Kunne du tenke deg å leve på uføretrygd?

[Gjest Svampis]

Det kunne ikke jeg. Går på AAP nå, uten å ha noe å gjøre, og jeg kjeder livet av meg.

[Gjest snart må jeg dessverre]

Jeg er i den situasjonen at jeg ikke har så mye valg. Skal straks over på AAP og deretter dels eller fullt trygd etter hvert. Skulle gitt mye for å bli frisk og kunne jobbe igjen. Har et interessant yrke og mye engasjement, men kroppen sier dessverre stopp.

Det har vært en lang prosess med gradvis forverrig av sykdom i mange år.

Gruer meg til å gå ned til halvparten av den inntekten jeg har nå. Gruer meg til å bli fattig, og streve med å strekke til inntekten for meg og mine to barn.

De som tror at det er lettvint eller ønskelig å måtte motta uføretrygd, burde tro om igjen.

[Gjest Uføretrygdet i 9 år nå.]

Jeg er i den situasjonen at jeg ikke har så mye valg. Skal straks over på AAP og deretter dels eller fullt trygd etter hvert. Skulle gitt mye for å bli frisk og kunne jobbe igjen. Har et interessant yrke og mye engasjement, men kroppen sier dessverre stopp.

Det har vært en lang prosess med gradvis forverrig av sykdom i mange år.

Gruer meg til å gå ned til halvparten av den inntekten jeg har nå. Gruer meg til å bli fattig, og streve med å strekke til inntekten for meg og mine to barn.

De som tror at det er lettvint eller ønskelig å måtte motta uføretrygd, burde tro om igjen.

Du har ikke noe valg om du er syk og helsa sier stopp.Klart du jobber så lenge du har helse til det,men alle har ikke det.

At det er kjedelig,gå over,du finner på noe etterhvert.Det er lett når man bo i en by.Bor du på landet,får du bruke tv og internett så mye du kan og kanskje lese bøker? Jeg både gjør det og ser mye på film.Leier filmer enda jeg har 20+ kanaler.Har ikke hatt ett kjedelig sekund de siste 2 årene.

[Gjest xfur]

Tror du at uføretrygd er noe man velger? Spørsmålet ditt er helt merkelig. Jeg er for syk til å arbeide og er derfor uføretrygdet. Jeg kjeder meg antagelig minst like mye som deg, men er man forhindret fra å arbeide pga sykdom så er man det. Jeg er også forhindret fra alt annet som kan fylle livet med noe hyggelig og meningsfullt, derav kjedsomheten. Men jeg synes sorgen over å ha blitt syk og ha havnet i denne situasjonen er mye værre enn å kjede seg....

[Gjest xfur]

Tror du at uføretrygd er noe man velger? Spørsmålet ditt er helt merkelig. Jeg er for syk til å arbeide og er derfor uføretrygdet. Jeg kjeder meg antagelig minst like mye som deg, men er man forhindret fra å arbeide pga sykdom så er man det. Jeg er også forhindret fra alt annet som kan fylle livet med noe hyggelig og meningsfullt, derav kjedsomheten. Men jeg synes sorgen over å ha blitt syk og ha havnet i denne situasjonen er mye værre enn å kjede seg....

[Gjest xfur]

Tror du at uføretrygd er noe man velger? Spørsmålet ditt er helt merkelig. Jeg er for syk til å arbeide og er derfor uføretrygdet. Jeg kjeder meg antagelig minst like mye som deg, men er man forhindret fra å arbeide pga sykdom så er man det. Jeg er også forhindret fra alt annet som kan fylle livet med noe hyggelig og meningsfullt, derav kjedsomheten. Men jeg synes sorgen over å ha blitt syk og ha havnet i denne situasjonen er mye værre enn å kjede seg....

[Gjest fibrodama]

Nå hadde ikke jeg noe valg da. De finnes ingen arbeidsgivere som vil ha arbeidstaker som har så uforutsigbar arbeidsevne som meg. I vårt samfunn må en yte 100 prosent på jobb hele tida. Det er vel litt av grunnen til at så mange skvises ut av arbeidslivet og over i uføretrygd. Noe må jo folk leve av. Ikke alle klarer å starte noe for seg selv, iallefall ikke når en har en kronisk lidelse.

Jeg elsket jobben min, kollegaene mine, følelsen av mestring det gav meg. Det tok mange år å klare å være uføretrygdet med hevet hode. Nå driter jeg i hva andre mener. Jeg har det bra nå. Kan styre dagen etter hva kroppen orker. Jeg klarer å holde heimen i orden og lage mat til familien. Større mål har jeg ikke. Og så har jeg funnet meg nye bekjente og venner som også har fri på dagtid, så jeg har noen å være sosial med. Det er det jeg savner mest, det sosiale på jobben. Det var det verste å miste.

Men dette var en lang vei til svar på spørsmålet ditt, og svaret er NEI

[Gjest Gåten]

Kunne tenkt meg å blitt frisk,og at alle mine drømmer ble oppfylt.

[tonie]

Jeg er i den situasjonen at jeg ikke har så mye valg. Skal straks over på AAP og deretter dels eller fullt trygd etter hvert. Skulle gitt mye for å bli frisk og kunne jobbe igjen. Har et interessant yrke og mye engasjement, men kroppen sier dessverre stopp.

Det har vært en lang prosess med gradvis forverrig av sykdom i mange år.

Gruer meg til å gå ned til halvparten av den inntekten jeg har nå. Gruer meg til å bli fattig, og streve med å strekke til inntekten for meg og mine to barn.

De som tror at det er lettvint eller ønskelig å måtte motta uføretrygd, burde tro om igjen.

For de fleste er det nok ikke en ønskesituasjon, men så har vi alle de som utnytter systemet og ødelegger for dere andre. Veldig mange av oss kjenner noen av det slaget. I min bekjentskapskrets har jeg et godt eksempel: Han tjener greit og hun er lei av å jobbe. De kunne greid seg på bare hans lønn, men hvorfor gjøre det når hun kan få trygd for å gå hjemme? De går for muskelsmerter og depresjon og trøtthet, og etter et par år er trygda i orden. Det verste er at de faktisk skryter av det.

Det finnes endel sånne rundt omkring, dessverre. Uføretrygd skal være for de som faktisk er syke og trenger det, og ikke noe en kan velge fordi en ikke har lyst til å jobbe.

[Bookworm]

Selvfølgelig kunne jeg ikke ha _tenkt_ meg det, men jeg har nå ikke noe valg, og da er det ikke så mye å gjøre med det. Slik sett kunne jeg faktisk funnet en måte å klare meg med mindre penger, hvis jeg bare kunne få lov til å være frisk...

[Gjest Elextra]

Det var da et merkelig spørsmål. De færreste kan vel "tenke seg" å leve på uførtrygd og ønsker heller å kunne jobbe og klare seg selv. Men ikke alle har et valg.

(og ja - det finnes de som har som mål å komme seg på trygd, men det er en litt annen historie)

[Mrs D]

Nei, det kan jeg ikke tenke meg. Men kroppen min er ikke enig, så det er vel det jeg ender opp med.

Jeg tror ikke uføretrygd er et lett VALG for de som går på det, det er noe de er tvunger over på av forskjellige grunner. At noen velger det bevisst er en annen sak, men det gjelder neimen ikke de fleste som lever på uføretrygd.

[Mrs D]

Det var da et merkelig spørsmål. De færreste kan vel "tenke seg" å leve på uførtrygd og ønsker heller å kunne jobbe og klare seg selv. Men ikke alle har et valg.

(og ja - det finnes de som har som mål å komme seg på trygd, men det er en litt annen historie)

''(og ja - det finnes de som har som mål å komme seg på trygd, men det er en litt annen historie)''

Sant nok, det er nok heller unntaket enn regelen selv om det virker som om mange kjenner noen i den kategorien. Det gjør heldigvis ikke jeg.

[Mrs D]

For de fleste er det nok ikke en ønskesituasjon, men så har vi alle de som utnytter systemet og ødelegger for dere andre. Veldig mange av oss kjenner noen av det slaget. I min bekjentskapskrets har jeg et godt eksempel: Han tjener greit og hun er lei av å jobbe. De kunne greid seg på bare hans lønn, men hvorfor gjøre det når hun kan få trygd for å gå hjemme? De går for muskelsmerter og depresjon og trøtthet, og etter et par år er trygda i orden. Det verste er at de faktisk skryter av det.

Det finnes endel sånne rundt omkring, dessverre. Uføretrygd skal være for de som faktisk er syke og trenger det, og ikke noe en kan velge fordi en ikke har lyst til å jobbe.

''Han tjener greit og hun er lei av å jobbe. De kunne greid seg på bare hans lønn, men hvorfor gjøre det når hun kan få trygd for å gå hjemme? De går for muskelsmerter og depresjon og trøtthet, og etter et par år er trygda i orden. Det verste er at de faktisk skryter av det.''

Jeg tror vi skal være glad for at vi bor i et samfunn der "filleting" som muskelsmerter og depresjon og trøtthet fører til at vi likevel ivaretas med en viss økonomi. Å bare leve på ektefellens inntekt gjør vel i alle fall noe med selvfølelsen, det å være avhengig av et annet menneske for hver krone man skal bruke. Har man jobbet, så skal man selvfølgelig ikke være så bevisstløs at man gir fra seg det lille man kan ha av økonomiske rettigheter, selv om den neimen ikke er noe å leve av.

Jeg hadde en jobb jeg elsket, men jeg også ble lei av å jobbe når smertene til slutt ble så sterke at jeg lurte på hvordan jeg skulle komme meg gjennom dagene.

Dine form for fordommer er dessverre noe man finner blant mange, og er nok ispedd en god del mangel på innsikt.

[Gjest Nord og ned.]

''Han tjener greit og hun er lei av å jobbe. De kunne greid seg på bare hans lønn, men hvorfor gjøre det når hun kan få trygd for å gå hjemme? De går for muskelsmerter og depresjon og trøtthet, og etter et par år er trygda i orden. Det verste er at de faktisk skryter av det.''

Jeg tror vi skal være glad for at vi bor i et samfunn der "filleting" som muskelsmerter og depresjon og trøtthet fører til at vi likevel ivaretas med en viss økonomi. Å bare leve på ektefellens inntekt gjør vel i alle fall noe med selvfølelsen, det å være avhengig av et annet menneske for hver krone man skal bruke. Har man jobbet, så skal man selvfølgelig ikke være så bevisstløs at man gir fra seg det lille man kan ha av økonomiske rettigheter, selv om den neimen ikke er noe å leve av.

Jeg hadde en jobb jeg elsket, men jeg også ble lei av å jobbe når smertene til slutt ble så sterke at jeg lurte på hvordan jeg skulle komme meg gjennom dagene.

Dine form for fordommer er dessverre noe man finner blant mange, og er nok ispedd en god del mangel på innsikt.

Du er jo syk, og innlegget du besvarer gjelder dermed ikke deg, men rene svindlere.

Tror alle i Norges land unner syke folk gode levevilkår. Ingen kan vite hvor lenge ens egen helse holder, om man blir varig skadet i ulykke osv.

[petter smart]

''Han tjener greit og hun er lei av å jobbe. De kunne greid seg på bare hans lønn, men hvorfor gjøre det når hun kan få trygd for å gå hjemme? De går for muskelsmerter og depresjon og trøtthet, og etter et par år er trygda i orden. Det verste er at de faktisk skryter av det.''

Jeg tror vi skal være glad for at vi bor i et samfunn der "filleting" som muskelsmerter og depresjon og trøtthet fører til at vi likevel ivaretas med en viss økonomi. Å bare leve på ektefellens inntekt gjør vel i alle fall noe med selvfølelsen, det å være avhengig av et annet menneske for hver krone man skal bruke. Har man jobbet, så skal man selvfølgelig ikke være så bevisstløs at man gir fra seg det lille man kan ha av økonomiske rettigheter, selv om den neimen ikke er noe å leve av.

Jeg hadde en jobb jeg elsket, men jeg også ble lei av å jobbe når smertene til slutt ble så sterke at jeg lurte på hvordan jeg skulle komme meg gjennom dagene.

Dine form for fordommer er dessverre noe man finner blant mange, og er nok ispedd en god del mangel på innsikt.

Her må du nok lese innlegget minst èn gang til.

Hun sier hun kjenner et par der hun ønsker å være hjemme. De har råd til å leve på kun hans lønn. Men de velger i stedet å svindle NAV og lure til seg trygd til henne.

Er det fordommer å mislike at folk lurer systemet og svindler til seg penger?

Du og alle andre som faktisk er syke og faktisk ikke kan jobbe burde være de første til å fordømme slike personer. Både fordi dere får mindre penger pga dem og fordi de skaper fordommer mot alle som mottar trygd.

[petter smart]

''(og ja - det finnes de som har som mål å komme seg på trygd, men det er en litt annen historie)''

Sant nok, det er nok heller unntaket enn regelen selv om det virker som om mange kjenner noen i den kategorien. Det gjør heldigvis ikke jeg.

http://www.nettavisen.no/okonomi/article2730172.ece#

http://www.nrk.no/nyheter/okonomi/1.6639122

Kunne lagt med svært mange andre artikler.

Det er langt flere uføretrygdede i Norge enn i så å si alle andre land i verden. Hvorfor er det slik?

Hvorfor er det slik at barn av uføre ofte ender opp som uføre selv?

Hvorfor er det slik at andelen uføre er mye høyere i enkelte nabolag/områder enn i andre?

Det er naivt å tro at ikke mange utnytter trygdeordningene i Norge.

[laban]

''Han tjener greit og hun er lei av å jobbe. De kunne greid seg på bare hans lønn, men hvorfor gjøre det når hun kan få trygd for å gå hjemme? De går for muskelsmerter og depresjon og trøtthet, og etter et par år er trygda i orden. Det verste er at de faktisk skryter av det.''

Jeg tror vi skal være glad for at vi bor i et samfunn der "filleting" som muskelsmerter og depresjon og trøtthet fører til at vi likevel ivaretas med en viss økonomi. Å bare leve på ektefellens inntekt gjør vel i alle fall noe med selvfølelsen, det å være avhengig av et annet menneske for hver krone man skal bruke. Har man jobbet, så skal man selvfølgelig ikke være så bevisstløs at man gir fra seg det lille man kan ha av økonomiske rettigheter, selv om den neimen ikke er noe å leve av.

Jeg hadde en jobb jeg elsket, men jeg også ble lei av å jobbe når smertene til slutt ble så sterke at jeg lurte på hvordan jeg skulle komme meg gjennom dagene.

Dine form for fordommer er dessverre noe man finner blant mange, og er nok ispedd en god del mangel på innsikt.

Poenget til tonie var vel at bekjentskapet er lei av (i betydningen "har lyst til å slutte med") å jobbe, men synes det er for dårlig betalt å være hjemme uten inntekt. Hun har verken depresjoner eller muskelsmerter, men påberoper seg det - kanskje fordi dette er vanskeligere å etterprøve enn mange andre lidelser. Kombinert med litt sløve leger kan hun bli trygdet hvis hun er utholdende i noen år - og det er vel ofte lettere å holde ut, stå på krava og følge opp alt apparatet krever hvis man er frisk, enn hvis man er syk.

De nærmest skryter til tonie om hvor lure de er, så det er ikke kun fordommer fra hennes side.

Når det begynner å gå mange slike skrytepaver omkring, øker det fordommene samtidig som trygdekassen tappes. Det må gå an å være oppgitt over dette selv om man er helt enig i velferdsstatens prinsipper.

[løvinne71]

Hvis dette innebar at jeg også var så syk og betydelig redusert helsemessig at jeg ikke fungerte, så ville jeg selvsagt ikke levd på uføretrygd!

Det er vel ingen som ville bytte bort helsa og funksjonaliteten sin mot "gratis" penger?

Hadde jeg derimot vært "fungerende frisk" og allikevel kunne fått trygd, så hadde det selvsagt vært fristende å slippe å jobbe og slite så hardt for de kronene jeg trenger for å leve.

Utifra et "status,-respekt-og-selvfølelse-perspektiv" så ville jeg ikke ønsket å være uføre-trydget.

Men med tanke på tiden jeg da ville fått til egen disposisjon og mulighetene dette ville ha gitt meg, så skulle jeg gladelig heller brukt tiden på meg selv, famlien og private interesser.

[tonie]

''Han tjener greit og hun er lei av å jobbe. De kunne greid seg på bare hans lønn, men hvorfor gjøre det når hun kan få trygd for å gå hjemme? De går for muskelsmerter og depresjon og trøtthet, og etter et par år er trygda i orden. Det verste er at de faktisk skryter av det.''

Jeg tror vi skal være glad for at vi bor i et samfunn der "filleting" som muskelsmerter og depresjon og trøtthet fører til at vi likevel ivaretas med en viss økonomi. Å bare leve på ektefellens inntekt gjør vel i alle fall noe med selvfølelsen, det å være avhengig av et annet menneske for hver krone man skal bruke. Har man jobbet, så skal man selvfølgelig ikke være så bevisstløs at man gir fra seg det lille man kan ha av økonomiske rettigheter, selv om den neimen ikke er noe å leve av.

Jeg hadde en jobb jeg elsket, men jeg også ble lei av å jobbe når smertene til slutt ble så sterke at jeg lurte på hvordan jeg skulle komme meg gjennom dagene.

Dine form for fordommer er dessverre noe man finner blant mange, og er nok ispedd en god del mangel på innsikt.

Jeg har aldri ment at folk som trenger trygd ikke skal få det. Denne dama er ikke syk i det hele tatt. Hun sier det til og med selv, og hun ler av hvor lett det var. Sånt provoserer meg. Jeg får bare gjenta meg selv, jeg synes ikke det skal være noe man kan velge fordi man er lei av å jobbe, selv om man har jobbet hardt og tjent godt. Trygd bør være for de som er syke.