Den vestlige verden har skylden. (eller: deppa ??)

[Gjest boromir]

Sliter med å komme meg opp, sliter med å dra på jobb. Får ikke gjort noe vettugt, deadlines og konstant mas om hvor viktig ting er gjør at jeg bare melder meg mer ut og gjør mindre.

Det er et ork å komme seg hjemmover. Der er det forøvrig mere jobb som må gjøres før den nye leiligheten er fullt beboelig.

Kona møter meg bli i døren. Vi er slitne begge to etter et hektisk år med mye praktiske problemstillinger.

Hun hadde tatt dagen fri, så hun har ikke fått ferdig listene hun sa hun skulle.

Jeg klarer ikke unne henne det. Jeg sier ingenting, men hun merker jeg er missfornøyd.

Dvs, misfornøyd og misfornøyd. Jeg føler bare vi aldri blir ferdige. er vel ca 2 måneder siden jeg hadde en eneste dag uten jobb (på jobb eller hjemme, uten ting som må løses, uten matrialer som skal kjøpes.

Stemningen synker noe. 'Jeg er bekymret for deg' sier hun.

Bah.. bare vi blir ferdige med dette, nå, så kan jeg kanskje få slappa av litt.

Slenger meg i sofaen. Klarer ikke vile, ting må gjøres. Finner frem gjersagen, må endre vinkelen. Skruen sitter hardt. Fustrasjonen bobler, har mest lyst til å hive hele dritten i veggen. Noe list blir det hvertfal ikke.

Madammen prøver å få kontakt. 'Du er sliten', sier hun. Jeg melder meg ut. Hører halveis på hva hun sier.

Går bedre uttover kvelden. Hun ler. Så skjønt det er å høre latteren hennes. Jeg sier det til henne. Og legger til at når jeg tenker meg om, er det lenge siden jeg lo hjertelig av noe. 'Jeg tenkte på det samme' sier hun ettertenksomt. Kanskje du skal prøve å få profesjonell hjelp ? Joa, kanskje det. Men hele greia er jo bare et vestlig overflodsproblem.

Utbrenthet, sliten, 'veggen'. Whatever. Det er ikke problemer de har i Etiopia.

I morgen er det statusmøte på jobben. Enda ett. Må bygge opp 'forsvar' så jeg ikke farer opp med grinete utsagn når jeg nok engang skal fortelle at jeg neppe blir ferdig i tide ettersom 75% av dagsverkene andre skulle gjort plutslig er mitt ansvar og.

Skjønner foresten ikke at de dytter mer på meg, gir jo faen likevel, og jobber som sirup om dagen. Men det øker definitivt stressfølelsen.

Blir flinkere og flinkere til å melde meg ut. Sitter urolig på jobbmøtene. Vrir meg. Vil bare tilbake til pulten og ta en kaffekopp. Stikke innom en kollega, fortelle en historie.

Titter litt på telefonnummre til psykologer. Legger dem bort. 'uff, nei, jeg er jo ikke såå sliten, mesteparten er jo bare selvsyting'.

Uff, nei. Noen som har vært i samme situasjon ? Er det en gryende depresjon jeg er inne i ? eller er jeg bar sløv ?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det kan være en depresjon eller du kan bare være litt for sliten. En prat med fastlegen vil kunne avklare dette.

En ting er i hvert fall sikkert: Det er ikke den vestlige verdens skyld. Det er tross alt mer deprimerende å bekymre seg over om barnet ditt har nok mat til å overleve enn å bekymre seg over en list som skulle vært spikret til veggen.

[Gjest kakel]

DER har jeg vært ja! :-)

En tanke i bilen på vei hjem - - - - hva om jeg bare gikk langt innover i skogen eller på vidda og ble borte etpar dager?...men slikt GJØR man ikke, sier du? nei, man gjør ikke det.

Hersens folk som setter igjen en apekatt hver gang de er innom kontoret, - de har SELV ansvaret fo en sak og går og gnur og knør opp langs døråpningen min, til jeg til slutt sier; OKEI! Skal se om jeg kan gjøre det for deg......også - vips så sitter det enda en apekatt på skuldrene dine, som egentlig hører hjemme en annen plass.

Ikke kan du fortelle dette til noen helle, for du kan bare skylde deg sjøl, - du som aldri kan si NEI, -men som likevel kommer til å skuffe andre, -i og med at du ikke klarer å gjennomføre alt du har sagt ja til.....og så til slutt har du en hel dyrehage på kroppen din, -det bjeffes og skrikes og gnages og mases, -ja til og med telefonen er i mot deg! Apekattene spruter inn via telefon, mail og døråpning.

Så sitter du der da med kaffekoppen og føler deg bare maktesløs, og gruer bittelitt til å reise hjem også - for du har egentlig bare lyst til å ligge på sofaen å glo i taket.

....og vet du hva? DET HAR DU LOV TIL!!!! Det er bare en stemme inni deg som sier at du ikke kan det.

Du kan ta med deg fiskestanga og damen med den trillende latteren - reis ut på et svaberg og sett dere ned og spis opp en boks nøtter fra "den lille Nøttefabrikk".

.....på jobben? Du må skrive lister over det du har av apekatter - og så må du gå til sjefen din og be han prioritere for deg/sammen med deg....neo MÅ strykes, andre ting kan du skyve underst i bunken. Du må aldir si at det er "fort gjort" når du vet at saken tar mange timer - de du svarer TROR deg jo!...og blir ikke forskrekket om du er ærlig og forteller nøyaktig hvor langt tid ting tar.

Så kobler du ut telefonen i en uke på jobben, og tar for deg en og en sak.

Kall det prosjekt "bli glad i meg selv og livet igjen".

Og så må du lære deg å si NEI, NEI, NEI!

KOm igjen nå - sett av en dato i kalenderen hvor du skal begynne,....men altså først - tar du med deg din hulde viv og begir dere ut i naturen, og så forteller du henne hvordan du har det.

:-)

[Gjest boromir]

Det kan være en depresjon eller du kan bare være litt for sliten. En prat med fastlegen vil kunne avklare dette.

En ting er i hvert fall sikkert: Det er ikke den vestlige verdens skyld. Det er tross alt mer deprimerende å bekymre seg over om barnet ditt har nok mat til å overleve enn å bekymre seg over en list som skulle vært spikret til veggen.

Nåja, det med vestlige verden var nå bare et (mislykket) forsøk på litt perspektiv, det at jeg føler meg helt utmattet og ikke har lyst til noenting anser jeg som et vestlig overflodsproblem, I en del land går de heldige få som har jobb høyraket til og fra.

[Gjest boromir]

DER har jeg vært ja! :-)

En tanke i bilen på vei hjem - - - - hva om jeg bare gikk langt innover i skogen eller på vidda og ble borte etpar dager?...men slikt GJØR man ikke, sier du? nei, man gjør ikke det.

Hersens folk som setter igjen en apekatt hver gang de er innom kontoret, - de har SELV ansvaret fo en sak og går og gnur og knør opp langs døråpningen min, til jeg til slutt sier; OKEI! Skal se om jeg kan gjøre det for deg......også - vips så sitter det enda en apekatt på skuldrene dine, som egentlig hører hjemme en annen plass.

Ikke kan du fortelle dette til noen helle, for du kan bare skylde deg sjøl, - du som aldri kan si NEI, -men som likevel kommer til å skuffe andre, -i og med at du ikke klarer å gjennomføre alt du har sagt ja til.....og så til slutt har du en hel dyrehage på kroppen din, -det bjeffes og skrikes og gnages og mases, -ja til og med telefonen er i mot deg! Apekattene spruter inn via telefon, mail og døråpning.

Så sitter du der da med kaffekoppen og føler deg bare maktesløs, og gruer bittelitt til å reise hjem også - for du har egentlig bare lyst til å ligge på sofaen å glo i taket.

....og vet du hva? DET HAR DU LOV TIL!!!! Det er bare en stemme inni deg som sier at du ikke kan det.

Du kan ta med deg fiskestanga og damen med den trillende latteren - reis ut på et svaberg og sett dere ned og spis opp en boks nøtter fra "den lille Nøttefabrikk".

.....på jobben? Du må skrive lister over det du har av apekatter - og så må du gå til sjefen din og be han prioritere for deg/sammen med deg....neo MÅ strykes, andre ting kan du skyve underst i bunken. Du må aldir si at det er "fort gjort" når du vet at saken tar mange timer - de du svarer TROR deg jo!...og blir ikke forskrekket om du er ærlig og forteller nøyaktig hvor langt tid ting tar.

Så kobler du ut telefonen i en uke på jobben, og tar for deg en og en sak.

Kall det prosjekt "bli glad i meg selv og livet igjen".

Og så må du lære deg å si NEI, NEI, NEI!

KOm igjen nå - sett av en dato i kalenderen hvor du skal begynne,....men altså først - tar du med deg din hulde viv og begir dere ut i naturen, og så forteller du henne hvordan du har det.

:-)

Joda, takk for svar. Vi havner vel alle oppi slike ting i ny og ne, men syns det er litt skremmende når dagene stort sett starter med 'hva skjer hvis jeg ikke går på jobb i dag'.

En blanding av misforstått ansvarsfølelse, høffelighet, avvisningsfrykt og generel sløvhet iblandet 8-10 timers jobb og 4-6 timers praktisk problemløsning i heimen måned etter måned skaper bare en generell apati hos meg. Vanskelig å 'komme igang' med noe. Prioritetslista til sjefen prøvde jeg for en måneds tid siden, og likeså fisketuren, men nye ting dukker opp og jeg merker at terskelen før jeg 'gir opp' blir mindre for hver dag.

Hadde jeg ikke vært så forbanna 'safer' skulle jeg solgt alt jeg eide og gjort noe nytt et helt annet sted for en periode for lenge siden.

[På tur]

Ja, jeg kjenner meg igjen. Jeg har også en jobb hvor det er altfor mye å gjøre - og for lite folk. Da er det slik at de som sier ja til én jobb også får spørsmål om den neste. Etterhvert har en så mye at en ikke får gjort noe... Og hjemme er det ombygging og tidsklemme og hundre prosjekter.

Heldigvis har jeg en sjef som har akseptert det når jeg sier "nå går det ikke lenger". Han har tatt støyten med å prioritere og fortelle kundene våre at det blir forsinkelser - det er tross alt jobben hans. Og han oppfordrer til en fridag! Hjemme har vi akseptert at huset blir seende ut litt halvveis. De viktigste tingene får vi fagfolk til å gjøre, når vi har fri har vi fri - og er sammen med hverandre, barnet, venner og familie.

Dette ble litt uklart, men rådet er: Ta tak i problemet så fort som mulig: Si rett ut til sjefen at du sliter deg ut - eller ta kontakt med legen din som kan gi deg et papir på det :-) Hjemme må dere bli enige om at ikke alt er like viktig (jada, jada, det er lett for meg å si - men prioriteringen må gjøres), og at helsa og samholdet er viktigere enn nye lister.

Dersom du ikke gjør noe med situasjonen blir det bare verre...

[Gjest calestia]

Nåja, det med vestlige verden var nå bare et (mislykket) forsøk på litt perspektiv, det at jeg føler meg helt utmattet og ikke har lyst til noenting anser jeg som et vestlig overflodsproblem, I en del land går de heldige få som har jobb høyraket til og fra.

men delvis korrekt er et jo da.. det stresset og maset, jaget i arbeidslivet i dag. er jo bare 23 år selv, men har da jobba i 2 1/2 år, på en masete arbeidsplass.

det settes umenneskelige krav og malen er et A4 liv der alle skal passe inn, om de vil eller ikke. for ellers går ikke ting rundt..

Iblandt blir det for mye.

Og da trenger man en solid pause, ellers baller det på seg.'

Lyst til bare å dra på hytta fiske? Gjør det. Ring sjefen, si du ikke kan komme, tar deg fri.. Bruk egenmeldinga kanskje?

Bare stopp det sinnsyke kjøret for en tid. Ikke deg det er noe feil med, men den hersens effektive tida vi lever i. Jeg forventer effektivitet.. selv reklamen er på kjøret..

[Gjest ApicisCaloris]

Du kan i det minste slappe av med huslige gjøremål. De løper ikke vekk fra deg og du/dere har vel ingen tidsfrist. Alt tar sin tid og ingenting er gjort i en fei. Det blir stress og lite koselig. Krangel og spetakkel.

Legg deg på sofaen og slapp av etter jobben. Gneldrer kjerringa så send henne på en liten ferie. Bare et tips.

[mally]

men delvis korrekt er et jo da.. det stresset og maset, jaget i arbeidslivet i dag. er jo bare 23 år selv, men har da jobba i 2 1/2 år, på en masete arbeidsplass.

det settes umenneskelige krav og malen er et A4 liv der alle skal passe inn, om de vil eller ikke. for ellers går ikke ting rundt..

Iblandt blir det for mye.

Og da trenger man en solid pause, ellers baller det på seg.'

Lyst til bare å dra på hytta fiske? Gjør det. Ring sjefen, si du ikke kan komme, tar deg fri.. Bruk egenmeldinga kanskje?

Bare stopp det sinnsyke kjøret for en tid. Ikke deg det er noe feil med, men den hersens effektive tida vi lever i. Jeg forventer effektivitet.. selv reklamen er på kjøret..

Jeg sier kort og godt: Legg lista litt lavere. Hvis du fortsetter i samme høye tempo, vil du slett ikke glede deg over nye lister i huset ditt.

Tenk over hva som betyr mest i live. Når helsa begynner å skrante, bør man ta en tenkepause.

[norgesglasset]

Nåja, det med vestlige verden var nå bare et (mislykket) forsøk på litt perspektiv, det at jeg føler meg helt utmattet og ikke har lyst til noenting anser jeg som et vestlig overflodsproblem, I en del land går de heldige få som har jobb høyraket til og fra.

Det er så ufattelig mye informasjon å forholde seg til i dette jævla samfunnet.... la oss få informasjons ferie !!