Flott! Da kan vi også få barn!

[frosken]

Jeg får heller ikke adoptere barn, togli og folk som har hatt kreft får ikke adoptere. Norge har et veldig strengt regelverk i forhold til andre land og så skylder de på giverlandene.

Så vi får være glade for at vi har kunne laget dem sjøl. Vi er heller ikke kandidater til prøverørsbehandling, da må vi til utlandet.

''Jeg får heller ikke adoptere barn, togli og folk som har hatt kreft får ikke adoptere.''

Regelverket er ikke fullt så firkantet, det gjøres skjønnsmessige vurderinger. Kjenner en som har fått adoptere selv om hun er enslig og har hatt kreft.

[Dorthe]

''Jeg får heller ikke adoptere barn, togli og folk som har hatt kreft får ikke adoptere.''

Regelverket er ikke fullt så firkantet, det gjøres skjønnsmessige vurderinger. Kjenner en som har fått adoptere selv om hun er enslig og har hatt kreft.

Det er bra hvis det har blitt mindre firkantet. Jeg kjenner faktisk en rullestolbruker som har fått adoptert også, men hørt om mange flere som har fått avslag,

Og de to du vet, klarte faktisk å få igjennom prøverørsbehandling, men det ble dessverre ikke noe resultat.

[tzatziki1365380058]

Det er tull det du skriver. Funksjonshemmede amerikanere får adoptere hele tida og de har lover som regulerer diskriminering av funksjonshemmede og det hadde rett og slett vært brudd på loven der borte. Og nå har vi omtrent samme loven her og en dag er det noen som anmelder adopsjonsforeningene for diskriminering og den saken vil de antagelig vinne hvis man skal følge norske lover.

Tror du virkelig at togli og jeg er mindre egnet til å være foreldre enn andre? Jeg har noen begrensninger samtidig så har jeg endel ting hvor jeg ligger foran. Nå har jeg tre så jeg skal ikke engang diskutere det, men det er ikke riktig

Når det gjelder Kina, feks, så har de begrensning på BMI, noe Norge ikke har. Mange giverland har begrensninger i forhold til diabetes, leddgikt, arbeidsledighet mv, som Norge heller ikke har. Jeg sier ikke at det ALLTID er sånn at giverlandene er like strenge som i Norge, eller strengere, men i noen tilfeller er de det. Jeg sier heller ikke at giverlandene er helt konsekvente, men det skjer altså at folk som er godkjent i Norge ikke blir godkjente i giverlandene. Sjelden, men det skjer.

Dette VET jeg - har adoptert selv, og kjenner reglene bedre enn de fleste som ikke har adoptert, tror jeg. Jeg har ikke snakket så høyt om adopsjonen her inne, men ett av våre barn er altså adoptert.

Jeg synes for øvrig at det er positivt dersom Norge har strengere regler enn giverlandene. Det dreier seg ofte om land med mildt sagt lemfeldig forhold til barnekonvensjon og menneskerettigheter. India, Kina, Colombia osv. Det er ikke akkuart land det er ILLE å ha strengere regler enn.

Det stemmer heller ikke at funksjonshemmede, generelt, ikke får adoptere. Det kommer helt an på hvilke funksjonshemming det dreier seg om, og hvordan personen takler situasjonen sin. Jeg ble feks godkjent med en angstdiagnose som jeg ikke på noen måte la skjul på, verken i forhold til norske myndigheter eller giverlandet.

Om du eller togli er gode foreldre, har jeg ikke noe som helst forutsetning for å uttale meg om. Hadde dere søkt om adopsjon, hadde dere blitt vurdert på individuelt grunnlag.

Derimot har jeg en soleklar oppfatning om at adopsjon er til for barnas skyld, ikke de voksnes skyld, og at det at noen blir foreldre, er en strålende, men egentlig ganske uvesentlig, bieffekt. Og både av det jeg har lest om adopsjon, og ut i fra egen erfaring, vet jeg at det ER annerledes å være foreldre til adopterte i forhold til egenfødte, og at det er en historie og sårbarhet i barnets bakgrunn som gjør at barnet bør unngå å komme til familier med store utfordringer av en eller annen art. Å være hørende barn i en familie med døve foreldre vil være en tilleggsutfordring for et barn som allerede har vært utsatt for språkbrudd og kan komme til å slite med norsk språk oppover. Jeg vet ikke om jeg synes det er fair at et barn skal ble stilt overfor utfordringen å lære seg - ikke bare norsk, men også tegnspråk - etter et slikt språkbrudd. Det har ikke med omsorgsevnen til det døve paret å gjøre, men på hvilke situasjon dette barnet skal bli satt i, etter kriteriet "best for barnet".

Det er stor forskjell på å ha god omsorgsevne, og å ha omsorgsevne til barn med spesielle behov, som adoptivbarn pr. definisjon har. Man må slutte å tro at det å bli adoptivforeldre er akkurat det samme som å bli foreldre til egenfødte, for det er det altså ikke. Og det er alltid hensynet til barnas beste som skal avgjøre. Takk og pris!

[Dorthe]

Når det gjelder Kina, feks, så har de begrensning på BMI, noe Norge ikke har. Mange giverland har begrensninger i forhold til diabetes, leddgikt, arbeidsledighet mv, som Norge heller ikke har. Jeg sier ikke at det ALLTID er sånn at giverlandene er like strenge som i Norge, eller strengere, men i noen tilfeller er de det. Jeg sier heller ikke at giverlandene er helt konsekvente, men det skjer altså at folk som er godkjent i Norge ikke blir godkjente i giverlandene. Sjelden, men det skjer.

Dette VET jeg - har adoptert selv, og kjenner reglene bedre enn de fleste som ikke har adoptert, tror jeg. Jeg har ikke snakket så høyt om adopsjonen her inne, men ett av våre barn er altså adoptert.

Jeg synes for øvrig at det er positivt dersom Norge har strengere regler enn giverlandene. Det dreier seg ofte om land med mildt sagt lemfeldig forhold til barnekonvensjon og menneskerettigheter. India, Kina, Colombia osv. Det er ikke akkuart land det er ILLE å ha strengere regler enn.

Det stemmer heller ikke at funksjonshemmede, generelt, ikke får adoptere. Det kommer helt an på hvilke funksjonshemming det dreier seg om, og hvordan personen takler situasjonen sin. Jeg ble feks godkjent med en angstdiagnose som jeg ikke på noen måte la skjul på, verken i forhold til norske myndigheter eller giverlandet.

Om du eller togli er gode foreldre, har jeg ikke noe som helst forutsetning for å uttale meg om. Hadde dere søkt om adopsjon, hadde dere blitt vurdert på individuelt grunnlag.

Derimot har jeg en soleklar oppfatning om at adopsjon er til for barnas skyld, ikke de voksnes skyld, og at det at noen blir foreldre, er en strålende, men egentlig ganske uvesentlig, bieffekt. Og både av det jeg har lest om adopsjon, og ut i fra egen erfaring, vet jeg at det ER annerledes å være foreldre til adopterte i forhold til egenfødte, og at det er en historie og sårbarhet i barnets bakgrunn som gjør at barnet bør unngå å komme til familier med store utfordringer av en eller annen art. Å være hørende barn i en familie med døve foreldre vil være en tilleggsutfordring for et barn som allerede har vært utsatt for språkbrudd og kan komme til å slite med norsk språk oppover. Jeg vet ikke om jeg synes det er fair at et barn skal ble stilt overfor utfordringen å lære seg - ikke bare norsk, men også tegnspråk - etter et slikt språkbrudd. Det har ikke med omsorgsevnen til det døve paret å gjøre, men på hvilke situasjon dette barnet skal bli satt i, etter kriteriet "best for barnet".

Det er stor forskjell på å ha god omsorgsevne, og å ha omsorgsevne til barn med spesielle behov, som adoptivbarn pr. definisjon har. Man må slutte å tro at det å bli adoptivforeldre er akkurat det samme som å bli foreldre til egenfødte, for det er det altså ikke. Og det er alltid hensynet til barnas beste som skal avgjøre. Takk og pris!

Jeg har en venninne som har en egenfødt og en adoptert og hun sier at det ikke har vært større forskjell annet enn forskjeller som søsken kan ha. Mine tre er ikke like og den ene har slitt ganske mye, selv om han er egenfødt.

Venninna mi har forresten fått ME i etterkant av adopsjonen, du mener kanskje at hun skulle gitt ham tilbake? Jeg ser godt at jeg som enslig og funksjonshemmet ikke skal adoptere barn, men jeg kjenner andre gifte funksjonshemmed som er ressurssterke og har gode jobber som får avslag og det synes jeg er urettferdig. Folk vet ganske godt sjøl hva de er i stand til eller ikke, jeg er ikke interessert i at det skal sitte noen å bestemme hva jeg orker eller ikke. Er ikke de fleste mennesker i stand til det sjøl da?

Jeg kjenner også folk i utlandet som har adoptert flere barn og det har aldri vært snakk om at de ikke kunne fordi de var funksjonshemmet.

[Gjest togli]

Jeg ville ikke få adoptere barn som enslig dame i femtiårene selvom jeg har god helse og god økonomisk situasjon. Ikke har jeg særlig ønske om det heller.

Det med alderen forstår jeg godt...både når det gjelder prøverør og adopsjon. Tenkte mer på et par i f.eks. 30-årsalderen..hvilke grunner kunne gitt dem avslag dersom det ikke var det at de uansett ikke var skikket til å være foreldre (dvs. barnevernssak når barnet ble født).

[Gjest togli]

Og vi blir ofte behandlet bedre enn andre med fysiske bevegelsesnedsettelser fordi det ofte er ressurssterke folk. Tenk på de med CP f.eks, de blir behandlet dårlig. Men jeg mener de med MS blir behandlet bedre enn oss fordi de har en sterkere organisasjon, de er omtrent samme antall som folk med ryggmargsskader og alle vet hva MS er

Det er igrunnen ganske skremmende å merke at hvilken organisasjon man har i ryggen avgjør i hvor stor grad man blir behandla rettferdig...

[Dorthe]

Det er igrunnen ganske skremmende å merke at hvilken organisasjon man har i ryggen avgjør i hvor stor grad man blir behandla rettferdig...

Ja, det teller ganske mye. Men jeg synes ikke NHF gjør en så veldig bra jobb, ikke så rart kanskje siden det nesten bare er funksjonfriske som jobber der og det er ikke de som merker diskrimineringen på kroppen. Men det sies jo at funsksjonshemmede er det største diskriminerte gruppen i Norge og det kommer jo fram hele tiden at man ikke blir sett på som likeverdig.

Det er kanskje derfor jeg forelsket meg så voldsomt i USA hvor det er lite diskriminering og alt var tilrettelagt og hvis det ikke var tilrettelagt så kunne man klage og så ble det rettet på med en gang. De på forumet mitt er jo sjokkert over adopsjonslovene her, særlig siden mange ryggmargsskadde menn ikke kan få barn og mange jenter med høye skader er redde for å ha babyer og foretrekker å adoptere et litt eldre barn. Og de adopterer også gjerne folk med skavanker for å kalle det det.

[tzatziki1365380058]

Jeg har en venninne som har en egenfødt og en adoptert og hun sier at det ikke har vært større forskjell annet enn forskjeller som søsken kan ha. Mine tre er ikke like og den ene har slitt ganske mye, selv om han er egenfødt.

Venninna mi har forresten fått ME i etterkant av adopsjonen, du mener kanskje at hun skulle gitt ham tilbake? Jeg ser godt at jeg som enslig og funksjonshemmet ikke skal adoptere barn, men jeg kjenner andre gifte funksjonshemmed som er ressurssterke og har gode jobber som får avslag og det synes jeg er urettferdig. Folk vet ganske godt sjøl hva de er i stand til eller ikke, jeg er ikke interessert i at det skal sitte noen å bestemme hva jeg orker eller ikke. Er ikke de fleste mennesker i stand til det sjøl da?

Jeg kjenner også folk i utlandet som har adoptert flere barn og det har aldri vært snakk om at de ikke kunne fordi de var funksjonshemmet.

Det er ikke viktig hva du eller jeg synes vi har evne til når det dreier seg om adopsjon. Det er ikke hva du, jeg , han, hun, de mener som spiller noen trille uansett. Det eneste som er viktig, er at barna får den beste familien somer mulig. Selv om du mener du vet hva du takler, noe jeg ikke tviler på at du vet, så er det nok av andre folk som ikke vet det. Det ville være hårreisende om de skulle få bestemme selv om de er adopterte eller ikke.

Når jeg sier at det er en forskjell på adopterte vs. egenfødte, så viser jeg til at alle adopterte har en annen sårbarhet enn egenfødte har. Det betyr ikke at en adoptert klarer seg dårligere enn andre, eller at egenfødte ikke kan være sårbare. Dersom din venninne mener at adopterte ikke har denne sårbarheten, så er hun i høyeste grad ignorant til adoptertes spesielle situasjon. Men om hun mener at hun ikke merker noe til denne sårbarheten hos sitt barn, så betyr det bare at hun har fått et barn som klarer seg bra, på tross av. Det betyr ikke at sårbarheten ikke er der. Det er klart det gjør noe med et barn å ha ustabile oppvektsvilkår og oppleve bytte av omsorgspersoner flere ganger før de kommer til sin familie. Like klart er det at egenfødte kommer i alle varianter. Men egenfødte har pr def ikke denne ekstra sårbarheten jeg snakker om, og utfordringene man KAN komme opp i ved adopsjojn, skal man kunne takle.

Naturligvis skal man ikke gi tilbake barn hvis man blir syk. Men adopsjonsreglene er faktisk laget for at man - i den grad det overhodet er mulig - skal gardere seg at barna har friske, stabile omsorgspersoner under hele oppveksten. At det ikke alltid blir sånn, er en ting, men at reglene lages for å, i den grad det er mulig, sikre at det faktisk blir sånn, er da virkelig ingenting å forundres over.

Men - nå mener ikke jeg at funksjonshemmede ikke kan være gode omsorgspersoner for adopterte barn også. Men det er helt sikkert ikke alle funksjonshemmede som kan bli det, og det er heller ikke alle funksjonsfriske som kan bli det. Derfor er ordningen som i dag, med individuell vurdering, den eneste riktige.

Jeg begriper ikke hvorfor det er så truende,. heller. Jeg har da ingen problemer med å skjønne at vi måtte vurderes ekstra nøye, og fikk en ekstra runde med barnevernet pga angsten min. Det skulle da egentlig bare mangle.

Når det gjelder USA, så er det et land jeg er glad vi ikke kan sammenlikne oss med når det gjelder adopsjon. Adopsjonsformidlingen er overlatt til private aktører og pengene rår. Og det å komme til USA ansees av mange giverland som absolutt toppen, og de ser gjennom fingrene med mange forhold rundt amerikanske adoptanter som de ikke gjør i forhold til andre land. Det er ikke drømmesituasjonen i mine øyne, dersom man har barnas beste i tankene.

[Dorthe]

Det er ikke viktig hva du eller jeg synes vi har evne til når det dreier seg om adopsjon. Det er ikke hva du, jeg , han, hun, de mener som spiller noen trille uansett. Det eneste som er viktig, er at barna får den beste familien somer mulig. Selv om du mener du vet hva du takler, noe jeg ikke tviler på at du vet, så er det nok av andre folk som ikke vet det. Det ville være hårreisende om de skulle få bestemme selv om de er adopterte eller ikke.

Når jeg sier at det er en forskjell på adopterte vs. egenfødte, så viser jeg til at alle adopterte har en annen sårbarhet enn egenfødte har. Det betyr ikke at en adoptert klarer seg dårligere enn andre, eller at egenfødte ikke kan være sårbare. Dersom din venninne mener at adopterte ikke har denne sårbarheten, så er hun i høyeste grad ignorant til adoptertes spesielle situasjon. Men om hun mener at hun ikke merker noe til denne sårbarheten hos sitt barn, så betyr det bare at hun har fått et barn som klarer seg bra, på tross av. Det betyr ikke at sårbarheten ikke er der. Det er klart det gjør noe med et barn å ha ustabile oppvektsvilkår og oppleve bytte av omsorgspersoner flere ganger før de kommer til sin familie. Like klart er det at egenfødte kommer i alle varianter. Men egenfødte har pr def ikke denne ekstra sårbarheten jeg snakker om, og utfordringene man KAN komme opp i ved adopsjojn, skal man kunne takle.

Naturligvis skal man ikke gi tilbake barn hvis man blir syk. Men adopsjonsreglene er faktisk laget for at man - i den grad det overhodet er mulig - skal gardere seg at barna har friske, stabile omsorgspersoner under hele oppveksten. At det ikke alltid blir sånn, er en ting, men at reglene lages for å, i den grad det er mulig, sikre at det faktisk blir sånn, er da virkelig ingenting å forundres over.

Men - nå mener ikke jeg at funksjonshemmede ikke kan være gode omsorgspersoner for adopterte barn også. Men det er helt sikkert ikke alle funksjonshemmede som kan bli det, og det er heller ikke alle funksjonsfriske som kan bli det. Derfor er ordningen som i dag, med individuell vurdering, den eneste riktige.

Jeg begriper ikke hvorfor det er så truende,. heller. Jeg har da ingen problemer med å skjønne at vi måtte vurderes ekstra nøye, og fikk en ekstra runde med barnevernet pga angsten min. Det skulle da egentlig bare mangle.

Når det gjelder USA, så er det et land jeg er glad vi ikke kan sammenlikne oss med når det gjelder adopsjon. Adopsjonsformidlingen er overlatt til private aktører og pengene rår. Og det å komme til USA ansees av mange giverland som absolutt toppen, og de ser gjennom fingrene med mange forhold rundt amerikanske adoptanter som de ikke gjør i forhold til andre land. Det er ikke drømmesituasjonen i mine øyne, dersom man har barnas beste i tankene.

Poenget mitt er vel at veldig mange av de som er fysisk funksjonhemmede er friske, gift, tjener bra og har gode forutsetning for å bli gode foreldre. Jeg synes det nesten er som å si at de som bruker briller ikke kan adoptere for de ser ikke normalt. Briller er et hjelpemiddel på samme linje som en rullestol og betyr egentlig akkurat det samme. Og hvis ting hadde vært tilrettelagt etter loven som det oftest er i USA og i Canada så er det ikke noe problem.

Nå velger de fleste jenter å få barn sjøl hvis de ønsker seg barn siden det ikke er noe problem, men mennene kan ofte ikke få barn. Og da er det trist at de ikke skal få muligheten pga at de sitter i rullestol.

Jeg kjenner også en familie som har adoptert ulovlig her i Norge fra et annet europeisk land. Men det gikk faktisk ikke så bra, der sliter jenta ganske mye, hun føler seg nok veldig kjøpt og betalt i og med at hennes biologiske foreldre hadde barn når de fikk henne og fikk barn etter henne også og brukte pengene de fikk for henne til å emigrere til et annet land. De hadde nok alle forutsetninger for å få barn lovlig adoptert, men synes det var for lang ventetid og ordnet det privat og de er sikkert ikke de eneste som har gjort det på den måten.

[tzatziki1365380058]

Poenget mitt er vel at veldig mange av de som er fysisk funksjonhemmede er friske, gift, tjener bra og har gode forutsetning for å bli gode foreldre. Jeg synes det nesten er som å si at de som bruker briller ikke kan adoptere for de ser ikke normalt. Briller er et hjelpemiddel på samme linje som en rullestol og betyr egentlig akkurat det samme. Og hvis ting hadde vært tilrettelagt etter loven som det oftest er i USA og i Canada så er det ikke noe problem.

Nå velger de fleste jenter å få barn sjøl hvis de ønsker seg barn siden det ikke er noe problem, men mennene kan ofte ikke få barn. Og da er det trist at de ikke skal få muligheten pga at de sitter i rullestol.

Jeg kjenner også en familie som har adoptert ulovlig her i Norge fra et annet europeisk land. Men det gikk faktisk ikke så bra, der sliter jenta ganske mye, hun føler seg nok veldig kjøpt og betalt i og med at hennes biologiske foreldre hadde barn når de fikk henne og fikk barn etter henne også og brukte pengene de fikk for henne til å emigrere til et annet land. De hadde nok alle forutsetninger for å få barn lovlig adoptert, men synes det var for lang ventetid og ordnet det privat og de er sikkert ikke de eneste som har gjort det på den måten.

''Poenget mitt er vel at veldig mange av de som er fysisk funksjonhemmede er friske, gift, tjener bra og har gode forutsetning for å bli gode foreldre. ''

Dette er jeg HELT enig med deg i!

[Gjest segunda]

Det med alderen forstår jeg godt...både når det gjelder prøverør og adopsjon. Tenkte mer på et par i f.eks. 30-årsalderen..hvilke grunner kunne gitt dem avslag dersom det ikke var det at de uansett ikke var skikket til å være foreldre (dvs. barnevernssak når barnet ble født).

Er ikke det diskriminerende at det må være par? Og må det nødvendigvis være par av to kjønn?

For meg er det helt greit at jeg ikke kan adoptere. Jeg har fått de barna jeg vil, men hvis jeg hadde vært enslig i tredve årene........hva da?

[Gjest togli]

Ja, det teller ganske mye. Men jeg synes ikke NHF gjør en så veldig bra jobb, ikke så rart kanskje siden det nesten bare er funksjonfriske som jobber der og det er ikke de som merker diskrimineringen på kroppen. Men det sies jo at funsksjonshemmede er det største diskriminerte gruppen i Norge og det kommer jo fram hele tiden at man ikke blir sett på som likeverdig.

Det er kanskje derfor jeg forelsket meg så voldsomt i USA hvor det er lite diskriminering og alt var tilrettelagt og hvis det ikke var tilrettelagt så kunne man klage og så ble det rettet på med en gang. De på forumet mitt er jo sjokkert over adopsjonslovene her, særlig siden mange ryggmargsskadde menn ikke kan få barn og mange jenter med høye skader er redde for å ha babyer og foretrekker å adoptere et litt eldre barn. Og de adopterer også gjerne folk med skavanker for å kalle det det.

Det må ha vært utrolig deilig for deg å være i USA

I Norges Døveforbund er det stort sett døve som sitter i ledelsen, og jeg tror aldri vi har hatt en hørende leder. I Hørselshemmedes Landsforbund sitter det vel bare hørende i ledelsen tror jeg. I HLF kjemper de veldig bra for saker som omhandler f.eks. teksting på tv og egenandeler på høreapparater - "logiske" saker som vel ingen kan være uenige i er viktige. I NDF kjemper de på de samme sakene som HLF, men også for saker som den generelle befolkningen ikke nødvendigvis tenker er så viktige (f.eks. språklov, tolking av tv-sendinger, opprettholdelse av døveskoler etc.). Det er helt klart at det bør sitte mennesker med førstehåndskunnskaper i ledelsen i slike organisasjoner.. Merkelig at de ikke har det i din organisasjon..... Det kan være at NDF har en fordel siden et av kravene for å få lederjobb der er at man snakker tegnspråk flytende - og et slikt krav er et "lovlig" og "logisk" krav ved en ansettelse.

[Gjest togli]

Er ikke det diskriminerende at det må være par? Og må det nødvendigvis være par av to kjønn?

For meg er det helt greit at jeg ikke kan adoptere. Jeg har fått de barna jeg vil, men hvis jeg hadde vært enslig i tredve årene........hva da?

Jo, det kan du godt si... Jeg har forøvrig to venninner som har blitt inseminerte i Danmark og født sine egne barn uten å ha mann. Kjempeflott synes jeg De burde absolutt fått muligheten til å adoptere også... For min del burde det vært like regler her, både for heterofile og homofile, enten de lever i parforhold eller ikke.

[Dorthe]

Det må ha vært utrolig deilig for deg å være i USA

I Norges Døveforbund er det stort sett døve som sitter i ledelsen, og jeg tror aldri vi har hatt en hørende leder. I Hørselshemmedes Landsforbund sitter det vel bare hørende i ledelsen tror jeg. I HLF kjemper de veldig bra for saker som omhandler f.eks. teksting på tv og egenandeler på høreapparater - "logiske" saker som vel ingen kan være uenige i er viktige. I NDF kjemper de på de samme sakene som HLF, men også for saker som den generelle befolkningen ikke nødvendigvis tenker er så viktige (f.eks. språklov, tolking av tv-sendinger, opprettholdelse av døveskoler etc.). Det er helt klart at det bør sitte mennesker med førstehåndskunnskaper i ledelsen i slike organisasjoner.. Merkelig at de ikke har det i din organisasjon..... Det kan være at NDF har en fordel siden et av kravene for å få lederjobb der er at man snakker tegnspråk flytende - og et slikt krav er et "lovlig" og "logisk" krav ved en ansettelse.

Formannen i NHF sitter i rullestol, men ellers så er det få funksjonshemmede. Jeg ser i avisen i dag at en dame har fått bot i en elektrisk rullestol og formannen vet ikke hvor grensa går mellom kjøretøy og rullestol. Håpløst, siden alle vi vet at grensa er 10 km og det vet vi pga en høyesterettsdom ang fyllekjøring, folk i elektriske rullestoler kan drikke seg dritings hvis de vil og man blir regnet som gående. De plomberer jo stolen på HMS for at de ikke skal gå fortere enn 9,9km/h selv om endel av dem egentlig kan gå i 16 km, men det er forbudt her i landet for da blir man regnet som kjørende.

[Dorthe]

''Poenget mitt er vel at veldig mange av de som er fysisk funksjonhemmede er friske, gift, tjener bra og har gode forutsetning for å bli gode foreldre. ''

Dette er jeg HELT enig med deg i!

Vi er nok egentlig enige skjønner du ;o)

[Gjest togli]

Formannen i NHF sitter i rullestol, men ellers så er det få funksjonshemmede. Jeg ser i avisen i dag at en dame har fått bot i en elektrisk rullestol og formannen vet ikke hvor grensa går mellom kjøretøy og rullestol. Håpløst, siden alle vi vet at grensa er 10 km og det vet vi pga en høyesterettsdom ang fyllekjøring, folk i elektriske rullestoler kan drikke seg dritings hvis de vil og man blir regnet som gående. De plomberer jo stolen på HMS for at de ikke skal gå fortere enn 9,9km/h selv om endel av dem egentlig kan gå i 16 km, men det er forbudt her i landet for da blir man regnet som kjørende.

Litt pinlig at formannen ikke vet dette

[Gjest nordnes]

Jo, det kan du godt si... Jeg har forøvrig to venninner som har blitt inseminerte i Danmark og født sine egne barn uten å ha mann. Kjempeflott synes jeg De burde absolutt fått muligheten til å adoptere også... For min del burde det vært like regler her, både for heterofile og homofile, enten de lever i parforhold eller ikke.

Jeg synes vi skal holde fast ved prinsippene om at barn har rett på en far og en mor, og fortrinnsvis bør leve i en familie.

Adopsjonsloven bør gjenspeile det.

[Dorthe]

Litt pinlig at formannen ikke vet dette

Det gremmet jeg meg litt over. Kanskje han er avholdsmann ;o) Det er ingen som har lyst til å bli tatt for fyllekjøring med rullestol og få bot og 30 dagers dom fordi de har tatt en halvliter i sola.

[Gjest togli]

Jeg synes vi skal holde fast ved prinsippene om at barn har rett på en far og en mor, og fortrinnsvis bør leve i en familie.

Adopsjonsloven bør gjenspeile det.

Dette kan man diskutere i det uendelige, men jeg skjønner ikke hvorfor kjønnet på foreldrene egentlig er viktig? Man kan si at det er viktig på bakgrunn av eventuelle fordommer, men da må man starte med sånne som deg for å slippe slike problemer..

[Gjest togli]

Det gremmet jeg meg litt over. Kanskje han er avholdsmann ;o) Det er ingen som har lyst til å bli tatt for fyllekjøring med rullestol og få bot og 30 dagers dom fordi de har tatt en halvliter i sola.

Nei, gubban!!! Er jo helt håpløst!!