Sosial angst - skjelvende stemme

[Gjest arpeggiator]

I formelle telefonsamtaler og i møte med ukjente/autoritære mennesker har jeg i lengre tid opplevd at stemmen skjelver og sprekker. Jeg føler meg noe nervøs i forkant av disse situasjonene og har en angstfølelse i brystet, men ikke særlig høy puls. I det jeg begynner å snakke, og merker at stemmen sprekker, melder imidlertid pulsen, rødmen og svetten seg på, og stemmen blir helt forknytt. Er det bakgrunnsstøy i rommet som sørger for at detaljene i stemmen ikke blir hørbare, så snakker jeg som en statsråd og blir relativt avslappet (som på et fly, i en bil, til dels utendørs). Aller verst er det sittende overfor en annen person ved et bord uten støy. Jeg har alltid hatt problemer med å ta ordet i forsamlinger, men jeg har akseptert det inntil videre. Det er tross alt ikke så uvanlig. Men når den personlige kommunikasjon rammes, ikke bare i arbeidsliv, men også delvis i familie og blant venner, da må jeg ta et oppgjør med angsten. Er i utgangspunktet en utadvendt og sosial person, men denne ekstreme bevisstheten på min egen stemme sørger for at jeg nå knapt klarer å holde en normal samtale med øyekontakt. Og jeg begynner nå å få så mange dårlige erfaringer at det er vanskelig å kaste seg ut i situasjonene og ha troa. Jeg har nemlig prøvd å utfordre meg selv mange ganger, med vekslende hell (ett skritt fram, to tilbake). Alt dette startet da jeg måtte presentere meg selv 3-4 ganger den første dagen på høyskole for to år siden. Det gikk i mine ører dårlig, da stemmen levde sitt eget liv. Jeg ble da fryktelig bevisst på hvor sårbar stemmen faktisk er, og nå er den altoppslukende. Bryr meg mindre om de andre symptomene ved sosial angst. Hadde noen lovt meg at stemmen min aldri mer ville sprekke eller skjelve, så ville jeg vært "plagsomt" oppsøkende, slik jeg var før høyskoleopplevelsen. Jeg tipper at kognitiv terapi etter henvisning fra lege er veien å gå, men ventetiden er lang. Hvordan bør jeg angripe den ekstreme bevisstheten på hvordan min stemme fremstår? Stemmen brister jo selv ved hvilepuls i blant på telefon med venner, så jeg aner ikke hvordan jeg skal komme meg ut av dette. Jeg har en mørk og autoritær stemme, som jeg er veldig glad i. Og selvtilliten min er ikke verdens dårligste, selv om den åpenbart spiller inn i dette på en måte. Jeg trenger noen konkrete tips til hvordan jeg kan jobbe med meg selv. Jeg hadde satt enormt pris på om du kunne gitt meg noen råd som ga meg håpet tilbake, og guidet meg til et liv det er verdt å leve

[Gjest soua]

Den beste måten å takle slikt på er gjerne å bruke humor. Dette har blitt et alvorlig problem for deg og du er sikkert mer opphengt i dette enn de du snakker med. Hva med å innta en litt fleipete holdning til det når det skjer ved å si feks at det var da svært så rusten jeg låter idag e.l. Du kan sikkert ha god nytte av et kurs i forelesning også. Du kan også trene deg ved å ta opp samtaler på bånd mens du leser fra en bok e.l. Forsøk deg på varianter hvor du feks bevisst trener deg på å høres dramatisk ut, følsom ut, som en tv-reporter osv. Bare forslag fra min side.

[Madelenemie]

Hei!

Ja ja, men er man ikke mest opptatt av det man skal si enn av stemmen sin?

Jeg tenker utelukkende på å få sagt det jeg har tenkt å si, min stemme er lav, lys og til tider vanskelig å høre for andre, jeg tenker sånn, hører de ikke får de si i fra eller gi meg en mikrofon, jeg snakker det jeg har å si, og da uten øyekontakt ellers mister jeg tråden.

Jeg er glad når jeg er inne i tankesporet da vil jeg helst ikke ha avbrytelser, men det hender jeg får høre, "kan du snakke litt høyere" jeg svarer da "skal prøve men jeg har en svak stemme, sånn er det bare". Jeg har forsøkt mange ganger å heve stemmen, endre stemmen, det er for vanskelig, det viktige er jo ikke stemmen, men at man får sagt det man skal og vil.

Kanskje du kan be om en mikrofon, så blir du mer tydelig.