Min mor

[EnolaGay]

I dag har jeg vært på besøk hos en slektning jeg ikke har snakket med på en stund. En som alltid har vært ganske nær følelsesmessig og mentalt. Selv om vi ikke har hatt mye kontakt opp igjennom årene, så har kontakten aldri blitt borte.

Denne personen står "mellom" meg og min mor i slektskap og får på et vis begge historiene. Ser begge sider, men for meg blir det aldersforskjell og holdningsforskjell som utmerker seg. Du skal hedre din mor og din far, type. Og som har sett hva som har foregått til en viss grad. Men som alle som ikke har opplevd det selv ikke greier å sette seg inn i hvordan det er å vokse opp i en slik familie. (Alkoholisme og antakelig personlighetsforstyrrelse) Og ikke ser hvor ILLE det faktisk er/var. Da er det jo lett å si at "men alle har jo gode sider og.." i meningen at man skal alltid tilgi og gå videre. Av noe slag. Gammeldags tenkning er min forklaring.

Dette blir litt rotete altså, men jeg kommer til å ha det kvernende i hodet til jeg får det ut. Så bær over med meg..

Poenget er at min mor har beklaget seg over situasjonen, at jeg har kuttet kontakten. Og hennes tolkning og forsvar for situasjonen er da at hun ikke vil bli alene på sine "gamle dager" (hvor alene hun faktisk er med alkisen har aldri streifet henne) og at jeg ikke kan bestemme hvem hun skal være gift med. For henne er hele problemstillingen låst fast i den ene lille tingen, at jeg "forlanger at hun skiller seg, og når hun ikke vil så straffer jeg henne med taushet".

Problemet mitt er at jeg blir så til de grader rasende over at det går an å være så jævelig navlebeskuende DUM og egosentrisk at jeg tror jeg kommer til å få infarkt! Og all logikk i meg sier at jeg skal slippe det. Jeg VET med hodet mitt hvorfor hun er slik, og at det ikke finnes snev av håp om at hun skal noen sinne løfte blikket. Men følelsene mine har lyst til å slå henne til forståelse...eller til taushet.

Det er maktesløsheten min gjennom 30 år som gjør opprør så jeg vil spy.

Min slektning ville ha tilgivelse, for det er jo ikke ondskap i bildet. Men gav seg når jeg sa at jeg er fullstedig i fred med min avgjørelse om å bryte.

Den gamle følelsen av skyld for alt sammen, skam, av å bære på alt i taushet, av ansvar, av urettferdighet.. alt blusser opp når jeg aner krav om at dette noen sinne skal bli "bra" igjen. Fordi det er en eller annen slags plikt? Gjør at jeg blir redd for mitt eget raseri og hva jeg kan komme til å finne på med det om jeg ikke blir respektert en gang for alle i min avgjørelse om å bryte.

[Gjest Høstløv]

''Gjør at jeg blir redd for mitt eget raseri og hva jeg kan komme til å finne på med det om jeg ikke blir respektert en gang for alle i min avgjørelse om å bryte.''

De fleste respekterer deg sikkert, men så var det den ene slektningen som har påtatt seg meglerrollen, vedkommende kjenner ikke på kroppen hvilke vonde følelser du har i relasjon til din mor og prøver derfor å megle dere imellom.

Bær over med vedkommende, det er du selv som får unngjelde for ditt eget raseri, men det går fint an å påpeke at dette emnet er helt udiskutabelt og et ikke tema i fremtidig konversasjon.

[EnolaGay]

''Gjør at jeg blir redd for mitt eget raseri og hva jeg kan komme til å finne på med det om jeg ikke blir respektert en gang for alle i min avgjørelse om å bryte.''

De fleste respekterer deg sikkert, men så var det den ene slektningen som har påtatt seg meglerrollen, vedkommende kjenner ikke på kroppen hvilke vonde følelser du har i relasjon til din mor og prøver derfor å megle dere imellom.

Bær over med vedkommende, det er du selv som får unngjelde for ditt eget raseri, men det går fint an å påpeke at dette emnet er helt udiskutabelt og et ikke tema i fremtidig konversasjon.

Du har selvfølgelig rett. Og om litt har det lagt seg.

[nitty-gritty]

Jeg tror mange forveksler tilgivelse med aksept. Dette maset om å tilgi er i mine øyne helt unødvendig. At du der i mot har akseptert situasjonen, fortiden og framtiden slik den ser ut til å bli er viktig for din egen skyld. Om du bryter eller ikke bryter kontakten blir da på siden av denne aksepteringen. Tilgivelsen er i alle fall ikke påkrevet, i mine øyne.

Skal man ha i tillegg ha kontakt med et menneske som personifiserer en vond fortid, så må man ha store mengder toleranse og en viss grad av distanse om oppførselen fremdeles er egnet til å såre. Det er helt greit, Enola, om du ikke vil eller greier å ha denne kontakten. Jeg synes du skal si til slektningen din at du verdsetter hennes/hans omsorg, men du har akseptert at moren din ikke vil forandre seg. Skulle det skje en snuoperasjon fra hennes side, så skal du revurdere, men inntil da er temaet et ikke-tema fra din side.

[lealaus]

Svik mot deg er ikke din oppgave å gjenopprette. Jeg tenker meg at du har prøvd mer enn en gang, men at dine grenser blir tråkket over med forsøk på å gjenopprette den gamle maktbalansen.

Du har ansvar for ditt og eventuelt din nærmeste families liv, ikke for din mors. Hun har tatt sine valg, og det er høyst uredelig å bruke slike manipulasjonsmetoder for å få deg tilbake i garnet.

Stå for det du gjør. Jeg er redd at du trolig aldri "får fred."

Selv hadde jeg et brudd over en periode på tre ord med min familie. Det første halvåret var helt jævlig, men jeg tok aldri telefonen når de ringte. Sendte de ut "sendebud", ga jeg klar beskjed om at jeg gjerne ville snakke med dem, men ikke om DET. Etter et drøyt halvår ble det stille, og jeg fikk være i fred - det var deilig. Brev (dette var før mail og sms) gikk uåpna rett i søpla.

Etter tre år gjenopptok vi kontakten, og det har gått ganske greit siden. Som mor selv skjønner jeg at det var smertefullt for dem at jeg kuttet kontakten. De fikk seg en støkk som sitter i enda (etter 20 år) Visse tema rører vi ikke, men greier å omgås på en grei måte. De behandler meg med en helt annen respekt - jeg tror det er fordi de a) så meg med nye øyne gjennom disse årene er redde for at det skal bli et nytt brudd.

Nå ser jeg på mine foreldre som gamle mennesker det ikke nytter å oppdra, så hvis jeg vil at ungene skal ha et forhold til sine besteforeldre, må jeg ta dem for dem de er og pleie det som pleies kan. Budskap jeg kunne gå i bakken av før, stenger jeg ute og lar det ikke velte i meg. Fortiden har jeg beatbeidet i terapi, og jeg har innsett at jeg aldri kan forvente noen erkjennelse fra den kanten om at det er begått meg urett. Å ta opp vanskelige ting med dem er bortkastet energi.

Og, utrolig nok, vi kan ha det rett så hyggelig sammen. Ungene elsker besteforeldrene, og da klapper jeg meg selv på skuldern og sier at det har jeg i hvert fall greid - å la være å overføre mine greier til ungene.

[EnolaGay]

Svik mot deg er ikke din oppgave å gjenopprette. Jeg tenker meg at du har prøvd mer enn en gang, men at dine grenser blir tråkket over med forsøk på å gjenopprette den gamle maktbalansen.

Du har ansvar for ditt og eventuelt din nærmeste families liv, ikke for din mors. Hun har tatt sine valg, og det er høyst uredelig å bruke slike manipulasjonsmetoder for å få deg tilbake i garnet.

Stå for det du gjør. Jeg er redd at du trolig aldri "får fred."

Selv hadde jeg et brudd over en periode på tre ord med min familie. Det første halvåret var helt jævlig, men jeg tok aldri telefonen når de ringte. Sendte de ut "sendebud", ga jeg klar beskjed om at jeg gjerne ville snakke med dem, men ikke om DET. Etter et drøyt halvår ble det stille, og jeg fikk være i fred - det var deilig. Brev (dette var før mail og sms) gikk uåpna rett i søpla.

Etter tre år gjenopptok vi kontakten, og det har gått ganske greit siden. Som mor selv skjønner jeg at det var smertefullt for dem at jeg kuttet kontakten. De fikk seg en støkk som sitter i enda (etter 20 år) Visse tema rører vi ikke, men greier å omgås på en grei måte. De behandler meg med en helt annen respekt - jeg tror det er fordi de a) så meg med nye øyne gjennom disse årene er redde for at det skal bli et nytt brudd.

Nå ser jeg på mine foreldre som gamle mennesker det ikke nytter å oppdra, så hvis jeg vil at ungene skal ha et forhold til sine besteforeldre, må jeg ta dem for dem de er og pleie det som pleies kan. Budskap jeg kunne gå i bakken av før, stenger jeg ute og lar det ikke velte i meg. Fortiden har jeg beatbeidet i terapi, og jeg har innsett at jeg aldri kan forvente noen erkjennelse fra den kanten om at det er begått meg urett. Å ta opp vanskelige ting med dem er bortkastet energi.

Og, utrolig nok, vi kan ha det rett så hyggelig sammen. Ungene elsker besteforeldrene, og da klapper jeg meg selv på skuldern og sier at det har jeg i hvert fall greid - å la være å overføre mine greier til ungene.

Takk for godt svar. Barna mine er og en brikke i å fange meg tilbake i "nettet". De har ikke noe selvstendig forhold til barna, men bruker dem gjerne i samvittighetsspill.

Min mors alkoholiker kan dessuten finne på å "gå av" på mine barn uten å blunke. Med å brøle "Hold kjeften din igjen" (og jeg mener brøle når jeg sier brøle!) eller røske tak i barna om de er nærme nok. Dersom jeg sier noe da så eksploderer min mor på MEG for å beskytte ham. (Barna har fortjent behandlingen for de er uoppdragne etc)

Så galt er det. Jeg har ingen tvil om at jeg har gjort det rette. Jeg må vel bare øve meg på å ta en "AAOoooooooommmmm dette er ikke diskusjonstema" som folk sier her.

Føler at jeg er et godt stykke på vei når andres ord her faktisk fungerer og ikke skaper mer "gruff". Jeg kan si "ja, du har rett" og mene det fra tærne og opp!

:0)