Finner ikke noe svar i hodet mitt

[DOLemannen]

Jeg tenker og tenker, men finner ikke noe svar i hodet mitt. Det jeg tenker over er hvorvidt jeg er syk eller ikke - hvorvidt jeg "fortjener" hjelpen jeg får og har fått, og kommer til å få. På en side kommer det jo fra mange hold at jeg faktisk er syk, og fortjener hjelp. På en annen side er det liksom for "utrolig" til å være sant - _jeg_ fortjener da ikke dette - å være syk? Jeg fortjener ikke noen diagnose, jeg. Syns det er ganske plagsomt å ha det sånn - å hele tiden leve i usikkerhet og ambivalens. Kommer jeg til å ha det sånn resten av livet, tror dere? Eller hva kan jeg gjøre for å "få det vekk"? Jeg grubler og grubler, men finner aldri "ut av det". Dere sier jeg må akseptere de svarene jeg får, og ta de til meg - men så lett er det da ikke, mener jeg. Hvis jeg f.eks. spør om hvordan en elektronisk dings virker, og noen forklarer meg dette, så tar jeg jo til meg svaret, for da går det opp et lys for meg. Det er logikk i det, svaret og spørsmålet henger sammen som et system. Sånn er det ikke med disse psykiatriske spørsmålene mine. Det skjer ingen syntese.

[DOLemannen]

Skulle ønske jeg kunne få svar på dette. Føler at jeg med dette spørsmålet har tatt et steg i riktig retning. mer ærlig og snakker rett fra levra, liksom, i stedet for å bare late som jeg er psyk.

[Gjest tjagaga]

Skulle ønske jeg kunne få svar på dette. Føler at jeg med dette spørsmålet har tatt et steg i riktig retning. mer ærlig og snakker rett fra levra, liksom, i stedet for å bare late som jeg er psyk.

er du ikke ærlig mot egen psykiater da

[Angustia]

Skulle ønske jeg kunne få svar på dette. Føler at jeg med dette spørsmålet har tatt et steg i riktig retning. mer ærlig og snakker rett fra levra, liksom, i stedet for å bare late som jeg er psyk.

Jeg kjenner deg ikke og kan ikke uttale meg om du er syk eller ikke, men jeg har lest noen av innleggene dine og svarer på grunnlag av det.

Det virker som du grubler mye, er mistenksom til andres motiver / oppførsel, har dårlig sjøltillit, isolerer deg og er generelt misfornøyd med egen livssituasjon.

Hvorfor ikke ta imot tilbud om hjelp? Mange går i terapi for å få hjelp til å sortere tanker og endre negative mønstre, uten nødvendigvis å ha en diagnose (ja, disse har råd til en privatpraktiserende terapeut). I USA er det nærmest et statussymbol å gå i terapi...

Personlig tror jeg ikke det å "få" en diagnose er så viktig annet enn for å avdekke riktig behandling og evt medisinering - det være seg allergi eller sosial fobi.

Forøvrig har jeg opplevd følelsen av å ikke "fortjene" behandling. For ei tid tilbake blei jeg henvist til fysioterapi, og tenkte innerst inne at "jeg er da ikke så dårlig". Da jeg satt på venterommet før første time kom det inn ei eldre dame som knapt kunne rette ryggen, og så et barn i rullestol.

Jeg blei meir og meir overbevist om at jeg tok plassen til verdig trengende, og unnskyldte meg nærmest for bortkasta tid da jeg kom inn til fysioterapeuten. Det viste seg imidlertid at jeg virkelig trengte behandlingene, og det redda meg antakelig fra en sjukemelding.

Du virker som en reflektert og verbal mann; ta imot tilbudet med åpent sinn - du har ingenting å tape på det!

Lykke til :-)

[serenity777]

Du må lære å leve med usikkerhet. Ingenting er sikkert i livet, grubling for å finne ett slags svar, fører kun til mere grubling. tvangsmessig grubling har du jo? ikke sant`? Og er ikke det en del av schizotypal lidelse? Som du har blitt diagnostisert med?

Hva skulle din egen erkjennelse av att du er en bløff gi deg? Er det noe du frykter`? Hvorfor det? Er du redd for å være ett dårlig menneske? Det finnes uansett værre, og dessuten så er du nok garantert psyk. Selv om jeg noen ganger lurer på om du er ett troll, men ser tegn på psykdom, du minner meg på noen måte om en mere utadvendt version av meg selv. Da jeg og har gått å grublet på om jeg egentlig er psyk. Men tilslutt ga jeg opp, og innså att alt i livet er usikkert, det nytter ikke å leve etter klare svar. Ønsker du virkelig 100% svar? Da lever du jo etter ett dogme, og da har du virkelig noe som blokker for kreativ tenkning?

[DOLemannen]

Du må lære å leve med usikkerhet. Ingenting er sikkert i livet, grubling for å finne ett slags svar, fører kun til mere grubling. tvangsmessig grubling har du jo? ikke sant`? Og er ikke det en del av schizotypal lidelse? Som du har blitt diagnostisert med?

Hva skulle din egen erkjennelse av att du er en bløff gi deg? Er det noe du frykter`? Hvorfor det? Er du redd for å være ett dårlig menneske? Det finnes uansett værre, og dessuten så er du nok garantert psyk. Selv om jeg noen ganger lurer på om du er ett troll, men ser tegn på psykdom, du minner meg på noen måte om en mere utadvendt version av meg selv. Da jeg og har gått å grublet på om jeg egentlig er psyk. Men tilslutt ga jeg opp, og innså att alt i livet er usikkert, det nytter ikke å leve etter klare svar. Ønsker du virkelig 100% svar? Da lever du jo etter ett dogme, og da har du virkelig noe som blokker for kreativ tenkning?

Takk for det gode innlegget... =)

Hum.

Du har rett, men det var dette "tankekjøret", da... i skrivende stund har jeg mer ro i sinnet, og slår meg til ro med usikkerheten, som du sier... men blir ofte at det "koker over"...

Skulle igrunn ønske jeg hadde noen piller til å slappe av med, kanskje Truxal elns... da kan jeg ta de, i stedet for å "utagere" på nett...

Men på en annen side; hva hadde jeg "lært" av det...

[DOLemannen]

Jeg kjenner deg ikke og kan ikke uttale meg om du er syk eller ikke, men jeg har lest noen av innleggene dine og svarer på grunnlag av det.

Det virker som du grubler mye, er mistenksom til andres motiver / oppførsel, har dårlig sjøltillit, isolerer deg og er generelt misfornøyd med egen livssituasjon.

Hvorfor ikke ta imot tilbud om hjelp? Mange går i terapi for å få hjelp til å sortere tanker og endre negative mønstre, uten nødvendigvis å ha en diagnose (ja, disse har råd til en privatpraktiserende terapeut). I USA er det nærmest et statussymbol å gå i terapi...

Personlig tror jeg ikke det å "få" en diagnose er så viktig annet enn for å avdekke riktig behandling og evt medisinering - det være seg allergi eller sosial fobi.

Forøvrig har jeg opplevd følelsen av å ikke "fortjene" behandling. For ei tid tilbake blei jeg henvist til fysioterapi, og tenkte innerst inne at "jeg er da ikke så dårlig". Da jeg satt på venterommet før første time kom det inn ei eldre dame som knapt kunne rette ryggen, og så et barn i rullestol.

Jeg blei meir og meir overbevist om at jeg tok plassen til verdig trengende, og unnskyldte meg nærmest for bortkasta tid da jeg kom inn til fysioterapeuten. Det viste seg imidlertid at jeg virkelig trengte behandlingene, og det redda meg antakelig fra en sjukemelding.

Du virker som en reflektert og verbal mann; ta imot tilbudet med åpent sinn - du har ingenting å tape på det!

Lykke til :-)

Hei!

Jeg får allerede god hjelp, da. Tar imot, også. Men noen ganger blir jeg så stressa i hodet... kanskje det ikke hjelper med terapi på meg.

[Angustia]

Hei!

Jeg får allerede god hjelp, da. Tar imot, også. Men noen ganger blir jeg så stressa i hodet... kanskje det ikke hjelper med terapi på meg.

''Jeg får allerede god hjelp, da. Tar imot, også''!

Kjempebra, still med åpent sinn og så mye ærlighet du kan oppdrive!

''Men noen ganger blir jeg så stressa i hodet... kanskje det ikke hjelper med terapi på meg.''

Du hadde neppe fått tilbud om terapi om det ikke var hensiktsmessig. Meiner ikke å bagatellisere din situasjon, men "stress i hodet" tror jeg er ganske allmenngyldig...