I morgen reiser han fra meg

[Gjest forts fortvilet nå]

..og blir borte i 3-4 måneder. Er veldig trist. Beklager at jeg maser så mye her for tiden, men det er vanskelig å takle. Jeg har nok blitt ganske avhengig av han. Men det er jo sårt at han reiser nå som forholdet er så ferskt. Vi har kun vært sammen i en måned, kjent hverandre i tre måneder.

Er redd vi vil gli fra hverandre, selv om han forsikrer meg om at jeg ikke mister han. Han MÅ reise, det er nødvendig, så jeg er innstilt på det, men det er trist likevel. I kveld er det siste kvelden jeg ser han på ei stund. Har tenkt å besøke han om en måned da.

Jeg vet egentlig ikke hva jeg vil med innlegget, annet enn å prøve å forstå og vite hvordan takle dette. Jeg har taklet mye tøffe ting i livet mitt, så det skal nok gå dette også.

Jeg tror jeg bare vil dele dette med dere, og håper de av dere som føler for det deler litt tilbake til meg av egne erfaringer.

[nitty-gritty]

Det bekymrer meg litt at du ser så svart på dette på tross av at forholdet er så nytt.

Tror du de voldsomme følelsene kommer av normal forelskelse eller handler det om en usunn avhengighet? Har du gitt han rollen som din redningsmann? Eller frykter du bare for forholdet, som du håper skal utvikle seg og bli langvarig?

[Gjest men han kommer vel tilbake igjen en dag]

Det bekymrer meg litt at du ser så svart på dette på tross av at forholdet er så nytt.

Tror du de voldsomme følelsene kommer av normal forelskelse eller handler det om en usunn avhengighet? Har du gitt han rollen som din redningsmann? Eller frykter du bare for forholdet, som du håper skal utvikle seg og bli langvarig?

Du har taklet tøffe ting i livet skriver du, er dette tøft? mer "kom og redd meg ellers drukner jeg" er mitt inntrykk....

[Gjest Livet_er_usikkert]

Jeg skjønner at det er tøft og har egentlig noe gode råd å komme med.

Ingen kan forutse fremtiden, En kan dessverre ikke vite om et såpass ferskt forhold vil tåle en såpass lang separasjon. Selv om han sier at avstanden ikke vil endre noenting så er det noe han føler akkurat nå. Men så kan også avstanden gjøre forholdet sterkere .

Et langvarig kjærlighetsforhold kjennetegnes vel ved at det er såpass slitesterkt at det tåler avstand og motgang.

[nitty-gritty]

Du har taklet tøffe ting i livet skriver du, er dette tøft? mer "kom og redd meg ellers drukner jeg" er mitt inntrykk....

Antar du mente den til trådstarter.

Synes forøvrig ikke det svaret var konstruktivt.

[Gjest forts fortvilet nå]

Jeg skjønner at det er tøft og har egentlig noe gode råd å komme med.

Ingen kan forutse fremtiden, En kan dessverre ikke vite om et såpass ferskt forhold vil tåle en såpass lang separasjon. Selv om han sier at avstanden ikke vil endre noenting så er det noe han føler akkurat nå. Men så kan også avstanden gjøre forholdet sterkere .

Et langvarig kjærlighetsforhold kjennetegnes vel ved at det er såpass slitesterkt at det tåler avstand og motgang.

Ja, fremtiden er usikker, og det er derfor det er så vanskelig at han reiser nå. Vi har blitt veldig knyttet til hverandre siste ukene. Jeg håper virkelig at dette ikke er bare noe han sier, men holder fast på. Snart går flyet hans, han er på flyplassen nå. Jeg har planer om å besøke han, men det blir vel ei stund til. Dette er vel en test på om forholdet er liv laga, kanskje.

[Gjest forts fortvilet nå]

Det bekymrer meg litt at du ser så svart på dette på tross av at forholdet er så nytt.

Tror du de voldsomme følelsene kommer av normal forelskelse eller handler det om en usunn avhengighet? Har du gitt han rollen som din redningsmann? Eller frykter du bare for forholdet, som du håper skal utvikle seg og bli langvarig?

"Tror du de voldsomme følelsene kommer av normal forelskelse eller handler det om en usunn avhengighet? Har du gitt han rollen som din redningsmann? Eller frykter du bare for forholdet, som du håper skal utvikle seg og bli langvarig?"

Ja si det. Jeg tror det er en blanding. Noen redningsmann blir han ikke, men det er lett å falle i den fella. Jeg har nok blitt ganske så avhengig av han, og det er jo ikke bra. Han sier at han ikke kan være hobbypsykologen min, og vi er blitt enige om at jeg plasserer ting i terapien. Vi har mange gode dialoger. Men i bunn og grunn så har jeg blitt fryktelig glad i han, og jeg ønsker at forholdet skal vare. Jeg tror jeg elsker han. Men er fullt klar over at det er så utrolig lett å blande sammen avhengighet og forelskelse. Kanskje er dette noe jeg finner ut nå når han er borte. Men i hjertet mitt, så tror jeg at jeg egentlig elsker han, og vil vente på han. Vi har det veldig godt i lag, og forholdet har gått seg til ift begynnelsen hvor alt var vanskelig. Grensene mellom oss er i ferd med å etablere seg, og jeg vet jo at selv om han har empati med meg så lar han seg ikke rive med. Jeg kan nok være litt dramadronning hvis jeg tar meg et glass vin, så det har jeg kutta ut. Men han gir meg klare tilbakemeldinger, så det tror jeg er sunt.

Nå har jeg jo lovt å vente på han, så jeg håper for min og hans skyld at det ikke er pga min avhengighet. Jeg prøver så godt jeg kan å være ærlig mot meg selv og han, men jeg vet bare hvor lett det er å blande sammen følelser når man lett blir avhengig...

Men så er det sånn også at jeg har klart meg alene utrolig lenge nå, jeg har stått i mye vondt alene. Så jeg vet vel egentlig innerst inne at selv om jeg lett blir avhengig så er jeg sterk nok til å stå i dette også. Bekymringen min kommer når jeg blir redd for at vi skal gli fra hverandre eller at mine eller hans følelser skal blekne. Hvem vet, liksom?

[nitty-gritty]

"Tror du de voldsomme følelsene kommer av normal forelskelse eller handler det om en usunn avhengighet? Har du gitt han rollen som din redningsmann? Eller frykter du bare for forholdet, som du håper skal utvikle seg og bli langvarig?"

Ja si det. Jeg tror det er en blanding. Noen redningsmann blir han ikke, men det er lett å falle i den fella. Jeg har nok blitt ganske så avhengig av han, og det er jo ikke bra. Han sier at han ikke kan være hobbypsykologen min, og vi er blitt enige om at jeg plasserer ting i terapien. Vi har mange gode dialoger. Men i bunn og grunn så har jeg blitt fryktelig glad i han, og jeg ønsker at forholdet skal vare. Jeg tror jeg elsker han. Men er fullt klar over at det er så utrolig lett å blande sammen avhengighet og forelskelse. Kanskje er dette noe jeg finner ut nå når han er borte. Men i hjertet mitt, så tror jeg at jeg egentlig elsker han, og vil vente på han. Vi har det veldig godt i lag, og forholdet har gått seg til ift begynnelsen hvor alt var vanskelig. Grensene mellom oss er i ferd med å etablere seg, og jeg vet jo at selv om han har empati med meg så lar han seg ikke rive med. Jeg kan nok være litt dramadronning hvis jeg tar meg et glass vin, så det har jeg kutta ut. Men han gir meg klare tilbakemeldinger, så det tror jeg er sunt.

Nå har jeg jo lovt å vente på han, så jeg håper for min og hans skyld at det ikke er pga min avhengighet. Jeg prøver så godt jeg kan å være ærlig mot meg selv og han, men jeg vet bare hvor lett det er å blande sammen følelser når man lett blir avhengig...

Men så er det sånn også at jeg har klart meg alene utrolig lenge nå, jeg har stått i mye vondt alene. Så jeg vet vel egentlig innerst inne at selv om jeg lett blir avhengig så er jeg sterk nok til å stå i dette også. Bekymringen min kommer når jeg blir redd for at vi skal gli fra hverandre eller at mine eller hans følelser skal blekne. Hvem vet, liksom?

''Bekymringen min kommer når jeg blir redd for at vi skal gli fra hverandre eller at mine eller hans følelser skal blekne. Hvem vet, liksom?''

Dette er en helt normal bekymring, forskjellen ligger nok i hvor mye tid du investerer i bekymringen og hvilke katastrofale konsekvenser du ser for deg om det du frykter skulle skje. Så om jeg var deg, så hadde jeg jobbet med A) å tenke på det du allerede har vunnet og hvor fint det er (uansett hva som skjer i framtiden) og våge å tenke "hva om" hvis du faller inn i den spiralen uansett.

For hva om dere går fra hverandre? Dette har jo kun vart en brøkdel av livet ditt, det finnes andre flotte menn, det kommer forhold i framtiden også. Det er ikke nå eller aldri. Du eier ikke hus sammen med han, dere har ikke felles barn. Det som skjer er at du får kjærlighetssorg. Og det fine med kjærlighetssorg er at det stort sett går over innen rimelig tid. Mer enn noe annet, så er slike risikoer som dette og det eventuelle vonde man føler om man taper en utrolig viktig del av livet. Tenk så heldig du er som får delta på denne arenaen, med de sorger og gleder det bringer

[Gjest forts fortvilet nå]

''Bekymringen min kommer når jeg blir redd for at vi skal gli fra hverandre eller at mine eller hans følelser skal blekne. Hvem vet, liksom?''

Dette er en helt normal bekymring, forskjellen ligger nok i hvor mye tid du investerer i bekymringen og hvilke katastrofale konsekvenser du ser for deg om det du frykter skulle skje. Så om jeg var deg, så hadde jeg jobbet med A) å tenke på det du allerede har vunnet og hvor fint det er (uansett hva som skjer i framtiden) og våge å tenke "hva om" hvis du faller inn i den spiralen uansett.

For hva om dere går fra hverandre? Dette har jo kun vart en brøkdel av livet ditt, det finnes andre flotte menn, det kommer forhold i framtiden også. Det er ikke nå eller aldri. Du eier ikke hus sammen med han, dere har ikke felles barn. Det som skjer er at du får kjærlighetssorg. Og det fine med kjærlighetssorg er at det stort sett går over innen rimelig tid. Mer enn noe annet, så er slike risikoer som dette og det eventuelle vonde man føler om man taper en utrolig viktig del av livet. Tenk så heldig du er som får delta på denne arenaen, med de sorger og gleder det bringer

"Så om jeg var deg, så hadde jeg jobbet med A) å tenke på det du allerede har vunnet og hvor fint det er (uansett hva som skjer i framtiden) og våge å tenke "hva om" hvis du faller inn i den spiralen uansett."

Ja, jeg har vunnet mye ved å gå inn i et nytt forhold etter det som har skjedd meg før

Når det gjelder B, så ble jeg litt i tvil om hva du mente; at jeg skal våge å tenke det verste?

[nitty-gritty]

"Så om jeg var deg, så hadde jeg jobbet med A) å tenke på det du allerede har vunnet og hvor fint det er (uansett hva som skjer i framtiden) og våge å tenke "hva om" hvis du faller inn i den spiralen uansett."

Ja, jeg har vunnet mye ved å gå inn i et nytt forhold etter det som har skjedd meg før

Når det gjelder B, så ble jeg litt i tvil om hva du mente; at jeg skal våge å tenke det verste?

Hvis man først skal leke "hva om", så må du tenke ferdig. "Hva om forholdet tar slutt?". Javel, da tar det slutt. Romantiske forhold gjør som oftest det. Det gjør vondt, men så går man videre.

Ved å konfrontere det du er redd for, så kan du fjerne litt av frykten. For rasjonelt sett er jo ikke konsekvensene av et forhold som avsluttes spesielt store, spesielt ikke når man hverken har barn eller hus til felles.

[Gjest forts fortvilet nå]

Hvis man først skal leke "hva om", så må du tenke ferdig. "Hva om forholdet tar slutt?". Javel, da tar det slutt. Romantiske forhold gjør som oftest det. Det gjør vondt, men så går man videre.

Ved å konfrontere det du er redd for, så kan du fjerne litt av frykten. For rasjonelt sett er jo ikke konsekvensene av et forhold som avsluttes spesielt store, spesielt ikke når man hverken har barn eller hus til felles.

Jeg vet ikke om jeg er enig i at romantiske forhold som regel tar slutt. Vi har blitt enige om å vente på hverandre, og jeg stoler på han. Redselen min kommer vel mer av egne problemer med avvisning eller ikke. Men det er selvsagt ingen garanti i livet når han skal være borte så lenge. Jeg vil bli helt knust om det ble slutt mellom oss, for jeg er så glad i han. Det er derfor jeg synes at det er så vondt med denne atskillelsen.

[nitty-gritty]

Jeg vet ikke om jeg er enig i at romantiske forhold som regel tar slutt. Vi har blitt enige om å vente på hverandre, og jeg stoler på han. Redselen min kommer vel mer av egne problemer med avvisning eller ikke. Men det er selvsagt ingen garanti i livet når han skal være borte så lenge. Jeg vil bli helt knust om det ble slutt mellom oss, for jeg er så glad i han. Det er derfor jeg synes at det er så vondt med denne atskillelsen.

1/3 av alle ekteskap ender i skilsmisse. Et høyere antall samboerskap ender med at partene flytter fra hverandre. Og desto flere rene kjæresteforhold tar nok slutt, da de fleste av oss har flere enn en partner.

Så du kan gjerne være uenig, men det er jo ren logikk

[Gjest forts. fortvilet nå]

1/3 av alle ekteskap ender i skilsmisse. Et høyere antall samboerskap ender med at partene flytter fra hverandre. Og desto flere rene kjæresteforhold tar nok slutt, da de fleste av oss har flere enn en partner.

Så du kan gjerne være uenig, men det er jo ren logikk

Jeg er blitt ganske langt opp i 30-årene nå og vet hva jeg vil ha av en partner. Vi elsker hverandre og har snakket om å flytte sammen en gang i tiden. Han er et år eldre enn meg og han både elsker og er forelsket i meg sier han. Så jeg tror vi er for voksne til å "leke" forhold om du skjønner. Jeg og han (som han har sagt) er for voksne til å ikke stå for det vi sier til hverandre og til å stikke av så lettvint. Jeg er ikke statestikken, det er ikke han heller. Jeg har tro på dette forholdet, og at det skal vare.

[nitty-gritty]

Jeg er blitt ganske langt opp i 30-årene nå og vet hva jeg vil ha av en partner. Vi elsker hverandre og har snakket om å flytte sammen en gang i tiden. Han er et år eldre enn meg og han både elsker og er forelsket i meg sier han. Så jeg tror vi er for voksne til å "leke" forhold om du skjønner. Jeg og han (som han har sagt) er for voksne til å ikke stå for det vi sier til hverandre og til å stikke av så lettvint. Jeg er ikke statestikken, det er ikke han heller. Jeg har tro på dette forholdet, og at det skal vare.

Jeg forstår at du gjerne vil at det skal vare, men det er nå en gang et svært nytt forhold. Jeg håper selvfølgelig det går deres vei

Men jeg synes du reagerer litt voldsomt på at jeg påpekte at romantiske forhold som avsluttes er en del av livet for de aller, aller fleste. Det virker som om du ikke bare ønsker at forholdet skal vare, men også virkelig frykter at det skal avsluttes en eller annen gang.

Har du en behandler for øyeblikket?

[Gjest forts fortvilet nå]

Jeg forstår at du gjerne vil at det skal vare, men det er nå en gang et svært nytt forhold. Jeg håper selvfølgelig det går deres vei

Men jeg synes du reagerer litt voldsomt på at jeg påpekte at romantiske forhold som avsluttes er en del av livet for de aller, aller fleste. Det virker som om du ikke bare ønsker at forholdet skal vare, men også virkelig frykter at det skal avsluttes en eller annen gang.

Har du en behandler for øyeblikket?

Jeg er fryktelig redd for at det skal avsluttes en eller annen gang ja. Vet man aldri har forsikringer, og at forholdet er ganske nytt. Ser han har prøvd å ringe meg nå, men når jeg ringte han fikk jeg ikke svar. Han er vel allerede opptatt med sitt. Det er jo han som har reist, og kommer inn i et nytt miljø. Jeg sitter igjen med minner om plasser vi har vært. Jeg har også tatt på meg å se til leiligheten hans når han er borte. Det blir trist å være der uten han.

Ja, jeg har en behandler som jeg har gått til en stund. Det hjelper meg selvsagt. Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal innstille meg nå. Skal jeg innstille meg på at det KAN ta slutt? Han har sagt utallige ganger at jeg ikke mister han. Men det kan vi ikke vite. Kanskje det beste er å face realiteten. Men det er vanskelig å svelge for meg med mine problemstillinger.

[nitty-gritty]

Jeg er fryktelig redd for at det skal avsluttes en eller annen gang ja. Vet man aldri har forsikringer, og at forholdet er ganske nytt. Ser han har prøvd å ringe meg nå, men når jeg ringte han fikk jeg ikke svar. Han er vel allerede opptatt med sitt. Det er jo han som har reist, og kommer inn i et nytt miljø. Jeg sitter igjen med minner om plasser vi har vært. Jeg har også tatt på meg å se til leiligheten hans når han er borte. Det blir trist å være der uten han.

Ja, jeg har en behandler som jeg har gått til en stund. Det hjelper meg selvsagt. Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal innstille meg nå. Skal jeg innstille meg på at det KAN ta slutt? Han har sagt utallige ganger at jeg ikke mister han. Men det kan vi ikke vite. Kanskje det beste er å face realiteten. Men det er vanskelig å svelge for meg med mine problemstillinger.

Jeg er jo ingen ekspert, så jeg synes du skal snakke med behandleren din om dette.

Det jeg vil si til deg er at du ikke skal krysse en bru før du kommer til den; at du må legge bort bekymringen og frykten for nå. Men ett av problemene med PTSD er jo nettopp det at vi konstant føler vi har en bru å krysse.

Så ta opp med behandleren om det vil hjelpe deg å "møte" realiteten og å bearbeide frykten for at forholdet skal ende.

[Gjest forts. fortvilet nå]

Jeg er jo ingen ekspert, så jeg synes du skal snakke med behandleren din om dette.

Det jeg vil si til deg er at du ikke skal krysse en bru før du kommer til den; at du må legge bort bekymringen og frykten for nå. Men ett av problemene med PTSD er jo nettopp det at vi konstant føler vi har en bru å krysse.

Så ta opp med behandleren om det vil hjelpe deg å "møte" realiteten og å bearbeide frykten for at forholdet skal ende.

Ja jeg skal ta det opp med behandleren min. Får jobbe med den frykten. Akkurat i dag har jeg det veldig vondt, får bare håpe det går seg til.