Skamfullt å være uføretrygdet?

[Gjest Tinaa]

Jeg har en kronisk sykdom som sliter meg helt. Har klart en utdanning men har blitt så dårlig at jeg fungerer veldig dårlig i arbeidslivet. Klarer for tiden ikke å ha noen fast jobb, men tar en ekstravakt i ny og ne. Håpet er at jeg til tid og stunder vil klare en 40-50 prosent jobb.

Jeg vil absolutt ikke bli ufør, trives med å jobbe men fungerer for dårlig til at jeg kan ha en fast jobb.

Synes dere det er skamfullt å si at dere er ufør? Føler dere trang til å forklare hvorfor dere er uføre også?

[Gjest huffja]

Ja. I den grad at jeg ikke har lyst å ha nicket mitt her engang!

[Gjest Modern77]

Jeg syns ikke dere skal være skamfulle dere som har uføretrygd, det er en grunn til at dere har det. Hadde folk visst hvilket byråkrati dere må gjennom for å få det hadde de skjønt at det ikke var bare bare.

[Gjest bølger]

Det burde ikke være skamfullt, men likevel føles det slik. Jeg er alltid redd for at det skal være noen jeg kjenner tilstede når jeg bruker honnørkortet. Jeg ser jo ikke syk ut.

[Dorthe]

Jeg er ikke skamfull, men jeg synes det er skammelig at ikke det er mulig å få jobb i dette landet når man vil jobbe og blir satt på uføre isteden. Så jeg skammer meg ikke og trenger heller ikke forklare noen noe for folk tar det som en selvfølge at jeg har uføretrygd.

[Gjest Fattiglusa]

Ja. I den grad at jeg ikke har lyst å ha nicket mitt her engang!

Ille at det skal være slik for deg.

[Bookworm]

Nei, jeg har innfunnet meg med at jeg er for syk til å jobbe, det er ikke min skyld og derfor klarer jeg å være skamfull over å være ufør.

[Gjest Tinaa]

Jeg er ikke skamfull, men jeg synes det er skammelig at ikke det er mulig å få jobb i dette landet når man vil jobbe og blir satt på uføre isteden. Så jeg skammer meg ikke og trenger heller ikke forklare noen noe for folk tar det som en selvfølge at jeg har uføretrygd.

Ja det blir nok litt anderledes når en har en synlig funksjonshemming, vil jeg tro. I hvertfall med tanke på å skulle forklare ting til andre. På meg kan man ikke se det, og jeg føler også at mine problemer er for private til at jeg vil dele dem med alle som spør. Om det var epilepsi eller diabetes så tror jeg nok at jeg hadde følt det litt lettere.

Det er ingenting annet jeg vil ennå jobbe, men det er også et krav om at jeg må yte en del i jobben, ellers blir det feil ovenfor andre. Så kanskje jeg skal søke jobb i DOL bli webbis eller noe sånt?

[Katt-ja]

Nei, jeg har innfunnet meg med at jeg er for syk til å jobbe, det er ikke min skyld og derfor klarer jeg å være skamfull over å være ufør.

''Nei, jeg har innfunnet meg med at jeg er for syk til å jobbe, det er ikke min skyld og derfor klarer jeg å være skamfull over å være ufør.''

Mangler en "ikke" der, håper jeg?

[Dorthe]

Ja det blir nok litt anderledes når en har en synlig funksjonshemming, vil jeg tro. I hvertfall med tanke på å skulle forklare ting til andre. På meg kan man ikke se det, og jeg føler også at mine problemer er for private til at jeg vil dele dem med alle som spør. Om det var epilepsi eller diabetes så tror jeg nok at jeg hadde følt det litt lettere.

Det er ingenting annet jeg vil ennå jobbe, men det er også et krav om at jeg må yte en del i jobben, ellers blir det feil ovenfor andre. Så kanskje jeg skal søke jobb i DOL bli webbis eller noe sånt?

Når man har en synlig funksjonshemming så spør folk meg ut hele tida, til og med om sexlivet mitt. Det virker nesten som jeg sitter i rullestol med vilje slik at de kan grave og spørre om omtrent alt de vil. Folk har ikke hemninger i det hele tatt.

[Gjest Tinaa]

Når man har en synlig funksjonshemming så spør folk meg ut hele tida, til og med om sexlivet mitt. Det virker nesten som jeg sitter i rullestol med vilje slik at de kan grave og spørre om omtrent alt de vil. Folk har ikke hemninger i det hele tatt.

Jøss hva slags folk er det som spør om sånt?Fulle folk? Nesten så jeg ikke kan tro det, men siden du sier det så er det jo sånn.

Eneste jeg har opplevd er at folk har spurt hva slags kronisk sykdom jeg har, eller hva jeg har blitt operert for. jeg oppfatter ikke noe av dette som uhøflig, men bare en nysgjerrig som jeg ofte må bremse litt. Så noen forteller jeg mye til, andre bare i stikkord.

[Katt-ja]

Når man har en synlig funksjonshemming så spør folk meg ut hele tida, til og med om sexlivet mitt. Det virker nesten som jeg sitter i rullestol med vilje slik at de kan grave og spørre om omtrent alt de vil. Folk har ikke hemninger i det hele tatt.

Wow... Sært.

[Bookworm]

''Nei, jeg har innfunnet meg med at jeg er for syk til å jobbe, det er ikke min skyld og derfor klarer jeg å være skamfull over å være ufør.''

Mangler en "ikke" der, håper jeg?

Hehe, ja der mangler det definitivt en "ikke" :-)

[Mrs D]

Jeg er ikke skamfull, men jeg synes det er skammelig at ikke det er mulig å få jobb i dette landet når man vil jobbe og blir satt på uføre isteden. Så jeg skammer meg ikke og trenger heller ikke forklare noen noe for folk tar det som en selvfølge at jeg har uføretrygd.

''for folk tar det som en selvfølge at jeg har uføretrygd.''

Det er i grunnen trist at det skal være sånn, at folk skal ta for gitt at du er på uføretrygd fordi du sitter i rullestol. Og som du selv er inne på, det er utrolig at man i Norge ikke greier få folk som vil arbeide ut i jobb, fordi de er bevegelseshemmet.

[Gjest Tinaa]

''for folk tar det som en selvfølge at jeg har uføretrygd.''

Det er i grunnen trist at det skal være sånn, at folk skal ta for gitt at du er på uføretrygd fordi du sitter i rullestol. Og som du selv er inne på, det er utrolig at man i Norge ikke greier få folk som vil arbeide ut i jobb, fordi de er bevegelseshemmet.

Ja selv IA-bedriftene er dårlige på dette. Sluttet i en jobb fordi de ikke var interessert i å tilrettelegge for meg. Føles meningsløst at de skal få dette tillegget da.

[pekkaline]

Jeg er ikke uføretrygdet, men det går den veien.

Om jeg er skamfull? Nja heller fortvilet.

I selskapeligheter så treffer jeg ofte nye mennesker, og hva spør de om? Ikke alltid morro å si at jeg ikke jobber pga dårlig helse. Akkurat for øyeblikket er jeg så "heldig" at jeg kan si at jeg "jobber" innen helse. Er på jobb to dager i uken, noen timer.

Jeg tror fortvilelsen sitter hardere der vi som har en frisk vilje/sterkt ønske om å jobbe, må sloss mot kropp , hverdag. og systemet.

Er man skamfull så må det vel ligge noe annet bak?

Nå kjenner jeg at det kunne vært fristende å bruke et annet nick, men det kommer av uvitenheten til folk som angriper folk på trygd/uføre..... Som noen skriver under her, det er ikke enkelt å få uføre,det tar mange år. Ei heller å måtte motta det.... Det er mestring og omstilling det handler om.

[avidi]

Nei, ikke skamfult, men litt ugreit. Jeg er 40% midl.ufør og det har jeg vært en del år. Jeg har i perioder vært 100% ufør uten at syntes utenpå, det var flaut. En stund var jeg helt ute av jobb pga vond rygg, det var greit, da kunen folk se at jeghadde plager

[Gjest uten signatur da]

Hei. Din historie kan minne litt om min. Jeg vil ikke bli ufør, men har en diagnose som gjør at jeg må jobbe deltid fordi jeg ikke orker å jobbe mer. Så går jeg her med lav inntekt og vi har ikke råd til å kjøpe egen bolig, og jeg vil ikke ta imot penger (trygd). Jeg vil se på det som et nederlag, men jeg sliter med jobben og jeg bruker mye penger på helse. Jeg vil også bli minstepensjonist, og jeg har god utdanning men får ikke uttelling. Jeg forteller folk hvorfor jeg ikke er i full jobb, men jeg er veldig lei av å si det og jeg føler at jeg ikke møter full forståelse. Det gjelder også fra de nærmeste. Venner kan godt få vite, men ellers trenger man vel ikke rope ut hvorfor om man ikke føler behov for det? Jeg kjente en dame som løy. Hun var ikke i jobb da, men fortalte at hun jobbet som før. For meg ble det vanskelig da jeg ikke får meg til å lyve på den måten, og jeg visste ikke hva jeg skulle si. Jeg skjønte ikke at hun kunne si at hun hadde vært på jobb når hun hadde vært hjemme, men det var vel vanskelig. Etter noen år måtte vel folk skjønne det? Hun ville heller ikke ut i jobb, for det var fint å få penger for å ikke gjøre noe. Det blir feil innstilling mener nå jeg.

[Dorthe]

Jøss hva slags folk er det som spør om sånt?Fulle folk? Nesten så jeg ikke kan tro det, men siden du sier det så er det jo sånn.

Eneste jeg har opplevd er at folk har spurt hva slags kronisk sykdom jeg har, eller hva jeg har blitt operert for. jeg oppfatter ikke noe av dette som uhøflig, men bare en nysgjerrig som jeg ofte må bremse litt. Så noen forteller jeg mye til, andre bare i stikkord.

Fulle folk er verst, men også helt vanlige folk som jeg møter på gata og som stopper meg hvis jeg er alene. Akkurat som de ikke tror sine egne øyne at rullestolbruker er ute alene. Og så blir det spørring og graving da. Og egentlig har jeg ikke lyst å si en eneste ting.