Hvil i fred-status på Facebook

[ShitDiddelyDo]

Enig i alt du skriver der....

Dette minner meg litt om den tiden da vi alle(?) var motstandere av datateknologien pga at data ville ta jobbene fra oss, om da vi fnyste av idioter som måtte feste parabolantannene _synlig_ bare for å briefe, eller de som kjøpte videomaskin - for hva var poenget med det lissom Kanskje ikke helt sammenlignbart, men det handler nok om at nye og ukjente kommunikasjonskanaler føles utrygt(?) for enkelte... Vi blir på en måte litt paraoide..

For meg er ikke nye kommunikasjonsmetoder skummelt. Jeg tror jeg er ganske oppdatert på ny teknologi.

Men jeg kan ikke fordra slarving. Har aldri gjort det. Og nå blir selv oppegående folk de verste slarvehøner. Det er fordummende, og det er skremmende at det blir så vanlig at det å ikke delta i slarvinga blir det unormale.

Det er ikke bare på Facebook man ser dette. Man ser det også i pressen.

[Mandolaika]

''Selvfølgelig, men man kan jo bry seg utenom FB?''

Ja, herlighet... må det være enten-eller da??

''Jeg snakker om at folk f.eks. skriver kondolanser på veggen til en annen, uten at vedkommende selv har skrevet noe som helst om dødsfallet.''

Jeg ville aldri vært den første som skrev en kondolanse på veggen til noen......men når dagene går og folk begynner å skrive, så skriver jeg gjerne for å vise min støtte - ser ikke helt forskjellen på det og å ta en telefon for å kondolere?

Nei, det må ikke være enten-eller, men for meg så er det noe annet å ta en telefon enn å skrive det på FB, to helt forskjellige ting.

[Parasoll]

Hvis du blir så sint av å ikke få nysgjerrigheten tilfredsstilt er det kanskje like greit å droppe FB? Noen legger ut halvkryptiske meldinger hele tiden, og da er det bare å la være å kommentere hvis man syns det er irriterende.

Når det gjelder dødsfall, kondolanser og minneord osv syns jeg det er helt naturlig å dele sånt også på FB. Hvofor ikke egentlig? Det dreier seg om å vise medfølelse med pårørende, vise at man tenker på den døde, dele sorgen med andre osv, akkurat som i RL. Skjønner ikke helt skillet. *At man ikke skriver noe før man er sikker på at de nærmeste vet er en selvfølge*

Hvorfor er det verre å snakke om et dødsfall på FB enn å sette inn en dødsannonse i en stor avis, feks aftenposten? Der kan man garantere at tusenvis av fullstendig fremmede og svært perifere bekjente leser den.

For meg personlig ville jeg syns det var fint å se at andre kjente og savnet vedkommende som var død. Og jeg ville satt pris på kondolanser. Men noen skriver jo i dødsannonsen at de ikke vil ha verken blomster eller kondolanser, så man er forskjellige.

[ShitDiddelyDo]

Vel, vi lever i et fritt land og jaggu er jeg glad for det

(selv om jeg himler med øynene over enkeltes behov for deltaljerte beskrivelser på FB jeg også ;-))

Jeg er også glad vi lever i et fritt land.

Men når enhver idiot får muligheten til å uttrykke seg, blir det stygt. Det er mulig folk var like planter tidligere også, men da visste vi det i hvert fall ikke.

For 15 år siden gjemte man Se og Hør i pornobunken fordi det var flaut å bli sett med bladet. I dag er halve Norge levende versjoner av bladet, og Se og Hør selger rundt millionen i uka. Det er ikke lenger flaut å kjøpe det.

Terskelen flyttes stadig mot det absurde.

[Sør]

"Skal du diktere hvordan folk skal få sørge/markere et dødsfall?"

Nei, har jeg diktert det fordi om jeg har en mening om det?

"Har du en "riktig" måte å gjøre det på?"

Nei, det finnes utallige måter, det er svært individuelt hva som er riktig, siden det er snakk om noe så personlig. Jeg kan vel ha en mening om at FB ikke er riktig forum for meg å kringkaste et dødsfall på for det?

Selvsagt kan du ha en mening om det. Du kan dog kanskje tenke at folk som skrive slikt har (åpenbart) hatt et dødsfall blant venner, og kan derfor kanskje uttrykke deg mer diplomatisk?

[Gjest togli]

For meg er ikke nye kommunikasjonsmetoder skummelt. Jeg tror jeg er ganske oppdatert på ny teknologi.

Men jeg kan ikke fordra slarving. Har aldri gjort det. Og nå blir selv oppegående folk de verste slarvehøner. Det er fordummende, og det er skremmende at det blir så vanlig at det å ikke delta i slarvinga blir det unormale.

Det er ikke bare på Facebook man ser dette. Man ser det også i pressen.

Personlig har jeg aldri opplevd slarving på Facebook, men det forekommer sikkert der som alle andre steder....

Jeg bruker FB for å kommunisere med folk bl.a. siden jeg ikke liker å snakke i tlf... Samtidig bruker jeg vel FB nesten litt som en bloggingside siden jeg er glad i å skrive... Jeg liker humoristiske "statuser" og kommentarene man kan få til disse

Datra mi på tretten har helt klart fått økt selvtillit etter å ha fått FB. Hun kan være litt sjenert sammen med venner hun ikke kjenner godt. Vennene kommenterer hverandres statuser, kommenterer bilder og chatter med hverandre. Ikke en eneste gang har jeg opplevd negative kommentarer mellom ungdommene. De sender hverandre hjerter og komplimentene florerer. Det er så hyggelig å se Tviler ikke på at de motsatte tilfellene også finnes, men er en smule lei av all negativ fokus på slike nye kommunikasjonskanaler. Hvis man hadde summert de positive og negative sidene hver for seg, så er jeg ikke i tvil om at de positive er større..

For min egen del, som har opplevd samlivsbrudd ganske nylig, så har kontakten med venner via FB vært til enorm støtte! Jeg satt alene med barna hver kveld, og vennene mine hadde også barn å ta hensyn til.. og de fleste av mine aller beste venner bor på andre kanter av landet. Utrolig godt å vite at når barna la seg, så kunne jeg sette meg ved FB for å skravle med venner og kjenne de positive vibbene:)) Hadde sikkert følt meg ganske deppa uten den muligheten....

[Gjest togli]

Nei, det må ikke være enten-eller, men for meg så er det noe annet å ta en telefon enn å skrive det på FB, to helt forskjellige ting.

Ok, jeg er døv, så for meg føles ikke tlf som noe alternativ

[Gjest togli]

Jeg er også glad vi lever i et fritt land.

Men når enhver idiot får muligheten til å uttrykke seg, blir det stygt. Det er mulig folk var like planter tidligere også, men da visste vi det i hvert fall ikke.

For 15 år siden gjemte man Se og Hør i pornobunken fordi det var flaut å bli sett med bladet. I dag er halve Norge levende versjoner av bladet, og Se og Hør selger rundt millionen i uka. Det er ikke lenger flaut å kjøpe det.

Terskelen flyttes stadig mot det absurde.

Men hva gjør det egentlig? Hvorfor bruker du energi på å bekymre(?) deg over slike ting? Vi mennesker er ikke enten-eller. Jeg anser meg ikke som "dum" selv om jeg faktisk kjøper Se og Hør relativt ofte.. Jeg leser Se og Hør bare rett før jeg sovner, og da er det nytteløst å lese bøker - klarer bare fem minutter før jeg sovner uansett - og blir man "dum" av å lese Se og Hør så er det fordi man er "dum" fra før

[Gjest høstløv]

"Men vil du ikke sette annonse i avisen heller, du da?

Dødsannonser kringkaster dødsfallet til kreti og pleti og det er vel det som er hele vitsen med slike annonser."

Nå misforstår du meg. Jeg ville satt annonse i avisen hvis jeg hadde mistet en i familien. Det jeg ikke ville gjort var å skrive en kondolanse på veggen til en som hadde mistet noen, hvis vedkommende selv ikke hadde kunngjort dødsfallet på FB først.

Jeg synes ting rundt dødsfall er for personlig til å ha noe på FB å gjøre, det er bare min mening, særlig hvis man har hundrevis av venner der.

''Det jeg ikke ville gjort var å skrive en kondolanse på veggen til en som hadde mistet noen, hvis vedkommende selv ikke hadde kunngjort dødsfallet på FB først.''

OK, jeg er ikke på FB, men tror at jeg hadde valgt å sende en personlig e-mail med kondolanse.

Ellers mener jeg at Internett er et ypperlig medium til å kringkaste nyheter til familie og venner i løpet av kort tid.

[Gjest togli]

"Men vil du ikke sette annonse i avisen heller, du da?

Dødsannonser kringkaster dødsfallet til kreti og pleti og det er vel det som er hele vitsen med slike annonser."

Nå misforstår du meg. Jeg ville satt annonse i avisen hvis jeg hadde mistet en i familien. Det jeg ikke ville gjort var å skrive en kondolanse på veggen til en som hadde mistet noen, hvis vedkommende selv ikke hadde kunngjort dødsfallet på FB først.

Jeg synes ting rundt dødsfall er for personlig til å ha noe på FB å gjøre, det er bare min mening, særlig hvis man har hundrevis av venner der.

Hvorfor er dødsfall "personlig"? Døden er en naturlig ting og alle har rett til å sørge på sin egen og individuelle måte... Hadde jeg mista en nær slektning, så hadde jeg neppe gått på FB før jeg var klar for det.. Sånt er verre med telefon. Telefonen med kondolanser MÅ man ta uansett. FB kan man selv velge å styre når man vil sjekke... Hadde FB kommet før telefonen, skal jeg vedde vi hadde "krangla" om det tåpelige i at tlf var en mulig kommunikasjonskanal når man skulle sende kondolanser

[ShitDiddelyDo]

Personlig har jeg aldri opplevd slarving på Facebook, men det forekommer sikkert der som alle andre steder....

Jeg bruker FB for å kommunisere med folk bl.a. siden jeg ikke liker å snakke i tlf... Samtidig bruker jeg vel FB nesten litt som en bloggingside siden jeg er glad i å skrive... Jeg liker humoristiske "statuser" og kommentarene man kan få til disse

Datra mi på tretten har helt klart fått økt selvtillit etter å ha fått FB. Hun kan være litt sjenert sammen med venner hun ikke kjenner godt. Vennene kommenterer hverandres statuser, kommenterer bilder og chatter med hverandre. Ikke en eneste gang har jeg opplevd negative kommentarer mellom ungdommene. De sender hverandre hjerter og komplimentene florerer. Det er så hyggelig å se Tviler ikke på at de motsatte tilfellene også finnes, men er en smule lei av all negativ fokus på slike nye kommunikasjonskanaler. Hvis man hadde summert de positive og negative sidene hver for seg, så er jeg ikke i tvil om at de positive er større..

For min egen del, som har opplevd samlivsbrudd ganske nylig, så har kontakten med venner via FB vært til enorm støtte! Jeg satt alene med barna hver kveld, og vennene mine hadde også barn å ta hensyn til.. og de fleste av mine aller beste venner bor på andre kanter av landet. Utrolig godt å vite at når barna la seg, så kunne jeg sette meg ved FB for å skravle med venner og kjenne de positive vibbene:)) Hadde sikkert følt meg ganske deppa uten den muligheten....

Jeg har ingen problemer med å forstå at Facebook kan ha positive sider. Det er måten den ofte blir brukt på jeg ikke forstår, og jeg snakker om voksne mennesker. Jeg har til gode å se en trettenårings facebookprofil.

Jeg baserer dette kun på det jeg selv så i løpet av disse 24-timene, samt hva jeg har sett på av venners profiler (mest dette). Og dette er folk mellom 25 og 40. I vesentlig grad oppegående folk. Det er det som er skremmende.

At trettenåringer sitter og koseklemser på hverandre er sikkert sunt. At trettiåringer gjør det virker sært. Det være seg om man klemzer på dol eller på Facebook eller på en chat.

At voksne folk slenger ut bilder (uten å tenke over at de som fotograferes kanskje ikke vil på nettet) og kommentarer (om hva som f.eks. skjedde på en fest, eventuelt bare med hinting) er sært.

Det er ikke konseptet i seg selv jeg synes er skremmende, men det man ser når folk realiserer seg selv for hele verden (eller de 300 vennene man har, der man egentlig kjenner 15 stykker godt).

Jaja. Jeg skjønner at jeg er i mindretall. Det ligger sikkert i genene. Jeg har en bror som ennå ikke har kjøpt mobiltelefon.

[Gjest høstløv]

Jeg har ingen problemer med å forstå at Facebook kan ha positive sider. Det er måten den ofte blir brukt på jeg ikke forstår, og jeg snakker om voksne mennesker. Jeg har til gode å se en trettenårings facebookprofil.

Jeg baserer dette kun på det jeg selv så i løpet av disse 24-timene, samt hva jeg har sett på av venners profiler (mest dette). Og dette er folk mellom 25 og 40. I vesentlig grad oppegående folk. Det er det som er skremmende.

At trettenåringer sitter og koseklemser på hverandre er sikkert sunt. At trettiåringer gjør det virker sært. Det være seg om man klemzer på dol eller på Facebook eller på en chat.

At voksne folk slenger ut bilder (uten å tenke over at de som fotograferes kanskje ikke vil på nettet) og kommentarer (om hva som f.eks. skjedde på en fest, eventuelt bare med hinting) er sært.

Det er ikke konseptet i seg selv jeg synes er skremmende, men det man ser når folk realiserer seg selv for hele verden (eller de 300 vennene man har, der man egentlig kjenner 15 stykker godt).

Jaja. Jeg skjønner at jeg er i mindretall. Det ligger sikkert i genene. Jeg har en bror som ennå ikke har kjøpt mobiltelefon.

Jeg er enig!

[ShitDiddelyDo]

Men hva gjør det egentlig? Hvorfor bruker du energi på å bekymre(?) deg over slike ting? Vi mennesker er ikke enten-eller. Jeg anser meg ikke som "dum" selv om jeg faktisk kjøper Se og Hør relativt ofte.. Jeg leser Se og Hør bare rett før jeg sovner, og da er det nytteløst å lese bøker - klarer bare fem minutter før jeg sovner uansett - og blir man "dum" av å lese Se og Hør så er det fordi man er "dum" fra før

Jeg bruker ikke energi på dette. Jeg kommenterte et innlegg der en person kritiserer en person for å hinte om en annen persons død til tross for at denne personen tydeligvis ikke får lov til det (etternavnet måtte holdes hemmelig - noe jeg vil tro det er en grunn til).

Og så ser jeg hauger av folk nedover her som ikke ser problemet, selv i et såpass ekstremt tilfelle som noens død - noe av det mer jævlige vi kan oppleve, og der vi alle reagerer ulikt, her eksemplifisert spesifikt med at personen som hintet opp dødsfallet ikke fikk lov til å skrive etternavnet.

I en normal verden ville alle reagert på dette. Her er det nesten ingen som reagerer, og flere av dere er normalt oppegående.

Det sier noe om hvor langt galskapen har gått.

[ShitDiddelyDo]

Hvorfor er dødsfall "personlig"? Døden er en naturlig ting og alle har rett til å sørge på sin egen og individuelle måte... Hadde jeg mista en nær slektning, så hadde jeg neppe gått på FB før jeg var klar for det.. Sånt er verre med telefon. Telefonen med kondolanser MÅ man ta uansett. FB kan man selv velge å styre når man vil sjekke... Hadde FB kommet før telefonen, skal jeg vedde vi hadde "krangla" om det tåpelige i at tlf var en mulig kommunikasjonskanal når man skulle sende kondolanser

For det første kan det være at noen ikke vet om dødsfallet ennå. Dorthe eksemplifiserer dette med at hun fikk tredjehåndskunnskap om en nær tantes død. Jeg har også opplevd dette, men da på en annen måte. Det var ikke kult å få den i trynet der jeg satt og ante fred og ingen fare. Flere i familien hans var ikke engang varslet på dette tidspunktet.

For det andre kan det være at personen har dødd en unaturlig død. Det kan kanskje være skam knyttet til dødsfallet. F.eks. ved selvmord. Da er det kanskje ikke sånn at man vil at hele verden skal vite det - i hvert fall ikke før man selv er klar. Og når man selv er klar får man selv ta den avgjørelsen. En eller annen perifer bekjent bør ikke ta denne avgjørelsen ved å poste det på Facebook.

Det finnes hundrevis av forståelige årsaker til at det trådstarter snakker om ikke er greit.

Jeg fatter ikke at det går an å se det på noen annen måte.

[Gjest togli]

Jeg har ingen problemer med å forstå at Facebook kan ha positive sider. Det er måten den ofte blir brukt på jeg ikke forstår, og jeg snakker om voksne mennesker. Jeg har til gode å se en trettenårings facebookprofil.

Jeg baserer dette kun på det jeg selv så i løpet av disse 24-timene, samt hva jeg har sett på av venners profiler (mest dette). Og dette er folk mellom 25 og 40. I vesentlig grad oppegående folk. Det er det som er skremmende.

At trettenåringer sitter og koseklemser på hverandre er sikkert sunt. At trettiåringer gjør det virker sært. Det være seg om man klemzer på dol eller på Facebook eller på en chat.

At voksne folk slenger ut bilder (uten å tenke over at de som fotograferes kanskje ikke vil på nettet) og kommentarer (om hva som f.eks. skjedde på en fest, eventuelt bare med hinting) er sært.

Det er ikke konseptet i seg selv jeg synes er skremmende, men det man ser når folk realiserer seg selv for hele verden (eller de 300 vennene man har, der man egentlig kjenner 15 stykker godt).

Jaja. Jeg skjønner at jeg er i mindretall. Det ligger sikkert i genene. Jeg har en bror som ennå ikke har kjøpt mobiltelefon.

''Jeg baserer dette kun på det jeg selv så i løpet av disse 24-timene, samt hva jeg har sett på av venners profiler (mest dette). Og dette er folk mellom 25 og 40. I vesentlig grad oppegående folk. Det er det som er skremmende.''

I starten av min FB-karriere skjønte jeg ikke poenget og syntes det var dødsens kjedelig Men etterhvert som jeg begynte å skrive på statusen min og andres, så ble det kjempegøy:) Heldigvis har jeg stort sett oppegående venner som skriver br ting, og noen jeg prøver å la være å irritere meg grønn over ;-P

''At trettenåringer sitter og koseklemser på hverandre er sikkert sunt. At trettiåringer gjør det virker sært. Det være seg om man klemzer på dol eller på Facebook eller på en chat.''

Vel, klemzing driver jeg faktisk ikke med, og jeg irriterer meg dessverre over venner på min alder som kozemozzer og klemzzer ;-)

''At voksne folk slenger ut bilder (uten å tenke over at de som fotograferes kanskje ikke vil på nettet) og kommentarer (om hva som f.eks. skjedde på en fest, eventuelt bare med hinting) er sært.''

Det har jeg aldri opplevd i min tid på FB - så ingen av mine venner gjør det - heldigvis! Har inntrykk av at alle er veldig nøye med å sjekke om de får lov å legge ut bilder osv - og festbilder ser jeg aldri blant voksne venner iallefall. Tror folk har lært etterhvert og at ting har endret seg fra slik det var i FB sin spede begynnelse...

''Det er ikke konseptet i seg selv jeg synes er skremmende, men det man ser når folk realiserer seg selv for hele verden (eller de 300 vennene man har, der man egentlig kjenner 15 stykker godt).''

Hvorfor er det skremmende? Man legger ut ting på eget ansvar, og jeg legger ikke ut annet enn det jeg kunne sagt til hvem som helst..... Jeg har godt over 500 venner på FB - etter å ha rydda vennelista for "venner" jeg aldri snakker med... Noen av vennene er venner jeg kun prater med når vi treffes (en gang i året eller så), mens andre er venner jeg møter ofte eller venner jeg kun har kontakt med på FB (pga avstanden e.l.). Det er jo heller ikke slik at man sjekker alle vennenes tilstand... Det er de man har mest kontakt med det kommer opp "statuser" fra... de andre må man lete opp dersom man er interessert.

''Jaja. Jeg skjønner at jeg er i mindretall. Det ligger sikkert i genene. Jeg har en bror som ennå ikke har kjøpt mobiltelefon. ;)''

Haha:)) Jeg har en kompis som var akkurat som deg. FB skulle han ALDRI ha! Plutselig skjønte vi at han begynte å snuse via konas FB-profil - etterhvert begynte han også å skrive på FB via sin kone (han fikk hennes passord).... Når kona satte foten ned måtte han lage sin egen profil, men for å liksom ikke tape helt ansikt så greide han ikke kalle seg ved sitt eget navn, så han laga et fiktivt et.. Gjett om han blir mobba - spesielt nå som han er den mest aktive av oss vennene der inne ;-P

[Kolesjanka]

Denne tråden minner meg litt om det at døden fortsatt er litt tabu.... Det har vært så godt å snakke med venner om vår felles venninne som brått døde igår.... Hadde det ikke vært for FB så hadde jeg sittet alene og tenkt og tenkt. Nå har vi grått sammen, skrevet om henne, mimret, ledd osv.. Godt det

''Denne tråden minner meg litt om det at døden fortsatt er litt tabu...''

Det kan tenkes du har rett i at dette er en årsak, men for meg som er forholdsvis introvert ville det være en uønsket påkjenning å måtte forholde seg til andres mer eller mindre offentlige kondolanser og skriverier om et dødsfall i familien.

Det er kanskje fordi jeg bearbeider sorg på en annen måte. Ikke ved å snakke om det, men ved å minnes i tankene.

[Gjest togli]

Jeg bruker ikke energi på dette. Jeg kommenterte et innlegg der en person kritiserer en person for å hinte om en annen persons død til tross for at denne personen tydeligvis ikke får lov til det (etternavnet måtte holdes hemmelig - noe jeg vil tro det er en grunn til).

Og så ser jeg hauger av folk nedover her som ikke ser problemet, selv i et såpass ekstremt tilfelle som noens død - noe av det mer jævlige vi kan oppleve, og der vi alle reagerer ulikt, her eksemplifisert spesifikt med at personen som hintet opp dødsfallet ikke fikk lov til å skrive etternavnet.

I en normal verden ville alle reagert på dette. Her er det nesten ingen som reagerer, og flere av dere er normalt oppegående.

Det sier noe om hvor langt galskapen har gått.

Jeg hadde helt klart foretrukket kondolanse på FB framfor kondolanse over telefon.... Telefonen Må man ta enten man vil eller ei. FB kan man selv velge å stå over til man kjenner seg klar for det....

Hvordan tror du det hadde vært om FB kom før telefonen? Jeg tror nok vi da ville hatt same diskusjon, men da om tlf;)

[Gjest togli]

For det første kan det være at noen ikke vet om dødsfallet ennå. Dorthe eksemplifiserer dette med at hun fikk tredjehåndskunnskap om en nær tantes død. Jeg har også opplevd dette, men da på en annen måte. Det var ikke kult å få den i trynet der jeg satt og ante fred og ingen fare. Flere i familien hans var ikke engang varslet på dette tidspunktet.

For det andre kan det være at personen har dødd en unaturlig død. Det kan kanskje være skam knyttet til dødsfallet. F.eks. ved selvmord. Da er det kanskje ikke sånn at man vil at hele verden skal vite det - i hvert fall ikke før man selv er klar. Og når man selv er klar får man selv ta den avgjørelsen. En eller annen perifer bekjent bør ikke ta denne avgjørelsen ved å poste det på Facebook.

Det finnes hundrevis av forståelige årsaker til at det trådstarter snakker om ikke er greit.

Jeg fatter ikke at det går an å se det på noen annen måte.

Helt enig at man må trå varsomt og det er vel heller ingen som diskuterer årsaken til dødsfall på FB.... (i så fall er det helt horribelt)...

En venninne døde i forgårs... Ingen skrev noe på hennes status før igår kveld når et familiemedlem hadde skrevet inn først..

Andre venner skrev minneord på sine egne vegger, men kun fordi ingen av oss har kontakt med hennes familie.

Vi har en lukket gruppe for oss som gikk på skole sammen, og der har vi laget en minnegruppe der alle som ønsker det kan skrive.... og en som kjenner familien godt skal finne ut om de ønsker å få tilgang til denne gruppen for å få lese minneord/kommentarer/se felles bilder vi hadde fra tiden hun levde osv.

Når man gjør det på en slik måte ser jeg ikke annet enn det positive i det.

Uansett er en slik diskusjon fruktbar, for det er greit å vite hva som er ok og ikke ok å gjøre i slike situasjoner...

[Gjest togli]

''Denne tråden minner meg litt om det at døden fortsatt er litt tabu...''

Det kan tenkes du har rett i at dette er en årsak, men for meg som er forholdsvis introvert ville det være en uønsket påkjenning å måtte forholde seg til andres mer eller mindre offentlige kondolanser og skriverier om et dødsfall i familien.

Det er kanskje fordi jeg bearbeider sorg på en annen måte. Ikke ved å snakke om det, men ved å minnes i tankene.

Skjønner at folk er ulike der.. men jeg tror helt klart jeg ville foretrukket å snakke/lese på FB enn å få kondolanser på gata eller i tlf..... Hvordan unngår du de situasjonene?

[Kolesjanka]

Skjønner at folk er ulike der.. men jeg tror helt klart jeg ville foretrukket å snakke/lese på FB enn å få kondolanser på gata eller i tlf..... Hvordan unngår du de situasjonene?

Jeg har naturlig nok en veldig liten omgangskrets. Det er nok bare et par stykker utenom familien som ville ringt meg for å kondolere. Og det er helt OK.