NHD: Alvorets time

[Gjest Mannn28]

Neste uke får jeg vite om jeg har et par personlighetsforstyrrelser, som jeg har vært i utredning for. Det som jeg ikke har greid å fortelle psykologen, er at jeg har et inderlig sterkt ønske om å få disse diagnosene, og at jeg vil bli knust om jeg ikke får de. Jeg vil ikke ha bare depresjon og angst-diagnoser. Jeg har et sterkt behov for å få høre at jeg har personlighetsforstyrrelser, sånn at jeg kan føle meg som en del av de som har det. Og bli behandlet deretter, og dermed på en måte kunne få ekstra oppmerksomhet pga dette. Det jeg lurer på, er om disse tankene er en slags selvoppfyllende profeti, og altså tegn på en personlighetsforstyrrelse i seg selv? Jeg har ikke faket noen ting i utredningen, men jeg føler nå at jeg ikke vil tåle å ikke få disse diagnosene.

[Gjest SMIRnøff]

Hvis du ikke har "faket" noe, så tror jeg ikke dette er annet enn "inner rambling", som de sier på engelsk... så ta det med ro. I tilfelle du ikke får en PF-diagnose, så tåler du helt sikkert å oppleve det. Det er bare nå det er vanskelig.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg tror du er inne på noe vesentlig i slutten av ditt innlegg.

[Gjest Nerda]

Hvis du ikke har "faket" noe, så tror jeg ikke dette er annet enn "inner rambling", som de sier på engelsk... så ta det med ro. I tilfelle du ikke får en PF-diagnose, så tåler du helt sikkert å oppleve det. Det er bare nå det er vanskelig.

NHD har talt, og om det stemmer med det du tenker synes jeg du skal høre på han.

Om du håper på pf-diagnoser fordi du ønsker at symptomene du sliter med skal få et skikkelig navn så de bler mer håndfaste for deg og behandlingsapparatet, vil jeg ikke nødvendigvis si at ønsket om en slik diagnose er forstyrret. Alle ønsker et navn på det de sliter med. Jeg liker ikke å være bipolar, men jeg var likevel fornøyd med å få diagnosen fordi det ledet til adekvat behandling og ga en forklaring på svært mye.

[Gjest SMIRnøff]

NHD har talt, og om det stemmer med det du tenker synes jeg du skal høre på han.

Om du håper på pf-diagnoser fordi du ønsker at symptomene du sliter med skal få et skikkelig navn så de bler mer håndfaste for deg og behandlingsapparatet, vil jeg ikke nødvendigvis si at ønsket om en slik diagnose er forstyrret. Alle ønsker et navn på det de sliter med. Jeg liker ikke å være bipolar, men jeg var likevel fornøyd med å få diagnosen fordi det ledet til adekvat behandling og ga en forklaring på svært mye.

Skjønte du hva NHD mente?

[Gjest Nerda]

Skjønte du hva NHD mente?

Jeg tror han mente at et inderlig ønske om å få personlighetsforstyrrelse-diagnoser i seg selv var en bekreftelse på at det meget vell van ha slike diagoser

[Gjest Mannn28]

NHD har talt, og om det stemmer med det du tenker synes jeg du skal høre på han.

Om du håper på pf-diagnoser fordi du ønsker at symptomene du sliter med skal få et skikkelig navn så de bler mer håndfaste for deg og behandlingsapparatet, vil jeg ikke nødvendigvis si at ønsket om en slik diagnose er forstyrret. Alle ønsker et navn på det de sliter med. Jeg liker ikke å være bipolar, men jeg var likevel fornøyd med å få diagnosen fordi det ledet til adekvat behandling og ga en forklaring på svært mye.

Hadde det bare vært snakk om fornuftige tanker bak dette, som du her snakker om. Men til meg handler det ikke om det først og fremst.

Det er mulig at det er en form for psykisk selvsskading, at jeg gjerne vil bli sett på som forstyrret, samtidig som det gjør at jeg kan bli sett på som en person som trenger omsorg.

Men jeg har ikke turt å fortelle om dette.

[Gjest crazy jenta]

De fleste kan passe inn i en personlighetsforstyrrelse om legger godviøljen til! Å få en psykiatrisk diagnose er bare en merkelapp... en samlet betegnelse på diverse framtredende trekk. Jeg har diagnosen ustabil personlighetforstyrrelse impulsiv og borderline, og har vært i psykiatrien fra tenårene og hele mitt voksne liv. Storforbruker av helsetjenester, lite populær diagnose i psykiatrien, blitt sett på som pest og plage, mange behandlere, uttallige innleggelser, av og på ørten ulike medisiner. Mangfoldige impulsive ideer som har ført meg b.l.a. til andre siden av jorden fra en dag til neste eller på intensivavdelingen på sykehuset. Er alkoholmisbruker som har krevd institusjonsbehandling, anorexia som har ført til tvangsforing. Livet går bra i perioder, men alt i alt er jeg ikke det spytt bedre etter å ha passert 30 år, bare mer voksen og mindre selvdestruktiv. Så vær glad du ikke er i denne båsen, for det har vært et slitsomt liv...

[Gjest SMIRnøff]

Jeg tror han mente at et inderlig ønske om å få personlighetsforstyrrelse-diagnoser i seg selv var en bekreftelse på at det meget vell van ha slike diagoser

Ah. Ble bare litt forvirret siden du svarte til meg.

[Gjest Mannn28]

Jeg tror du er inne på noe vesentlig i slutten av ditt innlegg.

Betyr det at jeg burde fortelle psykologen om dette? Eller vil det føre til at jeg i hvert fall ikke får en slik diagnose? Det er dette som opptar tankene mine stort sett hver dag, at jeg vil ha en slik diagnose, og uten den er jeg ubetydelig og kjedelig.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Betyr det at jeg burde fortelle psykologen om dette? Eller vil det føre til at jeg i hvert fall ikke får en slik diagnose? Det er dette som opptar tankene mine stort sett hver dag, at jeg vil ha en slik diagnose, og uten den er jeg ubetydelig og kjedelig.

Jeg mener en skal fortelle behandleren alt som en selv mener er viktig.

[Gjest Mannn28]

De fleste kan passe inn i en personlighetsforstyrrelse om legger godviøljen til! Å få en psykiatrisk diagnose er bare en merkelapp... en samlet betegnelse på diverse framtredende trekk. Jeg har diagnosen ustabil personlighetforstyrrelse impulsiv og borderline, og har vært i psykiatrien fra tenårene og hele mitt voksne liv. Storforbruker av helsetjenester, lite populær diagnose i psykiatrien, blitt sett på som pest og plage, mange behandlere, uttallige innleggelser, av og på ørten ulike medisiner. Mangfoldige impulsive ideer som har ført meg b.l.a. til andre siden av jorden fra en dag til neste eller på intensivavdelingen på sykehuset. Er alkoholmisbruker som har krevd institusjonsbehandling, anorexia som har ført til tvangsforing. Livet går bra i perioder, men alt i alt er jeg ikke det spytt bedre etter å ha passert 30 år, bare mer voksen og mindre selvdestruktiv. Så vær glad du ikke er i denne båsen, for det har vært et slitsomt liv...

Skjønner at det har vært et slitsomt liv da ja. Men ingen med personlighetsforstyrrelser er jo like. De er like ulike som alle andre mennesker. Men felles for de alle er jo at de har sider ved personligheten sin som skaper store problemer i livene deres. Og det føler jeg i hvert fall veldig at mine absurde tanker og følelser har.

[Gjest crazy jenta]

Skjønner at det har vært et slitsomt liv da ja. Men ingen med personlighetsforstyrrelser er jo like. De er like ulike som alle andre mennesker. Men felles for de alle er jo at de har sider ved personligheten sin som skaper store problemer i livene deres. Og det føler jeg i hvert fall veldig at mine absurde tanker og følelser har.

Her er en fin oversikt: http://www.nettpsykologene.no/personlig.htm

Personlighetsforstyrrelser er beskrevet med trekk som blir sett på som sykelige... Om en av disse har kriterier du kjenner deg godt igjen så kall det gjerne personlighetsforstyrrelse.

[Gjest Mannn28]

Jeg mener en skal fortelle behandleren alt som en selv mener er viktig.

Men jeg er så sykt redd for at hvis jeg forteller om dette, så vil psykologen tro at jeg har faket alt sammen, og at alle diagnoser trekkes tilbake, og jeg da i hvert fall ikke får de diagnosene jeg ønsker meg. Og da føler jeg at jeg ikke vil klare å leve lenger.

Har jeg grunn til tenke sånn?

SUKK!!!

[Gjest SMIRnøff]

Men jeg er så sykt redd for at hvis jeg forteller om dette, så vil psykologen tro at jeg har faket alt sammen, og at alle diagnoser trekkes tilbake, og jeg da i hvert fall ikke får de diagnosene jeg ønsker meg. Og da føler jeg at jeg ikke vil klare å leve lenger.

Har jeg grunn til tenke sånn?

SUKK!!!

Nei. Jeg har fortalt helsevesenet i mange år at jeg tenker at jeg kanskje har lurt dem, altså "faket" som du sier... men jeg har diagnose fortsatt. :-)

[Gjest Mannn28]

Nei. Jeg har fortalt helsevesenet i mange år at jeg tenker at jeg kanskje har lurt dem, altså "faket" som du sier... men jeg har diagnose fortsatt. :-)

Men har du prøvd å lure de da? Det har ikke jeg...

Er det sånn at du kjenner deg igjen i mine tanker? Med tanke på behovet for omsorg og oppmerksomhet?

[Gjest SMIRnøff]

Men har du prøvd å lure de da? Det har ikke jeg...

Er det sånn at du kjenner deg igjen i mine tanker? Med tanke på behovet for omsorg og oppmerksomhet?

Nei, har ikke prøvd å lure dem.

Nei, jeg kjenner meg ikke helt igjen, men jeg har ofte en tvil på om det jeg sier er sant.

[Gjest SMIRnøff]

Nei, har ikke prøvd å lure dem.

Nei, jeg kjenner meg ikke helt igjen, men jeg har ofte en tvil på om det jeg sier er sant.

Veldig interessant det der igrunn, det å tvile på om det man sier faktisk er sant...

Er det vanlig/normalt?

Hva kalles det?

[Gjest Mannn28]

Nei, har ikke prøvd å lure dem.

Nei, jeg kjenner meg ikke helt igjen, men jeg har ofte en tvil på om det jeg sier er sant.

Det har jeg også noen gang. Kan det ha noe med å gjøre at du ikke helt kjenner deg selv? Sånn er det litt for meg, at jeg ikke vet helt hvem jeg er lenger, hva jeg vil, og slike ting. Blir så forvirret, både fordi jeg kan føle sterk selvforakt, samtidig som jeg vil ha det hyggelig og av og til føler at jeg er glad jeg ikke er noen andre.

[Gjest SMIRnøff]

Det har jeg også noen gang. Kan det ha noe med å gjøre at du ikke helt kjenner deg selv? Sånn er det litt for meg, at jeg ikke vet helt hvem jeg er lenger, hva jeg vil, og slike ting. Blir så forvirret, både fordi jeg kan føle sterk selvforakt, samtidig som jeg vil ha det hyggelig og av og til føler at jeg er glad jeg ikke er noen andre.

Ja, kan jo kanskje ha noe med depersonalisering å gjøre. :-)