Bør jeg si i fra?

[100%ull]

Bør jeg si i fra til de rundt meg at jeg har en psykisk lidelse?

Hvor mye trenger jeg egentlig si...og til hvem trenger jeg egentlig fortelle om det jeg sliter med?

Jeg har mye skam og skyldfølelse pga av min psykdom...noe som gjør til at jeg har mye angst og depresjoner...

Men jeg vet ikke hvor mye jeg skal si til mine nærmeste om dette...

Hva mener du?

[Gjest veldig forskjellig fra person til person]

Dersom du har behandlet folk rundt deg respektløst og ufint, ja. Hvis ikke, kun hvis du tror det er til hjelp for deg.

[Helmi]

Ting ble mye lettere for meg da jeg klarte å være åpen overfor mine nærmeste. Det at de nå vet en del mer om hvor mye jeg sliter, har faktisk hjulpet i forhold til skyld- og skamfølelsen. De har en god forklaring på hvorfor jeg ikke mestrer alle slags situasjoner - og jeg slipper å bortforklare og spille slik at de ikke skal skjønne hvordan jeg har det. En lettelse for alle parter, tror jeg.

Kunsten er vel å trekke en grense et eller annet sted; velge med omhu dem en ønsker å være åpne med. Og også _hva_ en ønsker å være åpen om. Enkelte ting snakker jeg ikke om med andre enn folk i behandlingsapparatet, for å si det slik.

[Gjest winda]

Jeg kan bare skrive ut ifra meg selv. Jeg ser folk veldig an før jeg snakker om min sykdom. Har en venninne (heldigvis) som sliter selv og som skjønner at jeg sliter.

I familien min sliter de så mye selv at jeg kun sier det høyst nødvendige for at de ikke skal ligge søvnløse pga meg. I min manns familie sliter de også med seg selv. Da jeg ble innlagt sist fikk jeg høre at jeg måtte slutte og tulle!!! Dette er jo veldig enkelt, bare å ta seg sammen og slutte med dette tullet. Begynne i full jobb og late som ingenting.

Det spørs veldig hvilken familie du har. Har de hatt angst eller noe selv så vil de kunne sette seg litt bedre inn i din situasjon. Ellers har jeg lært å holde min munn når det gjelder min familie. Min mann og mine barn kan jeg snakke med, men de vet heller ikke alt. Hadde de visst hvor syk jeg har vært i svingene så ville de blitt mere redd for meg og det vil jeg ikke.

Ble mye rot her, håper du fikk noe ut av det :-)

[100%ull]

Jeg kan bare skrive ut ifra meg selv. Jeg ser folk veldig an før jeg snakker om min sykdom. Har en venninne (heldigvis) som sliter selv og som skjønner at jeg sliter.

I familien min sliter de så mye selv at jeg kun sier det høyst nødvendige for at de ikke skal ligge søvnløse pga meg. I min manns familie sliter de også med seg selv. Da jeg ble innlagt sist fikk jeg høre at jeg måtte slutte og tulle!!! Dette er jo veldig enkelt, bare å ta seg sammen og slutte med dette tullet. Begynne i full jobb og late som ingenting.

Det spørs veldig hvilken familie du har. Har de hatt angst eller noe selv så vil de kunne sette seg litt bedre inn i din situasjon. Ellers har jeg lært å holde min munn når det gjelder min familie. Min mann og mine barn kan jeg snakke med, men de vet heller ikke alt. Hadde de visst hvor syk jeg har vært i svingene så ville de blitt mere redd for meg og det vil jeg ikke.

Ble mye rot her, håper du fikk noe ut av det :-)

''Ellers har jeg lært å holde min munn når det gjelder min familie.''

Kjenner meg veldig godt igjen her...fikk til og med høre av min mor at jeg var GAL når jeg fortalte at jeg slet psykisk...

Slike kommentarer oppfordrer ikke akkurat til at jeg forteller mer hva jeg sliter med...

''Min mann og mine barn kan jeg snakke med, men de vet heller ikke alt. Hadde de visst hvor syk jeg har vært i svingene så ville de blitt mere redd for meg og det vil jeg ikke. ''

Kjenner meg igjen her også...kanskje det er best at jeg ikke forteller dem alt...kanskje jeg ikke trenger å gjøre det heller... best å unngå at det blir skapt uro både for meg selv og dem...

Jeg har hatt en liten prat med min nærmeste nye leder...Jeg syns det er viktig å la h*n få en liten informasjon om hvorfor jeg er som jeg er...Jeg har litt vansker med å ordlegge meg muntlig,så jeg la det fram skriftlig til h*n... H*n tok det pent...jeg ble fortstått uten at jeg trengte å forklare mer... Jeg kjenner at det blir greit å være her på jobb nå når jeg har forklart hvordan jeg har det...

[Gjest winda]

''Ellers har jeg lært å holde min munn når det gjelder min familie.''

Kjenner meg veldig godt igjen her...fikk til og med høre av min mor at jeg var GAL når jeg fortalte at jeg slet psykisk...

Slike kommentarer oppfordrer ikke akkurat til at jeg forteller mer hva jeg sliter med...

''Min mann og mine barn kan jeg snakke med, men de vet heller ikke alt. Hadde de visst hvor syk jeg har vært i svingene så ville de blitt mere redd for meg og det vil jeg ikke. ''

Kjenner meg igjen her også...kanskje det er best at jeg ikke forteller dem alt...kanskje jeg ikke trenger å gjøre det heller... best å unngå at det blir skapt uro både for meg selv og dem...

Jeg har hatt en liten prat med min nærmeste nye leder...Jeg syns det er viktig å la h*n få en liten informasjon om hvorfor jeg er som jeg er...Jeg har litt vansker med å ordlegge meg muntlig,så jeg la det fram skriftlig til h*n... H*n tok det pent...jeg ble fortstått uten at jeg trengte å forklare mer... Jeg kjenner at det blir greit å være her på jobb nå når jeg har forklart hvordan jeg har det...

Så flott at du greier å være i jobb. Det har ikke jeg greid så langt. Men det kan jo skje et under...

Jeg har funnet ut at jeg bruker behandleren min når jeg er syk slik at min familie slipper dette. Dette tror jeg er avlastende til dem.

Jeg hadde en arbeidsgiver tidligere som jeg var åpen med. Dvs jeg forklarte at jeg ikke tåler mye stress, at jeg blir syk av dette. I tillegg vet han at jeg er bipolar. Jeg skammer meg like lite over dette som om jeg skulle hatt underlivsproblemer eller noe lignende. Litt ekkelt er det jo, kan du si. Spesielt når du vet at ikke alle ser på mennesker med psykiske lidelser som normale.

Jeg har kommet så langt at jeg gir litt mere F... i slike mennesker.

[100%ull]

Så flott at du greier å være i jobb. Det har ikke jeg greid så langt. Men det kan jo skje et under...

Jeg har funnet ut at jeg bruker behandleren min når jeg er syk slik at min familie slipper dette. Dette tror jeg er avlastende til dem.

Jeg hadde en arbeidsgiver tidligere som jeg var åpen med. Dvs jeg forklarte at jeg ikke tåler mye stress, at jeg blir syk av dette. I tillegg vet han at jeg er bipolar. Jeg skammer meg like lite over dette som om jeg skulle hatt underlivsproblemer eller noe lignende. Litt ekkelt er det jo, kan du si. Spesielt når du vet at ikke alle ser på mennesker med psykiske lidelser som normale.

Jeg har kommet så langt at jeg gir litt mere F... i slike mennesker.

''Så flott at du greier å være i jobb. Det har ikke jeg greid så langt. ''

Håper du også klarer det etterhvert =)

''Men det kan jo skje et under...''

Underet ligger inni deg selv...du må bare hente det fra i deg...

Lettere sagt enn gjort...det vet jeg som har en lang tid med sykemeldinger bak meg...men det nytter å jobbe med seg selv uansett hvor hardt det er...

Lykke til...og hent underet fra deg selv... =)

...og takk for dine meninger om jeg bør si i fra til de rundt meg...

[Gjest winda]

''Så flott at du greier å være i jobb. Det har ikke jeg greid så langt. ''

Håper du også klarer det etterhvert =)

''Men det kan jo skje et under...''

Underet ligger inni deg selv...du må bare hente det fra i deg...

Lettere sagt enn gjort...det vet jeg som har en lang tid med sykemeldinger bak meg...men det nytter å jobbe med seg selv uansett hvor hardt det er...

Lykke til...og hent underet fra deg selv... =)

...og takk for dine meninger om jeg bør si i fra til de rundt meg...

Bare hyggelig, ha en fin dag :-)

[Gjest Nerda]

Det er avgjort ikke det første jeg sier til folk, og definitivt ikke til folk jeg bare møter ute eller har et overflatisk forhold til. De jeg derimot skal ha mye å gjøre med, folk som er blitt gode venner, de som har en profesjonell rolle ift meg får vite det etter hvert. Jeg legger alltid vekt på at dette er noe jeg har og ikke noe jeg er. Nå er inntrykket at mye av problemene er i sjakk - iallefall i en remisjon. Samtidig har jeg andre ting enn den bipolare biten som vil påvirke hverdagen min i en slik grad at jeg anser det som hensiktsmessig å si det.

Når det gjelder familie, så vet foreldrene mine og broren min. De har jo sett hvordan jeg ble psyk etter hvert. For meg er det verdifullt fordi jeg vet at familien stiller opp for meg om det trenges. Her har jeg vært heldig. Besteforeldrene mine vet bare sånn halvveis om ting. De kjenner til at jeg er bipolar, men jeg har ikke utdypet så mye for de. Ser ikke noe poeng med å involvere de - de kan få lov til å være besteforeldre med sine 85 år uten å belastes. Min sykdom påvirker ikke forholdet til de uansett. Det er lettere å regulere selv hvor mye de vet.