Sobril og panikkangst

[Gjest masine]

Jeg har panikkangst og blir ikke fri den. Greier ikke å la være å hyperventilere. Har tatt 30 mg sobril. Blir litt bedre, men fortsatt ille. Kan ta 15mg X 3.

Er avhengig av å kjøre bil innimellom. Dette er vel ikke helt lovlig? Kan jeg ta 30 mg sobril pr døgn og kjøre bil?

Hva annet hjelper på panikkangst? Det har stått på i flere dager nå og jeg trenger en pause.

[lealaus]

Det tar noe tid før sobrilen slår inn så du merker det, så jeg ville ventet en halvtime-time før jeg heiv innpå noe mer. Av og til merker man ikke helt at den slår inn en gang.

Vet det er lett å si "vent og se", og vet like godt hvordan det er når desperasjonen brer seg. Likevel er det alltid en tommelfingerregel å putte i seg minste effektive dose - for å unngå økt toleranse og fare for avhengighet når man snakker om Sobril og dens slektinger.

Prøv å avlede deg selv, pust markert inn gjennom nesen, hold pusten litt og slipp den ut gjennom munnen. En psykiater sa til meg en gang at den kalde lufta man drar inn gjennom nesa, treffer et punkt der inne som kan redusere angsten litt om ikke annet.

Lykke til.

[Gjest masine]

Det tar noe tid før sobrilen slår inn så du merker det, så jeg ville ventet en halvtime-time før jeg heiv innpå noe mer. Av og til merker man ikke helt at den slår inn en gang.

Vet det er lett å si "vent og se", og vet like godt hvordan det er når desperasjonen brer seg. Likevel er det alltid en tommelfingerregel å putte i seg minste effektive dose - for å unngå økt toleranse og fare for avhengighet når man snakker om Sobril og dens slektinger.

Prøv å avlede deg selv, pust markert inn gjennom nesen, hold pusten litt og slipp den ut gjennom munnen. En psykiater sa til meg en gang at den kalde lufta man drar inn gjennom nesa, treffer et punkt der inne som kan redusere angsten litt om ikke annet.

Lykke til.

Jeg har ventet i 2 timer for hver tablett. Den tar litt av den psykiske smerten, men jeg er fortsatt syk. Har avledet meg så godt jeg kan i de siste dagene, men holder på å gå i veggen. Jeg er paranoid også, så jeg er redd for å møte mennesker. Det er noe sort som forfølger meg.

Jeg er ikke redd for tilvenning. Har brukt sobril før i perioder og slutter på dagen når jeg bestemmer meg. Den angsten jeg får da er ingenting i forhold til den jeg tar sobrilen for.

Takk for at du svarte

[serenity777]

du kunne jo prøve ett sterkere benzo, feks rivotril. Det bruker jeg. Får ingen virkning av sobril, vival o.l, men rivotril den tar angsten min effektivt. Problemet er vel heller å få en lege til å skrive det ut..

[lealaus]

Jeg har ventet i 2 timer for hver tablett. Den tar litt av den psykiske smerten, men jeg er fortsatt syk. Har avledet meg så godt jeg kan i de siste dagene, men holder på å gå i veggen. Jeg er paranoid også, så jeg er redd for å møte mennesker. Det er noe sort som forfølger meg.

Jeg er ikke redd for tilvenning. Har brukt sobril før i perioder og slutter på dagen når jeg bestemmer meg. Den angsten jeg får da er ingenting i forhold til den jeg tar sobrilen for.

Takk for at du svarte

Ok. Jeg så for meg at du hadde tatt et par for en halvtime siden og var desperat fordi de ikke virket fort nok. Desperasjon vet jeg mye om. For noen år siden var jeg veldig plaget med panikkangst. Gikk helt i svart, flere ganger i uka - om dagen, kunne vare i flere timer, og etterpå orka jeg nesten ikke røre meg fordi det verket i hele kroppen etter at den hadde vært helt fastlåst så alt for lenge.

Dette varte noen år, og det var nok også en kombinasjon med dissossiasjon. Nå er det heldigvis lenge siden sist - jeg tror jeg har prata meg ut av det i flere terapirunder og har nå blitt flinkere til å koble inn den rasjonelle delen av meg når angsten kommer krypende. For det gjør den i blant, og for meg funker det å "ri på bølgen" i stedet for å kjempe imot. Erfaringa er at det varer lenger hvis jeg prøver å motarbeide angsten enn hvis jeg bare følger med strømmen. Behagelig er det okke som ikke, men varigheten er kortere.

Jeg hilser angsten som en brysom nabo - "åh, var du der nå igjen" - og skysser den ut døra når jeg mer får tilbake kontrollen igjen.

Lykke til!

[Olav Femte]

Ok. Jeg så for meg at du hadde tatt et par for en halvtime siden og var desperat fordi de ikke virket fort nok. Desperasjon vet jeg mye om. For noen år siden var jeg veldig plaget med panikkangst. Gikk helt i svart, flere ganger i uka - om dagen, kunne vare i flere timer, og etterpå orka jeg nesten ikke røre meg fordi det verket i hele kroppen etter at den hadde vært helt fastlåst så alt for lenge.

Dette varte noen år, og det var nok også en kombinasjon med dissossiasjon. Nå er det heldigvis lenge siden sist - jeg tror jeg har prata meg ut av det i flere terapirunder og har nå blitt flinkere til å koble inn den rasjonelle delen av meg når angsten kommer krypende. For det gjør den i blant, og for meg funker det å "ri på bølgen" i stedet for å kjempe imot. Erfaringa er at det varer lenger hvis jeg prøver å motarbeide angsten enn hvis jeg bare følger med strømmen. Behagelig er det okke som ikke, men varigheten er kortere.

Jeg hilser angsten som en brysom nabo - "åh, var du der nå igjen" - og skysser den ut døra når jeg mer får tilbake kontrollen igjen.

Lykke til!

Det beste middel er Xanor. Men psykratier/allmennleger har fått streng beskjed av Statens Legemiddelverk / ved Steinar Madsen - at Xanor er noe jævla dritt...

http://www.xanax.com/index.asp

[Gjest masine]

Ok. Jeg så for meg at du hadde tatt et par for en halvtime siden og var desperat fordi de ikke virket fort nok. Desperasjon vet jeg mye om. For noen år siden var jeg veldig plaget med panikkangst. Gikk helt i svart, flere ganger i uka - om dagen, kunne vare i flere timer, og etterpå orka jeg nesten ikke røre meg fordi det verket i hele kroppen etter at den hadde vært helt fastlåst så alt for lenge.

Dette varte noen år, og det var nok også en kombinasjon med dissossiasjon. Nå er det heldigvis lenge siden sist - jeg tror jeg har prata meg ut av det i flere terapirunder og har nå blitt flinkere til å koble inn den rasjonelle delen av meg når angsten kommer krypende. For det gjør den i blant, og for meg funker det å "ri på bølgen" i stedet for å kjempe imot. Erfaringa er at det varer lenger hvis jeg prøver å motarbeide angsten enn hvis jeg bare følger med strømmen. Behagelig er det okke som ikke, men varigheten er kortere.

Jeg hilser angsten som en brysom nabo - "åh, var du der nå igjen" - og skysser den ut døra når jeg mer får tilbake kontrollen igjen.

Lykke til!

Hei, mye bra i det du skriver her. Jeg vet egentlig alt dette veldig godt. Det er bare så vanskelig å utholde det i lengden. Jeg tror jeg har prøvd absolutt alt. Det er vel heller ikke kun panikkangst som feiler meg, men denne kommer i tillegg.

Det er som om hodet og kropp deler seg og vettet ramler ut. Jeg har "våknet" til meg selv i garasjen, klar til å gjøre noe veldig alvorlig, og kommet til meg selv igjen. Det er farlig å være sånn. Det er som å være to personer der den ene gjør ting utenom fornuften. Egentlig er jeg et fornuftig menneske, men nå har fornuften ramlet ut i perioder og jeg er nok suicidal.

Sobrilen virker litt så jeg får slappet litt av ihvertfall, kjenner jeg. Men det er nok, igjen, bare tiden og virkningen av AP som kan hjelpe på disse tankene og forestillingene jeg har. Jeg låser dører, gjemmer meg og tror noen er ute etter meg. Det er nok pga dette angsten kommer. Har du noen gang hatt noe sort som overtar alt og som det lyser ondskap av som kommer for å ta deg? Jeg tørr ikke å si det til behandler engang for da kommer dette til å bli enda sintere. Det er vanskelig å si til lege at jeg trenger mere AP også når jeg ikke kan si hvorfor.

[Tristana]

Tror ikke Sobril er særlig effektivt ved panikkangst, så tror heller annen medisin ville være mer effektivt for deg.

[Gjest masine]

Tror ikke Sobril er særlig effektivt ved panikkangst, så tror heller annen medisin ville være mer effektivt for deg.

Ja, det tror jeg også. Har drevet og trappet ned en medisinsort pga bivirkninger. Jeg kunne ikke ane at jeg skulle bli så syk. Hadde jeg visst det, skulle jeg heller hatt bivirkninger. Min mann sier han vil ha meg med rykninger og diverse, istedet for sånn som jeg er nå. Det var jo godt å høre ihvertfall .

Jeg kan ikke skjønne at alt det jeg ser og fornemmer kan produseres kun i min egen hjerne? At ikke andre kan se dette også?

[Gjest masine]

du kunne jo prøve ett sterkere benzo, feks rivotril. Det bruker jeg. Får ingen virkning av sobril, vival o.l, men rivotril den tar angsten min effektivt. Problemet er vel heller å få en lege til å skrive det ut..

Tror egentlig ingen lege vil hjelpe meg med dette nei. Dette tror jeg ikke er bare angst. Det er noe som er der og forteller meg hva jeg skal gjøre og jeg er redd.

[lealaus]

Hei, mye bra i det du skriver her. Jeg vet egentlig alt dette veldig godt. Det er bare så vanskelig å utholde det i lengden. Jeg tror jeg har prøvd absolutt alt. Det er vel heller ikke kun panikkangst som feiler meg, men denne kommer i tillegg.

Det er som om hodet og kropp deler seg og vettet ramler ut. Jeg har "våknet" til meg selv i garasjen, klar til å gjøre noe veldig alvorlig, og kommet til meg selv igjen. Det er farlig å være sånn. Det er som å være to personer der den ene gjør ting utenom fornuften. Egentlig er jeg et fornuftig menneske, men nå har fornuften ramlet ut i perioder og jeg er nok suicidal.

Sobrilen virker litt så jeg får slappet litt av ihvertfall, kjenner jeg. Men det er nok, igjen, bare tiden og virkningen av AP som kan hjelpe på disse tankene og forestillingene jeg har. Jeg låser dører, gjemmer meg og tror noen er ute etter meg. Det er nok pga dette angsten kommer. Har du noen gang hatt noe sort som overtar alt og som det lyser ondskap av som kommer for å ta deg? Jeg tørr ikke å si det til behandler engang for da kommer dette til å bli enda sintere. Det er vanskelig å si til lege at jeg trenger mere AP også når jeg ikke kan si hvorfor.

Ja, jeg kjenner igjen mye av det du beskriver. Den svarte ondskapen som stråler ut av meg, bli borte og finne meg selv igjen i farlige situasjoner (eller at andre har funnet meg) - langt, langt borte. Jeg har ikke vært så redd for at andre vil meg vondt, men jeg har vært veldig redd for å gjøre andre ondt, i og med at jeg i perioder var overbevist om at jeg var den personifiserte ondskapen. Og den andre delen som observerer den virkelig syke delen og blir redd, veldig redd.

Redd for å sette ord på det av forskjellige grunner. 1) Straffen som venter hvis jeg røper hemmelighetene 2) Angsten for å få bekreftelse på at a) ja, du er ond - eller hjælp! du er jo sprøyte gal og må sperres inne! og 3) straffen som følger for å røpe hemmeligheter. (det må nevnes minst to ganger)

Rart å beskrive min verden slik den var, for jeg er på et helt annet sted i dag, med normalt godt (men til tider litt skjørt) selvbilde - det er litt uvirkelig, rett og slett. Hvis jeg går riktig i kjelleren, nerker jeg skyggene, men av helt andre dimensjoner,

Hvordan kom jeg hit? Som sagt, mange pratetimer i forskjellige runder i terapi. Jeg lærte etterhvert at terapeutene virker å ha hørt det meste, og jeg har vært heldig å treffe mennesker som har stemt veldig godt overens med min progresjon, og jeg har ofte byttet verktøykasser, for av og til kan løsninger bli litt "gammeldags"

Mitt råd? Ta sjansen og prøv om ikke også din terapeut kan tåle deg - det er faktisk verdt forsøket.

Klem