Savner kjæresten..

[laguna1]

...allerede! :S Sikkert et luksusproblem, men jeg synes det er helt bånn i bøtta at han pendler..Han drar vekk i fjortendagersperioder, og jeg synes det er så leeenge! Også dro han for en liten time siden bare.

Det er jo sikkert egentlig bare bra, jeg har hørt at kjærestepar der en reiser ofte blir veldig lykkelige, kvalitetstid når man først er sammen, glede ved hjemkomst etc..Også har man god tid til egne greier, venninnehenging, lese bøker og i det hele tatt..men jeg kan ikke for det jeg synes det er helt tragedie når han drar! Vil liksom ha han sånn innen rekkevidde sånn nesten til daglig, hvertfall. Ei uke hadde nok gått fint, men fjorten dager virker som et hav av tid! :/

Det er bare andre gangen han reiser ut, kanskje det blir litt mere vanesak etterhvert? Før han fikk den nye jobben pleide vi å se hverandre nesten hver dag, og overnatte hos hverandre opp til en fire-fem netter i uka hvertfall.

Jeg er egentlig veldig begeistret for litt alenetid og sånn jeg altså, og pleier å være flink til å sysle selv, og jeg klarte meg jo på et vis FØR vi ble sammen også..

Er det noen andre der ute med kjærester som pendler eller er mye borte? Går det seg til med den derre fryktelige molefonkenheten for at de skal dra? Hva gjør dere for å ikke lengte dere helt fordervet? Vet at jeg sikkert er litt tåpelig og forelska, kjære vene jeg er 37 år, men jeg skulle ønske at jeg fant på et eller annet som gjorde at jeg ikke syntes det er helt sånn tredje verdenskrig når han drar! Jeg vil jo heller ikke at han skal se at jeg blir så lei meg heller, jeg vil ikke gi mannen dårlig samvittighet for å skulle jobbe! Og ei heller fremstå som en sippe & klengekjerring! (Men jo, jeg gråt:/)

Før hadde jo folk kjærester som var på sjøen og sånn i både måneder og år, så dette er jo i grunn et fryktelig jåleproblem, jeg har fin fyr som jobber som han må, og som er glad i meg og som jeg har det utmerket med.

Kan jeg få oppmuntring allikevel?

[Lillemus]

Been there - done that. )

Min pendlet først i 12 uker (!) på og 12 uker hjemme, heldigvis gikk han i land etter den første 12-ukersperioden etter at vi møttes.

Da pendlet han en god stund 2 uker borte - 3 uker hjemme, deretter 2 uker borte - 2 uker hjemme. Når jeg i tillegg hadde små barn og vi derfor ikke kunne treffes hele tiden når han var hjemme heller (4,5 mil unna) så ble det perioder hvor vi så hverandre svært lite ja.

Gjett om det var deilig da han omsider fikk seg jobb på hjemstedet og slapp på pendle! ) Skjønner godt hvordan du har det, jeg vente meg ikke til det på de nesten tre årene vi hadde det sånn.

[jubalong70]

Jeg er gift med en pendler som har pendlet i snart 10 år nå. Nå er ikke han borte så lenge om gangen, men er heller ikke noe ekstra hjemme... Han drar tidlig mandag morgen (før vi andre står opp), og kommer hjem på torsdag kveld (som regel). Dette skjer hver uke.

Den første tiden var det helt grusomt. Jeg ble frustrert og sint på ham fordi alt praktisk falt på meg. Vi fikk etterhvert også 3 barn, og det var mye å holde styr på.

Etter et par års tid fant jeg ut at noe måtte endres, for ellers kom ikke ekteskapet til å vare. Og det som måtte skje var min innstilling til det hele.

Jeg fant ut at jeg skulle se på meg selv som en alenemor. Det hjalp jo ingen at jeg ble sur på ham fordi han ikke gjorde ting når han var borte! (Han er flink til å gjøre ting når han er hjemme.)

Og min endrede innstilling hjalp!

Nå synes jeg det er utrolig godt når han kommer hjem, og litt godt når han drar. Jeg har laget en rutine de dagene han er borte som er tilpasset meg og de 3 ungene. Om han er hjemme da, så blir det litt rutinebrudd. Det er godt, men også litt rart.

Jeg synes det er godt å være alene hjemme på kveldene når ungene har lagt seg. Da kan jeg se på det jeg vil på TV'n, eller bare ha det helt stille og gjøre akkurat hva jeg vil.

Når han er hjemme, så står TV'n på stort sett konstant (han er vokst opp med det - ikke jeg).

Poenget mitt er at du nok kommer til å venne deg til det, men ikke nødvendigvis synes det er det beste. Jeg tror også at din innstilling har mye å si. Hvis du graver deg ned i det triste, så blir det fryktelig trist og bare tristere og tristere. Om du fokuserer på det som er positivt, og prøver å ikke tenke så mye på det triste, så blir det bedre for dere begge to

Sender en pendlerkoneklem til deg

[laguna1]

Been there - done that. )

Min pendlet først i 12 uker (!) på og 12 uker hjemme, heldigvis gikk han i land etter den første 12-ukersperioden etter at vi møttes.

Da pendlet han en god stund 2 uker borte - 3 uker hjemme, deretter 2 uker borte - 2 uker hjemme. Når jeg i tillegg hadde små barn og vi derfor ikke kunne treffes hele tiden når han var hjemme heller (4,5 mil unna) så ble det perioder hvor vi så hverandre svært lite ja.

Gjett om det var deilig da han omsider fikk seg jobb på hjemstedet og slapp på pendle! ) Skjønner godt hvordan du har det, jeg vente meg ikke til det på de nesten tre årene vi hadde det sånn.

Oi det var lange perioder og lenge i seg selv! Skjønner godt at du er glad for å ha ham hjemme nå! Jeg gleder meg også MYE om min kan få noe å gjøre hjemme. Hyggelig å høre om happy ending

[Lillemus]

Oi det var lange perioder og lenge i seg selv! Skjønner godt at du er glad for å ha ham hjemme nå! Jeg gleder meg også MYE om min kan få noe å gjøre hjemme. Hyggelig å høre om happy ending

Det er kjempedeilig å ha ham hjemme ja! )

Vi ble kjærester først på mai og i midten av juni reiste han ut og ble borte til først på oktober, i tillegg ble han en uke forsinket pga en orkan da han skulle hjem! Var en laaaaang sommer ja...

[laguna1]

Jeg er gift med en pendler som har pendlet i snart 10 år nå. Nå er ikke han borte så lenge om gangen, men er heller ikke noe ekstra hjemme... Han drar tidlig mandag morgen (før vi andre står opp), og kommer hjem på torsdag kveld (som regel). Dette skjer hver uke.

Den første tiden var det helt grusomt. Jeg ble frustrert og sint på ham fordi alt praktisk falt på meg. Vi fikk etterhvert også 3 barn, og det var mye å holde styr på.

Etter et par års tid fant jeg ut at noe måtte endres, for ellers kom ikke ekteskapet til å vare. Og det som måtte skje var min innstilling til det hele.

Jeg fant ut at jeg skulle se på meg selv som en alenemor. Det hjalp jo ingen at jeg ble sur på ham fordi han ikke gjorde ting når han var borte! (Han er flink til å gjøre ting når han er hjemme.)

Og min endrede innstilling hjalp!

Nå synes jeg det er utrolig godt når han kommer hjem, og litt godt når han drar. Jeg har laget en rutine de dagene han er borte som er tilpasset meg og de 3 ungene. Om han er hjemme da, så blir det litt rutinebrudd. Det er godt, men også litt rart.

Jeg synes det er godt å være alene hjemme på kveldene når ungene har lagt seg. Da kan jeg se på det jeg vil på TV'n, eller bare ha det helt stille og gjøre akkurat hva jeg vil.

Når han er hjemme, så står TV'n på stort sett konstant (han er vokst opp med det - ikke jeg).

Poenget mitt er at du nok kommer til å venne deg til det, men ikke nødvendigvis synes det er det beste. Jeg tror også at din innstilling har mye å si. Hvis du graver deg ned i det triste, så blir det fryktelig trist og bare tristere og tristere. Om du fokuserer på det som er positivt, og prøver å ikke tenke så mye på det triste, så blir det bedre for dere begge to

Sender en pendlerkoneklem til deg

Tusen takk! Her var det mange nyttige erfaringer å ta med seg! Nå har ikke vi barn,men jeg har allerede smakt litt på den der med at jeg ordner med det praktiske ( bare noe i forbindelse med jul og noe flytting), men bestemte meg for, etter å ha vært bittelittegranne sinna, at det skal jeg ikke være. Han må jo få jobbe.

Det som frustrerer meg mest er at jeg blir så lei meg når han skal dra, også klarer jeg ikke å skjule det, og selvom jeg har prøvd å legge godvilja til å tenke på gjennsynet og sånn i stedet.

Men jeg tror du har veldig rett. Her bare MÅ jeg ta tak og forandre innstilling..Hvis ikke blir det jo bare trist, tristere & tristesse!

Det med å se hva man vil på tvog å skru den av når man vil og sånn, og å generelt husere hjemme uten tanke på kompromisser er jo faktisk ganske forlokkende Også får mann jo MASSE venninnetid! Og ingen som ser at man spiser brødskiver med fiskeboller på på en usivilisert måte i sofaen!

Jeg har også merket av datoen med et hjerte i kalenderen, sånn at jeg liksom kan telle litt ned, og bestemt for å gjøre minst en koselig ting jeg virkelig har lyst til hver dag, og sende ham noe koselige mailer og spørre litt hva han gjør og fortelle litt om hva som skjer her..og passe på å ikke sutre og klage over at jeg savner ham så fælt! (Men litt må vel være fint? Han må jo føle seg elsket..)

Tusen takk for oppmuntende svar & klem rett tilbake!

[laguna1]

Det er kjempedeilig å ha ham hjemme ja! )

Vi ble kjærester først på mai og i midten av juni reiste han ut og ble borte til først på oktober, i tillegg ble han en uke forsinket pga en orkan da han skulle hjem! Var en laaaaang sommer ja...

Da unner jeg deg all mulig hjemme-kjæreste lykke! Hørtes tøft ut, en vil jo liksom ha de rundt, når man først har fått dem.

[Lillemus]

Da unner jeg deg all mulig hjemme-kjæreste lykke! Hørtes tøft ut, en vil jo liksom ha de rundt, når man først har fått dem.

Da han var ute i 12 uker lagde jeg en kalender hvor jeg krysset av hver kveld - den henger faktisk fremdeles på oppslagstavla, har ikke hatt hjerte til å ta den ned. ) Han jobbet på cruisebåt og jeg hadde rutene (2 ulike) hengende så jeg kunne følge ham på kartet. I tillegg sende vi mail hver dag, det lå alltid en mail og ventet på meg om morgenen som han skrev midt på natten min tid (han var i Karibien) og når jeg kom hjem fra jobb. Noen ganger kom den andre mailen såpass tidlig at jeg rakk å se at den hadde kommet før jeg dro fra jobb, men ofte pleide jeg da å vente med å lese den til jeg kom hjem slik at jeg hadde noe å glede meg til på hjemveien. )

[laguna1]

Da han var ute i 12 uker lagde jeg en kalender hvor jeg krysset av hver kveld - den henger faktisk fremdeles på oppslagstavla, har ikke hatt hjerte til å ta den ned. ) Han jobbet på cruisebåt og jeg hadde rutene (2 ulike) hengende så jeg kunne følge ham på kartet. I tillegg sende vi mail hver dag, det lå alltid en mail og ventet på meg om morgenen som han skrev midt på natten min tid (han var i Karibien) og når jeg kom hjem fra jobb. Noen ganger kom den andre mailen såpass tidlig at jeg rakk å se at den hadde kommet før jeg dro fra jobb, men ofte pleide jeg da å vente med å lese den til jeg kom hjem slik at jeg hadde noe å glede meg til på hjemveien. )

Det hørtes lurt ut! Jeg vil også brev-veksle..Så har man, som du sier, noe å gå å småglede seg til sånn utover dagen! Men det er vel viktig å finne en balanse da, på hvor mye savning og lengting og sånn som skal nevnes? Jeg vil jo at mannen skal vite at jeg elsker ham og tenker på ham, men jeg vil ikke gi ham dårlig samvittighet for å faktisk måtte på jobb..

Jeg har også tegna stort hjerte i kalenderen på datoen han kommer hjem igjen på, så kan jeg liksom følge litt med og se det komme nærmere:)

Takk for at du deler dine erfaringer med meg

[Lillemus]

Det hørtes lurt ut! Jeg vil også brev-veksle..Så har man, som du sier, noe å gå å småglede seg til sånn utover dagen! Men det er vel viktig å finne en balanse da, på hvor mye savning og lengting og sånn som skal nevnes? Jeg vil jo at mannen skal vite at jeg elsker ham og tenker på ham, men jeg vil ikke gi ham dårlig samvittighet for å faktisk måtte på jobb..

Jeg har også tegna stort hjerte i kalenderen på datoen han kommer hjem igjen på, så kan jeg liksom følge litt med og se det komme nærmere:)

Takk for at du deler dine erfaringer med meg

Vi var like fjollete fjortisaktig nyforelsket begge to så det var ikke noe problem! ) Vi var 37 og 38 år på den tiden så vi var i grunnen over den første ungdomstiden. *hehe*

[mariaflyfly]

Vi har bodd i hver vår by i over 4 år, og aldri sammen. Sees annenhver helg, strekker gjerne dette til langhelger, og er sammen i alle ferier inkl. høst- og vinterferier.

Jeg er drittlei av situasjonen, men alternativet er fortsatt dårligere. Samtidig er det, slik Jubalong sier, en rutine i dagliglivet i heimen som funker for meg og mine barn, og jeg tenker at det er et rart avbrekk i det når han er her.

[laguna1]

Vi har bodd i hver vår by i over 4 år, og aldri sammen. Sees annenhver helg, strekker gjerne dette til langhelger, og er sammen i alle ferier inkl. høst- og vinterferier.

Jeg er drittlei av situasjonen, men alternativet er fortsatt dårligere. Samtidig er det, slik Jubalong sier, en rutine i dagliglivet i heimen som funker for meg og mine barn, og jeg tenker at det er et rart avbrekk i det når han er her.

Det er jo litt trøst i felles skjebne her merker jeg Det er jo sånn her også, at alternativet hadde tross alt vært verre. En arbeidsledig mann tråkkende rundt her, rastløs og jævlig, hadde jo egentlig ikke vært så veldig stas;) men jeg håper virkelig han finner noe nærmere.

[laguna1]

Vi var like fjollete fjortisaktig nyforelsket begge to så det var ikke noe problem! ) Vi var 37 og 38 år på den tiden så vi var i grunnen over den første ungdomstiden. *hehe*

Godt å høre at vi er flere... Vi er 37 & 37, og kosemumser oss voldsomt!

[jubalong70]

Tusen takk! Her var det mange nyttige erfaringer å ta med seg! Nå har ikke vi barn,men jeg har allerede smakt litt på den der med at jeg ordner med det praktiske ( bare noe i forbindelse med jul og noe flytting), men bestemte meg for, etter å ha vært bittelittegranne sinna, at det skal jeg ikke være. Han må jo få jobbe.

Det som frustrerer meg mest er at jeg blir så lei meg når han skal dra, også klarer jeg ikke å skjule det, og selvom jeg har prøvd å legge godvilja til å tenke på gjennsynet og sånn i stedet.

Men jeg tror du har veldig rett. Her bare MÅ jeg ta tak og forandre innstilling..Hvis ikke blir det jo bare trist, tristere & tristesse!

Det med å se hva man vil på tvog å skru den av når man vil og sånn, og å generelt husere hjemme uten tanke på kompromisser er jo faktisk ganske forlokkende Også får mann jo MASSE venninnetid! Og ingen som ser at man spiser brødskiver med fiskeboller på på en usivilisert måte i sofaen!

Jeg har også merket av datoen med et hjerte i kalenderen, sånn at jeg liksom kan telle litt ned, og bestemt for å gjøre minst en koselig ting jeg virkelig har lyst til hver dag, og sende ham noe koselige mailer og spørre litt hva han gjør og fortelle litt om hva som skjer her..og passe på å ikke sutre og klage over at jeg savner ham så fælt! (Men litt må vel være fint? Han må jo føle seg elsket..)

Tusen takk for oppmuntende svar & klem rett tilbake!

Jeg synes du er flink til å se på det positive Og selvsagt er det lov til å bli trist når han drar

Det med å ha hjerte rundt hjemkomstdato, og telle ned er lurt. Da blir det noe å glede seg til.

Og det å gjøre en fin ting for deg selv hver dag - supert!!!

Det er selvsagt også lov til å fortelle ham at du savner ham. Han savner sikkert deg også. Men surving det gjør jo ting bare vondt - for dere begge. Så jeg synes du er kjemplur