uff! panikkangst, eller noe annet?

[laguna1]

Har du sjekket stoffskiftet ditt? Dette minner veldig om det jeg slet med før det ble oppdaget at det var noe galt med stoffskiftet. Helt plutselig kunne det skje at halsen liksom låste seg helt, og samme hvor mye jeg prøvde å svelge fikk jeg ingenting ned.

Jeg synes du skal ta en alvorsprat med legen. Det er sikkert mange ting som kan gi slike plager, og det er jo veldig greit å vite hva det egentlig er som skjer.

Nei, det har jeg ikke..Det skal jeg få legen til å gjøre! Skal bestille en legetime, det er veldig ubehagelig når det skjer, selvom jeg tror jeg legger på ubehagsfølelsen med å reagere med panikk, da.

[Elis31]

Uff! Selvom det er kjipt at du har det sånn er det samtidig litt trøstende for meg å høre at det er flere som har lignende greier

Men jeg føler ikke at det er angst egentlig. Men mulig at jeg er en slukhals. Men får panikk hvis jeg har gumlet i meg noe i bilen og glemt drikke....Spesielt tørre ting.

[Kolesjanka]

Jeg har det også slik, og leser tråden din med stor interesse.

Det startet for ca. 6 måneder siden på en ferietur, og kommer tilbake med ujevne mellomrom.

Det er verst når jeg skal spise sammen med andre. Som f.eks. på den ferieturen da det startet. Da er jeg redd jeg skal brekke meg i alles påsyn, og det stopper effektivt videre spising. I løpet av den ferien og et par uker etter gikk jeg ned 4 kilo.

Men noen ganger skjer det også når jeg er alene.

Jeg heller mest til at det er psykisk, derfor har jeg forsøkt forskjellige teknikker for å bekjempe det. I situasjoner hvor jeg spiser sammen med andre er det jo helt egentlig uaktuelt å skulle spytte ut maten igjen (selv om det også har skjedd - diskrèt i en serviett) så da forsøker jeg å få kontroll på pusten og tvinge meg til å svelge allikevel. Det går som regel bra - jeg klarer å svelge - om ikke på første forsøk. Men da tør jeg ikke spise noe mer etterpå.

En gang i blant skjer det også utenom inntak av mat/drikke. Dvs. at jeg ikke klarer å svelge mitt eget spytt.

Jeg opplever også at det hjelper litt å rape :-)

Og så jeg som er så glad i mat. Jeg liker nesten alt, og har alltid kost meg veldig med mat.

Det er helt uavhengig av hva jeg spiser/drikker. Jeg er aldri plaget av sure oppstøt (Jeg vet hva dèt er, for jeg hadde det mot slutten av graviditeten)

Jeg kjenner igjen panikkfølelsen du beskriver. Når dette skjer hører jeg det suser i ørene, jeg blir varm og hjertet dunker fort fort.

Og så er man jo selvsagt også bekymret for om det kan være noe fysisk allikevel, og jeg har faktisk planlagt å bestille en time hos legen til uka.

-Vet ikke om dette var til hjelp Laguna, det hjalp ihvertfall meg å lese ditt innlegg fordi det hjelper å høre om noen som er i samme situasjon, selv om jeg skulle ønske du kunne slippe dette.

[laguna1]

Jeg har det også slik, og leser tråden din med stor interesse.

Det startet for ca. 6 måneder siden på en ferietur, og kommer tilbake med ujevne mellomrom.

Det er verst når jeg skal spise sammen med andre. Som f.eks. på den ferieturen da det startet. Da er jeg redd jeg skal brekke meg i alles påsyn, og det stopper effektivt videre spising. I løpet av den ferien og et par uker etter gikk jeg ned 4 kilo.

Men noen ganger skjer det også når jeg er alene.

Jeg heller mest til at det er psykisk, derfor har jeg forsøkt forskjellige teknikker for å bekjempe det. I situasjoner hvor jeg spiser sammen med andre er det jo helt egentlig uaktuelt å skulle spytte ut maten igjen (selv om det også har skjedd - diskrèt i en serviett) så da forsøker jeg å få kontroll på pusten og tvinge meg til å svelge allikevel. Det går som regel bra - jeg klarer å svelge - om ikke på første forsøk. Men da tør jeg ikke spise noe mer etterpå.

En gang i blant skjer det også utenom inntak av mat/drikke. Dvs. at jeg ikke klarer å svelge mitt eget spytt.

Jeg opplever også at det hjelper litt å rape :-)

Og så jeg som er så glad i mat. Jeg liker nesten alt, og har alltid kost meg veldig med mat.

Det er helt uavhengig av hva jeg spiser/drikker. Jeg er aldri plaget av sure oppstøt (Jeg vet hva dèt er, for jeg hadde det mot slutten av graviditeten)

Jeg kjenner igjen panikkfølelsen du beskriver. Når dette skjer hører jeg det suser i ørene, jeg blir varm og hjertet dunker fort fort.

Og så er man jo selvsagt også bekymret for om det kan være noe fysisk allikevel, og jeg har faktisk planlagt å bestille en time hos legen til uka.

-Vet ikke om dette var til hjelp Laguna, det hjalp ihvertfall meg å lese ditt innlegg fordi det hjelper å høre om noen som er i samme situasjon, selv om jeg skulle ønske du kunne slippe dette.

Det var til hjelp, fordi, i like måde, det er selvsagt kjipt at du også har det sånn, men det hjelper å høre at en ikke er helt alene om merkelige plager

Legetime er sikkert lurt, bare for å finne ut hva det er, om det skulle være noe fysisk, og å få det bekreftet om det er noe psykisk.

Jeg opplever også at det er det samme hva forslags ting jeg spiser, bare at det hjelper litt hvis det er noe som er mykt, og at jeg kan spise det i bittebitte små biter. Jeg har, med stor omstendighet, fått i meg et kokt egg, og skal prøve meg på en bit kokt fisk snarlig - for midt opp i det hele er jeg jo sulten!

Jeg kan, som du, innimellom oppleve at jeg ikke får svelga også utenom spise og drikkesituasjoner - ekkelt det også, men ikke i samme grad angstfremkallende. Jeg får det mest alene - eller når det skjer sammen med folk bruker jeg så mye krefter og energi på å tvinge meg/"skjerpe" meg at jeg liksom ikke får tid til å reflektere så mye på det at det utløser skikkelig angst..De andre blir enslags behagelig distraksjon eller noe - selv om jeg HAR måttet spytte ut i servietten og fått skikkelig panikk av sånt,også i selskap med andre.

Håper du slipper mye mere av det, og at du finner ut av det. Vi får holde hverandre oppdatert

[laguna1]

...senere i dag, når jeg har spist halvannen valium?

Det kan hende jeg får besøk senere, og da har jeg lovt bort en øl, og kanskje jeg får lyst på en selv også.

[Gjest Høstløv]

Jeg har lest litt nedover i tråden og jeg tenker på om du kan ha et brokk i spiserøret av et eller annet slag.

[laguna1]

Jeg har lest litt nedover i tråden og jeg tenker på om du kan ha et brokk i spiserøret av et eller annet slag.

Hm! Uffda? Men det finner kanskje legen lett ut av, eller?

Det er forresten ikke hele tiden, men det skjer med jevne, og ujevne mellomrom. Noen ganger kan det gå flere måneder i mellom, og det er ikke alltid det er like grusomt og angstfremmkallende som det var i dag.

Nå har jeg forresten fått spist en bit torsk og litt potet og brokkoli, det gikk fint, selvom saft/vann og drikke fortsatt bikker. Men det kan ha noe med å gjøre at det var drikke jeg hadde sånn ubehag med i dag tidlig.

[Tonette]

Interressant å lese da jeg har et barn med lignende problemer.

Som de andre sier her, så vet du at du må få sjekket ting ordentlig hos lege.

Min sønn har vært veldig grundig undersøkt, og konklusjonen her ble at det er psykiske årsaker til at han ikke greier å svelge.

Hvis du er redd eller har angst samtidig som du prøver å svelge, så er det en muskel i halsen som låser seg. Det er det samme som skjer hvis du prøver å svelge samtidig som du gråter. Du kjenner sikkert til det at du får en klump i halsen, hvis du er på gråten. Så det at du er redd når du prøver å svelge, gjør ting bare enda vanskligere.

Hvis det kun er psykisk så er det lettere å jobbe med den biten, hvis du vet at det ikke er noe fysisk galt.

De undersøkelsene min sønn måtte gjennom for å sjekke det fysiske var blandt annet røntgen og "svelge slangen".

Lykke til!

[laguna1]

Interressant å lese da jeg har et barn med lignende problemer.

Som de andre sier her, så vet du at du må få sjekket ting ordentlig hos lege.

Min sønn har vært veldig grundig undersøkt, og konklusjonen her ble at det er psykiske årsaker til at han ikke greier å svelge.

Hvis du er redd eller har angst samtidig som du prøver å svelge, så er det en muskel i halsen som låser seg. Det er det samme som skjer hvis du prøver å svelge samtidig som du gråter. Du kjenner sikkert til det at du får en klump i halsen, hvis du er på gråten. Så det at du er redd når du prøver å svelge, gjør ting bare enda vanskligere.

Hvis det kun er psykisk så er det lettere å jobbe med den biten, hvis du vet at det ikke er noe fysisk galt.

De undersøkelsene min sønn måtte gjennom for å sjekke det fysiske var blandt annet røntgen og "svelge slangen".

Lykke til!

Det er jo veldig mulig at det psykisk, jeg er har en del fobier og kan få random panikkanfall - så helt stø psykisk er jo ikke.Men det som er så rart er at disse svelge tingene kan komme når jeg har det helt bra ellers og ikke er det minste urolig

Må få sjekka ut det hvertfall, og er det rent psykisk så vet jeg jo det hvertfall - så kan jeg stille det opp i køen over andre ubehagelige, men harmløse ting jeg _vet_ er psykisk.

Det kan godt hende at det starter med en uskyldig liten fysisk greie også - og at jeg hauser den opp etterhvert. Når jeg først har begynt med uro og panikkannfall blir jeg ekstremt var og oppmerksom på kroppslige fornemmelser.

Når det kommer til å svelge noen slange er det blant tingene _jeg er helt sikker på_ at jeg aldri, aldri, aldri ville tørre, med mindre noen legger meg i narkose eller tvangstrøye! Jeg ville fått panikk og røsket den ut, uansett hvor mye gørr og blod det måtte medføre..;p

Legen må gjerne tøye, bøye, strekke og brekke på meg,og dessuten gjøre ubehagelige ting ellers på kroppen, men ingen kødder med halsen min!

[Tonette]

Det er jo veldig mulig at det psykisk, jeg er har en del fobier og kan få random panikkanfall - så helt stø psykisk er jo ikke.Men det som er så rart er at disse svelge tingene kan komme når jeg har det helt bra ellers og ikke er det minste urolig

Må få sjekka ut det hvertfall, og er det rent psykisk så vet jeg jo det hvertfall - så kan jeg stille det opp i køen over andre ubehagelige, men harmløse ting jeg _vet_ er psykisk.

Det kan godt hende at det starter med en uskyldig liten fysisk greie også - og at jeg hauser den opp etterhvert. Når jeg først har begynt med uro og panikkannfall blir jeg ekstremt var og oppmerksom på kroppslige fornemmelser.

Når det kommer til å svelge noen slange er det blant tingene _jeg er helt sikker på_ at jeg aldri, aldri, aldri ville tørre, med mindre noen legger meg i narkose eller tvangstrøye! Jeg ville fått panikk og røsket den ut, uansett hvor mye gørr og blod det måtte medføre..;p

Legen må gjerne tøye, bøye, strekke og brekke på meg,og dessuten gjøre ubehagelige ting ellers på kroppen, men ingen kødder med halsen min!

For min sønn var det selvsagt også helt uaktuelt å svelge noen slange, så de la han i narkose. Undersøkelsen gikk kjapt og greit.

Røntgen var ganske interresant, for da drakk han kontrastvæske blandet med saft, og så kunne vi se på skjermen hvordan saften rant ned i halsen.

[laguna1]

For min sønn var det selvsagt også helt uaktuelt å svelge noen slange, så de la han i narkose. Undersøkelsen gikk kjapt og greit.

Røntgen var ganske interresant, for da drakk han kontrastvæske blandet med saft, og så kunne vi se på skjermen hvordan saften rant ned i halsen.

Hm, interessant! Godt de fant ut av ting med sønnen din da!

[Spenol(1)]

Hm! Uffda? Men det finner kanskje legen lett ut av, eller?

Det er forresten ikke hele tiden, men det skjer med jevne, og ujevne mellomrom. Noen ganger kan det gå flere måneder i mellom, og det er ikke alltid det er like grusomt og angstfremmkallende som det var i dag.

Nå har jeg forresten fått spist en bit torsk og litt potet og brokkoli, det gikk fint, selvom saft/vann og drikke fortsatt bikker. Men det kan ha noe med å gjøre at det var drikke jeg hadde sånn ubehag med i dag tidlig.

Husker den tiden jeg jobbet på en institusjon for funksjonshemmede barn. Det var en ung gutt der som opplevde å sette noe i halsen. Han fikk spisevegring etter på, og det tok uker før vi fikk i han mat igjen. Dette med å sette mat i halsen var veldig skremmende for han!

så kanskje det begynte som noe fysisk men som nå også har blitt psykisk?