Hvor skal jeg starte?

[Gjest mitt hjerte blør]

Har du noen gang sett den jenta eller gutten som står alene i skolegården, dag etter dag, år etter år? Hva tenker du når du ser det barnet?

Mitt minste barn er et slikt barn, og det knuser hjertet mitt. Vet ikke hva jeg skal gjøre for å hjelpe henne. Og hun er nå 15 år. I dag spurte jeg henne om hun kunne tenke seg å ta siste grunnskole året på en annen skole. Men da må hun reise 6 mil til dagen. Hun er i tvil. For hun liker så godt lærerne her.

Jeg lurer på: skulle hun vært til utredning for å se om hun kan ha en diagnose? Kan jeg gå til legen og si: jeg er bekymret for min 15 åring; hun får ikke venner. det må være noe galt med henne? kjenner jeg legen min rett, så vil han bare blåse av det.

Min datter er en skjønn jente; lang, slank, nydelig hår, søt. Snill, rolig, omtenksom. Men dessverre veldig hårsår. og veldig sjenert. Dette har dessverre blitt hennes bane. hun gikk i barnehage det siste året før skulestart; fikk ingen venner. gikk fire år på barneskulen, før hun endelig i 5. klasse fikk en skjønn venninne. dessverre er denne venninnen kronisk syk, og derfor lite på skolen. Så der står min jente, alene.

Vil ikke skrive for mye her, men vil gjerne få råd om hva jeg kan/bør gjøre....lærerne vet heller ikke hva de skal gjøre. de kan jo ikke tvinge noen til å være sammen.

[frosken]

Jeg ville ikke skiftet skole i en slik situasjon. Dere har ingen garantier for at ting vil bli bedre på den nye skolen, og da får hun et ekstra nederlag med seg i bagasjen før hun skal begynne på videregående.

Deltar hun på fritidsaktiviteter?

Jeg ville vektlagt å ha funnet ulike sosiale arenaer hvor hun kan få nye erfaringer og som ikke er mer utfordrende enn at hun har en rimelig sjanse til å lykkes. F.eks. ville jeg ha funnet et god sommercamp som hun kan delta på til sommeren. Et alternativ kan være www.aktivcamp.no.

Jeg vet ikke om dere bor slik til at hun har valg mellom flere ulike vgs. Hvis hun har valg, så ville jeg forsøkt å finne ut mest mulig om de ulike skolemiljøene. Det kan godt hende at ting blir bedre for henne på vgs.

Du spør om det er noen vits med bup eller tilsvarende, og det synes jeg kommer an på om hun har flere problemer enn ensomhet. Tør hun å snakke foran klassen? Tør hun å reise bort uten dere osv.

[Gjest en mulighet]

Jeg ville bedt legen om en henvisning til BUP (barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikk). Der kan hun få samtaler hos en psykolog eller likn, så hun har noen å snakke med og som kan hjelpe henne å øke selvtilliten. Det er en helt vanlig problemstilling ved en BUP (jeg har selv jobbet på en), og ingen trenger vite at hun går der.

Hvis legen skulle avfeie dette, så bytt lege sier nå jeg. Men det høres rart ut hvis han skulle avfeie det når dere er bekymret.

[Gjest mitt hjerte blør]

Jeg ville ikke skiftet skole i en slik situasjon. Dere har ingen garantier for at ting vil bli bedre på den nye skolen, og da får hun et ekstra nederlag med seg i bagasjen før hun skal begynne på videregående.

Deltar hun på fritidsaktiviteter?

Jeg ville vektlagt å ha funnet ulike sosiale arenaer hvor hun kan få nye erfaringer og som ikke er mer utfordrende enn at hun har en rimelig sjanse til å lykkes. F.eks. ville jeg ha funnet et god sommercamp som hun kan delta på til sommeren. Et alternativ kan være www.aktivcamp.no.

Jeg vet ikke om dere bor slik til at hun har valg mellom flere ulike vgs. Hvis hun har valg, så ville jeg forsøkt å finne ut mest mulig om de ulike skolemiljøene. Det kan godt hende at ting blir bedre for henne på vgs.

Du spør om det er noen vits med bup eller tilsvarende, og det synes jeg kommer an på om hun har flere problemer enn ensomhet. Tør hun å snakke foran klassen? Tør hun å reise bort uten dere osv.

Hun har siden hun var liten prøvd ørten forskjellige aktiviteter. Det er gøy noen få ganger, så mister hun motet. Så har vi sagt at hun får prøve til jul eller sommeren, alt ettersom. Men hun har ikke trivdes i noen aktiviteter. Turn, speideren, skyting, drill, håndball, you name it.

Nei, hun har problemer med å snakke foran klassen. hun har gjort det, men har nå en ordning at hun får ha foredrag foran en lærer og en elev. men jeg kjenner meg igjen der; aldri om noen hadde fått meg til å snakke foran en forsamling! Ikke nå når jeg er voksen en gang. så akkurat det skjønner jeg.

Vil legge til at jeg også har et barn som i voksen alder endelig fikk en diagnose. høytfungerende autisme. lurer så på om min jente også kan ha et snev av dette....bare det at min jente er flink på skolen, hun får nesten bare toppkarakterer, i motsetning til mitt andre barn. hun er meget intelligent, men kan virke umoden til tider.

[Gjest mitt hjerte blør]

Jeg ville bedt legen om en henvisning til BUP (barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikk). Der kan hun få samtaler hos en psykolog eller likn, så hun har noen å snakke med og som kan hjelpe henne å øke selvtilliten. Det er en helt vanlig problemstilling ved en BUP (jeg har selv jobbet på en), og ingen trenger vite at hun går der.

Hvis legen skulle avfeie dette, så bytt lege sier nå jeg. Men det høres rart ut hvis han skulle avfeie det når dere er bekymret.

Ja, det er det jeg lurer på. Om en kan få hjelp på den måten. Det hadde nok vært lettere hvis hun var en rampete bråkete bølle. da hadde alle kommet løpende for å hjelpe!

[Gjest Nerda]

Hun har siden hun var liten prøvd ørten forskjellige aktiviteter. Det er gøy noen få ganger, så mister hun motet. Så har vi sagt at hun får prøve til jul eller sommeren, alt ettersom. Men hun har ikke trivdes i noen aktiviteter. Turn, speideren, skyting, drill, håndball, you name it.

Nei, hun har problemer med å snakke foran klassen. hun har gjort det, men har nå en ordning at hun får ha foredrag foran en lærer og en elev. men jeg kjenner meg igjen der; aldri om noen hadde fått meg til å snakke foran en forsamling! Ikke nå når jeg er voksen en gang. så akkurat det skjønner jeg.

Vil legge til at jeg også har et barn som i voksen alder endelig fikk en diagnose. høytfungerende autisme. lurer så på om min jente også kan ha et snev av dette....bare det at min jente er flink på skolen, hun får nesten bare toppkarakterer, i motsetning til mitt andre barn. hun er meget intelligent, men kan virke umoden til tider.

Vanskelig problemstilling... jeg ville kanskje vurdere rådet om leirtilbud fra frosken.

Om det er angst som gjør at hun ikke fikser å snakke foran klassen, så kan kanskje dette også bidra til at hun faller utafor. Men det kan være så mange grunner til det. Jeg var også den jenta som surret rundt aleine mye igjennom grunnskolen. Dette handlet mye om ulike interesser og kanskje litt andre verdier (innflyttere på et lite sted). I praksis ble jeg mobbet, frosset ut. Jeg reddet meg en del på guttevenner, men om ikke annet vil jeg si at jeg fikk det veldig mye bedre da jeg begynte på vgs. Selv om jeg på noen fronter fortsatt falt litt utafor, kom jeg sammen med et bredere spekter av mennesketyper. Nå var folk mer opptatt av hvilken person jeg var, faktisk litt nysgjerrige på meg.

Alvorlig sosial angst kan jobbes med, men da må det kvalifiserte folk inn - f.eks. ved BUP. Jeg bare tenker på det, siden du nevner at det tydeligvis er så problematisk å snakke foran klassen at det er laget en ordning som du beskriver. Å falle utafor er ikke i seg selv en sykdom, men det er lov å bekymre seg. Siden situasjonen med det andre barnet ditt er slik det er, så skjønner jeg at det nærer bekymringen din. Jeg tror dog ikke man uten videre skal lage diagnoser av alt. Kanskje kan datteren din ha nytte av å gå i terapi - det skader jo ikke å prøve. Hører ikke legen på deg, har du krav på en second opinion hos en annen lege eller selvsagt rett til å bytte lege.

[Gjest alomo]

Hun har siden hun var liten prøvd ørten forskjellige aktiviteter. Det er gøy noen få ganger, så mister hun motet. Så har vi sagt at hun får prøve til jul eller sommeren, alt ettersom. Men hun har ikke trivdes i noen aktiviteter. Turn, speideren, skyting, drill, håndball, you name it.

Nei, hun har problemer med å snakke foran klassen. hun har gjort det, men har nå en ordning at hun får ha foredrag foran en lærer og en elev. men jeg kjenner meg igjen der; aldri om noen hadde fått meg til å snakke foran en forsamling! Ikke nå når jeg er voksen en gang. så akkurat det skjønner jeg.

Vil legge til at jeg også har et barn som i voksen alder endelig fikk en diagnose. høytfungerende autisme. lurer så på om min jente også kan ha et snev av dette....bare det at min jente er flink på skolen, hun får nesten bare toppkarakterer, i motsetning til mitt andre barn. hun er meget intelligent, men kan virke umoden til tider.

Høres ut som meg datteren din. Jeg begynte først å "blomstre" på videregående. Jeg var svært skoleflink og av andre ansett som pen. Men jeg var svært sjenert og forsiktig av meg. Jeg hatet å lese høyt i timen. Jeg hatet i det hele tatt at noen så min vei. Jeg var livredd gutter. Jeg husker hvor forelsket jeg var i skolens megasjarmør (han alle ville ha). Da han spurte om vi skulle være sammen, kunne jeg gravd et hull i bakken og hoppet nedi. Jeg svarte selvsagt nei og unngikk han resten av årene på ungdomsskolen.

Jeg har aldri likt gym, turn o.l. Jeg var ingen "akrobat" og livredd for å slå meg. Dans/aerobic ble etterhvert min greie noen år, . Men etter videregående begynte jeg å trene på helsestudio. Lagsport har for meg alltid vært skrekk og gru. Finn noe hvor hun føler at hun mestrer.

På videregående kom jeg inn i et herlig miljø og det var nok det som fikk meg ut av "boblen" min. Alle var varme, imøtekommende, interesserte og alt føltes trygt. Siden den gang har det bare tatt av

Den gang var det ikke snakk om å bli "utredet" for å være stille og sjenert. Jeg er i grunnen glad for det i dag. Jeg ville trolig blitt "diagnostisert" med et eller annet. I dag ligger jo de mulighetene der og med autisme i familien er det kanskje noe som bør ses på.

Skolebytte kan gjøre underverker. Det ble min "redning", selv om det var et naturlig bytte som en del av en utdannelse. Jeg forstår at hjertet ditt blør...Det har i grunnen alltid vært min store redsel at min sønn (veldig lik meg på mange måter) skulle "falle utenfor" slik jeg gjorde. Føler med deg.

[Elis31]

Ja, det er det jeg lurer på. Om en kan få hjelp på den måten. Det hadde nok vært lettere hvis hun var en rampete bråkete bølle. da hadde alle kommet løpende for å hjelpe!

Det er like viktig at hun får hjelp i den situasjonen hun er nå. Du som mor kan stå på for at hun får hjelp på Bup. Det er viktig.

[Skyer]

Får vondt i hjertet når jeg leser innlegget ditt fordi jeg kjenner igjen følelsene dine. Vi er så veldig sårbare på barna våre, og vi vil så gjerne at de skal ha det bra. Noen ganger har vi det kanskje nesten værre enn dem, fordi vi blir stående litt på sidelinjen og føle oss maktesløse.

For noen barn bedrer ting seg når de begynner på videregående...for mitt barn gjorde det det, og jeg vet også om andre barn som har kommet ut av skallet og blomstret i et nytt og anderledes miljø på videregående..

Jeg vet ikke hva du kan gjøre, men jeg tror det viktigste er at hun har noen hun vet hun snakke med ....

[Gjest Jacoba]

Hun har siden hun var liten prøvd ørten forskjellige aktiviteter. Det er gøy noen få ganger, så mister hun motet. Så har vi sagt at hun får prøve til jul eller sommeren, alt ettersom. Men hun har ikke trivdes i noen aktiviteter. Turn, speideren, skyting, drill, håndball, you name it.

Nei, hun har problemer med å snakke foran klassen. hun har gjort det, men har nå en ordning at hun får ha foredrag foran en lærer og en elev. men jeg kjenner meg igjen der; aldri om noen hadde fått meg til å snakke foran en forsamling! Ikke nå når jeg er voksen en gang. så akkurat det skjønner jeg.

Vil legge til at jeg også har et barn som i voksen alder endelig fikk en diagnose. høytfungerende autisme. lurer så på om min jente også kan ha et snev av dette....bare det at min jente er flink på skolen, hun får nesten bare toppkarakterer, i motsetning til mitt andre barn. hun er meget intelligent, men kan virke umoden til tider.

''hun får nesten bare toppkarakterer, i motsetning til mitt andre barn. hun er meget intelligent, men kan virke umoden til tider''

Men høytfungerende autister kan vel ofte være svært intelligente, på generell basis? Altså ikke bar evelge seg ett særområde? Dette vet nok andre mer om enn meg.

Jeg tenker hun muligens er introvert, i bunn og grunn. Hva som evt kommer i tillegg vil jeg ikke spekulere i utover autisme, siden du selv bringer det opp.

I siste Dagens Næringsliv som kom ut før påske sto det en lang reportasje fra en skole for spesielt begavede barn i Danmark, Atheneskolen. Jeg bet meg merke i at de færreste av disse barna var interessert i "sosiale lagidretter". De forsto ikke poenget med f.eks fotball. (Finner ikke reportasjen på nett)

Her er en link om introverthet, og også en om å være spesielt sensitiv, om det tilfeldigvis skulle passe for jenta di. Det var sårt å lese om henne, håper det ordner seg for henne...

http://www.theatlantic.com/magazine/archive/2003/03/caring-for-your-introvert/2696/

http://www.matoghelse.no/helse/2011/04/10/hoeysensitiv.aspx