det hele tatt! Dersom det ikke fungerer og du føler du ikke får kompetent samtaleterapi, er det min sterkeste anbefaling å bytte behandler.

[lealaus]

Du kan nok ikke regne med å bli frisk, verken NÅ eller etter et par-tre runder hos psykologen.

Det er en helvetes jobb å få det bedre når man har det som du har det nå. Det er ofte en lang og seig kamp, og det er du som må kjempe den. Verken psykolog eller piller kan knipse med fingrene (som om piller kan det...) og vips er du bra. Men de kan hjelpe deg og støtte deg på veien, og holder du ut er sjansen større for at en dag kan våkne opp og erkjenne at du faktisk ikke har det så verst.

Men du må arbeide med deg selv, og du må samarbeide med og stole på psykologen. Motivasjonen kan komme og gå, men det gjelder å kjempe selv når alle krefter strider imot.

Slik jeg oppfatter det du skriver her, har jeg en følelse av at du har en formening om hva som skal til. Hvorfor ber du om hjelp utenfra da? Eller hvorfor tar du ikke opp dette med psykologen? Hvis du likevel ikke har tenkt å følge rådene til psykologen, - hvorfor oppsøker du denne da? Tror du h*n har en magisk knapp? Eller tror du at du vet bedre enn h*n?

Jeg håper jeg misforstod deg.

[lealaus]

Du kan nok ikke regne med å bli frisk, verken NÅ eller etter et par-tre runder hos psykologen.

Det er en helvetes jobb å få det bedre når man har det som du har det nå. Det er ofte en lang og seig kamp, og det er du som må kjempe den. Verken psykolog eller piller kan knipse med fingrene (som om piller kan det...) og vips er du bra. Men de kan hjelpe deg og støtte deg på veien, og holder du ut er sjansen større for at en dag kan våkne opp og erkjenne at du faktisk ikke har det så verst.

Men du må arbeide med deg selv, og du må samarbeide med og stole på psykologen. Motivasjonen kan komme og gå, men det gjelder å kjempe selv når alle krefter strider imot.

Slik jeg oppfatter det du skriver her, har jeg en følelse av at du har en formening om hva som skal til. Hvorfor ber du om hjelp utenfra da? Eller hvorfor tar du ikke opp dette med psykologen? Hvis du likevel ikke har tenkt å følge rådene til psykologen, - hvorfor oppsøker du denne da? Tror du h*n har en magisk knapp? Eller tror du at du vet bedre enn h*n?

Jeg håper jeg misforstod deg.

Psykiater, var det visst...

[Sool1365380740]

Du kan nok ikke regne med å bli frisk, verken NÅ eller etter et par-tre runder hos psykologen.

Det er en helvetes jobb å få det bedre når man har det som du har det nå. Det er ofte en lang og seig kamp, og det er du som må kjempe den. Verken psykolog eller piller kan knipse med fingrene (som om piller kan det...) og vips er du bra. Men de kan hjelpe deg og støtte deg på veien, og holder du ut er sjansen større for at en dag kan våkne opp og erkjenne at du faktisk ikke har det så verst.

Men du må arbeide med deg selv, og du må samarbeide med og stole på psykologen. Motivasjonen kan komme og gå, men det gjelder å kjempe selv når alle krefter strider imot.

Slik jeg oppfatter det du skriver her, har jeg en følelse av at du har en formening om hva som skal til. Hvorfor ber du om hjelp utenfra da? Eller hvorfor tar du ikke opp dette med psykologen? Hvis du likevel ikke har tenkt å følge rådene til psykologen, - hvorfor oppsøker du denne da? Tror du h*n har en magisk knapp? Eller tror du at du vet bedre enn h*n?

Jeg håper jeg misforstod deg.

Saken er at denne psykateren skulle finne ut hva jeg trengte hjelp med,første time liksom. Fikk skrevet ut xanor enda jeg hadde sagt at jeg var veldig redd for å bli avhenging av tabletter (har tatt sobril daglig ganske lenge nå,og sa at jeg ville slutte) Så fikk altså xanor som jeg forstår er mot panikkangst hovedsaklig. Og det er jeg ikke plaget med daglig.Bare av og til.Angsten min er mer konstant.Også går jeg på venlafaxin 150 mg. Så ja jeg håper og tror at samtaleterapi sammen med medisin og en stor egeninnsats skal få meg bedre.Men lurer bare på hvor lenge jeg må vente på å få en psykolog? Denne psykriateren skal jeg bare til en gang til,for det var bare en vikar. Og hadde håpet å få vite litt mer om plan fremover. Er tungt å gå å vente når jeg har det som nå.Også når jeg i tillegg får mer og mer angst for å ta medisinen. Er redd for at det skal bli bare verre og verre,derfor føler jeg at det haster nå.Psykriateren nevnte innleggelse...og det skremmer meg,for vil ikke at venner og familie skal vite...Men på en annen side,vil jo bli bedre. Har et barn..og det skremmer meg om barnevernet blir koblet inn og slikt. Om du ble noe klokere nå...

[Sool1365380740]

Min mening er at samtaleterapi er svært viktig i angstbehandling, viktigere enn medisiner. Jeg er også litt overrasket over at en lege skriver ut Xanor til en han ikke kjenner - forutsatt at du ikke har en lang historie hvor du har prøvd alt mulig av angstdempende uten effekt. Xanor er etter min erfaring effektiv mot angst, men den er skrekkelig vanedannene - noe som gjør at de fleste legene er temmelig lite lystne på å skrive det ut. Bruk det med respekt .

Men.. Jeg forstår det som at du ikke ønsker å ta medisiner uansett, og det er jo en god innstilling. Du må si det du har skrevet her til psykiateren, at det er samtaler og hjelp med å løse angstproblemene dine terapeutisk du ønsker. Ikke tenk på at du gjør noe galt ved ikke å bruke av Xanoren. Jeg vil jo heller si at jo mindre sånn medisin man trenger, jo bedre. Benzo og lignende preparater er ikke laget for å brukes hyppig.

Håper du finner forståelse hos psykiateren og dere finner ut av det. Du har i alle fall ikke gjort noe galt i det hele tatt! Dersom det ikke fungerer og du føler du ikke får kompetent samtaleterapi, er det min sterkeste anbefaling å bytte behandler.

Bruker sobril med god effekt.Men vet jo at det ikke er noe man bør ta over lengre tid.Men det som har skjedd nå er at noen dager ble til uker og nå måneder,og tror jeg er avhengig av sobril.Får iallefall ikke sove uten. Har ikke fått en fast psykolog enda.Dette var en overlegevikar,og skal bare dit en gang til så aner jeg ikke hva som skjer. Det er så tungt med all denne angsten og når jeg i tillegg får angst for medisinene mine...Tar venlafaxin og det går bra.Men hver gang jeg tar en sobril føler jeg at jeg gjør noe fryktelig galt og sliter konstant med dårlig samvittighet fordi jeg må ta denne medisinen. Har vrangforestillinger om kveldene angående medisin.Tror medisinen gjør meg verre og har urealistiske tanker om at jeg var bedre før jeg begynte ta medisiner./(vet jo når dagen kommer at dette ikke er reelle tanker) Men det sliter voldsomt på meg dette hær.Føler bare at det ikke går fort nok.For er som jeg ikke holder ut stort lenger. Kjennes ut som jeg holder på å bli gal.

[Sool1365380740]

Du kan nok ikke regne med å bli frisk, verken NÅ eller etter et par-tre runder hos psykologen.

Det er en helvetes jobb å få det bedre når man har det som du har det nå. Det er ofte en lang og seig kamp, og det er du som må kjempe den. Verken psykolog eller piller kan knipse med fingrene (som om piller kan det...) og vips er du bra. Men de kan hjelpe deg og støtte deg på veien, og holder du ut er sjansen større for at en dag kan våkne opp og erkjenne at du faktisk ikke har det så verst.

Men du må arbeide med deg selv, og du må samarbeide med og stole på psykologen. Motivasjonen kan komme og gå, men det gjelder å kjempe selv når alle krefter strider imot.

Slik jeg oppfatter det du skriver her, har jeg en følelse av at du har en formening om hva som skal til. Hvorfor ber du om hjelp utenfra da? Eller hvorfor tar du ikke opp dette med psykologen? Hvis du likevel ikke har tenkt å følge rådene til psykologen, - hvorfor oppsøker du denne da? Tror du h*n har en magisk knapp? Eller tror du at du vet bedre enn h*n?

Jeg håper jeg misforstod deg.

og vet desverre inderlig vell at det skal mer til en noen runder hos en psykolog...Men en plass må man begynne. Nå føler jeg at jeg bare står på vent. Selvfølgeli søker jeg hjelp utenfra fordi jeg vet jeg trenger profesjonell hjelp.Men stiller meg spørsmål til at jeg får skrevet ut xanor som visstnok er en meget vanedannende medisin som er vanskelig å slutte med...Og klarer ikke stole på en lege som etter kun kort tid skriver ut disse til meg da jeg tror han tar feil.Misforstått meg eller noe.Jeg sa ettertrykkelig at jeg var liv redd for å bli avhengig og ikke klare slutte.Tror ikke på noe magisk knapp som du sier. Tror bare jeg ikke utrykker meg riktig at det er derfor du svarer meg så krasst som du gjør. Jeg er usikker når det kommer til hva man skal si til legen,og ikke si,for det er ikke mye man rekker på en legetime. Tror selv jeg har upf og muligens apf men vet ikke hvor lurt det er å si dette da jeg har blitt frarådet til å selvdiagosere meg selv. Jeg har en angst for ikke å bli trodd,skjønner du. Og angst for å bli sett ned på osv... så det er jammen ikke lett å skulle åpne seg...

[Gjest beathes]

Bruker sobril med god effekt.Men vet jo at det ikke er noe man bør ta over lengre tid.Men det som har skjedd nå er at noen dager ble til uker og nå måneder,og tror jeg er avhengig av sobril.Får iallefall ikke sove uten. Har ikke fått en fast psykolog enda.Dette var en overlegevikar,og skal bare dit en gang til så aner jeg ikke hva som skjer. Det er så tungt med all denne angsten og når jeg i tillegg får angst for medisinene mine...Tar venlafaxin og det går bra.Men hver gang jeg tar en sobril føler jeg at jeg gjør noe fryktelig galt og sliter konstant med dårlig samvittighet fordi jeg må ta denne medisinen. Har vrangforestillinger om kveldene angående medisin.Tror medisinen gjør meg verre og har urealistiske tanker om at jeg var bedre før jeg begynte ta medisiner./(vet jo når dagen kommer at dette ikke er reelle tanker) Men det sliter voldsomt på meg dette hær.Føler bare at det ikke går fort nok.For er som jeg ikke holder ut stort lenger. Kjennes ut som jeg holder på å bli gal.

Man blir ikke gal av angst om det kan "trøste" litt. Det kan kjennes slik ut av og til, men gal er det ikke noen fare for at du blir.

Jeg synes du skal bruke den neste timen hos denne som gav deg Zanor til å stille spm om hvorfor? Vi her inne vet ikke nok om din sykdom om sykdomshistorie til å kunne si hvorfor behandler har gjort dette valget. Jeg kan, basert på kun det jeg leser om deg, ikke forstå at du skal introduseres for denne medisinen. Fungerer Sobril, så må da denne være et bedre alternativ, om så over litt tid. Og evnt trappe denne ned når du kommer i behandling og føler at du begynner å få kontroll.

Det er ingen av disse medisinene som vil løse din angstproblematikk. De blir dempere her og nå.De kan bistå deg litt på veien, men kampen må kjempes uten. Angsten har du vunnet over den dagen du "tåler" den, overser den og gir f' i om den skulle dukke opp av og til. Angst er kun en kroppslig reaksjon, helt ufarlig - men veldig ubehagelig og livsbegrensende om man lar den "seire". Jeg håper du snart får vettug behandling, selv om den er vanskelig å finne.

[lealaus]

Saken er at denne psykateren skulle finne ut hva jeg trengte hjelp med,første time liksom. Fikk skrevet ut xanor enda jeg hadde sagt at jeg var veldig redd for å bli avhenging av tabletter (har tatt sobril daglig ganske lenge nå,og sa at jeg ville slutte) Så fikk altså xanor som jeg forstår er mot panikkangst hovedsaklig. Og det er jeg ikke plaget med daglig.Bare av og til.Angsten min er mer konstant.Også går jeg på venlafaxin 150 mg. Så ja jeg håper og tror at samtaleterapi sammen med medisin og en stor egeninnsats skal få meg bedre.Men lurer bare på hvor lenge jeg må vente på å få en psykolog? Denne psykriateren skal jeg bare til en gang til,for det var bare en vikar. Og hadde håpet å få vite litt mer om plan fremover. Er tungt å gå å vente når jeg har det som nå.Også når jeg i tillegg får mer og mer angst for å ta medisinen. Er redd for at det skal bli bare verre og verre,derfor føler jeg at det haster nå.Psykriateren nevnte innleggelse...og det skremmer meg,for vil ikke at venner og familie skal vite...Men på en annen side,vil jo bli bedre. Har et barn..og det skremmer meg om barnevernet blir koblet inn og slikt. Om du ble noe klokere nå...

Ja, jeg skjønner. Jeg hadde nok skjønt litt mer om jeg hadde lest det første innlegget ditt en gang til også. Noen helt andre triggere med sammenheng i noe helt utenfor dette gjorde nok at piggene spratt litt kjapt ut hos meg.

Jeg beklager det - jeg lot irritasjonen min gå ut over deg, når det var en annen i mitt RL som skulle ha fått den. Håper du ikke ble så veldig såret, og jeg håper du kan tilgi meg.

Selvfølgelig skal man ikke sluke alt med hud og hår, og en viss skepsis tror jeg bare er sunt. Men det er viktig å kommunisere denne skepsisen og begrunnelse til sin behandler, for ellers vil du fort kunne få stempel som ikke samarbeidsvillig - og et slikt stempel gagner en dårlig, ikke minst i forhold til barnevernet.

Hvis det er vanskelig å si det man tenker, kan det være lurt å skrive det ned, som en huskelapp, som noe man leser høyt - jeg har av og til slike lapper i baklomma som moralsk støtte. Ikke alltid så lett å komme med innvendinger overfor en autoritet, en fagperson, en spesialist.

Ønsker deg lykke til i denne tøffe tiden.

[Sool1365380740]

Ja, jeg skjønner. Jeg hadde nok skjønt litt mer om jeg hadde lest det første innlegget ditt en gang til også. Noen helt andre triggere med sammenheng i noe helt utenfor dette gjorde nok at piggene spratt litt kjapt ut hos meg.

Jeg beklager det - jeg lot irritasjonen min gå ut over deg, når det var en annen i mitt RL som skulle ha fått den. Håper du ikke ble så veldig såret, og jeg håper du kan tilgi meg.

Selvfølgelig skal man ikke sluke alt med hud og hår, og en viss skepsis tror jeg bare er sunt. Men det er viktig å kommunisere denne skepsisen og begrunnelse til sin behandler, for ellers vil du fort kunne få stempel som ikke samarbeidsvillig - og et slikt stempel gagner en dårlig, ikke minst i forhold til barnevernet.

Hvis det er vanskelig å si det man tenker, kan det være lurt å skrive det ned, som en huskelapp, som noe man leser høyt - jeg har av og til slike lapper i baklomma som moralsk støtte. Ikke alltid så lett å komme med innvendinger overfor en autoritet, en fagperson, en spesialist.

Ønsker deg lykke til i denne tøffe tiden.

tilgitt:) Og takk!!