Best å behandle eller leve med angst?

[Gjest Mattiasen]

Jeg har hatt noe angst og diverse fobier fra jeg var ganske ung, spesielt fra ungdomsskolen og til nå. I en god periode ble den så mild at jeg ikke merket noe til det på lenge, men så har det forverret seg veldig i det siste. Trosset likevel legeangsten og fortalte om det til fastlegen nå nylig, og fortalte også at jeg er pedofil og ønsker hjelp. Så nå venter jeg på plass til psykolog. De tror pedofilien har ført til angsten fordi jeg "hele livet" har gått og vært redd for hva livet vil bringe med disse følelsene pluss at jeg har følt meg mindreverdig og ikke en som fortjener å ha det bra.

Men jeg har merket at når jeg snakker om angsten eller tenker på den, så vokser angsten inni meg, så mye at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg, blir skjelven, rastløs, svimmel og blir redd for å bli syk og segne om. Og bare tanken på å dra og snakke om angsten gjør meg angstfylt og urolig. Så jeg lurer på om det er best å bare undertrykke det og se om det forsvinner slik det gjorde for en god stund siden? Er redd jeg bare får mer angst av å gå til noen og snakke om det, og tenke på det fra uke til uke..., at jeg til slutt ikke fungerer i hverdagen. Går det an å få mer angst av å snakke om angsten? Jeg har på en måte angst for å bli skikkelig syk.

[Gjest Mattiasen]

Og ja...hører vel kanskje med at pga pedofilien har jeg hatt angst for å miste alle rundt meg...er det det som kalles separasjonsangst? Har blitt veldig sårbar når det gjelder venner og autoriteter, at jeg går og er redd for å ha sagt noe dumt slik at jeg mister de.

Dette blir usammenhengende, beklager.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hvis det fungerer med å avlede tankene på noe annet, er det selvsagt det beste. Om angsten ikke går over, men tvert imot forsterker seg, kommer du ikke utenom hjelp. Nå får du jo kontakt med en psykolog, så du får ta det opp med henne.

Generelt blir en mer deprimert av å tenke på og sanekke om dte som er vondt og vanskelig. Slik er det også med angst. Innoverrettethet mot seg selv, symptomer og det som er vondt og vanskelig forsterker angsten.

[Gjest ikke jeg]

Hvis det fungerer med å avlede tankene på noe annet, er det selvsagt det beste. Om angsten ikke går over, men tvert imot forsterker seg, kommer du ikke utenom hjelp. Nå får du jo kontakt med en psykolog, så du får ta det opp med henne.

Generelt blir en mer deprimert av å tenke på og sanekke om dte som er vondt og vanskelig. Slik er det også med angst. Innoverrettethet mot seg selv, symptomer og det som er vondt og vanskelig forsterker angsten.

tror du dolemannen tar det innover seg da

[Madelenemie]

Hvis det fungerer med å avlede tankene på noe annet, er det selvsagt det beste. Om angsten ikke går over, men tvert imot forsterker seg, kommer du ikke utenom hjelp. Nå får du jo kontakt med en psykolog, så du får ta det opp med henne.

Generelt blir en mer deprimert av å tenke på og sanekke om dte som er vondt og vanskelig. Slik er det også med angst. Innoverrettethet mot seg selv, symptomer og det som er vondt og vanskelig forsterker angsten.

Hei!

Jeg er av samme følelse/oppfatning, derfor har jeg ikke villet snakke om min barndom.

Når min psykiater første gangen spurte, "slo din mor deg", fikk jeg sjokk, jeg ville ikke snakke om det fordi det er jeg ferdig med! Jeg klarte fort å endre tema, heldigvis.

Så sa min psykiater i høst at det er litt som henger i luften og det gjaldt blant annet barndommen min. Jeg ble stresset og tenkte inni meg at, "Jeg skal ha eksamen og må ikke bli trist og syk, det har jeg ikke tid til". nå gikk det bra, men jeg lurte litt på hvordan min psykiater kunne vite at jeg skulle takle og snakke om dette?

Det er som om jeg har blitt sterk nok i meg selv, men det viste jeg ikke selv, så hvordan kunne min psykiater vite dette? Det er utmerket for meg å ikke rippe opp i hvordan jeg hadde det som barn, når jeg nå snakket om det, ble det mer en sak for meg som jeg betraktet utenfra, det holder. Men det er sikkert mange faktorere som gjør at jeg klarer å forholde meg slik nøytralt til saken, men vet min psykiater at, dette klarer jeg, kan en psykiater føle sånt, når man kjenner en pasient godt?

Min gamle fastlege sa til meg en gang når jeg sa til han at, "Jeg er så sliten at jeg kanskje må gå til en psykolog", at "den skal være sterk som skal se seg tilbake", jeg ble forundret over hans ord, men nå skjønner jeg hva han mener, han er en meget klok lege, jeg liker han godt men han har aldri ledig plass når jeg sjekker.

En gang sa jeg til min psykiater da hun var litt hard mot meg, og jeg ble forundret etter på, at, vet du ikke at jeg kan dø inni meg av å få så mange knivstikk inn i sjelen?,Min psykiater svarte, "Det vet jeg du takler godt", jaså tenkte jeg, så det vet du, det er da enda godt for det kjentes ikke sånn når jeg fikk dem.

Men det var godt ment og i etter tid var denne irettesettelsen helt riktig, men jeg ble lei meg i flere timer husker jeg, og jeg lurte veldig på hvordan man tørr å si sånt til mennesker.

Men jeg ble også glad for jeg liker mennesker som sier sannheten og ikke pynter på den, det gjør meg trygg.