Er du redd for å få kreft?

[Dorthe]

Kreft er virkelig seigpining før man dør. Faren brukte fire år...

Mannen til venninna mi brukte to dager så det er forskjellig. Jeg har sagt ifra til dattera mi at hvis jeg får kreft så skal jeg ikke seigpines i hvert fall. Hvis jeg ikke blir frisk så skal ikke jeg ha noen livsforlengende behandling i hvert fall. Men nå er det hun som er eksperten da og ikke jeg.

[morsan]

Mannen til venninna mi brukte to dager så det er forskjellig. Jeg har sagt ifra til dattera mi at hvis jeg får kreft så skal jeg ikke seigpines i hvert fall. Hvis jeg ikke blir frisk så skal ikke jeg ha noen livsforlengende behandling i hvert fall. Men nå er det hun som er eksperten da og ikke jeg.

Det er jo ikke alltid man har et valgt mht seigpiningen.

Knut Olsen var jo syk i "bare" tre måneder, og døde i samme alder som faren min. Det var jo ikke bare vonde stunder i de fire årene, men det er en ekstrem påkjenning både for den kreftsyke og de pårørende å leve med en så alvorlig diagnose med dårlige utsikter..

Morfin nevnes under her, men kreft betyr ofte mer trøbbel enn rene smerter, Faren min hadde kreft i skjelettet, og gikk fra å være en topptrent mann til å bli sammenkrøket og stiv - han klarte ikke engang å holde sin egen skje eller smøre på sin egen brødskive de siste månedene. Langt mindre stelle seg selv eller gå på do uten hjelp.

Han bodde hjemme hele tiden, og jeg tror moren min var glad for at hun kunne gi ham dette som han ønsket så sterkt, men det var voldsomt tøft for henne selv om hjemmesykepleien kom på daglige besøk.

Rart å tenke på at jeg snart er på samme alder som hun var da han døde - hun var en god del år yngre.

[Dorthe]

Det er jo ikke alltid man har et valgt mht seigpiningen.

Knut Olsen var jo syk i "bare" tre måneder, og døde i samme alder som faren min. Det var jo ikke bare vonde stunder i de fire årene, men det er en ekstrem påkjenning både for den kreftsyke og de pårørende å leve med en så alvorlig diagnose med dårlige utsikter..

Morfin nevnes under her, men kreft betyr ofte mer trøbbel enn rene smerter, Faren min hadde kreft i skjelettet, og gikk fra å være en topptrent mann til å bli sammenkrøket og stiv - han klarte ikke engang å holde sin egen skje eller smøre på sin egen brødskive de siste månedene. Langt mindre stelle seg selv eller gå på do uten hjelp.

Han bodde hjemme hele tiden, og jeg tror moren min var glad for at hun kunne gi ham dette som han ønsket så sterkt, men det var voldsomt tøft for henne selv om hjemmesykepleien kom på daglige besøk.

Rart å tenke på at jeg snart er på samme alder som hun var da han døde - hun var en god del år yngre.

Det var sånn med bestefaren til minstemann også, han og brukte fire år. Men det er visst slik at jo eldre man er jo lenger tid tar det fordi cellene fornyer seg senere etterhvert som man blir eldre.

Det er en vanskelig diskusjon for mange deriblandt jeg vet for lite om kreft og står ovenfor valg som kanskje legen burde tatt i steden. Men man vet ikke noe før man står i situasjonen sjøl. Og alle kreftformer er forskjellige og hvor redd blir man for å la ting gå sin gang uten å gjøre mer hvis man vet man skal dø likevel. Det er en fryktelig vanskelig situasjon.

[morsan]

Det var sånn med bestefaren til minstemann også, han og brukte fire år. Men det er visst slik at jo eldre man er jo lenger tid tar det fordi cellene fornyer seg senere etterhvert som man blir eldre.

Det er en vanskelig diskusjon for mange deriblandt jeg vet for lite om kreft og står ovenfor valg som kanskje legen burde tatt i steden. Men man vet ikke noe før man står i situasjonen sjøl. Og alle kreftformer er forskjellige og hvor redd blir man for å la ting gå sin gang uten å gjøre mer hvis man vet man skal dø likevel. Det er en fryktelig vanskelig situasjon.

Stadig glere overlever, og det gjør vel at mange av oss ønsker å kjempe og ikke bare gi opp?

[Dorthe]

Stadig glere overlever, og det gjør vel at mange av oss ønsker å kjempe og ikke bare gi opp?

Nei, er det håp så skal man ikke gi opp, 2 av 3 overlever og da er alle aldre tatt med.