Hva hadde dere gjort?

[Gjest vilværeskikkeliganonymidag]

Har vært gift med min kjære mann i over 18 år. han hadde vært gift før, og har to barn fra det ekteskapet.

Helt siden de var små, har vi hatt dem hos oss når det var "bestemt" osv., og har hvert år gitt dem bursdagsgave og julegave. når de ble eldre sendte vi dem sms på bursdagen eller ringte dem, og pakke fikk de etterhvert. når de rundet 20 år så begynte både jeg og min mann å tenke. Altså; de er nå voksne. De er selvstendige, intelligente vesener. Så hvofor i alle dager får vi aldri bursdagshilsen ( en sms?) av dem? De vet jo ikke engang når jeg har burdag? Sin egen far burde de iallefall vite når har bursdag? burde de ikke det? De trenger ikke kjøpe gave til noen av oss, men at de ikke vet/ husker når faren har bursdag, det synes jeg grenser til en måte å avvise ham på. vi har også fått to barn sammen, og de to eldste "bryr seg" heller ikke om å hverken gratulere eller noe som helst når våre har bursdag. min ene datter som er 15, sa en dag: jeg kjenner dem jo ikke ...og det gir en veldig sår følelse. tenk å ikke kjenne sine egne søsken....

Det ene barnet har fått tre barn. vi har kjøpt gaver til hver og en av dem, men vi føler begge to at det er barn som vi ikke føler noe for/ kjenner i det hele tatt. Vi ser dem så sjelden, og hver gang vi ser dem; så lurer de små på hvem vi er. Vi har sagt til begge hans barn: vårt hus er åpent for dere alltid! Dere kan komme til oss når dere vil! og vi setter sånn pris på at dere kommer. dette har min mann sagt flere ganger til dem. det ene barnet, som nå er 23, kjører bil, og kommer seg lett rundt. han jobber, og tjener over 300000 iåret. bor fremdeles hos sin mor. ingen kjæreste. men har ikke hatt tid til å komme til oss mer enn en gang i år. Han bor to minutter fra oss. ifjor fikk ingen av oss gave av ham til jul, ingen julehilsen engang.

Hva skal vi gjøre? Min mann har hatt "dype samtaler" med begge på enmannshånd, og spurt hva som er galt. de svarer at ikke noe er galt..

Dette gjør oss veldig triste. Det sviver i hodet på meg hele dagen for tiden. ER veldig redd for, og tror nok , at moren under deres oppvekst har svertet deres far, og meg, og at det er dette som ligger bak deres kalde skulder.

Ekteskapet gikk ikke under pga meg, det var moren til barna som var utro (hun er fremdeles gift med den som hun var utro med), men det spørs jo hva hun har fortalt barna.

Hadde dere gitt dem opp? hadde dere ventet til de tok kontakt selv? for her er det far som hele tiden har ringt til dem og prøvd å få igang samtaler, der de svarer bare ja og nei på spørsmål. Huff det føles så leit alt!

[Liliaceae]

En tanke som slo meg, var at kanskje dere heller ikke har markert bursdagene deres ordentlig da barna fremdeles var hos dere i faste helger..?

F.eks. at ved fars bursdag var det å markere med gaver og kaker, og kanskje du og barna hadde ordnet med noe fra dem? I alle fall et koselig kort fra dere alle, eller lignende?

Dere kan jo fremdeles invitere til kake & kaffe i forbindelse med deres og barnas bursdag?

Når dere inviterer, så føler de seg kanskje mer velkomne om dere inviterer til en spesifikk dag. Når det blir sånn at "kom når dere har lyst, vårt hjem er alltid åpent!", blir det opp til de å ta initiativ. Mye lettere å takke ja til en invitasjon som er mer konkret.

Hvor mye initiativ tar dere til å komme på besøk til de?

Det ene "barnet" på over 20 bor 2. min unna med bil, hvorfor stikker ikke far innom i ny og ne da?

I forholdet til stesøsken, er det ditt og mannen din sitt ansvar om dere ønsker at barna hans skal ha et nærmere forhold. Dere kan nok ikke forvente at hans barn prioriterer å pleie dette forholdet.

[Gjest Forskjellige liv]

Jeg ville latt dem leve sine voksne liv i fred. Sendt en liten oppmerksomhet ved høytid. Ringt av og til.

Dette kommer av at dere har levd forskjellige liv. At de har vært hos dere jevnlig sier ikke noe om hvordan de har opplevd dere og besøkene. De kan ha følt seg på besøk og ikke i et hjem som er deres eget. Det legger ikke gode forhold til rette for kontakt.

Og det kan hende at dere er så forskjellige fra dem, deres hverdag, oppdragelse, holdning etc at det å være sammen med dere er plikt. Og ikke følelsesmessig engasjemang.

Med alle deres beste ønsker, barn lever i nuet. Og ansvaret hviller på dere. Det å ha kontakt skal være et ønske ikke en plikt. Slik jeg leser deg her, så er det litt "ettersom vi har stilt opp og gjort alt riktig, så er de dårlige som ikke takker dere ved å ta kontakt". Og det i seg selv frister lite til omgang.

Nytter det ikke å snakke med dem. Så er det slik det er. Å legge mer press, forlange eller henvise til plikt og følelser gjør avstanden enda større tror jeg.

[Gjest vilværeskikkeliganonymidag]

Jeg ville latt dem leve sine voksne liv i fred. Sendt en liten oppmerksomhet ved høytid. Ringt av og til.

Dette kommer av at dere har levd forskjellige liv. At de har vært hos dere jevnlig sier ikke noe om hvordan de har opplevd dere og besøkene. De kan ha følt seg på besøk og ikke i et hjem som er deres eget. Det legger ikke gode forhold til rette for kontakt.

Og det kan hende at dere er så forskjellige fra dem, deres hverdag, oppdragelse, holdning etc at det å være sammen med dere er plikt. Og ikke følelsesmessig engasjemang.

Med alle deres beste ønsker, barn lever i nuet. Og ansvaret hviller på dere. Det å ha kontakt skal være et ønske ikke en plikt. Slik jeg leser deg her, så er det litt "ettersom vi har stilt opp og gjort alt riktig, så er de dårlige som ikke takker dere ved å ta kontakt". Og det i seg selv frister lite til omgang.

Nytter det ikke å snakke med dem. Så er det slik det er. Å legge mer press, forlange eller henvise til plikt og følelser gjør avstanden enda større tror jeg.

Jeg er helt enig med deg. Men trodde at når de nå er 26 og 23 at de var "voksne" og hadde et ønske om å være med oss? mine foreldre og min manns foreldre " ber" oss ikke for at vi skal gå på besøk. Og det er jo nettopp det; skulle ønske at de to barna kunne og ville komme av egen fri vilje. og ønske.

og kommer nok til å bare la det være, slik de ønsker. skal ikke "mase" mer på dem om de snart kan stikke opp en tur. Det er nok for mye "forlangt".

[Gjest vilværeskikkeliganonymidag]

En tanke som slo meg, var at kanskje dere heller ikke har markert bursdagene deres ordentlig da barna fremdeles var hos dere i faste helger..?

F.eks. at ved fars bursdag var det å markere med gaver og kaker, og kanskje du og barna hadde ordnet med noe fra dem? I alle fall et koselig kort fra dere alle, eller lignende?

Dere kan jo fremdeles invitere til kake & kaffe i forbindelse med deres og barnas bursdag?

Når dere inviterer, så føler de seg kanskje mer velkomne om dere inviterer til en spesifikk dag. Når det blir sånn at "kom når dere har lyst, vårt hjem er alltid åpent!", blir det opp til de å ta initiativ. Mye lettere å takke ja til en invitasjon som er mer konkret.

Hvor mye initiativ tar dere til å komme på besøk til de?

Det ene "barnet" på over 20 bor 2. min unna med bil, hvorfor stikker ikke far innom i ny og ne da?

I forholdet til stesøsken, er det ditt og mannen din sitt ansvar om dere ønsker at barna hans skal ha et nærmere forhold. Dere kan nok ikke forvente at hans barn prioriterer å pleie dette forholdet.

Vi går så ofte det lar seg gjøre til den eldste som har barn. Men de er ofte ikke tilgjengelige når vi ringer og spør om de vil ha besøk.

den som bor 2 minutter fra oss, har så mye på "programmet" og er lite hjemme. og er barnet hjemme, så sitter det bare på et lite rom. i tillegg er min mann og moren til barna bitre uvenner, pga mye urettferdighet som skjedde i forbindelsen med skilsmissen. skikkelige utilgivelige ting. og derfor tror jeg også at mye av grunnen til at ting er som de er, er pga sverting av far og meg.

kanskje vi har lagt for lite vekt på bursdagfeiring, som du sier. men min mann mener alltid at han vil ikke be noen til sin bursdag, pga det er det samme som å tigge om gave.

er rart igrunnen, for da barnas farfar fylte 80 år, da møtte de opp med blomster og gratulasjoner, uten å ha blitt bedt. Da jeg og min mann fylte runde tall begge to, hørte vi ingenting . Mener du at det er normalt av voksne mennesker?

[Dorthe]

Vi går så ofte det lar seg gjøre til den eldste som har barn. Men de er ofte ikke tilgjengelige når vi ringer og spør om de vil ha besøk.

den som bor 2 minutter fra oss, har så mye på "programmet" og er lite hjemme. og er barnet hjemme, så sitter det bare på et lite rom. i tillegg er min mann og moren til barna bitre uvenner, pga mye urettferdighet som skjedde i forbindelsen med skilsmissen. skikkelige utilgivelige ting. og derfor tror jeg også at mye av grunnen til at ting er som de er, er pga sverting av far og meg.

kanskje vi har lagt for lite vekt på bursdagfeiring, som du sier. men min mann mener alltid at han vil ikke be noen til sin bursdag, pga det er det samme som å tigge om gave.

er rart igrunnen, for da barnas farfar fylte 80 år, da møtte de opp med blomster og gratulasjoner, uten å ha blitt bedt. Da jeg og min mann fylte runde tall begge to, hørte vi ingenting . Mener du at det er normalt av voksne mennesker?

Jeg er også oppdratt til at man ber ikke i bursdag, da kommer folk av seg sjøl hvis de er interessert og resultatet er at min bursdag er det ingen som husker på mer og ingen kommer heller selv ved runde tall.

Jeg har vært med på og laget mange 40 og 50 årsdager til venner, men ingen kom på min, kun foreldrene mine og en venninne. Så vi har nok laget ris til egen bak.

[Gjest vilværeskikkeliganonymidag]

Jeg er også oppdratt til at man ber ikke i bursdag, da kommer folk av seg sjøl hvis de er interessert og resultatet er at min bursdag er det ingen som husker på mer og ingen kommer heller selv ved runde tall.

Jeg har vært med på og laget mange 40 og 50 årsdager til venner, men ingen kom på min, kun foreldrene mine og en venninne. Så vi har nok laget ris til egen bak.

Det kom mange til vår runde dag, uten at vi ba dem. Det manglet kun de to barna.

[nick]

Det kom mange til vår runde dag, uten at vi ba dem. Det manglet kun de to barna.

Vel, kanskje de rett og slett ikke liker dere/deg/han? Det er alltids en mulighet, uansett om den er ubehagelig.

Dere kan ikke tvinge noen til å komme på besøk.

[Gjest vilværeskikkeliganonymidag]

Vel, kanskje de rett og slett ikke liker dere/deg/han? Det er alltids en mulighet, uansett om den er ubehagelig.

Dere kan ikke tvinge noen til å komme på besøk.

Ja, jeg er innerst inne sikker på at det er meg de har imot. AT de tror at det er jeg som har ødelagt foreldrenes ekteskap, bl.a. Selv om faren har fortalt dem hva som skjedde. Og de vil naturlig nok mer tro på sin mor.

Det som er så rart; er at i mine tenår så var skikkelig uvenner med min far. Jeg sa at han kunne glemme at han hadde meg som datter osv. det var skikkelig betent. Men i voksen alder, så har vi "glemt" det som skjedde, og er ganske god venn med min far, selv om han aldri ba meg om unnskyldning. Jeg går da på besøk til mine foreldre, selv om det leie skjedde. Og det er nok noe med blodsbånd å gjøre. synd at ikke disse to barna føler at de har et blodsbånd...kun når de har bursdag og sånn...

[jubalong70]

Jeg hadde forsøkt å slutte å forvente noe, men fortsatt å gi på samme måte som dere gjør nå. Kanskje de skjønner tegninga etterhvert

[Gjest vilværeskikkeliganonymidag]

Jeg hadde forsøkt å slutte å forvente noe, men fortsatt å gi på samme måte som dere gjør nå. Kanskje de skjønner tegninga etterhvert

Ja, det blir nok til det. Men vi savner dem så veldig, og skulle ønske de gjorde det samme!

[jubalong70]

Ja, det blir nok til det. Men vi savner dem så veldig, og skulle ønske de gjorde det samme!

Det skjønner jeg veldig godt

Jeg hadde selv i flere år ikke kontakt med faren min. Etterhvert som jeg ble voksen fikk jeg mer kontakt, og sender julegaver til både ham og halvbroren min. Vi får ingenting i retur - heller ikke til ungene...

Jeg har vært veldig sår i forhold til det, men har funnet ut at jeg ikke gidder å bry meg mer. Jeg er glad i far, og vet han er glad i hele familien min - han viser det tydeligvis bare ikke ved å gi gaver

[Gjest Hulderen]

Vi går så ofte det lar seg gjøre til den eldste som har barn. Men de er ofte ikke tilgjengelige når vi ringer og spør om de vil ha besøk.

den som bor 2 minutter fra oss, har så mye på "programmet" og er lite hjemme. og er barnet hjemme, så sitter det bare på et lite rom. i tillegg er min mann og moren til barna bitre uvenner, pga mye urettferdighet som skjedde i forbindelsen med skilsmissen. skikkelige utilgivelige ting. og derfor tror jeg også at mye av grunnen til at ting er som de er, er pga sverting av far og meg.

kanskje vi har lagt for lite vekt på bursdagfeiring, som du sier. men min mann mener alltid at han vil ikke be noen til sin bursdag, pga det er det samme som å tigge om gave.

er rart igrunnen, for da barnas farfar fylte 80 år, da møtte de opp med blomster og gratulasjoner, uten å ha blitt bedt. Da jeg og min mann fylte runde tall begge to, hørte vi ingenting . Mener du at det er normalt av voksne mennesker?

''min mann mener alltid at han vil ikke be noen til sin bursdag, pga det er det samme som å tigge om gave.''

Med den holdningen, så tror vel barna at han heller ikke ønsker noen oppmerksomhet. Har han aldri invitert til feiring, så syns de vel ikke det er noe å feire.

[Gjest vilværeskikkeliganonymidag]

''min mann mener alltid at han vil ikke be noen til sin bursdag, pga det er det samme som å tigge om gave.''

Med den holdningen, så tror vel barna at han heller ikke ønsker noen oppmerksomhet. Har han aldri invitert til feiring, så syns de vel ikke det er noe å feire.

Vi blir da heller ikke bedt hjem til noen av barna når de fyller år, men vi kjøper da både blomster og gaver for det!

[Gjest Hulderen]

Jeg er helt enig med deg. Men trodde at når de nå er 26 og 23 at de var "voksne" og hadde et ønske om å være med oss? mine foreldre og min manns foreldre " ber" oss ikke for at vi skal gå på besøk. Og det er jo nettopp det; skulle ønske at de to barna kunne og ville komme av egen fri vilje. og ønske.

og kommer nok til å bare la det være, slik de ønsker. skal ikke "mase" mer på dem om de snart kan stikke opp en tur. Det er nok for mye "forlangt".

Ja, de er voksne nå. Men dere har vært med på legge grunnlaget for forholdet mellom dere når de var yngre. De vil ikke plutselig begynne å ønske å være sammen med dere, om de ikke har gjort det før.

Jeg skulle likt å høre barnas versjon, det virker som om du utelater mye. Jeg syns det er rart at 15 åringen din ikke kjenner sine halvsøsken. Det tyder på manglende samvær over lang tid.

[Gjest vilværeskikkeliganonymidag]

Ja, de er voksne nå. Men dere har vært med på legge grunnlaget for forholdet mellom dere når de var yngre. De vil ikke plutselig begynne å ønske å være sammen med dere, om de ikke har gjort det før.

Jeg skulle likt å høre barnas versjon, det virker som om du utelater mye. Jeg syns det er rart at 15 åringen din ikke kjenner sine halvsøsken. Det tyder på manglende samvær over lang tid.

Jeg kan jo ikke fortelle for detaljert, sånn at noen kan kjenne seg igjen, det må du da forstå.

Og helt siden disse barna var 15 ca, så "ville" de ikke komme til oss, de hadde så mye annet å gjøre, og det vil si fra vårt barn var ca 4-5 år.ikke rart at mye blir glemt da vel? husk aldersforskjellen!

det ene barnet ville forresten i en alder av 14 år "bo hos oss, men vi måtte aldri si det til mamma!"

Det har jo vært litt trist at det har blitt sånn, men at de skulle fortsette i samme tralten når de ble voksne og selvstendige, det gjør meg ennå mer trist.

[Gjest vilværeskikkeliganonymidag]

Ja, de er voksne nå. Men dere har vært med på legge grunnlaget for forholdet mellom dere når de var yngre. De vil ikke plutselig begynne å ønske å være sammen med dere, om de ikke har gjort det før.

Jeg skulle likt å høre barnas versjon, det virker som om du utelater mye. Jeg syns det er rart at 15 åringen din ikke kjenner sine halvsøsken. Det tyder på manglende samvær over lang tid.

du skriver at du ville gjerne hørt barnas versjon. DET VILLE GJERNE JEG OGSÅ! vi har jo spurt dem gang på gang hva som er galt, og de sier "ingenting".

[Gjest HuGs]

Jeg er helt enig med deg. Men trodde at når de nå er 26 og 23 at de var "voksne" og hadde et ønske om å være med oss? mine foreldre og min manns foreldre " ber" oss ikke for at vi skal gå på besøk. Og det er jo nettopp det; skulle ønske at de to barna kunne og ville komme av egen fri vilje. og ønske.

og kommer nok til å bare la det være, slik de ønsker. skal ikke "mase" mer på dem om de snart kan stikke opp en tur. Det er nok for mye "forlangt".

Kan dere ikke invitere på middag da? Ikke bare spørre om di kan 'stikke innom'. Min erfaring er at hvis en frister med noe godt å spise, så er det mye lettere å få de unge til å komme. Sånn er det bare. Unge i dag kommer ikke for å ta en kaffekopp liksom. De gidder ikke sitte og kjappe, men mat må de jo allikevel ha. hehe... Vi bruker den der på våre voksne barm og det funker det.

[ekte nick]

Jeg er også oppdratt til at man ber ikke i bursdag, da kommer folk av seg sjøl hvis de er interessert og resultatet er at min bursdag er det ingen som husker på mer og ingen kommer heller selv ved runde tall.

Jeg har vært med på og laget mange 40 og 50 årsdager til venner, men ingen kom på min, kun foreldrene mine og en venninne. Så vi har nok laget ris til egen bak.

Oj. Det var en uvant skikk (for meg i alle fall). Jeg kan ikke fordra om folk kommer uanmeldt, jeg velger selv hvem jeg ber til mine bursdagsselskap (enten det er venninner eller storfamilien), og slik har det alltid vært innenfor vår slekt.

[Lillemus]

Oj. Det var en uvant skikk (for meg i alle fall). Jeg kan ikke fordra om folk kommer uanmeldt, jeg velger selv hvem jeg ber til mine bursdagsselskap (enten det er venninner eller storfamilien), og slik har det alltid vært innenfor vår slekt.

Jeg stusser også litt på dette med at man ikke inviterer til bursdag for folk kommer allikevel. Vi inviterer alltid, det er jo ikke alltid det passer at det kommer folk på selve dagen heller, ofte er man jo borte.