Er du redd for å få kreft?

[Gjest Dødsen alvorlig]

Det er ikke jeg. Har ofte tanker om selvmord, og kreft vil være en velsignelse for meg som ønsker å dø.

[Gjest blir sint!!!]

Ja, jeg er det. Og mistet min far i kreft for to mnd siden. Blir nesten en hån i mot ham det du sier.

Livet er en dyrebar gave, og du burde oppsøke hjelp i stedet for å gå slik.

Min far ville bare leve, han var 70 år og syntes likevel livet var verdifullt og dyrebart og verdt å leve enda lengre. Du burde gjøre noe verdifullt med livet ditt du også!

Du har jo lite å tape når du har den holdningen, så hvorfor ikke bare prøve å oppleve noe i stedet for å syte?

[Gjest Dødsen alvorlig]

Ja, jeg er det. Og mistet min far i kreft for to mnd siden. Blir nesten en hån i mot ham det du sier.

Livet er en dyrebar gave, og du burde oppsøke hjelp i stedet for å gå slik.

Min far ville bare leve, han var 70 år og syntes likevel livet var verdifullt og dyrebart og verdt å leve enda lengre. Du burde gjøre noe verdifullt med livet ditt du også!

Du har jo lite å tape når du har den holdningen, så hvorfor ikke bare prøve å oppleve noe i stedet for å syte?

Unnskyld det var ikke meningen å håne din far. Det er bare det at jeg ikke ser noen grunn til å leve videre. Det er mye mer legimt å dø av kreft enn å begå selvmord.

[Gjest blir sint!!!]

Unnskyld det var ikke meningen å håne din far. Det er bare det at jeg ikke ser noen grunn til å leve videre. Det er mye mer legimt å dø av kreft enn å begå selvmord.

Jeg har alltid tenkt, at om jeg faktisk skulle tenke på å begå selvmord, så skulle jeg i alle fall ha gjort forskjellige ting først.

Så det første jeg skulle gjort, var å selge alt jeg hadde. Pakket en god ryggsekk med det aller viktigste jeg trengte, og bare gått min vei. Jeg skulle gått og gått og gått, og kanskje hadde livet da blitt verdt å leve etter hvert. Uansett hadde jeg fått sett mye før jeg tok kvelden.

Jeg har vært mye deprimert i mitt liv, og alltid har denne tanken vært til trøst. Det at jeg bare kan legge i vei. Jeg har opplevd mye som har vært vondt, men midt oppi det hele, så har jeg lært utrolig mye. Til og med nå, i en sorg så stor at den nesten ikke er til å bære...

Så GJØR noe! Ikke bare sitt der og tenk! Gjør noe ANNET!

Og av hele mitt hjerte, så ønsker jeg deg lykke til. Og kanskje, kanskje var svaret mitt verdt noe for deg )

[ariadne]

Seigpining over flere år er vanlig.

[meg__123!]

ja alle er vel redd for det?

[Mrs. Wallace]

Jeg har en slektning som er i terminalfasen av kreft nå, og jeg kjenner at jeg blir både kvalm og sint av det du skriver. Jeg skjønner at du har det vondt, men det er helt jævlig å lese at noen ønsker seg en sånn pine, samtidig som min slektning ikke ønsker annet enn å leve og være sammen med familien sin.

Du har det helt sikkert vanvittig vondt som tenker på den måten. Får du hjelp? Har du noen å snakke med?

[Gjest lolololol]

Makan til sutring...

[jubalong70]

Om jeg skulle ønske å dø, så ville jeg definitivt IKKE ønske å då av kreft. Fy a meg. Det er en grusom sykdom som for mange gir uutholdelige smerter.

[frosken]

Jeg ville foretrukket om du holdt munn i stedet for å poste et slikt innlegg.

[ShitDiddelyDo]

Kanskje du burde begynne med basehopping.

Ironisk vil det være dersom denne halvkontrollerte leken med døden medfører at du endelig føler at du lever. Mange basehoppere påstår det.

[Gjest -mp3]

Du provoserer med ditt innlegg.

[Gjest trist!!!!!!]

Uff av alle sykdommer håper jeg at jeg unngår kreft. Dette da jeg har sett familie blitt hardt rammet, det rammer ikke bare den som er syk, men kanskje aller mest de rundt en.

Det tenker ikke mange på, men det kan være vel så hardt for dem å se den de elsker sakte men sikkert svinne hen, de forandrer personlighet, blir ufine mot sine nærmeste som bare vil dem vel, samtidig slutter de å spise, blir tynne, mister håret pga behandlingen...

En dame jeg kjente fikk lungekreft, hun hadde det vel et år. ble operert og de trodde svulsten var borte, men neida, der var en dattersvulst og den vokste fort.

Hun ble innlagt flere ganger i all hast og de trodde nå var det kommet til det siste.

Hun lå der og hadde den angsten, fikk ikke puste. Husker hvordan jeg hørte det surklet når hun pustet, nesten som om hun druknet innvendig....

På slutten lå hun der i morfinrus, var helt vekke...

så pustet hun en liten gang hvert minutt, så gikk det lengre og lengre tid mellom hvert åndedrag - til hun tok det siste...

Det var helt forferdlig å se henne.... hun som hadde vært så levende og god, nå var hun borte, der var bare skallet igjen!

Og min far... han døde også et år etter kreftdiagnosen, bukspyttkjertelkreft, verste typen det. Ble operert, men spredde seg til lever... ingenting de kunne gjøre,

han svann sakte hen, ble fullt pleietrengende, først hjemme hos oss, det va rikke bare og bare for oss! Og på sykehus...

og ventetiden, den var verst, vente på telefonen.

Jeg tror ikke du vil ønske å få kreft, tenk på alle smertene og tyningen,

og tenk på dine etterlatte!

Livet er for kort, vi må bare nyte hver dag, for ingen vet hva morgendagen bringer.

[illuminatum]

Jeg hadde for en del år siden kreft. Jeg skal love deg at flere operasjoner og kurer med cellegift ikke er noe du bør ønske deg.

Har du tatt opp tankene dine med fastlegen din?

Husk at over skyene er himmelen alltid blå. Får du tatt tak i problemene dine, vil dessverre ikke fremtiden alltid være skyfri, men kanskje du kan verdsette periodene uten skyer mer.

En god klem skal du få av meg, men cellegiften min ønsker jeg ikke at du får.

[EnolaGay]

Unnskyld det var ikke meningen å håne din far. Det er bare det at jeg ikke ser noen grunn til å leve videre. Det er mye mer legimt å dø av kreft enn å begå selvmord.

Nei. Min mor har hatt det to ganger. Jeg kjenner etterhvert mange kvinner som har hatt brystkreft. En av tre får kreft i Norge, om jeg er en av dem får jeg bare ta det til etteretning og håpe at det oppdages tidlig, og at behandlingen virker.

Barna mine derimot..jeg blir kald av frykt og velger vekk den tanken.

Man kan nemlig velge vekk tanker, og det synes jeg du skal jobbe aktivt med å lære deg.

[Gjest prust]

Går ikke rundt og har angst for å få kreft, men selvsagt er det skremmende at såpass mange får det - spesielt brystkreft hos forholdsvis unge kvinner, og også de tilfellene en får høre om kreft hos barn.

Min mor fikk brystkreft for to år siden, og vi var veldig redde. Og det sitter jo litt i meg at jeg kanskje er litt disponert for å få det.

Men jeg går ikke rundt og er redd nei.,

[Gjest Dødsen alvorlig]

Om jeg skulle ønske å dø, så ville jeg definitivt IKKE ønske å då av kreft. Fy a meg. Det er en grusom sykdom som for mange gir uutholdelige smerter.

For man ikke morfin så mye man bare vil ha?

[jubalong70]

For man ikke morfin så mye man bare vil ha?

Til en viss grad, men for mye morfin gjør at du slutter å puste - så det er grenser. Dermed har de fleste terminale kreftpasienter smerter når de er våkne.

[Lillemus]

Min mor brukte halvannet år i et sykdomshelvete på å dø av kreft. Synes du det høres fristende ut? På et tidspunkt trodde jeg hun skulle dø i armene mine da hun hadde så mye væske i lungene at hun knapt fikk puste, men hun levde i halvannet døgn etter det. Jeg skal love deg at å dø av kreft er noe du ikke vil.

[morsan]

Kreft er virkelig seigpining før man dør. Faren brukte fire år...