Når du ikke kjenner noen

[Gjest prust]

- eller når du omtrent ikke kjenner noen:

Jeg vil beskrive meg selv som en ganske sosial person, som vansligvis ikke har trøbbel med å prate med folk eller bli kjent med folk. Jeg liker imidlertid ikke småprat med folk jeg sannsynligvis ikke kommer til å prate med igjen, eller overfladisk pjatt hos frisøren. Jeg har mange gode venner som jeg setter veldig stor pris på, og flere nære venner.

To ganger den siste måneden har jeg vært i situasjoner jeg ikke helt har likt meg:

1) I en 50 års dag til en kamerat av mannen min. Jeg kjente jubilanten og kona og litt ungene. Tilfeldigvis var det ei der som jeg hadde pratet med for 20 år siden. Hun kjente heller ikke noen, så vi pratet en del. Ellers var det vanskelig å prate med folk.

2) Jeg er på konferanse i jobbsammenheng - flere hundre deltakere, jeg reiser alene. Traff tilfeldigvis på tre personer jeg har truffet før. Bortsett fra dem, har jeg ikke snakket med noen.

Trodde egentlig jeg var sosial, men jeg tror jeg er blitt litt treg med årene. Ser ikke helt vitsen med å prate med folk jeg sannsynligvis ikke treffer igjen.

Er jeg blitt gammel og sær?

[avidi]

Nei, du har ikke det. Jeg har det akkurat på samme måte, kanskje ennå mer enn deg. Personer jeg kjenner godt kan jeg prate lett med, men småprat i selskaper, på kurs og lignende kan jeg ikke fordra. Det er en øvelse jeg behersker meget dårlig for å si det forsiktig.

[Gjest prust]

Nei, du har ikke det. Jeg har det akkurat på samme måte, kanskje ennå mer enn deg. Personer jeg kjenner godt kan jeg prate lett med, men småprat i selskaper, på kurs og lignende kan jeg ikke fordra. Det er en øvelse jeg behersker meget dårlig for å si det forsiktig.

Jeg tenker litt sånn at jeg ikke gidder å involvwere meg - da heller slappe av alene på hotellrommet eller gå i butikker alene eller lese....

Men jeg er mest vant til å være i situasjoner der jeg kjenner folk lg prater mye, så dette er litt uvant for meg. SIkkert lurt å oppleve litt av dette også....

[Mammantil3]

Selv om jeg liker godt mitt eget selskap og en god bok, så synes jeg slike sammenkomster er spennende og veldig hyggelige. Liker veldig godt å treffe nye folk, høre hva de driver med, snakke om vær og vind og slikt, småprat er jo veldig gøy og plutselig snakker man om alvorligere ting.

Det er neppe noe galt i å være som du er, i alle fall ikke hvis du selv synes det er helt greit. :-)

[Gjest prust]

Selv om jeg liker godt mitt eget selskap og en god bok, så synes jeg slike sammenkomster er spennende og veldig hyggelige. Liker veldig godt å treffe nye folk, høre hva de driver med, snakke om vær og vind og slikt, småprat er jo veldig gøy og plutselig snakker man om alvorligere ting.

Det er neppe noe galt i å være som du er, i alle fall ikke hvis du selv synes det er helt greit. :-)

Joda, det er greit nok. Men jeg er nok litt overrasket over meg selv at jeg ikke klarer den småpraten med fremmede....

Er vant til å ha regien selv på kurs og samlinger, og ikke vant til bare å være deltaker og ikke kjenne noen og ikke ha noe ansvar....

[Gjest sjøstjerna]

Tilfelle 2 gjenkjenner jeg også. Dvs jeg vil helst ikke involvere meg- men FORDI det er jobb- så gjør jeg det. Dvs jeg kan bli sittende med fremmede under lunch og småprate.

Men som deg vil jeg helst ikke. Om kvelden vil også jeg helst være på hotell-rommet. Likevel blir det uteliv de fleste kvelder.

Tar det som jobb. Utrolig nok : de fleste ganger blir det hyggelig. Dog blir jeg veldig sliten av dette og alt annet ved slike konferanser.

[Gjest Shira :o)]

Jeg er noen ganger med sambo på jobbrelaterte greier, da kjenner jeg så og si ingen. (jeg er så heldig at når han farter rundt, kan jeg noen ganger få være med)

Jeg prater og er sosial, synes det er moro. Treffe andre mennesker, få litt andre meninger og glimt av personligheter enn mitt kjente nettverk.

Jeg slipper jo dem ikke så tett innpå meg, men har hatt mange lattere og diskusjoner hvor jeg ikke kjenner meningene fra før. det gjør jeg jo ofte når jeg kjenner personen.

Jeg legger jo ikke sjela mi i det sånn sett, men har en hyggelig opplevelse.

Jeg skal snart være med sambo på langtur med jobben, jeg kjenner såvidt noen, men skal reise og bo sammen med en haug med mennesker jeg ikke har møtt før, og kommer nok ikke til å møte igjen. Blir litt utfordring, jeg er endel yngre enn de fleste, men jeg gleder meg til å være sosial.

Så har jeg også blitt flink på småprat etter å ha vært så mye på sykehus, det er mye venting, så vi som er der snakker sammen (for i perioder er vi jo oppegående). Vi snakker ikke sykdom, men alt fra reiser vi skal på, vært på, lyst til, naturen, familie, ja alt. Så selv om jeg er isolert mye av tiden, så har jeg utviklet småpraten min. ) Nå sporet jeg litt av her.

Du er vel ikke sær som ikke gidder, du får vel dekket dine behov ellers. Og alle må jo ikke være sosiale i slike settinger. eller, akkurat i 50-årsdag så kan man jo prate litt rundt, ikke så lett å trekke seg vekk da.

[Lillemus]

Da er vi flere. )

[EnolaGay]

Nix. Da er jeg sær og. Jeg er en vaskeekte skravlekjerring.

i hodet mitt, that is.

Og blandt få venner. Men i sånne forsamlinger sliter jeg med å finne noe å si. Det er ikke så mange som "deler" min hverdag eller interesser, eller er så dypttenkende som meg. (Og dypttenkende som grublende, ikke som smart lizzom) *fårete flir* Så da ser folk litt rart på meg..

Og..ja. Taushet er gull.

[nick]

Gammel og sær? I så fall er du i godt selskap. For meg virker det som om vi snakker mindre og mindre med hverandre. SMS har tatt over mye av det hverdagslige sosiale. Det å ringe hverandre er nesten uhørt. "Sosiale" medier? Det er akkurat det motsatte. Usosiale medier.

[Gjest mine meninger som voksen]

Jeg er heller ikke god på småprat hvis det blir for mange personer i et rom. Men som voksen person så må jeg ta meg sammen når jeg er i selskaper. Har man først takket ja til en invitasjon f.eks. 50 års dag så er man forpliktet til å være litt sosial og småprate med gjestene for det skylder man vertskapet! La de menneskene som er fylllt med angst eller sjenerte få lov til å være stille og oss andre må holde praten igang.

På jobbseminarer så må det selvsagt være lov til å gå på rommet om kvelden, det er ikke det samme som vanliger selskaper.

En frisør eller lign. som småprater er bare koselig. Jeg har heller ikke alltid behov for å snakke i slike settinger, men jeg blir jo på godt humør når man får til en dialog. Og tiden går mye fortere. Det går jo selvsagt ann å si at man er ekstra sliten og trøtt og ønsker stillhet en sjelden gang, men ikke alltid.!

Vi er voksne folk og bør være høflige ovenfor alle som prøver å gjøre en stemning lettere i et rom.

De dype samtalene tar man med venner, men ellers er det jammen mye å snakke om. Barn, skole, barnehage, verdensnyheter, været!,(ja, været er noe man snakker om hvis man er ekstra glad for sola og varmen om våren- eller drittlei all snøen og måkingen om vinteren.)!

[laguna1]

Njæ, jeg kan være sånn jeg også hvertfall, og føler meg ikke så gammel & sær for det.

Jeg er faktisk ganske god på å få til intetsigende mingling, men det vil ikke si at jeg liker det allikevel..skjønt noen ganger kan jeg ha større glede av det enn andre..kommer veldig an på om vedkommende mingler/medreisende/frisør etc faktisk sier noe litt interssant, og _veldig på hvorvidt jeg er blid eller ikke.

Jeg har det arrogante problem at jeg finner fryktelig, fryktelig masnge prosent av mine medmennesker relativt kjedelige..;p

[....AV]

Det er en treningssak, tror jeg. Før vi fikk barn var vi mer sosiale og var mer på fest og da var jeg flinkere til å småprate med fremmede. Nå er jeg som deg, men jeg merker at i perioder hvor vi er mer aktive på sosiale arenaer blir det lettere.

Når det gjelder konferanser med jobben, er det nettopp jobb for meg. Jeg tar meg kraftig sammen og småprater med folk for å være en god representant for jobben min, men det er ikke noe jeg gjør med glede.