Min psykiater bli med meg rundt

[Gjest togli]

Hei!

Takk ja det var rart for det har jeg hørt før, min psykiater sier jeg er et takknemlig og positivt mennesker, tror det var hun som sa det sistnevnte også. Ja for min mor sier jeg er et sånt utakknemlig krek, men det sa min psykiater jeg absolutt ikke er, samt min mann også, han bekrefter det, men jeg kan bli lei meg, men det varer ikke så lenge, bare til noen har forklart meg hvordan ting henger sammen:) (dessuten sier min psykiater at min mor ikke snakker særlig pent til meg, dette fordi hun pleier si, "å du eier ikke smak du", jeg bryr meg ikke så mye, jeg tenker bare mye, for jeg lurer sånn på hvordan man ikke kan eie smak, men min psykiater sier det er sårende sagt og da er det nok det)

Huff.. ikke hør på mora di! Mennesker som bare er ute etter å tråkke på en skal man holde seg mest mulig unna.

*klem*

[Madelenemie]

Huff.. ikke hør på mora di! Mennesker som bare er ute etter å tråkke på en skal man holde seg mest mulig unna.

*klem*

Hei!

jeg har aldri hørt på henne fordi jeg ikke skjønner det hun sier, derfor er det fint å treffe en psykiater som jeg kan høre på, som er på alder med min mor og som jeg kan speile meg i. Men nå får jeg forklart hvorfor min mor sier disse tingene og jeg skjønner nå at det dreier seg om en kulturkonflikt i annerledeshet.

[Gjest togli]

Hei!

jeg har aldri hørt på henne fordi jeg ikke skjønner det hun sier, derfor er det fint å treffe en psykiater som jeg kan høre på, som er på alder med min mor og som jeg kan speile meg i. Men nå får jeg forklart hvorfor min mor sier disse tingene og jeg skjønner nå at det dreier seg om en kulturkonflikt i annerledeshet.

Det kan godt være en kulturkonflikt, men så har man også de menneskene som bare MÅ finne ting å kritisere ved andre - gjerne fordi de er frustrerte over helt andre ting... De finner noen det er lett å la det gå ut over, og kanskje føler moren din det er enklest å la det gå ut over deg fordi du elsker henne uansett? Det blir dessverre gjerne sånn....

[Madelenemie]

Det kan godt være en kulturkonflikt, men så har man også de menneskene som bare MÅ finne ting å kritisere ved andre - gjerne fordi de er frustrerte over helt andre ting... De finner noen det er lett å la det gå ut over, og kanskje føler moren din det er enklest å la det gå ut over deg fordi du elsker henne uansett? Det blir dessverre gjerne sånn....

Hei!

Jeg elsker ikke min mor, det vil nok aldri skje. Men jeg syns noen ganger synd på henne uten at jeg vet hvorfor.

Jeg skjønner meg ikke på min mor, men for tiden er hun riktig snill mot meg, men ikke vet jeg eller forstår jeg hva som skjer.

Hun er ustabil og jeg liker stabile mennesker som er ærlige.

Når jeg var liten hatet min mor meg, nå liker hun meg, sånt er jo vanskelig å forstå seg på. Det er mest når man er liten man trenger en mor, nå trenger jeg ikke min mor, hun bare er der mest fordi hun vil og noen ganger syns jeg litt synd på henne. Det er rart alt sammen og ikke til å forstå.

Hun har sluttet å si stygge ting til meg og min psykiater sier det kan være fordi hun vet jeg går til min psykiater og at jeg nok sier mer til andre enn jeg har sagt før. Jeg kommer til å skrive det min psykiater sier og syns er lurt og ikke tenke på noe annet.

Min mor er på sett og vis bare en fremmed, en som hatet meg, men som nå når jeg ikke gikk under vil ha kontakt med med meg, jeg har ingenting å elske henne for, det overrasker meg i blant at jeg syns synd på henne. Når hun en dag nå snakket om giften hun har stående tenkte jeg "ikke nå igjen", da virker hun så liten, og det må hun gjerne være, men det at hun tok fra meg en barndom tror jeg ikke at kan tilgis, men jeg er ganske likegyldig til henne, vi lever nokså forskjellige liv min mor og meg, men hun strever nå med å være en snill mor, selv om det nok er et vanskelig prosjekt for henne, jeg elsker henne ikke.

[Gjest togli]

Hei!

Jeg elsker ikke min mor, det vil nok aldri skje. Men jeg syns noen ganger synd på henne uten at jeg vet hvorfor.

Jeg skjønner meg ikke på min mor, men for tiden er hun riktig snill mot meg, men ikke vet jeg eller forstår jeg hva som skjer.

Hun er ustabil og jeg liker stabile mennesker som er ærlige.

Når jeg var liten hatet min mor meg, nå liker hun meg, sånt er jo vanskelig å forstå seg på. Det er mest når man er liten man trenger en mor, nå trenger jeg ikke min mor, hun bare er der mest fordi hun vil og noen ganger syns jeg litt synd på henne. Det er rart alt sammen og ikke til å forstå.

Hun har sluttet å si stygge ting til meg og min psykiater sier det kan være fordi hun vet jeg går til min psykiater og at jeg nok sier mer til andre enn jeg har sagt før. Jeg kommer til å skrive det min psykiater sier og syns er lurt og ikke tenke på noe annet.

Min mor er på sett og vis bare en fremmed, en som hatet meg, men som nå når jeg ikke gikk under vil ha kontakt med med meg, jeg har ingenting å elske henne for, det overrasker meg i blant at jeg syns synd på henne. Når hun en dag nå snakket om giften hun har stående tenkte jeg "ikke nå igjen", da virker hun så liten, og det må hun gjerne være, men det at hun tok fra meg en barndom tror jeg ikke at kan tilgis, men jeg er ganske likegyldig til henne, vi lever nokså forskjellige liv min mor og meg, men hun strever nå med å være en snill mor, selv om det nok er et vanskelig prosjekt for henne, jeg elsker henne ikke.

Det som er så rart er at man liksom aldri blir ferdige med å "føle noe" for sine foreldre....

Godt du har greid å løsrive deg ganske godt fra henne iallefall:) Hun sliter nok med sine ting hun også..