Psykiske lidelser; åpenhet og skam

[DOLemannen]

I hvilken grad skyldes skam at det er vanskelig å være åpen om sine psykiske lidelser?

Skam er noe man selv har, men er et produkt av hvilke holdninger man har møtt i samfunnet opp gjennom.

For eksempel er det stor forståelse for f.eks. et beinbrudd, selv om bruddet godt kan ha skjedd i fylla eller pga kosthold opp gjennom livet (altså noe man selv har kontroll over). Kunne det i prinsippet være like lett å snakke om sine psykiatriske plager som sine somatiske plager, hadde samfunnets holdninger behandlet dette på samme måte?

Eller ligger det noe mer bak vanskelighetene ved å prate om psyken?

Er det rett og slett en del av en sykdom det å ikke ville prate om det? Tenker nå på lidelser generelt - men jeg har også vært inne på tanken om at det i tilfelle det gjelder kun gjelder spesielle typer lidelser.

Det virker jo som "nerver" er lettere å prate om en "sinnsykdom" - og spørsmålet mitt er om dette har noe med sykdommenes natur å gjøre, eller om det kun er et produkt av hvordan man opp gjennom livet blir møtt av omverdenen.

[Angustia]

''Det virker jo som "nerver" er lettere å prate om en "sinnsykdom" - og spørsmålet mitt er om dette har noe med sykdommenes natur å gjøre, eller om det kun er et produkt av hvordan man opp gjennom livet blir møtt av omverdenen.''

Jeg svarer ja på begge spørsmål.

Heldigvis har meir åpenhet og informasjon de siste åra bidratt til færre fordommer og mindre skam.

[ShitDiddelyDo]

Innbiller meg at dette forandret seg ganske mye etter at Bondevik ga psykiske problemer et ansikt.

Men psykiske problemer var forbundet med voldsom skam da jeg var barn/ungdom. I hvert fall i min familie. Dessuten var det stort sett de pårørende det var synd på, mens den syke nær sagt var skyld i elendigheten selv. Nå skal det sies at jeg generaliserer basert på egne erfaringer, men sånn var det i hvert fall hos meg.

Synes det ser ut som om verden har tatt en del skritt videre på få år. Heldigvis.

[Luska]

Mitt inntrykk og min erfaring fra nær familie, er at psykiske lidelser er "tabu" fordi det er så lett å bli mistrodd. En kan lett bli beskyldt for å fake deprimert, det er jo bare å ta seg sammen osv.

Derfor er det mange som vegrer seg for å være åpen om psykiske lidelser. Jeg har brukt mye tid på å prøve å overbevise folk om at det faktisk ikke er bare "å ta seg sammen" når man f. eks. er dypt deprimert. Da trenger man tid og hjelp. Men jeg har ikke klart å overbevise alle om det. Mistanke om giddesløshet og snylting på NAV gjør i mange tilfeller den psykisk syke enda sykere. Dessverre.

[DOLemannen]

Mitt inntrykk og min erfaring fra nær familie, er at psykiske lidelser er "tabu" fordi det er så lett å bli mistrodd. En kan lett bli beskyldt for å fake deprimert, det er jo bare å ta seg sammen osv.

Derfor er det mange som vegrer seg for å være åpen om psykiske lidelser. Jeg har brukt mye tid på å prøve å overbevise folk om at det faktisk ikke er bare "å ta seg sammen" når man f. eks. er dypt deprimert. Da trenger man tid og hjelp. Men jeg har ikke klart å overbevise alle om det. Mistanke om giddesløshet og snylting på NAV gjør i mange tilfeller den psykisk syke enda sykere. Dessverre.

Men det er jo mange somatiske lidelser det er like lett å "fake", er det ikke?

[Luska]

Men det er jo mange somatiske lidelser det er like lett å "fake", er det ikke?

Jo, somatiske lidelser som f. eks. vond rygg, kan nok ganske lett fakes. Verre med influensa eller omgangssyke, de kan på en måte ikke vare i måneder/år...

Poenget mitt er at de med psykiske lidelser veldig lett blir mistrodd. Og det er veldig synd, da det skremmer de som lider at dette fra å være åpen om det.

[DOLemannen]

Jo, somatiske lidelser som f. eks. vond rygg, kan nok ganske lett fakes. Verre med influensa eller omgangssyke, de kan på en måte ikke vare i måneder/år...

Poenget mitt er at de med psykiske lidelser veldig lett blir mistrodd. Og det er veldig synd, da det skremmer de som lider at dette fra å være åpen om det.

Ja, sant nok.

Men kan jo være noe med psykiatriske lidelser som gjør det vanskelig å være åpen, og.

Hvis man f.eks. ikke har sykdomsinnsikt, hehe, kanskje...

[lealaus]

Innbiller meg at dette forandret seg ganske mye etter at Bondevik ga psykiske problemer et ansikt.

Men psykiske problemer var forbundet med voldsom skam da jeg var barn/ungdom. I hvert fall i min familie. Dessuten var det stort sett de pårørende det var synd på, mens den syke nær sagt var skyld i elendigheten selv. Nå skal det sies at jeg generaliserer basert på egne erfaringer, men sånn var det i hvert fall hos meg.

Synes det ser ut som om verden har tatt en del skritt videre på få år. Heldigvis.

Jo, jeg er enig i at Bondevik har gjort mye i forhold til å bygge ned tabu-barrierer i forhold til å kunne være åpen om psykisk lidelse.

Samtidig opplever jeg (ikke personlig, men ut fra hva jeg ser utenfra) ofte at "folk flest" også har med seg at en depresjon er jo noe man blir ferdig med i løpet av en måned eller to (Bondevik var tilbake etter en knapp måned), så varer det lenger, må man ganske enkelt skjerpe seg.

Det "folk flest" ikke tenker på, er at Bondevik den gangen var en mann som hadde et solid apparat rundt seg, og dette apparatet hadde nok allerede vært i gang en stund før den berømte veggen plutselig stod der (trolig også pga Bondeviks åpenhet overfor de nærmeste og ønske om hjelp). Bondevik sa selv at han visste han var heldig som slapp med en så kort sykmeldingsperiode, men det er akkurat som om "folk flest" ikke har fått med seg det.

Men folk skvetter ikke på samme måten når man flasher sin psyke som før 1998 - likevel opplever jeg at mange har en oppfatning at det meste ut over to mnd er latskap og liten viljestyrke.

[ShitDiddelyDo]

Jo, jeg er enig i at Bondevik har gjort mye i forhold til å bygge ned tabu-barrierer i forhold til å kunne være åpen om psykisk lidelse.

Samtidig opplever jeg (ikke personlig, men ut fra hva jeg ser utenfra) ofte at "folk flest" også har med seg at en depresjon er jo noe man blir ferdig med i løpet av en måned eller to (Bondevik var tilbake etter en knapp måned), så varer det lenger, må man ganske enkelt skjerpe seg.

Det "folk flest" ikke tenker på, er at Bondevik den gangen var en mann som hadde et solid apparat rundt seg, og dette apparatet hadde nok allerede vært i gang en stund før den berømte veggen plutselig stod der (trolig også pga Bondeviks åpenhet overfor de nærmeste og ønske om hjelp). Bondevik sa selv at han visste han var heldig som slapp med en så kort sykmeldingsperiode, men det er akkurat som om "folk flest" ikke har fått med seg det.

Men folk skvetter ikke på samme måten når man flasher sin psyke som før 1998 - likevel opplever jeg at mange har en oppfatning at det meste ut over to mnd er latskap og liten viljestyrke.

Dette med Bondevik går nok begge veier. På den ene siden hadde han unektelig de beste forutsetninger for å bli frisk raskt da støtteapparatet han kunne dra nytte av kun var en statsminister verdig.

På den annen side viste det også at selv tilsynelatende vellykkede mennesker, her en statsminister (her ser jeg elegant bort fra hans ustabile kjendisfetish), også kan møte den velkjente veggen.

Men nå er det naturligvis også stor forskjell på det å møte veggen og det å slite med mer alvorlige lidelser. Det å møte veggen synes jeg (basert på egne erfaringer) det er stor åpenhet om i dag. Nesten for mye. Folk renner jo ned psykologdørene for å snakke om kjærlighetssorg og andre banaliteter.

Mer alvorlige psykiske problemer har jeg liten erfaring med de siste 10 årene, så her vet jeg egentlig ikke hvordan det stigmatiseres i dag. Alvorlige diagnoser er nok likevel veldig fjernt for de fleste, og de vet rett og slett ikke hvordan de skal agere. Jeg tror kanskje man må oppleve det for å vite noe om det, og selv da er det ikke nok da to pasienter sannsynligvis er svært ulike.

Og mange har en tendens til å generalisere. F.eks. "Men det gikk jo så bra med Trine etter oppholdet på sykehus, hvorfor skal det være så vanskelig med deg?".

Det store problemet er det vanlige problemet: Folk flest er idioter.

[Dorthe]

Jeg synes det kan være vel så mye skam og ha en fysisk lidelse/sykdom når den er kronisk som å ha psykiske problemer.

Folk forteller meg, i sin uvitenhet, at jeg burde trene og bli bra og antagelig er lat som ikke klarer å bli bedre. Og det tar de ikke fem øre for å si.

[ShitDiddelyDo]

Jeg synes det kan være vel så mye skam og ha en fysisk lidelse/sykdom når den er kronisk som å ha psykiske problemer.

Folk forteller meg, i sin uvitenhet, at jeg burde trene og bli bra og antagelig er lat som ikke klarer å bli bedre. Og det tar de ikke fem øre for å si.

Jeg repeterer meg til det kjedsommelige, men etter å ha lest en del av dine historier om hva folk kan få seg til å si/gjøre, føler jeg for å si det igjen:

Det er helt utrolig mange idioter der ute. Det er nesten skummelt.

[Dorthe]

Jeg repeterer meg til det kjedsommelige, men etter å ha lest en del av dine historier om hva folk kan få seg til å si/gjøre, føler jeg for å si det igjen:

Det er helt utrolig mange idioter der ute. Det er nesten skummelt.

;o)

[Gjest litt sjokkert]

Jeg synes det kan være vel så mye skam og ha en fysisk lidelse/sykdom når den er kronisk som å ha psykiske problemer.

Folk forteller meg, i sin uvitenhet, at jeg burde trene og bli bra og antagelig er lat som ikke klarer å bli bedre. Og det tar de ikke fem øre for å si.

Er det virkelig sant? Herregud for noen idioter du møter på da!! Man blir nesten brydd på vegne av andre.

Men når jeg var rimelig invalidisert av bekkenplager i noen år opplevde jeg vel liknende ting. Velmenende mas. Som om jeg ikke hadde prøvd alt det de kunne finne på å si.

[Dorthe]

Er det virkelig sant? Herregud for noen idioter du møter på da!! Man blir nesten brydd på vegne av andre.

Men når jeg var rimelig invalidisert av bekkenplager i noen år opplevde jeg vel liknende ting. Velmenende mas. Som om jeg ikke hadde prøvd alt det de kunne finne på å si.

Folk sier så mye idiotisk at jeg blir flau på deres vegne.

[lealaus]

http://www.aftenposten.no/meninger/sid/article3887663.ece

En ung skribent gjør seg noen tanker om nettopp dette her.