Flytter dine gamle foreldre inn hos deg?

[Gjest Elextra]

Det var bare min mor som dette kunne gjelde. Da hun var i 50 årene sa hun at når hun ble gammel og kanskje rørete og ikke kunne ta vare på seg selv, skulle jeg ikke la henne flytte inn til meg. Hun mente det for da var hun ved sine fulle 5. Hva hun sa om hun ble rørete skulle jeg ikke bry meg om.

Hun ble gammel og rørete og hun/jeg var så heldig at hun fikk en omsorgsleilighet. Det var ikke hver dag hun var førnøyd med ordningen og hun ville hjem, men det kunne hun ikke. Jeg trøstet meg med hva hun hadde sagt da hun var i 50 årene og klar.

Det samme har jeg også sagt til mine barn at de ikke skal la meg flytte inn til dem. Det ligger vel i menneskenaturen at en ikke vil være til bry.

''Det ligger vel i menneskenaturen at en ikke vil være til bry.''

Dette vil det nok være divergerende meninger omkring!

[Gjest luftslott]

Dette har jeg tenkt litt på, men har ingen klare svar.

Min mor er 61 og har alt problemer med trappene i huset, samt at det begynner å bli tungt å måke snø. Hun bor alene og er avhengig av bil for å få handlet, komme seg til jobb, til lege osv. Hun har problemer med stoffskiftet og har ikke ork til å gjøre noe særlig hjemme, all energi går med til å klare jobb(hun har en jobb som krever mye, lange dager og må ta med jobb hjem). Så husstell, matlaging osv er alt på minimum. Hva skjer når hun ikke kan kjøre bil lenger? Hva skjer når hun ikke orker å rydde hjemme eller lage mat? Hva skjer når kroppen streiker og hun ikke kan måke seg ut av huset?

Hun ser at huset hun bor i ikke egner seg til å bli gammel i. Hun ønsker seg en liten leilighet i rullatoravstand til butikker og lege, nettopp for å være mest mulig uavhengig. Hun håper inderlig hun slipper å bo på aldershjem, nettopp fordi hun er ei uavhengig kvinne som setter stor pris på å ha frihet. Hun vil ikke at vi ungene skal måtte stanse våre egne liv for å ta seg av henne, vi er mellom 20 og 35 år og er i etableringsfasen ennå. Som eldstemann føler jeg ansvar selvsagt, men jeg bor i en annen del av landet! Det er uaktuelt for henne å flytte hit, da mister hun hele nettverket sitt. Det er uaktuelt for meg å flytte dit og bo sammen med henne der hun bor nå, da det ikke fins jobber der som passer min manns utdannelse. Samtidig vet jeg at jeg vil ha utrolig dårlig samvittighet om hun må bo på hjem, hun har gitt så mye for oss og jeg vil så gjerne gi noe tilbake...

[Mista nikket]

''Det ligger vel i menneskenaturen at en ikke vil være til bry.''

Dette vil det nok være divergerende meninger omkring!

Joa, det kan det nok være for noen, men det er vel forhåpentligvis i mindretallet:-)

[tonie]

''Broren min har fått flere hus og masse greier av moderen, så han kan ta seg av henne.''

Men dette er vel da forskudd på arv, som vil jevnes ut i det store oppgjøret en dag (i den grad arv kommer inn i dette)?

Neida, det var gaver til broderen og ungene hans. Lang historie som blir litt for privat til å dra fram her. Det er greit nok for meg, men jeg føler ingen forpliktelser til å ta meg av henne akkurat, og det er i grunnen veldig greit det også Vi har ikke noe nært forhold.

Jeg håper ikke sønnen min vil føle noen slike forpilktelser når jeg blir gammel. Jeg må sørge for å få ned på papiret hvordan jeg vil ha det når den tid kommer! Jeg vil på gamlehjem, og jeg skal være så vrang at de sørger for å gi meg enerom. Der skal jeg se på TV hele tida g ta meg et glass vin hver lørdag. Sønnen og familien er velkomne når de måtte føle for det. Han får gjerne hente meg og ta meg med på en luftetur om sommeren når det er varmt. Da kan vi stikke av og gå på bar og gjøre alle sånne ting jeg ikke får lov til av pleierne. Det blir bra, hehe.

[Mammantil3]

Det finnes hjemmesykepleie og det er mulig å bruke trygda til å betale en privatperson til å gjøre slike ting.

Ja, det er det, men hjemmesykepleien kommer stort sett til faste tider, og trenger man dem utenom det må de kalles på. Og da tar det tid før de kommer, i alle fall om man ikke bor i en velfungerende by. Hadde jeg hatt ansvaret for en pleietrengende person hadde jeg ikke hatt hjerte til å la vedkommende ligge med dritt i bleia særlig lenge - f.eks.

Det er også noe med å ha ansvaret for en pleietrengende. Man blir mer bundet enn om man har små barn, og selv om man kjøper tjenester vil det en gang ta slutt på pengene. Det vil falle mye på den som er ansvarlig uansett hvordan man snur og vender på det.

[Mammantil3]

Jeg skulle ønske at gamlehjem var et sted hvor de gamle trivdes og snakket sammen og fikk skikkelig mat og slapp å betale så mye at de hadde hatt anledning til å kose seg litt på sine eldre dager. Så kunne de ha bodd der og vi barn kunne hatt god samvittighet og besøkt dem når det passet oss.

Sånn som det er nå er det pyton å komme på besøk også, ingen hilser, man sitter der og føler seg i veien, nei, det er skikkelig kjipt. Man burde få en kopp kaffe og fått snakke med primærkontakten og hatt anledning til å påvirke hverdagen. Mora mi var ikke ute av døra på tre år, men nå var hun veldig dement, faren min hadde henne hjemme i over 20 år helt til han ikke orket mer.

Dette med penger er et godt poeng. Man må sørge for å kvitte seg med det man har av slikt før man havner på hjemmet. Det vet jeg flere gamle som har gjort, slik at de kun har blitt trukket i trygd når dagen har kommet.

[Dorthe]

Ja, det er det, men hjemmesykepleien kommer stort sett til faste tider, og trenger man dem utenom det må de kalles på. Og da tar det tid før de kommer, i alle fall om man ikke bor i en velfungerende by. Hadde jeg hatt ansvaret for en pleietrengende person hadde jeg ikke hatt hjerte til å la vedkommende ligge med dritt i bleia særlig lenge - f.eks.

Det er også noe med å ha ansvaret for en pleietrengende. Man blir mer bundet enn om man har små barn, og selv om man kjøper tjenester vil det en gang ta slutt på pengene. Det vil falle mye på den som er ansvarlig uansett hvordan man snur og vender på det.

Men de på gamlehjemmet hadde i hvert fall samvittighet til å la mora mi ha på drittbleia ganske lenge.

Nei, jeg vet det hadde vært veldig vanskelig men faren hadde jo gjort mesteparten av jobben og hun var bare på gamlehjem i tre år og det var jo to år lenger enn de fleste, gjennomsnittiden folk er på gamlehjem er rundt ett år, da dør de.

[Scapa_c]

Som enebarn har jeg reflektert litt rundt dette her. Men at en av dem/begge to flytter inn sammen med oss er ikke noe alternativ. For det første bor vi i en leilighet der det hverken er plass til dem, eller tilrettelagt for eldre og pleietrengende. Og vi er kommet hit for å bli, vi kommer nok ikke til å flytte på oss igjen, for det er plass nok til oss 4 helt til barna blir voksne.

I tillegg så tror jeg nok at ingen av mine foreldre har noe særlig ønske i det hele tatt om å bo tett på meg igjen. Vi har et helt ok forhold, men det har alltid vært noe konfliktfylt og ikke helt enkelt. Så ingen av oss vil nok dit igjen. Vi har det best på avstand, det fungerer utmerket og jeg er sjeleglad for at de finnes. Så lenge jeg ikke får dem i suppen ;-)

Nei, de selv tenker både på utlandet og pleiehjemmet i nærheten. Men aller helst vil de nok bli både gamle, døende og etterhvert havne i jorda på sitt kjære landsted. Og jeg unner dem det dersom det lar seg gjøre.

Så lenge jeg vet at de får en god alderdom der de får den hjelpen de selv ønsker, så gjør det meg ingenting om jeg ikke har dem rett i nærheten. Men dersom jeg får mistanke om at noe er galt, eller at de ikke har det bra, så endrer saken seg. Da blir det nok viktigere for meg også å ha muligheten til et visst jevnlig oppsyn.

[Dorthe]

Dette med penger er et godt poeng. Man må sørge for å kvitte seg med det man har av slikt før man havner på hjemmet. Det vet jeg flere gamle som har gjort, slik at de kun har blitt trukket i trygd når dagen har kommet.

De tar bare rentene, selve formuen rører de ikke. Jeg skjønner at man må betale for seg, men synes kanskje servicen burde stått i forhold til betalinga.

[morsan]

''Må nok ærlig innrømme at dersom det er tale om at svigermor skal flytte inn til et av sine barn, så håper jeg det blir dattra! ;-)''

d.o. (dvs. broren)

;-)

[jubalong70]

Jeg tviler sterkt på at jeg lar foreldrene mine flytte inn om de blir så hjelpetrengende at hjemmehjelp/hjemmesykepleie ikke rekker.

Når de kommer så langt, har de et så stort pleiebehov at det trengs døgnkontinuerlig pleie. Det klarer jeg ikke å se at jeg har kapasitet til å gi dem når jeg jobber selv.

[Gjest Har ikke så mange.]

Nei, det gjør de ikke.

Min far er allerde død. Min mor har jeg et så dårlig forhold til at vi faktisk ikke har noen kontakt nå. Dette kommer ikke til å endre seg.

Min svigefar er død også. Jeg sa til min mann at vi skulle bygge et et.etg.fint lite hus til svigemor på gården vår. Dette ville han ikke. Hun er akkurat død og levde og klarte seg selv til 90 prosent til hun døde.

[Elis31]

De tar bare rentene, selve formuen rører de ikke. Jeg skjønner at man må betale for seg, men synes kanskje servicen burde stått i forhold til betalinga.

Dersom man ikke er fornøyd burde man klage. Men mulig man blir redd for at det skal gå ut over den som er der inne.

Men det eneste som nytter er at det kommer frem i media hvis det er dårlig. Blir spennende å se om det blir flere kravstore eldre fremover. Vi må nok finne kostnadseffektive løsninger, men jeg har likevel tro på at det bør være bra å bo på hjem.

[Gjest sjøstjerna]

Jeg tviler sterkt på at jeg lar foreldrene mine flytte inn om de blir så hjelpetrengende at hjemmehjelp/hjemmesykepleie ikke rekker.

Når de kommer så langt, har de et så stort pleiebehov at det trengs døgnkontinuerlig pleie. Det klarer jeg ikke å se at jeg har kapasitet til å gi dem når jeg jobber selv.

De fleste jobber jo...

Men ville det vært aktuelt å ta ut omsorgspermisjon eller liknende? Eller å ha leid inn hjelp for å passe på pleietrengende foreldre i hjemmet?

Finnes det forresten støtteordninger dersom man ville gjort dette?

[Dorthe]

Dersom man ikke er fornøyd burde man klage. Men mulig man blir redd for at det skal gå ut over den som er der inne.

Men det eneste som nytter er at det kommer frem i media hvis det er dårlig. Blir spennende å se om det blir flere kravstore eldre fremover. Vi må nok finne kostnadseffektive løsninger, men jeg har likevel tro på at det bør være bra å bo på hjem.

Det hjelper ikke å klage. Det som hjelper er hvis du har noe å true med sånn at de er redd deg. De bryr seg ikke overhode hva du sier, å klage hos sykehjemsetaten tar en evighet og sannsynligvis er beboeren død før klagen kommer i fram i bunken.

[Gjest Shira :o)]

Jeg kommer nok ikke til å ha foreldrene mine hjemme.

Jeg har bodd i generasjonsbolig. Vi var to familier som delte på å ta oss av en dement person. En god stund gikk det helt fint, men når pleiebehovet blir større, så ble det ganske så tungt.

Ikke kunne vi dra noen sted uten at en av oss var hjemme. Ikke ta en helgetur uten planlegging. Og vi var tross alt to familier, hadde vi vært alene hadde vi vært helt låst. Mye mer enn hva enn er med små barn. Jeg er jo hjemme, i tillegg var det andre personer som ikke var i full jobb, ellers hadde det blitt en utfordring. Så det er jo ett moment, jobb. Det finnes vel omsorgslønn, men ikke alle har økonomi til det. Vi har en hverdag i dag som ikke egentlig har tid og rom for at noen kan gå hjemme. Vi har jo laget den hverdagen selv, den kan nok endres om viljen er der, jeg skal være den første til å innrømme at viljen min er ikke der.

Vi fikk til slutt plass på omsorgsenter og er så positivt overrasket! Sosialt, mye god mat, når vi nærmer oss fellesområdene der så hører vi latter. )

Vi er der relativt ofte, personen er stelt pent, ren og pen, får god mat ikke minst. Vi lagde jo mat her hjemme, men det hele ble annerledes.

Personen har støttekontakt som tar h*n med på små turer.

Det er rett og slett godt miljø der! Da er det mye lettere for oss.

Og humøret! Personen har bare blomstret opp! )

Vi kjørte oss litt fast også, for det er slitsomt å stelle eldre, selv om viljen og lysten er der, så kan en bli sliten, dermed kan det fort oppstå irritasjon, det er bare menneskelig. Hjemmehjelp fungerte jo i perioder, men ikke hele tiden. Og enda til hadde vi alle våre egne boenheter, hadde vi måttet helt ned på det nivået at alt stell skal gjøres, mating osv, så tror jeg faktisk ikke vi hadde maktet det. Helt ærlig.

Så jeg kan si at jeg ønsker helst pleiehjem, for her jeg bor og der foreldrene mine bor, er det gode omsorgsenter og gode pleiehjem. Hadde situasjonen vært annerledes, kan det hende jeg hadde tenkt annerledes.

[EnolaGay]

Hahahahahahah haHAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAHAHAHAAHA...

Nei. Kommunen får finne ut av det. I don`t give a ***

[Kolesjanka]

Nei det kan jeg ikke se for meg at de gjør. -Følger meg veldig egoistisk når jeg tenker på det, men jeg tror det hadde vært en dårlig løsning.

Jeg er sterkt introvert, og ønsker ikke så mye kontakt med andre. Det ville blitt svært dårlig stemning om jeg måtte bo sammen med foreldrene mine, og attpåtil stelle dem.

Av samme grunn ønsker jeg heller ikke å bo sammen med mine barn når jeg blir gammel og syk. Jeg vil mye heller ha plass på et pleiehjem. Enerom da, vel og merke ;-)

[Elis31]

Det hjelper ikke å klage. Det som hjelper er hvis du har noe å true med sånn at de er redd deg. De bryr seg ikke overhode hva du sier, å klage hos sykehjemsetaten tar en evighet og sannsynligvis er beboeren død før klagen kommer i fram i bunken.

De liker ikke å bli hengt ut i aviser det er sikkert.

[Mammantil3]

Men de på gamlehjemmet hadde i hvert fall samvittighet til å la mora mi ha på drittbleia ganske lenge.

Nei, jeg vet det hadde vært veldig vanskelig men faren hadde jo gjort mesteparten av jobben og hun var bare på gamlehjem i tre år og det var jo to år lenger enn de fleste, gjennomsnittiden folk er på gamlehjem er rundt ett år, da dør de.

Jeg tror du har vært utrolig uheldig med "ditt" sykehjem...

At tiden man er på sykehjem/pleiehjem er i snitt ett år handler vel mest om at de fleste får så mye hjelp hjemme at de helst bor der. Når man blir så gammel/syk at man trenger kontinuerlig pleie nærmer det seg nok ofte slutten, og det er først da man havner på et hjem.

Vårt lokale sykehjem synes å være en god plass å tilbringe sine siste år, i alle fall skryter pårørende veldig av behandlingen de gamle og syke får der. Mye aktiviteter, god mat og godt humør - og ikke et sykt stress hele tiden.

Jeg tror man får for store og uoversiktelige forhold i Oslo, og jeg tror IKKE at det har vært lurt å la Adecco drive sykehjemsdrift.